Til deg som har vært/er utbrent

[AnonymBruker]

Dette skriver jeg til deg som har vært eller er utbrent, og nå mener jeg ordentlig, ikke sånn at en toukers sykemelding gjorde deg bra igjen.

Hva slags symptomer hadde du?

Hvor lang tid tok det før du ble frisk?

Måtte du skifte jobb?

For mitt vedkommende er det en kombinasjon av ekstreme private påkjenninger og jobbmessige ting som til sammen over tid nok har slitt sånn på meg psykisk at det får fysiske utslag. Jeg er veldig svimmel, kvalm, har gått ned veldig mye i vekt, har fått hodepine m/aura, muskelsvakhet, blir veldig lett sliten, klarer ikke å gjøre flere ting på en gang, dårlig hukommelse, dårlig orienteringsevne, irritabel, lett for å gråte, tar ting personlig, negativt syn på ting, kløe over hele kroppen.

Noen som kjenner seg igjen? Jeg synes det er veldig skummelt å ha det sånn, og skummelt å ikke vite hva man skal gjøre for å bli bra. Foreløpig har jeg kun gradert sykemelding, men syns egentlig ikke det hjelper så veldig.

[AnonymBruker]

Sykemeld deg 100% og ikke gå tilbake i jobb før du føler deg klar. Er selv utbrent, og presset meg selv alt for lenge. Det straffes jeg for nå. Vet hvordan du har det

[Gjest Krydderpiken]

..

Endret 27. januar 2012 av Krydderpiken

[AnonymBruker]

Symptomer

- fikk ikke sove da jeg følte at jeg aldri hadde gjort det bra nok på jobben, samt at kjæreste og familie ble forsømt.

- konsentrasjonsproblemer, kunne sitte med samme oppgave i timesvis. Slike oppgaver jeg ellers ville brukt maks en halv time på.

- overspiste, følte mat var det eneste som ga trøst.

- aggressiv, kunne bli forbanna og oppgitt om folk påla meg enda flere oppgaver - akkurat som om jeg ikke hadde nok fra før.

- gikk alltid i forsvar om noen prøvde å rettlede meg, gi meg konstruktiv tilbakemelding eller bare gi kritikk.

- begynte lett å gråte, men da helst foran kjæreste eller familie siden de kjenner meg bedre enn mine kollegaer.

Jeg var sykemeldt i to måneder hvor jeg bare lå på sofaen og så på tv. Orket ingen ting og begynte nesten å gråte hver gang jobb-telefonen min ringte. Hadde ikke samvittighet til å slå den av.

Er nå tilbake i full jobb, men har blitt mye flinkere til å sette grenser for meg selv og andre. Jeg er bare en person og greier ikke gjøre jobben til fem stk. Det er hardt da jeg er i en jobb hvor det forventes at du skal stille både tidlig og seint og å jobbe frem til kl 21 er helt normalt. Det krever sin kvinne å stå i mot, men nå har jeg det bedre med meg selv. Det har nok mye med at jeg bytter jobb til sommeren for å få et mer A4-liv og veit at situasjonen jeg nå er i, er midlertidig.

Jeg håper du finner ut av det, men på meg virker det som om du er/ eller er i ferd med å bli utbrent. Ta tak, sykmeld deg og reflekter over situasjonen din! Var i løpet av min sykemelding jeg fant ut at det var på tide å se etter annen jobb.

[AnonymBruker]

Hva slags symptomer hadde du?

Jeg skalv, fikk angst, konsentrasjonsproblemer, hukommelsesproblemer, var utslitt og det hjalp ikke å sove, jeg klarte ikke spise, gikk ned i vekt... Var vanskelig å gjøre det noe bra på studiene etter hvert, fordi jeg ikke klarte å huske noe. Slutta på studier, men jobb gikk ikke særlig mye bedre. Klarte en dag i uka med koffeinpiller og sov resten av uka.

Hvor lang tid tok det før du ble frisk?

Fortsatt ikke frisk. Kommer seg nå, så jeg antar jeg kommer til å begynne å gjøre noe igjen etter å ha vært sykmeldt i 2 år.

Måtte du skifte jobb?

Jeg slutta på studiene. Men jeg har en annen utdannelse, og jeg skal begynne i den bransjen bare jeg blir frisk.

Det som hjalp var å ta det helt med ro og ikke gjøre NOE over lang tid. Etter ett år begynte jeg å merke at energien kom tilbake, litt etter litt. Etter hvert kunne jeg begynne å trene og gjøre mer sosiale ting, men jeg må fortsatt være veldig forsiktig. Jeg blir dårligere hvis jeg gjør for mye. Det går sakte. Men det går framover.

