AnonymBruker Skrevet 15. februar 2012 #1 Del Skrevet 15. februar 2012 Jeg er nydusjet, så tårene føles renere. Jeg er alene. Petter kommer ikke hjem før i 5- halv 6 tiden. Jeg tør ikke fortelle deg hvor glad jeg er i deg, og hvor mye du betyr for meg. Jeg er glad i mamma også, brødrene mine og hunden min, men vi har noe helt spesielt til felles – derfor gråter jeg for deg. Du har alltid vært den beste. Min pappa. Jeg er den heldigste i verden som har deg som far. Det har forresten alltid sett dumt ut med den skoen. Du ser bedre ut når du halter litt. Vi har det også til felles – en fot lengre enn den andre. Det beste med barnehagen var at jeg fikk sitte på med sykkelen. Grønt sykkelsete - med litt andre farger og en rød «mikke mus» hjelm. Det var så gøy. Du hadde alltid med deg mye mat som du skulle ha til lunsj. Et halvt brød med ost, 2 epler og 2 bananer og helt sikkert mye mer. Problemet ditt var at du nesten alltid glemte igjen matpakken din hjemme, eller leverte den med meg i barnehagen. Du har en sykdom, som jeg også har. Jeg fikk den av deg. Du gav den til meg. Du visste ikke noe om det, fordi din mor aldri fortalte det til deg. Du fikk vite det når du skulle grave i noen gamle papirer hjemme hos bestemor. Når du og mamma fikk vite dette var det bestemt. De ville vite om jeg også hadde sykdommen. Var ikke mer enn 14-15 år når mamma tok med med til Bergen for å finne ut av det. Jeg var innlagt. Vi hadde time kl. 9 om morgenen. Ventet til kl. 16 uten mat eller drikke for så å vite at jeg ikke trengte narkose. Mamma sa at pappa hadde gjort dette før, så derfor klarte jeg det også. En kvinnelig lege skulle undersøke meg. Hun var ikke særlig snill. Hun sa ikke hva som skulle skje etterhvert. Jeg spurte om hun kunne stoppe med det kunne hun ikke. Å få jobben gjort var mye viktigere. Jeg kastet opp, jeg klarte ikke mer. Etter å ha kastet opp i en vask som stod ved siden av meg på det lille rommet tok hun hardt i meg og satte meg på plass. Jeg var utslitt. Det gikk en liten halvtime etter undersøkelsen var ferdig. Hun kom tilbake til rommet vi satt på og snakket litt med mamma. Så sa hun at jeg er et ondt menneske om jeg får barn, for sykdommen er arvelig. Hun sa alt jeg ikke kunne gjøre, og hvilke studier jeg ikke kunne ta. Jeg sa ikke noe, mamma sa ikke noe. Vi likte henne ikke. Ikke i det hele tatt. Med tusen tanker i det lille hodet mitt dro vi til byen. Shoppe litt, bare mamma og jeg. Vi bestemte oss for å spise på Peppes Pizza. Før vi skulle bestille pizza «fikk jeg noe i øyet». Jeg pirket lenge etter det lille rusket i øyet helt til jeg ikke klarte mer. Jeg gråt. Jeg gråt mye. Hvorfor gjorde pappa dette mot meg? Nei, det var ikke hans feil. Er det Guds feil? Hvilken Gud? Mamma sa ingenting. Noen dager etter at jeg hadde kommet hjem gikk jeg sammen med pappa hjem fra jobb. Jeg fortalte alt og hvordan det var. Du hater deg selv, pappa. Jeg ser det på deg. Hver gang jeg er til stede ser jeg det. Du sier du er glad i meg, men noe i tonen din sier at du ikke fortjener å si det. Du gjør ikke noen du er glad i vondt. Men pappa! Det gjør ikke vondt. Det har aldri gjort vondt. Det kommer aldri til å gjøre vondt. Vi er lik du og jeg. Og hvis det noen gang kommer en behandling for dette, vil jeg gi min tur til deg. Du fortjener det. Det er ikke synd på oss, det ble vi enig om. Jeg er ikke syk, det er bare litt mørkt. 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest SemperFi Skrevet 15. februar 2012 #2 Del Skrevet 15. februar 2012 (endret) Endret 15. februar 2012 av SemperFi Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
yes2yes Skrevet 16. februar 2012 #3 Del Skrevet 16. februar 2012 Utrolig sterkt av deg, TS Håper dere begge lever i en fin hverdag, for det er virkelig fortjent. Og jeg håper denne kuren en vakker dag kommer, men inntil da, fortsett å kjempe for dine håp og drømmer. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 18. februar 2012 #4 Del Skrevet 18. februar 2012 Vet du, ts, at du kommer til å klare deg helt fint? Du har en flott måte å uttykke deg på - bruk den! Lykke til med livet ditt - og du, gi pappaen din en god klem og en utskrift av dette! Tror det vil gjøre ham godt. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Dragonfly84 Skrevet 18. februar 2012 #5 Del Skrevet 18. februar 2012 Så utrolig fint skrevet! Jeg begynte å gråte for dere... Og for en grusom lege du var utsatt for... Hun burde fortalt deg om alt du kan gjøre! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Adriane Skrevet 18. februar 2012 #6 Del Skrevet 18. februar 2012 Dette gikk rett i hjertet! Du uttrykker deg godt, og forteller din historie på en flott måte. Jeg merker en nærmest trassig positivitet i deg, og jeg digger det Jeg håper inderlig det kommer en kur, og at både pappaen din og du kan bli friske, eller få en bedre hverdag. Legen du var hos... jeg har ikke ord. En forferdelig opplevelse, som du burde vært foruten. Sender deg mange klemmer og gode ønsker Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Havbris Skrevet 20. februar 2012 #7 Del Skrevet 20. februar 2012 Dette må være en av de vakreste kjærlighetserklæringene jeg har lest! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Madelene1 Skrevet 20. februar 2012 #8 Del Skrevet 20. februar 2012 Gud for et fantastisk men samtidig trist innlegg. Vet ikke hva sykdommen er, men jeg håper at alt går bra med deg og din far. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2012 #9 Del Skrevet 20. februar 2012 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå