Hund som biter fremmede

[RoH]

Ts her.

RoH: jeg må si at jeg i utgangspunktet er helt enig i dine tanker til å ha hund. En hund skal man stole på, og det gjør jeg ikke med min dessverre, med god grunn.

Jeg har hatt hunder før som alltid har vært snille. Derfor har jeg også sagt at dersom en hund biter bør den avlives. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg er så utrolig glad i hunden og synes det er en forferdelig tanke at jeg skal "dømme over liv og død" på den måten.

Hva mener du forresten med menneskeliggjøring av hunden og bortforklaring?

Med menneskeliggjøring av hunden mener jeg at vi tillegger hunden egenskaper den ikke har. Egenskaper vi tror den har. Eks. den biter fremmede fordi den er usikker. Den knurrer på barn fordi barna har vært slem mot den, den knurrer og glefser etter skiløpere fordi skistaver er farlig. Vi prøver og forklare årsak med en oppfatning vi oppfatter som rasjonell. Dette er menneskeliggjøring. Eller bortforklaring. Svaret er en hund gjør det den gjør fordi den er en hund. 50-70% genetikk resten oppdragelse.

Ved og beholde en hund som beskrevet over av TS har jeg påtatt meg et ansvar. Vil jeg ha dette ansvaret eller vil jeg heller ha en hund jeg stoler på?

Et par gode eks: En god venn av meg har en unge med et multihandikap (sitter i hodet). Han har også trekkhunder. Ungen får tak i en stor hanhund og biter bikka i nesa så blodet spruter. Hvorpå jeg spør hva hadde du gjort om bikka hadde glefsa til ungen. Svar: Jeg hadde skutt bikka. Høres kynisk og urettferdig ut. Men, er helt logisk. Han har liten mulighet for og kontrollere barnet hele tiden og må følgelig være mer selektiv på disse egenskapene enn det flesteparten trenger.

Om du tar deg en tur på et langdistanse hundeløp kan det være så mange som 1500 hunder på et relativt begrenset område. Et team av veterinær undersøke disse opp til flere ganger i døgnet. Hvordan kan de det om de skal gå rundt og være redd for og bli bitt?

Har selv en rekke hunder som har fått bank av andre hunder, men de har ikke utviklet aggressiv adferd mot andre hunder av den grunn.

Hvordan er dette mulig tror du?

Det er i hver fall ikke mulig ved og prøve og skille på glefsing og biting som to adskilte handlinger. Noe jeg synes noen gjør her. DVS de trekker inn adferd som grenser opp mot rovdyrs draps instinkt som en grense for hva som kan tolereres / dresseres bort.

Kan sikkert ta med et eks. fra egen fortid som viser noe av problemstillingen. Jeg hadde en dobbermann. Fin og snill hanhund. Dvs. snill mot de en oppfattet som en del av sinn flokk, de som var innenfor det den definerte som trygge mennesker. Etter at naboen sluttet og hilse fant vi ut at dette familiemedlemmet kanskje ikke passet så godt inn i familien. Var selvfølgelig inne på tanken om omplassering. Hadde da over 10 års erfaring med egne hunder. Men kom til at det nok ikke var en god ide og omplassere problemhunden. Vel av gårde til dyrlegen for og avslutte samarbeidet. Ble felt en del tårer og samme argumentet som du benytter. Hvem er jeg som kan velge og ta livet av et familiemedlem. Ass. Veterinæren var delvis av samme oppfatning helt til nesa satt fast mellom fortenna på bikka. Heldigvis ble det ikke større skader enn et par risp. Men gitt at jeg hadde beholdt hunden. Gitt at den hadde kommet seg løs, oppsøkte et barn og ... Er en del slike valg en må ta i livet. Også som hundeeiere. Ikke alle smaker like godt.

[AnonymBruker]

Ts her, som takker for et meget godt svar RoH. Jeg må ta meg en tur i tenkeboksen.

[xinnia]

Har du vært i kontakt med oppdretter? kan jo være at de vet om noen som kan tenke seg å prøve hunden.

Å ha hund er jo av egoistiske gleder, og når det blir slik som det har blitt hos dere, er jo noe av gleden ved å ha hund borte.

Og ha hund og barn, når man vet at hunden har bitt og kan bite... må man ta ansvar, og barn går foran hund. Man kan selvsagt skille barn og hund, men better safe than sorry.