[Rainbow]

Symptomene er veldig annerledes nå enn i starten. Så la meg ta det noenlunde kronologisk

Jeg var veldig sliten, hele tiden. Utvikla angst. Måtte gjemme meg på kontoret eller på do og sitte på gulvet mens jeg hyperventilerte og prøvde å puste normalt. Angstanfall flere ganger om dagen. Hadde til slutt en konstant angstklump i magen hele døgnet. Det ble normalen. Kvalm, dårlig i magen, svimmel. Spiste masse drittmat, klarte ikke å få i meg annet enn junk og godteri. Ble aggressiv og fikk superkort lunte, så familien min fikk masse ufortjent kjeft. Orka ikke noe annet enn jobb, men tvang meg likevel til å møte venner fordi jeg følte jeg måtte. Fikk ikke sove. Gjorde MASSE hele tiden, med konstant dårlig samvittighet. Påtok meg arbeidsoppgaver hele tida, og var sint, lei meg og mutt alene, men blid, hyggelig og imøtekommende for alle på jobben.

Fikk konstant angst. Plutselig ble enkle ting mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg prøvde å si ifra til ledelsen om at jeg hadde for mye å gjøre. Det var veldig lange dager, mye helger og ettermiddager. Men jeg ble ikke hørt. Måte til slutt si opp. Da lå jeg i flere uker på sofaen og så på tv. Kom meg ut noen timer fordi jeg måtte i stallen, men ellers så jeg på tv eller bare stirra ut i lufta.

Det gikk et år, hvor jeg var ganske på stedet hvil, men klarte å gjøre små ting hver dag.

Jeg prøvde å reise litt, men ble dårligere. Prøvde å trene, men ble dårligere. Kunne feks trene på en mandag og være sliten på fredag. Å gjøre sosiale ting var et ork. Måtte tilpasse aktivitetsnivået VELDIG, fordi det å handle mat kunne være så slitsomt at jeg ikke orka å møte venner dagen etter.

1. mars har jeg vært uten jobb i to og et halvt år. Det siste halvåret har jeg endelig merka bedring. Jeg har begynt å trene, har gått ned i vekt, har begynt å tenke på å jobbe litt igjen. I en annen type jobb, og ikke fulltid. Men ikke ennå. Jeg har fremdeles angstproblemer, og jeg er fremdeles sliten ofte. Men det tar kortere tid å bli "ovenpå" igjen.

Og hva har jeg gjort: Hvilt. MASSE. Tatt det med ro og sitti foran dataen så lenge at jeg har blitt drittlei. Gått små turer. Hvilt igjen. Sovet lenge. Rolige rideturer. Avlyst sosiale ting, og gått på akkurat det jeg orker.

Nå tilpasser jeg hverdagen. Skal jeg på vorspiel går jeg hjem etterpå, jeg går ikke ut på byen. Skal jeg trene hviler jeg hele formiddagen. Det blir fremdeles mye sofa. Men jeg er uendelig mye bedre. Jeg har en teori at den tiden det tar å bli bra har noe med den tiden man bruker før man aksepterer at man er syk. I tillegg til hvor langt ned man lar seg selv falle før man stopper.

Jeg jobba minst et år for lenge. Hadde en skikkelig knekk et år før, men beit tenna sammen og lot som ingenting. Da jeg fikk min andre knekk sa jeg opp, men fortsatte ut en tre mnd lang oppsigelsestid, der jeg var svimmel, kvalm og angstete hver dag, men nekta meg selv å slutte før siste dag.

Gradert sykemelding vil ikke hjelpe. Du må ta helt fri. Jeg greide ikke bli i jobben, for det var så mye galt med arbeidsforholdene, og den dårlige samvittigheten min ville ikke tillatt en sykemelding.

Jeg var 28,5 år da jeg slutta, og nå er jeg snart 31. Det er bittert å ha kasta bort så mye tid på å gjøre ingenting, men det er høyst nødvendig. Alt jeg vil er å være frisk nok til å jobbe fulltid og ha et liv ved siden av. Men foreløpig holder det å bygge meg opp fysisk. Går også til psykolog og prøver å jobbe med noen av grunnene til at jeg er sånn som sier ja til alt og er redd for å skape problemer for andre (kollegaer og sjefer), noe som var med på å gjøre meg syk.

