Å la seg forsørge

[AnonymBruker]

Jeg fant en gammel diskusjon om dette temaet (fra 06), men valgte å heller lage en ny tråd.

Er det ok eller akseptert å bli forsørget av en partner i dagens samfunn?

Grunnen til at jeg lurer på dette er at min kjære foreslo dette for meg. Han sa at jeg kunne være hjemme med vårt barn som snart kommer, og samtidig kanskje ta opp noen fag på universitetet. Jeg trengte jo strengt tatt ikke begynne å jobbe igjen etter endt permisjon.

Selv synes jeg det bør være opp til hver enkelt familie, og det er jo flott at noen har muligheten til å være hjemme med små barn.

Samtidig ser jeg jo et problem i det, da den ene parten ikke vil være med å bidra til samfunnet (skatt etc.). Og da blir det jo på en måte skattebetalerne som betaler for at vedkommende velger å bli hjemme?

Jeg tror også man kan bli sett ned på av andre, og kanskje til og med oppfattet som lat.

Jeg lurer på dette på et generelt grunnlag, ikke kun min situasjon. Ser også for meg at dette er noe mange har meninger om.

[AnonymBruker]

Jeg prøvde forresten å poste denne på Skråblikk og generaliseringer, men fikk det ikke til.

[AnonymBruker]

Jeg fant en gammel diskusjon om dette temaet (fra 06), men valgte å heller lage en ny tråd.

Er det ok eller akseptert å bli forsørget av en partner i dagens samfunn?

Grunnen til at jeg lurer på dette er at min kjære foreslo dette for meg. Han sa at jeg kunne være hjemme med vårt barn som snart kommer, og samtidig kanskje ta opp noen fag på universitetet. Jeg trengte jo strengt tatt ikke begynne å jobbe igjen etter endt permisjon.

Selv synes jeg det bør være opp til hver enkelt familie, og det er jo flott at noen har muligheten til å være hjemme med små barn.

Samtidig ser jeg jo et problem i det, da den ene parten ikke vil være med å bidra til samfunnet (skatt etc.). Og da blir det jo på en måte skattebetalerne som betaler for at vedkommende velger å bli hjemme?

Jeg tror også man kan bli sett ned på av andre, og kanskje til og med oppfattet som lat.

Jeg lurer på dette på et generelt grunnlag, ikke kun min situasjon. Ser også for meg at dette er noe mange har meninger om.

Så lenge du ikke mottar noen ytelser fra det offentlige så er det vel ikke vi som forsørger deg men samboeren din.

[AnonymBruker]

Alt kan ikke måles i kroner og øre,og det å oppdra et barn til et trygt og godt menneske er absolutt å gi noe til samfunnet.

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke mottar noen ytelser fra det offentlige så er det vel ikke vi som forsørger deg men samboeren din.

Dersom man er gift kan vel partneren få skatteklasse 2, og dermed betale mindre skatt?

[pressplay]

Jeg ser på mor og far som et team som skal få familien til å fungere og hvis det er den måten begge er enige om å løse oppgaven på så er vel det opp til dere. Det å kunne klare seg på en lønning i dag fordi man ønsker det selv er faktisk et framskritt , ikke tilbakeskritt.

[AnonymBruker]

Dersom man er gift kan vel partneren få skatteklasse 2, og dermed betale mindre skatt?

Men det er ikke snakk om mange kronene i den store sammenhengen.

[Gjest Consensio]

Jeg syns at det er opp til hvert enkelt par å finne den løsningen som passer for dem, og at begge partene i det forholdet er fornøyde med situasjonen.

Det vil si, så lenge man ikke snylter på staten osv.

[Zoë Castillo]

Jeg syns at det er opp til hvert enkelt par å finne den løsningen som passer for dem, og at begge partene i det forholdet er fornøyde med situasjonen.

Det vil si, så lenge man ikke snylter på staten osv.

Enig. Mannen min har vært hovedforsørger i snart 6 år. Jeg har vært hjemme med barn, studert litt og hatt mindre vikariat. Økonomien vår er 100% felles, og jeg bruker av pengene våre med god samvittighet.