Kanskje har ikke denne hunden livets rett? Jeg vet ikke helt om jeg hadde turt å omplasser en slik hund, som jeg vet kan bite.. hadde følt meg ansvarlig dersom hunden hadde gitt noen (spesielt barn) varig mén ..

Jeg hadde nok tatt det tunge steget til dyrlegen, det beste for hunden, det er ikke ett ok liv for hund å bli utestengt av flokken sin, den merker at du/dere er nervøse usikre- noe som igjen kan trigge den til å gå ekstra i forsvar, og til det beste for deg og familien din, dere trenger ikke å være redd for at noe alvorlig skal skje.

Tar man på seg ansvar for hunder, er man også ansvarlig for omgivelsene rundt.

[OhMickey]

Er hunden grunndig helsesjekket med hensyn til denne adferden? Min hund begynte å knurre på fremmede, dro til fullstendig undersøkelse hos spesialist hos veterinæren og fant ut at han hadde smerter i muskler. Han går nå på smertestillende og skal til kiropraktor, han er en helt annen hund. Bare ett forslag.

Uansett, hunden er jo bare 2 år?? 2 år er ingenting, mye kan fortsatt skje, det er jo bare en unghund. Det er folk som overtar "prosjekthunder", men kan såklart ta litt tid å finne. Snakk med sertifiserte hundetrenere om hva du kan gjøre i mellomtiden. Kontakt adferdsspesialist. Du skaffet deg vel ikke hund for å gi den vekk straks det ble problemer? Alle har problemer med hunden sin, store eller små, hvertfall unde hannhunder. Vil ikke si at alle bare skal gi den videre. Skaff deg heller hjelp og se hvor langt du kommer, om du fortsatt vil kan du jo forsøke å omplassere han etter ferdig adferdsterapaut-trening og konsultasjon i det minste.

[Gjest Illiya]

Ingen hunder burde settes ubevoktet ute.

Alle hunder burde passes på nær barn.

Det er ikke spesielt for 'problemhunder'. Det er common sense.

Hunder er dyr. Også barnefamiliens golden retriever.

Selvfølgelig er ikke det TS sitt ansvar om hunden er omplassert og nye eiere er klar over problemet. Om dette hadde skjedd etter omplassering har dessverre TS funnet feil hjem til hunden og nye eiere har ikke tatt hunden på alvor.

Så lenge denne hunden ikke utsettes for situasjoner den ikke takler, har den jo det fint og er avbalansert - med mindre det er noe TS ikke har fortalt enda. Såvidt jeg forstår er det kun rundt fremmede denne hunden er ustabil, om man kan bruke det ordet.

Det blir opp til TS å avgjøre om h*n kan skjerme hunden for disse situasjonene eller ikke.

edit: Må legge til at jeg er enig i 'en død hund lider ikke', men etter hva jeg har fått ut av TS så langt så er ikke dette en hund som lider av generell angst, men en som er usikker på fremmede. Utenom dette ene problemet er hunden frisk, rask og snill.

Det er TS og kun TS sin feil at hunden har glefset mot fremmede, og da går man i seg selv og sørger for at det ikke skjer igjen. Igjen - skjerming av hund.

Må bare signere alle dine innlegg her

Ts, hvordan går det?

Jeg har selv en hund som fremmede ikke kan hilse på, og må derfor ta endel forholdsregler. Så har en viss peiling på hvordan dere har det sånn sett.

Vi kommer til å beholde vår hund til han blir gammel og grå, forhåpentligvis (tenker at sykdom evt kan innvirke her). Men vi har vel også andre livsforhold enn dere. Vi er kun to voksne i huset, har mulighet til å dra til fjells hver dag, og har få/ingen risikosituasjoner i hverdagen. Hunden er kontrollerbar når vi går tur i nærmiljøet, dvs lydig og grei....det eneste vi må tenke på er å holde fremmede på avstand, dvs utenfor rekkevidde av båndet. Og det er jo ikke så vanskelig.

Dere har, såvidt jeg har forstått, en familie med flere barn. Hvor hunden også av og til opptrer truende mot barna? Det krever mer i hverdagen enn vi trenger å tenke på. Du må også tenke på sikkerheten til egne barn, samt at disse sikkert får andre barn på besøk. Sånn sett er det vel flere fremmede som går ut og inn hos dere enn hos oss.