Nå har jeg lært noe som alle burde vite og huske på: Du er den viktigste i ditt liv. Om ikke DIN helse funker, hvordan skal du kunne hjelpe andre og ha det godt med deg selv? Ingen er uerstattelig, og man har bare én kropp og ett hode. De må fungere. Utbrenthet kommer av et altfor pliktoppfyllende liv, men det blir ikke bedre av å late som ingenting.

Det blir bedre av å hvile. Samme hva folk rundt deg sier om at du må komme deg ut. Kanskje orker du ikke det akkurat nå. For du må finne igjen deg selv. Det kan være veldig lenge siden du lytta til deg, så nå er det på tide!!

Ojoj, dette ble langt! Men håper det kan hjelpe!

Endret 25. januar 2012 av Rainbow81

[AnonymBruker]

Jeg er midt i det å "overbevise" nav om at jeg faktisk ikke greier å jobbe, pga anspenthet, stress og angst.. Nav-legen som ser på begrunnelser, mener dette ikke er grunn nok til å ikke skulle jobbe.

Og jeg blir bare ekstra sliten. Jeg vet med meg selv at jeg trenger å slappe av, men jeg greier det ikke, fordi jeg konstant må kjempe med f.eks Nav..to mnder på rad har jeg måttet ringe og etterlyse pengene mine, fordi de ikke engang gir beskjed om at noe er feil..

For min del har alt stresset rundt det å vre stressa og angstfyllt gjort meg mer stressa, i den grad at jeg vurderer å melde meg arbeidsledig, så har jeg iallefall kun meldekort å forholde meg til, fremfor leger som ikke tror på hverken min lege, eller meg selv..

Dagens utblåsning. Jeg aner ikke når jeg føler meg bra igjen. Jeg elsket å jobbe før, jeg elsket at det var hektisk, med rundt 1500 kunder på 8timer. Jeg elsket å ha 20 stk i kø, og få kunder til å gå ut med et smil. Og nå..? Jeg har ikke energi til å gjøre halvparten engang, og greier ikke å vre ordentlig tilstedet for barnet mitt etter en full dag med jobb..og sånn skal det ikke være. Jeg vil tilbake i jobb.

Rotete, men greit få det ut.

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å måtte "overbevise" nav og lege o.l. om at man faktisk er så sliten at man ikke klarer å jobbe lenger. Jeg elsket også jobben min, har knapt energi til noe som helst lenger. I tillegg har "behandlingen" tatt så lang tid at jeg har fått en depresjon i tillegg. Føles som det hadde vært lettere med en krykke, for da slapp man å forklare seg til alle hele tiden.

Et lite dikt jeg liker å lese når jeg har det kjipt;

Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart.

Det skinner ikke særlig nå, men det skal skinne snart.

Det har vært sloknet lenge nå,

men jeg venter for å se

Lyset mitt vil flamme opp,

jeg gleder meg til det

AB#2

[Rainbow]

Trist å høre om folk som sliter med å overbevise både nav og lege. Jeg ble fullstendig trodd av begge og har en saksbehandler om funker veldig bra. Hun hjelper virkelig til, og det har jeg skjønt er en sjeldenhet!

Men folk rundt meg derimot....der har jeg hørt mye rart, mange som ikke tror det går an å være utbrent så lenge.

Feks:

- Hvor lenge skal du egentlig gå rundt og drive dank?

- Alle klarer å trene 15 min på hjemmetreningsapparat (dette var da jeg ble utslitt av å handle middag)

- Det må være noe annet galt med deg.

- Jeg var også utbrent, det gikk over etter to uker.

- Jeg tror ikke du vil jobbe, jeg.

- Det er jo bare å gjøre ting, selv om man ikke orker.

Man må bare innse at folk skjønner det ikke om de ikke har opplevd det selv. Trist, men sant. Så da får de heller synes vi er unnsluntrere og late, da. Det viktigste er å bli friske, ikke at andre mener vi egentlig er det. Og late er jo det siste vi er, det er EKSTREM arbeidsvilje og manglende evne til å se egne begrensninger som gjorde oss sjuke i utgangspunktet..!

Fint dikt, AB, det er jo viktig å tenke på at vi er jo egentlig ikke en utbrent fyrstikk som aldri vil brenne igjen, men et utladet batteri som trenger masse strøm for å funke igjen!

