Likestilling og husarbeid

[AnonymBruker]

Det virker som om alle kvinnene her er utrolig likestilte og har menn som stiller opp og hjelper til med husvask og rydding etc. Er det virkelig ingen her som har giddalause late menn som aldri hjelper til? Hvordan klarer dere det?

[AnonymBruker]

Det virker som om alle kvinnene her er utrolig likestilte og har menn som stiller opp og hjelper til med husvask og rydding etc. Er det virkelig ingen her som har giddalause late menn som aldri hjelper til? Hvordan klarer dere det?

Hvordan man klarer å ha en mann som stiller opp?

[AnonymBruker]

Man ser ofte at det finnes kvinner med slike problemer her inne. De blir gjerne angrepet av en horde med andre kvinner som ikke har det slik. Jeg tenker at det i seg selv er en kombinasjon av at 1: De som har det slik ikke vil svare, og 2: At folk har lett for å gå til angrep på andre ved å konstant dømme dem etter sitt eget liv og den boksen de bor i. 3: Ytterpunktene kommer alltid best frem.

[AnonymBruker]

Hvordan man klarer å ha en mann som stiller opp?

Hvordan får man mannen til å hjelpe til? Jeg regner med at de fleste vil si at mennene tar initiativ til det selv, eller at de spør om hjelp og mennene stiller opp, men etter flere lange forhold og samboerskap har jeg til gode å oppleve dette selv. Jeg mener ikke å generalisere, men jeg føler at alle snakker om menn som stiller opp og hjelper til med husarbeid og rydding som om det var en selvfølge, men ingen som klager over at mannen ikke gjør noen ting. Så jeg lurer på om det bare er jeg som har det slik? Har for eksempel ryddet og vasket i 8 timer idag. Er fremdeles ikke ferdig. Pleier som regel å gjøre dette en gang i uka, ettersom jeg ikke orker å rydde etter oss begge når han aldri gjør det samme. Jeg lager også alle måltider, lager kaffe til ham når han spør (ca 4 kopper til dagen) og gjør alt oppvask. Vi har ikke oppvaskmaskin.

Ellers er han verdens beste mann, og det er ikke aktuellt å gå fra ham, men jeg har så lyst at han skal hjelpe til av og til! Når jeg maser irriterer jeg ham bare og vi ender opp med å krangle. Så jeg føler at jeg kan enten ta dette opp hver gang jeg rydder/vasker og ende opp med timesvis med krangler og at vi ikke snakker sammen eller godta at det er noe jeg må gjøre for forholdet.

[AnonymBruker]

Likestilling og hjemmet har ingenting med hverandre å gjøre.

[Chelmon]

Jeg er nok den late av oss når det kommer til husarbeid.. Han lager som regel middag, støvsuger, skifter sengetøy og vasker klær.

Jeg gjør "koseting" som å sette fram blomster, rydde i nips og naps, rette opp puter og slike småting som ikke MÅ gjøres.

Altså han gjør grovarbeidet og jeg gjør det koselig som han kaller det

Ute er det verre, der skal alt skje "i morgen", så der tar jeg det meste.

[AnonymBruker]

Det virker som om alle kvinnene her er utrolig likestilte og har menn som stiller opp og hjelper til med husvask og rydding etc. Er det virkelig ingen her som har giddalause late menn som aldri hjelper til? Hvordan klarer dere det?

Jeg hadde en slik mann. En som aldri gadd å "hjelpe til" i huset. Han hadde vokst opp med en mor som gjorde alt i hjemmet, og var allerede som 18åring skikkelig gubbete og trangsynt.

Dette, kombinert med at han ikke gadd/ikke klarte å snakke om følelser, problemer eller noe annet "negativt", gjorde at jeg mistet fullstendig både tenning og kjærlighet for ham, så jeg gjorde det slutt. Har ikke angret et sekund på dette. Samtlige menn jeg har truffet etter dette har vært langt mer rettferdige når det gjelder husarbeid.

Giddalause menn er utrolig turn off for min del, og jeg kommer aldri til å bo sammen med noe slikt igjen. Når begge to er i arbeid/studier tar jeg det som en selvfølge at begge bidrar like mye i hjemmet. Gidder de ikke det, gidder ikke jeg å bo med dem. Så enkelt kan det gjøres.