Det er tungt å ha en slik hund, og særlig når man har så mye å passe på som dere har. For vår del går det greit, ettersom vi er mye i øde områder til fjells, og ikke har særlig mange tilfeller hjemme der vi må tenke sikkerhet. Likevel er det mye, mye tyngre enn å ha en hund man kan "slappe av med" i de fleste situasjoner. Livet til hunden blir jo begrenset, og det blir livet deres også.

Det ideelle for hunden var om dere fant et voksen par med hundeerfaring, som bor litt øde til. De kunne hatt hunden uten særlige problemer, tenker jeg. Men slike finnes det nok ikke så mange av.

Det er nok dessverre svært vanskelig å trene bort skepsis/aggressivitet mot fremmede. Det er slik hunden er, og det vil ligge i den for alltid, selv om man kan oppleve bedring. Likevel kan en aldri stole på at en hund med stor skepsis til fremmede aldri vil bite, så en må hele hundens liv ta forholdsregler. Men en slik hund er ikke dermed dødsdømt, etter min mening. En må bare legge forholdene til rette. Ser at det er vanskelig i deres situasjon, men for folk som har de rette omstendighetene (uten barn, bor litt øde), burde det være rimelig greit. Jeg er mer betenkt i en situasjon som deres, der dere har barn, og må gå tur i veldig befolkede områder.

Vår hund har et helt utmerket liv. Han er rolig og trygg, ikke nervøs, han liker bare ikke fremmede. Skepsis til fremmede ligger til rasen, vi har trent mye på dette, men han er bare sånn. En helt utrolig sjarmklump utenom det, og han blir ikke avlivet pga dette.

Men vi har en helt annen livssituasjon, og sikkert også bosituasjon enn dere (med at vi kan ha lange fine turer i ødemarka), og da går det greit. Har full forståelse for deres problem, jeg ville nok også vurdert det annerledes med barn i huset, fordi de ofte vil få besøk av andre barn, og det kan være en risiko i seg selv. Fremmede barn kan komme overraskende inn, det er ikke alltid de tenker på å ringe på døra og vente, f.eks. Vår hund er fullstendig trygg overfor alle han regner som familie og kjente, også foreldrene våre, som vi treffer kun et par ganger i året (avstand).

Lurer forresten på hvilken rase/blanding dere har?

[Gjest Illiya]

Med menneskeliggjøring av hunden mener jeg at vi tillegger hunden egenskaper den ikke har. Egenskaper vi tror den har. Eks. den biter fremmede fordi den er usikker. Den knurrer på barn fordi barna har vært slem mot den, den knurrer og glefser etter skiløpere fordi skistaver er farlig. Vi prøver og forklare årsak med en oppfatning vi oppfatter som rasjonell. Dette er menneskeliggjøring. Eller bortforklaring. Svaret er en hund gjør det den gjør fordi den er en hund. 50-70% genetikk resten oppdragelse.

Ved og beholde en hund som beskrevet over av TS har jeg påtatt meg et ansvar. Vil jeg ha dette ansvaret eller vil jeg heller ha en hund jeg stoler på?

Et par gode eks: En god venn av meg har en unge med et multihandikap (sitter i hodet). Han har også trekkhunder. Ungen får tak i en stor hanhund og biter bikka i nesa så blodet spruter. Hvorpå jeg spør hva hadde du gjort om bikka hadde glefsa til ungen. Svar: Jeg hadde skutt bikka. Høres kynisk og urettferdig ut. Men, er helt logisk. Han har liten mulighet for og kontrollere barnet hele tiden og må følgelig være mer selektiv på disse egenskapene enn det flesteparten trenger.

Om du tar deg en tur på et langdistanse hundeløp kan det være så mange som 1500 hunder på et relativt begrenset område. Et team av veterinær undersøke disse opp til flere ganger i døgnet. Hvordan kan de det om de skal gå rundt og være redd for og bli bitt?

Har selv en rekke hunder som har fått bank av andre hunder, men de har ikke utviklet aggressiv adferd mot andre hunder av den grunn.

Hvordan er dette mulig tror du?