[Gjest Krydderpiken]

Det er slitsomt å måtte "overbevise" nav og lege o.l. om at man faktisk er så sliten at man ikke klarer å jobbe lenger. Jeg elsket også jobben min, har knapt energi til noe som helst lenger. I tillegg har "behandlingen" tatt så lang tid at jeg har fått en depresjon i tillegg. Føles som det hadde vært lettere med en krykke, for da slapp man å forklare seg til alle hele tiden.

Et lite dikt jeg liker å lese når jeg har det kjipt;

Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart.

Det skinner ikke særlig nå, men det skal skinne snart.

Det har vært sloknet lenge nå,

men jeg venter for å se

Lyset mitt vil flamme opp,

jeg gleder meg til det

fint:)

AB#2

[AnonymBruker]

Så deilig at vi er flere som har det på samme måte - det er på en måte så tabubelagt, at man nesten ikke blir trodd... Har fått akkurat de samme spørsmålene som dere andre over nevner, og det føles som om ingen forstår uansett hvordan man prøver å forklare

Har også gått to år nå siden jeg sluttet å jobbe, og må fortsatt porsjonere ut energien så godt som mulig utover hele uka. Men selv om jeg gjør dette så blir jeg plutselig, helt uten forvarsel, dønn sliten igjen og vil bare gråte..

Rainbow 81, din historie høres så lik ut som min - kunne nesten ønske jeg satt å snakket med deg nå

Og en klem til dere andre også Vi skal få det bedre snart!

[bobbi]

...

Endret 28. januar 2012 av bobbi

[Rainbow]

Så deilig at vi er flere som har det på samme måte - det er på en måte så tabubelagt, at man nesten ikke blir trodd... Har fått akkurat de samme spørsmålene som dere andre over nevner, og det føles som om ingen forstår uansett hvordan man prøver å forklare

Har også gått to år nå siden jeg sluttet å jobbe, og må fortsatt porsjonere ut energien så godt som mulig utover hele uka. Men selv om jeg gjør dette så blir jeg plutselig, helt uten forvarsel, dønn sliten igjen og vil bare gråte..

Rainbow 81, din historie høres så lik ut som min - kunne nesten ønske jeg satt å snakket med deg nå

Og en klem til dere andre også Vi skal få det bedre snart!

Awww! Du kan PM meg om du vil! :-) Så trist du har opplevd akkurat det samme. Det er hardt, men det går sakte framover i det minste!

[Sulosi]

Stå på og lytt til kroppen og humøret. Gjør ting som gir dere noe, alt annet lar dere andré ta seg av (om det er mulig da). Jeg ble undersøkt i alle vinkler pga jeg var nedstemt og trett hele tiden. Legen ville sykemelde meg men da fikk jeg panikk, jobbet bare to vakter i uken og trivdes veldig godt på jobb. Det ble en lengre samtale om hva jeg opplevde som vanskelig kontra lett. Det var rett og slett skilsmisse som ble redningen for meg. Håper dere som sliter finner ut hva som sliter dere ut, ofte tenker man automatisk jobb men når det ikke går over etter lengre sykemelding er det kanskje en idé å se på andré områder i livet. Ikke at jeg mener dere skal flytte fra mannen altså...

[Gjest anonym]

Symptomene er veldig annerledes nå enn i starten. Så la meg ta det noenlunde kronologisk

Jeg var veldig sliten, hele tiden. Utvikla angst. Måtte gjemme meg på kontoret eller på do og sitte på gulvet mens jeg hyperventilerte og prøvde å puste normalt. Angstanfall flere ganger om dagen. Hadde til slutt en konstant angstklump i magen hele døgnet. Det ble normalen. Kvalm, dårlig i magen, svimmel. Spiste masse drittmat, klarte ikke å få i meg annet enn junk og godteri. Ble aggressiv og fikk superkort lunte, så familien min fikk masse ufortjent kjeft. Orka ikke noe annet enn jobb, men tvang meg likevel til å møte venner fordi jeg følte jeg måtte. Fikk ikke sove. Gjorde MASSE hele tiden, med konstant dårlig samvittighet. Påtok meg arbeidsoppgaver hele tida, og var sint, lei meg og mutt alene, men blid, hyggelig og imøtekommende for alle på jobben.

Fikk konstant angst. Plutselig ble enkle ting mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg prøvde å si ifra til ledelsen om at jeg hadde for mye å gjøre. Det var veldig lange dager, mye helger og ettermiddager. Men jeg ble ikke hørt. Måte til slutt si opp. Da lå jeg i flere uker på sofaen og så på tv. Kom meg ut noen timer fordi jeg måtte i stallen, men ellers så jeg på tv eller bare stirra ut i lufta.