[AnonymBruker]

Problemet oppstår når du en gang skal ut i arbeidslivet igjen. Du stiller ikke først i køen med flere år utenfor markedet.

[Gjest Marmot]

Det man bør tenke på er hva som skjer den dagen det blir slutt eller partneren dør, hva skal man leve av da? Det er ikke bare enkelt å få jobb etter mange år ute av arbeidslivet. Og skrive en skikkelig samboerkontrakt dersom man ikke er gift. Det er kanskje ikke sånne ting man har mest lyst å tenke på mens man er i lykkeland, men det er alt for mange (kvinner) som brenner seg på det der. Det er dessverre sånn at uansett hvor fantastisk den partneren man har, kan han fort bli den største drittsekken på jord når vinden snur.

[Gjest Iah]

Problemet oppstår når du en gang skal ut i arbeidslivet igjen. Du stiller ikke først i køen med flere år utenfor markedet.

Samt at det kan bli et problem når en blir pensjonist og ikke har opparbeidet seg full pensjon.

Jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å ønske å gå hjemme (helt eller delvis), men dersom det skulle vært aktuelt måtte vi ha opprettet pensjonssparing til meg.

[AnonymBruker]

Så lenge det er kvinnen som blir i hjemmet og hun vasker, steller, ordner med barna, lager mat, og gjør andre slike kvinnesysler, så for all del. Omvendt går bare ikke. En kvinne som forsørger en mann vil alltid føle det er galt, vil alltid se seg om etter noen annen, noen med penger, mannen vil føle seg låst fast i hjemmet, det er kjedelig for mannen å vaske, rydde, osv.

[Gjest BettyBoop]

Jeg fant en gammel diskusjon om dette temaet (fra 06), men valgte å heller lage en ny tråd.

Er det ok eller akseptert å bli forsørget av en partner i dagens samfunn?

Grunnen til at jeg lurer på dette er at min kjære foreslo dette for meg. Han sa at jeg kunne være hjemme med vårt barn som snart kommer, og samtidig kanskje ta opp noen fag på universitetet. Jeg trengte jo strengt tatt ikke begynne å jobbe igjen etter endt permisjon.

Selv synes jeg det bør være opp til hver enkelt familie, og det er jo flott at noen har muligheten til å være hjemme med små barn.

Samtidig ser jeg jo et problem i det, da den ene parten ikke vil være med å bidra til samfunnet (skatt etc.). Og da blir det jo på en måte skattebetalerne som betaler for at vedkommende velger å bli hjemme?

Jeg tror også man kan bli sett ned på av andre, og kanskje til og med oppfattet som lat.

Jeg lurer på dette på et generelt grunnlag, ikke kun min situasjon. Ser også for meg at dette er noe mange har meninger om.

Det må jo være opp til hvert enkelt par hvordan de ønsker å gjøre det... Ikke opp til andre i samfunnet og dømme andre par fordi de velger å gjøre ting annerledes.

men da må selvsagt begge i forholdet være enig. Ikke at den ene krever å bli forsørget eller at den andre tvinger den andre til å slutte i jobben.

[Gjest BettyBoop]

Så lenge det er kvinnen som blir i hjemmet og hun vasker, steller, ordner med barna, lager mat, og gjør andre slike kvinnesysler, så for all del. Omvendt går bare ikke. En kvinne som forsørger en mann vil alltid føle det er galt, vil alltid se seg om etter noen annen, noen med penger, mannen vil føle seg låst fast i hjemmet, det er kjedelig for mannen å vaske, rydde, osv.

Dette er jo individuelt. Du kan ikke vite hvordan alle andre menn eller alle andre kvinner føler ting.

[NewYorkNewYork]

Det er flere ting du må tenke på her:

1. Hva blir din situasjon dersom du ønsker å komme deg ut i arbeidslivet senere?

2. Hva blir din økonomiske situasjon ved et samlivsbrudd? Vil du i det hele tatt bli i stand til å ta vare på deg selv?

3. Har dere råd til privat pensjonssparing for deg i disse årene du er hjemme slik at du ikke risikerer å bli minstepensjonist?