Det er i hver fall ikke mulig ved og prøve og skille på glefsing og biting som to adskilte handlinger. Noe jeg synes noen gjør her. DVS de trekker inn adferd som grenser opp mot rovdyrs draps instinkt som en grense for hva som kan tolereres / dresseres bort.

Kan sikkert ta med et eks. fra egen fortid som viser noe av problemstillingen. Jeg hadde en dobbermann. Fin og snill hanhund. Dvs. snill mot de en oppfattet som en del av sinn flokk, de som var innenfor det den definerte som trygge mennesker. Etter at naboen sluttet og hilse fant vi ut at dette familiemedlemmet kanskje ikke passet så godt inn i familien. Var selvfølgelig inne på tanken om omplassering. Hadde da over 10 års erfaring med egne hunder. Men kom til at det nok ikke var en god ide og omplassere problemhunden. Vel av gårde til dyrlegen for og avslutte samarbeidet. Ble felt en del tårer og samme argumentet som du benytter. Hvem er jeg som kan velge og ta livet av et familiemedlem. Ass. Veterinæren var delvis av samme oppfatning helt til nesa satt fast mellom fortenna på bikka. Heldigvis ble det ikke større skader enn et par risp. Men gitt at jeg hadde beholdt hunden. Gitt at den hadde kommet seg løs, oppsøkte et barn og ... Er en del slike valg en må ta i livet. Også som hundeeiere. Ikke alle smaker like godt.

Synes ikke det er menneskeliggjøring å forklare aggresjon med at en hund er usikker.

Hunder har også ulike "personligheter", og etter min erfaring er noen hunder mer selvsikre og trygge enn andre. Hunder sorterer også ut hva de mener er en trussel og ikke, ut fra hvor mye selvtillit de har.

Jeg har en av hver sort. Den ene synes ingenting er farlig eller mistenkelig, nettopp fordi hun er trygg og selvsikker. Den andre mener at mye kan være mistenkelig, og reagerer utfra det. Så slik oppførsel er ikke bare fordi en hund er hund.

Usikkerhet hos hunder er ofte genetisk. Men jeg har kullsøsken, som altså er så ulike. Noe kan skyldes at hannene i denne rasen er mindre omgjengelige enn tispene, og noe kan skyldes både genetikk og oppdragelse/miljø. Jeg fikk min tispe som valp, og hun er sosialisert veldig godt. Jeg fikk hannen da han var 9 mnd, og han er veldig skeptisk til fremmede, selv om han også ble godt sosialisert som valp. Selv etter mye trening. De er 3 år nå, og fortsatt sånn.

Din venn har valgt å ha hunder. Han har også et barn med spesielle behov. Det er da hans ansvar å passe på at barn/hunder ikke kommer i slike situasjoner som du beskriver. Om hunden hadde bitt i en situasjon er ungen bet så blodet sprutet, og han hadde avlivet hunden, synes jeg det ville vært urettferdig overfor hunden. Fordi din venn hadde ansvar for at hunden/ungen ikke kom opp i den situasjonen. Din venn hadde altså ikke god nok kontroll på ungen, noe han burde hatt. En slik episode, eller avliving som følge av det, kan ikke unnskyldes av at hunden bet tilbake. Her var det i så fall vennen din som sviktet, ikke hunden. Når en har hunder og barn, MÅ en passe på, noe vennen din ikke gjorde her. Altså hans feil. Å avlive en hund fordi en selv ikke passet på, er jeg ikke tilhenger av!

En bør faktisk ha mulighet til å kontrollere et barn i forhold til hundene når en faktisk har anskaffet dem til tross for at en har barn, så den kjøper jeg ikke!

En golden retriever var med på en 8 timer lang fjelltur. Etter de kom hjem, fikk familien besøk av en annen familie med barn. Hunden var sliten etter den lange turen, men fikk likevel ikke ligge i fred. De fremmede ungene styrte og herjet med hunden en halvtime, deretter bet den en av ungene. Den ble avlivet pga det. Hundens feil? Nei, det var de voksne som skulle tatt ansvar og holdt ungene borte fra en sliten hund, istedet for å la dem herje med dem. Hunder må av og til skjermes fra unger, unger kan ikke få lov til å gjøre som de vil med hunder.