Det gikk et år, hvor jeg var ganske på stedet hvil, men klarte å gjøre små ting hver dag.

Jeg prøvde å reise litt, men ble dårligere. Prøvde å trene, men ble dårligere. Kunne feks trene på en mandag og være sliten på fredag. Å gjøre sosiale ting var et ork. Måtte tilpasse aktivitetsnivået VELDIG, fordi det å handle mat kunne være så slitsomt at jeg ikke orka å møte venner dagen etter.

1. mars har jeg vært uten jobb i to og et halvt år. Det siste halvåret har jeg endelig merka bedring. Jeg har begynt å trene, har gått ned i vekt, har begynt å tenke på å jobbe litt igjen. I en annen type jobb, og ikke fulltid. Men ikke ennå. Jeg har fremdeles angstproblemer, og jeg er fremdeles sliten ofte. Men det tar kortere tid å bli "ovenpå" igjen.

Og hva har jeg gjort: Hvilt. MASSE. Tatt det med ro og sitti foran dataen så lenge at jeg har blitt drittlei. Gått små turer. Hvilt igjen. Sovet lenge. Rolige rideturer. Avlyst sosiale ting, og gått på akkurat det jeg orker.

Nå tilpasser jeg hverdagen. Skal jeg på vorspiel går jeg hjem etterpå, jeg går ikke ut på byen. Skal jeg trene hviler jeg hele formiddagen. Det blir fremdeles mye sofa. Men jeg er uendelig mye bedre. Jeg har en teori at den tiden det tar å bli bra har noe med den tiden man bruker før man aksepterer at man er syk. I tillegg til hvor langt ned man lar seg selv falle før man stopper.

Jeg jobba minst et år for lenge. Hadde en skikkelig knekk et år før, men beit tenna sammen og lot som ingenting. Da jeg fikk min andre knekk sa jeg opp, men fortsatte ut en tre mnd lang oppsigelsestid, der jeg var svimmel, kvalm og angstete hver dag, men nekta meg selv å slutte før siste dag.

Gradert sykemelding vil ikke hjelpe. Du må ta helt fri. Jeg greide ikke bli i jobben, for det var så mye galt med arbeidsforholdene, og den dårlige samvittigheten min ville ikke tillatt en sykemelding.

Jeg var 28,5 år da jeg slutta, og nå er jeg snart 31. Det er bittert å ha kasta bort så mye tid på å gjøre ingenting, men det er høyst nødvendig. Alt jeg vil er å være frisk nok til å jobbe fulltid og ha et liv ved siden av. Men foreløpig holder det å bygge meg opp fysisk. Går også til psykolog og prøver å jobbe med noen av grunnene til at jeg er sånn som sier ja til alt og er redd for å skape problemer for andre (kollegaer og sjefer), noe som var med på å gjøre meg syk.

Nå har jeg lært noe som alle burde vite og huske på: Du er den viktigste i ditt liv. Om ikke DIN helse funker, hvordan skal du kunne hjelpe andre og ha det godt med deg selv? Ingen er uerstattelig, og man har bare én kropp og ett hode. De må fungere. Utbrenthet kommer av et altfor pliktoppfyllende liv, men det blir ikke bedre av å late som ingenting.

Det blir bedre av å hvile. Samme hva folk rundt deg sier om at du må komme deg ut. Kanskje orker du ikke det akkurat nå. For du må finne igjen deg selv. Det kan være veldig lenge siden du lytta til deg, så nå er det på tide!!

Ojoj, dette ble langt! Men håper det kan hjelpe!

Symptomene er veldig annerledes nå enn i starten. Så la meg ta det noenlunde kronologisk

Jeg var veldig sliten, hele tiden. Utvikla angst. Måtte gjemme meg på kontoret eller på do og sitte på gulvet mens jeg hyperventilerte og prøvde å puste normalt. Angstanfall flere ganger om dagen. Hadde til slutt en konstant angstklump i magen hele døgnet. Det ble normalen. Kvalm, dårlig i magen, svimmel. Spiste masse drittmat, klarte ikke å få i meg annet enn junk og godteri. Ble aggressiv og fikk superkort lunte, så familien min fikk masse ufortjent kjeft. Orka ikke noe annet enn jobb, men tvang meg likevel til å møte venner fordi jeg følte jeg måtte. Fikk ikke sove. Gjorde MASSE hele tiden, med konstant dårlig samvittighet. Påtok meg arbeidsoppgaver hele tida, og var sint, lei meg og mutt alene, men blid, hyggelig og imøtekommende for alle på jobben.