[AnonymBruker]

for meg funket det å sette lave men absolutte krav.

han fikk enkelte oppgaver som han fikk løse omtrent som han ville, vaske gulv(1x/uka), komfyr/oppvask(1x/dagen), kjøkkenbenk og bord(3x/uka) og dette hadde jeg ansvare for å sette inn i kalenderen som vi lasta ned på pc'n, men han fikk velge klokkeslett. den kalenderen vi bruker bråker som et uvær og dukker tydelig opp på skjernen. for å få den bort må man bekrefte at oppgaven var utført. jeg kunne ikke mase, og fikk bare blande meg i utførelsen hvis det var fælt og ekkelt(eks: matrester på bestikk), men da fikk jeg derimot kjefte, smelle og være urimelig som om jeg hadde fått fanden i meg. han fikk en sjanse til å "glemme" å gjøre det, neste gang kasta jeg han ut.

det funket relativt greit selv om det til slutt førte til at jeg kasta han på dør. tror derimot at han brukte det som enkleste løsning for å ta en pause(problemet hadde ingenting med rengjøring å gjøre)..... men til å med han var fornøyd med avtalen, fordi han så på den som overkommelig og respektfull. tror det er viktig å finne en løsning som er atraktiv for begge, det er viktigere enn å stå på sitt og ha rett. det er tydeligvis vanskeligere for han enn for deg, da mener jeg det er mest rettferdig at du skal ha største annsvare. det har ikke med kjønn å gjøre, men respekt for den andres utgangspunt.

[AnonymBruker]

Det virker som om alle kvinnene her er utrolig likestilte og har menn som stiller opp og hjelper til med husvask og rydding etc. Er det virkelig ingen her som har giddalause late menn som aldri hjelper til? Hvordan klarer dere det?

Nei, jeg har ikke en giddalaus og lat mat som aldri deltar hjemme. Frodi en slik mann hadde etter hvert blitt kasta på dør hos meg. Jeg hadde ikke funnet meg i at han ikke deltok, det ville blitt masse krangling og skuffelse og forholdet hadde på ingen måte funka på sikt.

[Gjest Glenfarclas]

Hvordan klarer dere det?

Det skjer av seg selv. Tørr klesvask flyr inn i skapet av seg selv, og oppvaskmaskinen fylles og tømmes av seg selv. Gulvet begynner plutselig å skinne av seg selv. Sånn pluss/minus halvparten av gangene i alle fall.

[mas]

Det var faktisk en ting vi snakka om før vi flytta sammen.. for jeg har overhodet ikke noe ønske om å gå her som ei hushjelp. Han bor også her så da må han pent bare være med å gjøre unna husarbeidet.

Noen ganger gjør han mer enn meg (jeg har vært endel plaga med prolaps i korsryggen og til tider knapt klart å røre meg uten at jeg har hatt vondt og da har han tatt brorparten av husarbeidet), mens andre ganger har jeg gjort mer.

[Gjest Bandit]

Jeg er vel egentlig ganske opptatt av et rent og ryddig hjem. På ingen måte sykelig, men normalt rent og pent. Nå føler jeg også en stolthet over hjemmet mitt, siden jeg har satt MITT preg på det. Det er gjennomført i min stil, og jeg elsker å bo her.

Her er det mange kvinner tråkker feil. Mannen blir veldig ofte overkjørt i spørsmålet om interiør, og får dermed ikke den samme tilhørigheten til bosted som det kvinnen har. Det er mange menn jeg har snakket med som sier de knapt føler seg hjemme i eget hjem, fordi de føler seg overkjørt.

Skaper man tilhørighet i et hjem, kommer også stoltheten. Med stoltheten kommer også viljen til å ville holde det slik.

Jeg har også opplevd kvinner som jobber langt mindre enn mannen, som krever at husarbeidet skal deles likt. Da sier det seg selv at man som mann føler denne fordelingen ganske så urettferdig.

I mange tilfeller er det som dere sier, rett og slett latskap, men her får dere iallefall innspill fra en mann.

[AnonymBruker]

Enkelt.

Jeg gjør ikke alt med en gang jeg tenker at det burde ha vært gjort. Dermed rekker han også å se at det burde gjøres.

Jeg innbiller meg ikke at jeg sitter med fasiten. Han får vaske opp på den måten han foretrekker uten at jeg blander meg opp i det.

Jeg overlater tydelige ting til ham. Han ser når søppelet er fullt og går da ut med det. Oppvask ser han også, så den tar som regel han. Han ser ikke tannkremflekkene på speilet eller støvet som ligger i hyllene, så da tar jeg det.

Han fortviler over sortering av vask, så da sorterer jeg vasken og starter vaskemaskina, men han henger ofte opp vasken, for vaskemaskina piper slik at han blir sprø.