Det ER forskjell på glefsing og biting! En hund som glefser mener ikke å gjøre skade, glefsing er et tegn på at den ønsker avstand. En advarsel. En hund som mener å bite, gjør det, og da blir det langt større skader enn ved glefsing. Hunder har et finspektret språk, som vi må gjøre vårt beste for å forstå. Det er en uting at unger kan gjøre det de vil mot hunder, og at hunden er den som skal straffes når unger gjør noe galt mot dem, og hunden viser med hele seg at den ikke vil dette, og går til biting fordi foreldre ikke setter grenser for ungene.

Mulig at du har hatt hunder i mange år, men du mangler likevel innblikk i hunders psyke. Sikkert lettvindt å avlive hunder som ikke er akkurat som du vil, istedet for å tilpasse hundeholdet.

[Gjest Consensio]

Syns ikke det er menneskliggjøring av dyr å si at de er usikre.

Vi er mennesker og bruker de ord og uttrykk vi kan for å forklare dyrs oppførsel.

Klart en hund kan bli usikker mot andre hunder etter at den har blitt bitt av en annen hund.

Menneskeliggjøring av dyr er når man sier ar hunden ligger og tenker, eller vi behandler den som en baby, kler de opp osv.

[RoH]

Synes ikke det er menneskeliggjøring å forklare aggresjon med at en hund er usikker.

Hunder har også ulike "personligheter", og etter min erfaring er noen hunder mer selvsikre og trygge enn andre. Hunder sorterer også ut hva de mener er en trussel og ikke, ut fra hvor mye selvtillit de har.

Jeg har en av hver sort. Den ene synes ingenting er farlig eller mistenkelig, nettopp fordi hun er trygg og selvsikker. Den andre mener at mye kan være mistenkelig, og reagerer utfra det. Så slik oppførsel er ikke bare fordi en hund er hund.

Usikkerhet hos hunder er ofte genetisk. Men jeg har kullsøsken, som altså er så ulike. Noe kan skyldes at hannene i denne rasen er mindre omgjengelige enn tispene, og noe kan skyldes både genetikk og oppdragelse/miljø. Jeg fikk min tispe som valp, og hun er sosialisert veldig godt. Jeg fikk hannen da han var 9 mnd, og han er veldig skeptisk til fremmede, selv om han også ble godt sosialisert som valp. Selv etter mye trening. De er 3 år nå, og fortsatt sånn.

Din venn har valgt å ha hunder. Han har også et barn med spesielle behov. Det er da hans ansvar å passe på at barn/hunder ikke kommer i slike situasjoner som du beskriver. Om hunden hadde bitt i en situasjon er ungen bet så blodet sprutet, og han hadde avlivet hunden, synes jeg det ville vært urettferdig overfor hunden. Fordi din venn hadde ansvar for at hunden/ungen ikke kom opp i den situasjonen. Din venn hadde altså ikke god nok kontroll på ungen, noe han burde hatt. En slik episode, eller avliving som følge av det, kan ikke unnskyldes av at hunden bet tilbake. Her var det i så fall vennen din som sviktet, ikke hunden. Når en har hunder og barn, MÅ en passe på, noe vennen din ikke gjorde her. Altså hans feil. Å avlive en hund fordi en selv ikke passet på, er jeg ikke tilhenger av!

En bør faktisk ha mulighet til å kontrollere et barn i forhold til hundene når en faktisk har anskaffet dem til tross for at en har barn, så den kjøper jeg ikke!

En golden retriever var med på en 8 timer lang fjelltur. Etter de kom hjem, fikk familien besøk av en annen familie med barn. Hunden var sliten etter den lange turen, men fikk likevel ikke ligge i fred. De fremmede ungene styrte og herjet med hunden en halvtime, deretter bet den en av ungene. Den ble avlivet pga det. Hundens feil? Nei, det var de voksne som skulle tatt ansvar og holdt ungene borte fra en sliten hund, istedet for å la dem herje med dem. Hunder må av og til skjermes fra unger, unger kan ikke få lov til å gjøre som de vil med hunder.

Det ER forskjell på glefsing og biting! En hund som glefser mener ikke å gjøre skade, glefsing er et tegn på at den ønsker avstand. En advarsel. En hund som mener å bite, gjør det, og da blir det langt større skader enn ved glefsing. Hunder har et finspektret språk, som vi må gjøre vårt beste for å forstå. Det er en uting at unger kan gjøre det de vil mot hunder, og at hunden er den som skal straffes når unger gjør noe galt mot dem, og hunden viser med hele seg at den ikke vil dette, og går til biting fordi foreldre ikke setter grenser for ungene.