Fikk konstant angst. Plutselig ble enkle ting mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg prøvde å si ifra til ledelsen om at jeg hadde for mye å gjøre. Det var veldig lange dager, mye helger og ettermiddager. Men jeg ble ikke hørt. Måte til slutt si opp. Da lå jeg i flere uker på sofaen og så på tv. Kom meg ut noen timer fordi jeg måtte i stallen, men ellers så jeg på tv eller bare stirra ut i lufta.

Det gikk et år, hvor jeg var ganske på stedet hvil, men klarte å gjøre små ting hver dag.

Jeg prøvde å reise litt, men ble dårligere. Prøvde å trene, men ble dårligere. Kunne feks trene på en mandag og være sliten på fredag. Å gjøre sosiale ting var et ork. Måtte tilpasse aktivitetsnivået VELDIG, fordi det å handle mat kunne være så slitsomt at jeg ikke orka å møte venner dagen etter.

1. mars har jeg vært uten jobb i to og et halvt år. Det siste halvåret har jeg endelig merka bedring. Jeg har begynt å trene, har gått ned i vekt, har begynt å tenke på å jobbe litt igjen. I en annen type jobb, og ikke fulltid. Men ikke ennå. Jeg har fremdeles angstproblemer, og jeg er fremdeles sliten ofte. Men det tar kortere tid å bli "ovenpå" igjen.

Og hva har jeg gjort: Hvilt. MASSE. Tatt det med ro og sitti foran dataen så lenge at jeg har blitt drittlei. Gått små turer. Hvilt igjen. Sovet lenge. Rolige rideturer. Avlyst sosiale ting, og gått på akkurat det jeg orker.

Nå tilpasser jeg hverdagen. Skal jeg på vorspiel går jeg hjem etterpå, jeg går ikke ut på byen. Skal jeg trene hviler jeg hele formiddagen. Det blir fremdeles mye sofa. Men jeg er uendelig mye bedre. Jeg har en teori at den tiden det tar å bli bra har noe med den tiden man bruker før man aksepterer at man er syk. I tillegg til hvor langt ned man lar seg selv falle før man stopper.

Jeg jobba minst et år for lenge. Hadde en skikkelig knekk et år før, men beit tenna sammen og lot som ingenting. Da jeg fikk min andre knekk sa jeg opp, men fortsatte ut en tre mnd lang oppsigelsestid, der jeg var svimmel, kvalm og angstete hver dag, men nekta meg selv å slutte før siste dag.

Gradert sykemelding vil ikke hjelpe. Du må ta helt fri. Jeg greide ikke bli i jobben, for det var så mye galt med arbeidsforholdene, og den dårlige samvittigheten min ville ikke tillatt en sykemelding.

Jeg var 28,5 år da jeg slutta, og nå er jeg snart 31. Det er bittert å ha kasta bort så mye tid på å gjøre ingenting, men det er høyst nødvendig. Alt jeg vil er å være frisk nok til å jobbe fulltid og ha et liv ved siden av. Men foreløpig holder det å bygge meg opp fysisk. Går også til psykolog og prøver å jobbe med noen av grunnene til at jeg er sånn som sier ja til alt og er redd for å skape problemer for andre (kollegaer og sjefer), noe som var med på å gjøre meg syk.

Nå har jeg lært noe som alle burde vite og huske på: Du er den viktigste i ditt liv. Om ikke DIN helse funker, hvordan skal du kunne hjelpe andre og ha det godt med deg selv? Ingen er uerstattelig, og man har bare én kropp og ett hode. De må fungere. Utbrenthet kommer av et altfor pliktoppfyllende liv, men det blir ikke bedre av å late som ingenting.

Det blir bedre av å hvile. Samme hva folk rundt deg sier om at du må komme deg ut. Kanskje orker du ikke det akkurat nå. For du må finne igjen deg selv. Det kan være veldig lenge siden du lytta til deg, så nå er det på tide!!

Ojoj, dette ble langt! Men håper det kan hjelpe!

Hjertelig takk for din beskrivelse. Jeg kjenner meg igjen på det meste. Det hjelper meg til å fortsette å se de små fremsteg som sakte kommer hvor jeg skimter at noen av mine hverdagsferdigheter kommer tilbake. jeg jobber, men det har sin pris. Jeg forsøker å tilrettelegge hverdagen slik du beskriver, kutte alt sosialt, trene- dvs. det går ennå ikke etter to år, men jeg er kommet meg ut. Går jeg mer enn en time i terrenget ligger jeg flat, så det skal tilpasses mye. Akkurat nå jobber jeg med å akseptere å redusere jobben for å kunne klare å ha et liv , hvile det som må fordi det tar tid og plass og komme meg ut å gå fordi detgir liv. Du beskriver så godt veien tilbake som er akkurat slik du beskriver så lang som tiden det tar å akseptere at man er der man er. på veien til å finne det som var og kommer til å bli en selv. I tillegg å gi plass til den man er og ikke den man fhar sagt ja til å være. Gi plass og fremme egen respekt for den man var på godt og vondt. Gi plass til seg selv i selve livet.

[Gjest Gjest]

Awww! Du kan PM meg om du vil! :-) Så trist du har opplevd akkurat det samme. Det er hardt, men det går sakte framover i det minste!

Awww! Du kan PM meg om du vil! :-) Så trist du har opplevd akkurat det samme. Det er hardt, men det går sakte framover i det minste!

Ingen som ikke har vært hvor vi har vært kan fatte det tapet og opplevelsene av å få de fleste kognitive og fysiske ferdigheter redusert. Det er skremmende , men hvis vi tør se fremover og redusere målene og tidsfaktoren vi setter opp som barometer, vil vi kunne se det å vaske håret uten anstrengelse som en stor overvinnelse og det å lage mat som et stort fraskritt.... Gå sakte ,følg signalene og glem å få noen til å forstå. de fleste blir undrende om jeg forteller at jeg har gjort kjempefremskritt ved å bake en kake. Det gjorde jeg på et jafs før og alltid var det mange kaker i mine bursdager. I flere år har jeg ikke klart å gjøre det, først fordi jeg ikke klarte å ta frem oppskriften eller klarte å lese og forstå den. Deretter kom en tid da det ikke gikkan å bake i tilfelle jeg ikke klarte å gjennomføre det. Deretter igjen at det var for lite tid i løpet av en dag fordi det å bake en kake ville ta en dag... Så kom dagen i år at jeg klarte det igjen. De som gidder å høre på en slik historie kan kanskje forstå hvordan et liv som dette kan arte seg og at veien tilbake er laaaang.....

[Gjest anonym]

Awww! Du kan PM meg om du vil! :-) Så trist du har opplevd akkurat det samme. Det er hardt, men det går sakte framover i det minste!

Helt klart. Er bare lei bombardemaentet om de langtidssykemeldte og at de ikke er i jobb. Om Norge har råd til folk ute av jobb. Fytti- vi har bidratt dobbelt hele yrkeslivet..

[Binta Ba]

Jeg er en av de anonyme som skrev her tidligere i år.

Jeg forble sykemeldt i ca 6mnder før jeg kom meg ut i jobb igjen. Jeg fikk meg en jobb hvor jeg ikke var ansikt til ansikt med kunder, jeg var tilogmed ærlig på intervjuet og sa at nettopp dèt hadde påvirket angsten min veldig.

Jeg kunne absolutt trengt en lengere hviletid, det merker jeg ennå. Nå jobber jeg igjen med kundeservice ansikt til ansikt, men kun noen få dager i uka, og med langt mindre mennesker, og langt mindre press på arbeidsstedet.

Privatsituasjonen min har også bedret seg, så stressnivået er absolutt lavere enn det var.

Men, jeg kunne nok trengt lengere til på å slappe av, rett og slett. Jeg har ennå søvnproblemer, jeg har ennå dager hvor jeg ikke er meg selv med tanke på sinne og aggresjon, og jeg har ennå noen av de fysiske reaksjonene jeg hadde sist.

Foreløpig velger jeg å se det an, mye fordi jeg ikke vil utsette meg selv for det NAV-helvete jeg hadde sist. Det gjorde alt ti ganger verre. Når legen sa jeg burde være mest mulig hjemme og slappe mest mulig av og bare unngå mennesker en liten periode, måtte jeg faktisk på navs kontorer fire dager i uka for å overbevise de om at jeg var syk NOK.

Usj. Jeg tar det iallefall mye, mye roligere nå enn før.