4. Har du konkrete tanker om hvordan du ønsker å bruke tiden din hjemme? Det er et kjent problem med depresjoner blant hjemmearbeidende foreldre.

Dette er kun de punktene jeg kommer på her og nå, det er sikkert flere ting dere burde tenke over. Om dere har tenkt på disse tingene og har planer for hvordan dere skal takle forskjellige eventualiteter så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal være hjemme med barnet dersom du ønsker det og økonomien deres tillater det.

[Gjest BettyBoop]

Det er flere ting du må tenke på her:

1. Hva blir din situasjon dersom du ønsker å komme deg ut i arbeidslivet senere?

2. Hva blir din økonomiske situasjon ved et samlivsbrudd? Vil du i det hele tatt bli i stand til å ta vare på deg selv?

3. Har dere råd til privat pensjonssparing for deg i disse årene du er hjemme slik at du ikke risikerer å bli minstepensjonist?

4. Har du konkrete tanker om hvordan du ønsker å bruke tiden din hjemme? Det er et kjent problem med depresjoner blant hjemmearbeidende foreldre.

Dette er kun de punktene jeg kommer på her og nå, det er sikkert flere ting dere burde tenke over. Om dere har tenkt på disse tingene og har planer for hvordan dere skal takle forskjellige eventualiteter så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal være hjemme med barnet dersom du ønsker det og økonomien deres tillater det.

Ja faen det tenkte jeg ikke på. Å ha en slik ordning nå for tiden har mindre sjans til å kunne fungere nå enn før, fordi sjansen for samlivsbrudd er så mye større nå en før. I gamle dager der det var vanlig at kvinnen var hjemme så var det sosialt uakseptert å skille seg. Det var liksom noe man ikke gjorde, men nå skjer det jo hele tiden. Og da sliter man jo dersom man ikke har en jobb.

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg lurer på dette er at min kjære foreslo dette for meg. Han sa at jeg kunne være hjemme med vårt barn som snart kommer, og samtidig kanskje ta opp noen fag på universitetet. Jeg trengte jo strengt tatt ikke begynne å jobbe igjen etter endt permisjon.

Nå skal jeg bare svare spesifikt til deg (jeg gidder ikke den store diskusjonen i dag, kjenner jeg): Hvis du både oppdrar barn og tar opp fag er du jo overhodet ikke den mest ubrukelige kjerringa som vandrer rundt i dette landet. Det kunne vært verre - du kunne for eksempel vært heltidsblogger.

Men om du blir gående i mange år hjemme, i stedet for å bruke fagene dine til noe, ville jeg sett på det som snylting da skattepengene har betalt for at utdanninga di skal være gratis.

[Drizzt]

Det å bli forsørget når jeg er i god helse og har god utdanning med jobb muligheter er ikke noe for meg, nei. Jeg vil aldri føle meg bra å ikke tjene egne penger, å ikke ha egen inntekt, å ikke jobbe og skape verdier.

Det å være hjemme i mange år bare for å oppdra et barn eller to er for deprimerende tanke for meg og noe som kan sikkert gi meg psykiske lidelser etter noen år utenfor arbeidslivet.

Og ja, alt kan måles i kroner og ører. Inkluderende maten barna spiser, klærne de har på seg, osv.

[Gjest BettyBoop]

Det å bli forsørget når jeg er i god helse og har god utdanning med jobb muligheter er ikke noe for meg, nei. Jeg vil aldri føle meg bra å ikke tjene egne penger, å ikke ha egen inntekt, å ikke jobbe og skape verdier.

Det å være hjemme i mange år bare for å oppdra et barn eller to er for deprimerende tanke for meg og noe som kan sikkert gi meg psykiske lidelser etter noen år utenfor arbeidslivet.

Og ja, alt kan måles i kroner og ører. Inkluderende maten barna spiser, klærne de har på seg, osv.

jeg hadde heller ikke takla det. Dessuten har jeg behov for å føle at jeg duger til å tjene mine egne penger. jeg hadde følt meg som et barn om jeg skulle leve på hans penger, for da måtte jeg jo be om tillatelse for å bruke noe av de på meg selv.