Jeg belærer ikke. Om jeg synes han slurver med å sette maten inn i kjøleskapet, klager jeg ikke og syter, men jeg kommer heller (av og til "tilfeldigvis") over en artikkel som viser hvor fort bakterier vokser, og viser den til ham mens jeg sier at jeg ikke hadde anelse om hvor fort det gikk. Nå er han mer redd for bakterier enn jeg.

Jeg jobber minst like mye som han. Så han ser at jeg ikke har mer fritid enn han, og dessuten elsker ingen av oss husarbeid.

[AnonymBruker]

Enkelt.

Jeg gjør ikke alt med en gang jeg tenker at det burde ha vært gjort. Dermed rekker han også å se at det burde gjøres.

Jeg innbiller meg ikke at jeg sitter med fasiten. Han får vaske opp på den måten han foretrekker uten at jeg blander meg opp i det.

Jeg overlater tydelige ting til ham. Han ser når søppelet er fullt og går da ut med det. Oppvask ser han også, så den tar som regel han. Han ser ikke tannkremflekkene på speilet eller støvet som ligger i hyllene, så da tar jeg det.

Han fortviler over sortering av vask, så da sorterer jeg vasken og starter vaskemaskina, men han henger ofte opp vasken, for vaskemaskina piper slik at han blir sprø.

Jeg belærer ikke. Om jeg synes han slurver med å sette maten inn i kjøleskapet, klager jeg ikke og syter, men jeg kommer heller (av og til "tilfeldigvis") over en artikkel som viser hvor fort bakterier vokser, og viser den til ham mens jeg sier at jeg ikke hadde anelse om hvor fort det gikk. Nå er han mer redd for bakterier enn jeg.

Jeg jobber minst like mye som han. Så han ser at jeg ikke har mer fritid enn han, og dessuten elsker ingen av oss husarbeid.

Glemte en ting:

Når jeg ser at noe burde ha vært gjort, sier jeg at vi burde ha f.eks. vasket ned stua, og så spør jeg om han vil gjøre A eller B mens jeg f.eks. kan gjøre C. Og så setter vi på musikk og gjør det f.eks. neste dag eller når det passer oss begge.

[Havbris]

Her er det mange kvinner tråkker feil. Mannen blir veldig ofte overkjørt i spørsmålet om interiør, og får dermed ikke den samme tilhørigheten til bosted som det kvinnen har. Det er mange menn jeg har snakket med som sier de knapt føler seg hjemme i eget hjem, fordi de føler seg overkjørt.

Skaper man tilhørighet i et hjem, kommer også stoltheten. Med stoltheten kommer også viljen til å ville holde det slik.

Du har så absolutt et poeng her Bandit! Jeg kjenner også menn som sier de ikke kjenner noe eierforhold til hus/leilighet fordi det stort sett er utformet av kona/samboeren. Interiørblader og interiørtrender har styrt utseende på leiligheten og det er kona som avgjør hvordan det skal se ut.

Selvfølgelig finnes det late menn, men jeg tror det også finnes andre grunner til at noen menn ikke føler det samme behovet for "rutinemessig" hygienisk vedlikehold.

Og kanskje er det nettopp av denne grunnen at en mann som ikke deltar benevnelsesverdig mye i husarbeid - allikevel kan bruke mange timer på å polere og vedlikeholde bilen. Det å vedlikeholde "hygiene" i en bil består jo innholdsmessig (ikke omfang) av mye av de samme oppgavene som å holde en leilighet ren. Støvsuge, tørke støv, pusse viduer, riste tepper, vaske.

[Gjest Badabing]

Han gjør ting av seg selv. Hender jeg spør om han kan fikse en list eller noe sånt, men jeg trenger ikke å mase om husarbeid. Har bare kommet frem til en grei fordeling etter å ha bodd sammen noen år. Begge jobber jo fullt. Eneste er at jeg vasker alle klærne våre, men han hjelper med å legge sammen. Og han fikser jo vedlikehold, så da gjør det ikke noe om jeg har klesvasken. Ellers vasker han sin bil og jeg vasker min.

Har ikke noe å klage over, og jeg hadde ikke giddet å være sammen med en fyr som ikke gjorde noe. Har vært sammen med en sånn, og da hadde han dårlig holdninger til kvinner generelt. Ble slutt for å si det sånn.