Mulig at du har hatt hunder i mange år, men du mangler likevel innblikk i hunders psyke. Sikkert lettvindt å avlive hunder som ikke er akkurat som du vil, istedet for å tilpasse hundeholdet.

Regner med at det er denne du mener jeg skulle kommentert.

Hadde egentlig tenkt og droppe det men.

Du skriver mye fornuftig her over. Men vi er nok prinsipielt uenige på en del punkter, vi driver nok med to forskjellige typer hundehold med to forskjellige mål for øyet. Vi har nok også forskjellig erfaringsgrunnlag for hundehold vil jeg tro uten at din verdi settes lavere av meg.

Jeg holder på med sledehunder. Det vil i praksis si AH, dette valget er bevist da de fleste andre hunder jeg har hatt er for krevende når det blir flere. (her kunne jeg sikkert trukket frem erfaring med grønlandshunder / vhorstere / SH / dobberman / risen og mikser av AH/F). Verdien for meg ligger i bruken, gleden i og omgås denne typen hund. Lange turer på opp til to uker. Alene med kun spannet, eller turer i fjellet med hunder og barn og/eller kjæreste, dagsturer med hundene, bålkvelder med hundene helgeturer osv. osv. Kjører i vel i snitt 200-500 mil i sesongen. Dette blir nødvendigvis veldig mye tid sammen med hundene (Litt for mye av og til).

Sterke avvik som biting, knurring, glefsing overdreven nervøsitet, varige sykdommer / skader, manglende apetitt osv. er grunnlag for selektering som det så fint heter. Dette medfører også at linjen for min del er uønsket. Snille hunder som jeg er trygg på blir omplassert om de ikke er egnet (eller inne pensjonister nr de blir gamle).

Gitt at jeg skulle brukt svært mye tid på enkeltindividet for å fjerne uønsket adferd ville dette gå på bekostningen av de resterende hundene, videre er det ikke sikkert jeg vil lykkes (snakker da av egen erfaring), for meg er det pr. d.d. ikke aktuelt og legge om hundeholde å tilpasse meg det eller det enkeltindividet. Tror ikke jeg kommer til og velge varianten med å flytte til fjells og avskaffe familien slik at den ene hunden får de rette omgivelsene.

At det er så mange som tenker på samme måte innenfor dette miljø medfører at AH er en type hund med generelt god adferd og med god helse. Vi slipper vanligvis en del problemer som rasehunder har.

Årsaken til at adferd er utrolig viktig er at vi kjører spann på opp til 20 m fra lederhundene til der jeg står bak sleden.

Dette medfører at jeg er 100% avhengig av og kunne passerer en puddel med et spann uten at puddelen (eller golden retriveren) kommer ut som et skadet dyr i andre enden. Skulle jeg være bekymret for dette ved en alle passering? Skulle jeg være bekymret for fremmede, barn, skigåere osv. kom for nær hundene mine?

Om jeg tillater denne typen adferd vil det garantert smitte over på resten av hundene.

Vi begynner derfor og trene på dette tidlig, vi kaller det sosialisering eller preging. Dette starter vi med på et tidlig stadie. 80% av tillæringen skjer det 1. året. Vi benytter oss av passering med trygge rollemodeller (tisper og hanhunder), løs slipp sammen med voksne trygge hunder, barn i hundegården, barn med valpen, løse valper med skiløpere, løse valper med sledekjøring aldri gå forbi en valp uten og ta den opp og klappe den. Sånne ting. Når unghunden er 5-6 mnd kjenner vi normalt egenskapene / svakheter og styrker godt. Vi begynner da og jobbe med adferd i spannet. Denne læringen pågår hele livet til hunden. Men gjøres det feil i perioden fra 6-7 uker til 6-7 mnd. er det etter min oppfatning vanskeligere og korrigere.

Så debatt med deg på dette temaet tror jeg ikke har noen spesiell hensikt da vi nok har forskjellig referanser og ønsker. Men jeg forventer at jeg kan rusle forbi en hund uten at det er fare for skina ryker. Blir glad i en gode hunder også.

Endret 20. februar 2012 av RoH