[Dragonfly84]

Herregud, Binta Ba, Nav var utrolig respektløse mot deg... Skjønner du gjerne vil unngå dem. Jeg skulle også gjerne gjort det. Det er så mye press om å jobbe mer og mer, om å ta på meg flere oppgaver og så lite forståelse for hva utbrenthet egentlig er. Attføringsbedriften tror at en ukes sykmelding gjør meg klar for å jobbe mer enn før, saksbehandleren på nav tror at utbrenthet og lett depresjon er det samme. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det og hvor lite energi jeg faktisk har til andre ting enn jobb, og hun ble skikkelig overrasket og mente det måtte være noe annet enn utbrenthet jeg hadde - men at jeg skulle fortsette å jobbe like mye likevel. For "all forskning" viser at det er bra å jobbe. Ja, hvis du har sosial angst, er deprimert eller har kommet langt nok på vei til å bli frisk av utbrenthet at du får energi av å gjøre ting, så. Nå bruker jeg så mye energi på å bekymre meg for helsa, for om jeg tåler jobben osv. Skulle sååå gjerne orket å ha en vanlig jobb. Noen ganger tror jeg at en vanlig jobb hadde vært mindre slitsom, for da hadde jeg hvert fall ikke hatt Navs innfall å bekymre meg for.

Binta, kan jeg spørre hvordan det var for deg å få jobb igjen? Var det vanskelig pga hull i CV og det at arbeidsgiver kanskje tror de som har vært utbrente lett blir sykmeldt igjen?

[Binta Ba]

Herregud, Binta Ba, Nav var utrolig respektløse mot deg... Skjønner du gjerne vil unngå dem. Jeg skulle også gjerne gjort det. Det er så mye press om å jobbe mer og mer, om å ta på meg flere oppgaver og så lite forståelse for hva utbrenthet egentlig er. Attføringsbedriften tror at en ukes sykmelding gjør meg klar for å jobbe mer enn før, saksbehandleren på nav tror at utbrenthet og lett depresjon er det samme. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det og hvor lite energi jeg faktisk har til andre ting enn jobb, og hun ble skikkelig overrasket og mente det måtte være noe annet enn utbrenthet jeg hadde - men at jeg skulle fortsette å jobbe like mye likevel. For "all forskning" viser at det er bra å jobbe. Ja, hvis du har sosial angst, er deprimert eller har kommet langt nok på vei til å bli frisk av utbrenthet at du får energi av å gjøre ting, så. Nå bruker jeg så mye energi på å bekymre meg for helsa, for om jeg tåler jobben osv. Skulle sååå gjerne orket å ha en vanlig jobb. Noen ganger tror jeg at en vanlig jobb hadde vært mindre slitsom, for da hadde jeg hvert fall ikke hatt Navs innfall å bekymre meg for.

Binta, kan jeg spørre hvordan det var for deg å få jobb igjen? Var det vanskelig pga hull i CV og det at arbeidsgiver kanskje tror de som har vært utbrente lett blir sykmeldt igjen?

Nav-legen overkjørte MIN lege og mente at ting utenom jobb ikke skulle ha påvirkning på jobb. Jeg begynte faktisk å le, fordi det var så latterlig. Stress utenfra påvirker jo absolutt jobbevnen, og det var det som utviklet angsten for å være i folkemengder, og da stå med ca 1500-2000 kunder på 8timer..tjæh. Ikke helt optimalt.

Ja, de var respektløse. Jeg fikk også beskjed om å gå på sosialen fordi, jeg siterer ordrett, "du må ikke innbille deg at du er den eneste i denne situasjonen altså. Du får gå dit og ordne penger til deg og ungen da vettu."

At man har jobbet heltid i ca ti år med sammenlagt sykefravær på 6mnd tilsammen ( da også MED graviditet.. ) spiller ingen trille. Skremmende.

Jeg var ærlig på intervjuet, faktisk. Jeg sa som sant var at pga stress hjemme, som nå var nedgått kraftig, utvikllet jeg angst og depresjoner, og greide ikke forholde meg til å jobbe ansikt til ansikt med mennesker. Men at jeg nå følte meg "klar" for å jobbe igjen, men da med noe annet. Jeg tror egentlig at ærlighet er det aller beste..jeg sa også at jeg hadde veldig gode referanser, og at de ville ikke ha noe negativt å si om min arbeidsinnsats, noe som også var sant.

Jeg har nå en ny jobb, som sagt, med ansikt til ansikt service igjen, og på intervjuet der spurte de om sykefravær, og jeg fortalte også da ærlig om situasjonen. At jeg gikk på en smell og i tillegg overarbeidet. Og jeg fikk jobben, mye pga ærlighet og referanser, fikk jeg vite i etterkant.