Edru i dag

[Alvina]

Takk for svar, men jeg er ingen uskyldighet.

Sender dere en link til bra musikk her: Iggy pop.

[Alvina]

Han ringte meg i går og kom hit, nå er han i dusjen og vi er sammen igjen. Kan ikke si at jeg er lykkelig, selv om det å våkne med han ved min side gjorde meg glad. Vi har pratet sammen (igjen, vet det er tøft å gjennomføre teori og ønsker) og vil satse på å være edru fremover, men jeg er så redd for at vi ikke klarer det. En annen ting er at jeg ikke vet om det er sykdommen hans eller alkoholpåvirkning (og kanskje piller) som har gjort at jeg har opplevd han som rotete, ustabil og forvirrende, eller begge deler.

En felles venn har forsøkt å si til meg at han er mer langtkommen i sin "ruskarriere" enn jeg er og at jeg kanskje ser alt gjennom forelskelsens briller. Men vet ikke hva jeg skal tro på, siden de ikke er venner mer pga noe jeg ikke vil skrive om her og som jeg ikke vil blandes inn i. Beskyldninger har gått frem og tilbake, en felles venn påstår at han prøver å isolere meg fra venner og venninner ved hjelp av å lage splid, sagt på en enklere måte: at jeg må velge side og være en støttespiller for han (det har han faktisk sagt til meg, men jeg argumenterte imot)

For jeg er ikke en tenåring som må velge side, både jeg og par venninner forholder oss upartiske og lar gutta ordne opp seg selv i mellom.

Det er vanskelig å skrive om alt dette. I tillegg har han forsøkt å gjøre meg sjalu, ved å si at "Anne" kommer senere, at han egentlig skulle møtt Anne, men at han ikke gjør det siden det er bra med oss igjen. Selvsagt tok jeg opp temaet og sa klart i fra at det er helt unødvendig å prøve å gjøre meg sjalu, dessuten er det dårlig gjort overfor Anne (en dame som bruker å vanke på samme utesteder). Jeg spurte hvordan han trodde Anne ville reagere om jeg fortalte henne at han bruker henne i et spill for å prøve å gjøre meg sjalu. Da tror jeg at han tok til vettet, vet ikke, men hva er vitsen med å gjøre meg småsjalu og usikker når han vet at jeg er glad i han?

Eller er han så usikker at han ikke har forstått det?

For noen uker siden klarte han å begynne å hisse seg opp overfor en felles bekjent på et utested. Jeg fikk en klem når vi skulle gå hjem, etter å ha pratet mye med vår felles bekjente venn og han misforstod situasjonen og trodde at han tok på meg "på unevnelige steder". Det var ikke tilfelle, og jeg ba han gå inn igjen og be om unnskyldning og sa at om noen hadde grafset på meg, ville jeg ikke vært "tause birgitte" men sagt i fra der og da. Han vet at jeg er i stand til å si fra.

Dette er jo faen paranoide trekk som jeg ikke liker. Og klart jeg er bekymret. Jeg er pokkers så glad i han, han har så mange gode sider men alkoholen spiller ikke på lag med oss og er en tredjepart i forholdet. Eller fjerdepart siden vi begge har et alk.problem.

Fikk et råd fra aa, det var at jeg kunne legge meg inn og gå foran som et godt eksempel, men jeg tror ikke det nytter. Hvis jeg var singel ville det vært vanskelig nok, nå er jeg så naiv igjen at jeg håper vi klarer det sammen. Men jeg er i sterk tvil. Å leve med kong alkohol er ufattelig slitsomt, og å tro at man kan være i et samboerforhold /kjæresteforhold er noe jeg innser kanskje bare er en romantisk drøm. Vi forstår hverandres problemer, men kanskje det stopper der. Og alkoholen styrer omtrent alt.

Sliten nå, men håper vi får det til, i alle fall at vi kan støtte hverandre hvis vi går fra hverandre, men det er umulig å være bare venner, til det er følelsene for sterke. Så hva gjør man egentlig?

Vet ingen kan svare, men er sliten.