Hvis jeg skal pirke må det jo være sånt som at han ikke støvtørker listene når han vasker, sånt ser han ikke. Men hvis jeg skal klage på ham føler jeg at man heller kan gjøre det selv, jeg gidder ikke å krangle om husarbeid.

[Gjest Gjest]

Jeg synes alle må finne en ordning begge er tilfreds med. Noen sier det ikke er en fasit, og det er jeg helt enig i. Hvis kvinnen vil ta seg av husarbeidet, er det ingen problem eller omvendt. Hvis man sliter med at den ene parten ikke tar sin del av jobben, så kommuniserer de vel for dårlig? Jeg tror overhodet ikke det er noe allmenngyldig kjensgjerning fra 60 tallet at kvinner jobber mer enn menn i sitt hjem. Jeg vet om flere kvinner som ikke bryr seg like mye som mannen. Faktisk har jeg selv vært i et forhold, der jeg innså at jeg brydde meg mer om at leiligheten var ryddig og ren enn hun gjorde. Derfor var det også mer naturlig at jeg tok mer ansvar? Eller er det ikke slik? Selv om begge bor i samme hus, betyr det ikke at begge er enig i hvordan det skal se ut der. Da må man komme til en felles løsning.

[Bachata]

Jeg har ikke en samboer som av seg selv rydder og holder det pent, men vi har hatt noen prater om det, og flere kommer det til å bli.

Han er vant med at kvinnen gjør alt i hjemmet, da hans mor gjorde det hjemme for ham og faren. Hans far var vant til det fra barndommen, da de hadde tjenere.

Jeg derimot er vant til at man må ta i ett tak alle mann, og at jeg ikke skal finne meg i å være noens hushjelp.

Selvstendighet og likestilling har vært viktig i min oppvekst, det har det overhode ikke i hans.

Han tar ut ting og lar det bare stå ute, jeg spør ham om han liker det slik? Han sier han har hatt det værre før, jeg spør om han har lyst å leve slik nå. Spør om han vil ha det slik, for da kan jo bare jeg også sette alt rundt omkring.

Han sier selv at han ønsker å ha det ryddig og rent, jeg forteller ham da at da må VI gjøre det! Jeg er IKKE en tjener, og det som er viktig for oss begge, må vi begge gjøre noe med.

Men så er det å finne sine kamper, for det er jo noe som er viktig for meg og ikke for ham. For meg er det f.eks viktig at matvarer blir satt inn i kjøleskapet med en gang vi har handlet, for ham spiller det ingen rolle, han vil sette seg ned å slappe av litt før han rydder inn. Ergo rydder jeg stort sett inn mat, 90% av gangene. Hvorfor? Fordi det er meg det er viktig for.

Jeg vil ikke tvinge eller mase på ham for å gjøre noe JEG synes er viktig og riktig, hvis jeg er alene om å ville ha det slik, får jeg selv gjøre det.

men jeg gjør nok mest i huset ja, til tross for at selve storrengjøringen en gang i uka, deler vi på 50/50. Hverdagsrydding og laging av mat, er det meg som tar. Igjen fordi det er meg det er viktigst for.

Så hos oss er det altså splittet.

Jeg gjør mest, fordi jeg SER mest. Hovedryddign go slikt deler vi, men det skjedde ikke av seg selv, men pga at jeg krevde det om han også vil ha ett rent hjem.

Har du ikke en mann som er vant til å hjelpe til, så må det settes klare grenser. For meg hadde det vært en dealbreaker om han ikke snudde og begynte å ta sin del, og det vet han. ¨

Men jeg sier fremdeles ifra med jevne mellomrom: "Like regler for deg og meg!!"

[Gjest Doh]

Samboeren min bodde alene noen år før vi ble sammen og var derfor vant til å gjøre alt husarbeidet selv. Har sklidd litt ut etter at jeg flyttet inn, men tror det bare er bra for før skulle alt være helt perfekt hele tiden. Går ikke an å ha det sånn når det flytter inn en til med masse saker....

[Gjest Gorgonzola]

Det virker som om alle kvinnene her er utrolig likestilte og har menn som stiller opp og hjelper til med husvask og rydding etc. Er det virkelig ingen her som har giddalause late menn som aldri hjelper til? Hvordan klarer dere det?

Antar du evner å lese dine egne logiske brister uthevet over?

Likestilling er utopi, også når det gjelder vedlikehold av redet. Alt måles jo etter hva premissleverandøren - altså kvinnen - har etablert som "sannheter", "godt nok" og "slik skal det være".

Men dere må bare fortsette å mase, for all del :gjeiper: