Dere som ble mobbet

[AnonymBruker]

jeg ble mobbet fra jeg begynte i barnehagen når jeg var 6 år til jeg sluttet i 10 klasse.

det var utfrysning, drittslenging og å "lure" meg sånn at jeg dummet meg ut forran hele skolen osv.

når jeg begynte på videregående(på andre kanten av landet) fikk jeg venner, ordentlige venner. jeg er nå 22 og har kommet over de verste følgene av mobbinga(har ikke problemer med mat(lenger), er ikke sucidal(lenger) og er stort sett fornøyd med eget utsende).

det har tatt meg mange år og intens jobbing med meg selv, både på egenhånd og ved mye hjelp av venner/familie/lærere. jeg har blitt nødt til å granske meg selv og det har vært skremmende og utrolig tungt til tider. men også veldig verdt det til slutt

[Cata]

Jeg ble mobbet i mesteparten av ungdomsskolen og slet med det i mange år etterpå. Egentlig litt merkelig, for jeg hadde et ganske rasjonelt forhold til mobbingen mens det sto på. Jeg skjønte på en måte hvorfor jeg ble mobbet, og klarte meg etter forholdene bra likevel.

Først senere skjønte jeg det hadde satt mer spor enn jeg trodde. Jeg slet veldig sosialt fram til jeg var 21. Jeg var på sett og vis overbevist om at folk ikke kunne like meg, selv om min sunne fornuft sa meg at det ikke var sånn. Dermed holdt jeg meg unna fester og i grunnen alt det som ungdom i tenårene er opptatt av. Jeg satt hjemme med en bok. Punktum. Det hjalp ikke akkurat på det sosiale. Heldigvis drev jeg med kampsport i tenårene og vi hadde et bra miljø i klubben. Jeg kom inn i styret og dermed ble jeg enda litt mer integrert enn mange andre hvilket sikkert var bra for meg. Likevel - jeg merket jo at jeg ikke var helt "med" i forhold til mine jevnaldrende treningskompiser. Jeg klarte ikke helt føle meg som en del av gruppen. Ikke desto mindre så hadde jeg en hyggelig russetid og klarte faktisk å komme i bra kontakt med både klassekamerater og folk fra parallellklassen i løpet av det året.

Jeg tror redningen for meg var at jeg pakket tannbørsten og reiste vekk for å studere rett etter vgs. Jeg var heldig og kom i en klasse med ungdommer fra alle landets kanter - og ingen fra min hjemby. Dermed var det bare nye folk å forholde seg til og "bagasjen" fra mobbetida kunne til en viss grad parkeres. Likevel - i etterkant har jeg fått tilbakemelding på at jeg var temmelig sosialt tilbakestående det første studieåret. Men det tok seg opp da jeg etterhvert ble tryggere på at jeg var akseptert selv om jeg var litt "rar" og dermed ble jeg mindre rar etterhvert. Beste beviset på det er vel at mange av vennene jeg fikk i studietida er gode venner av meg den dag i dag og dette er nå ca. 25 år siden, så noe må ha funket.

Jeg gir likevel mobbingen en del av skylda for at jeg er blitt evig singel. I den perioden da folk forelsker seg og stifter familie så klarte jeg bare ikke tro på at noen kunne falle for meg. Jeg var jo så stygg at det var utenkelig. Faktisk hadde jeg vil bikka 30 før denne følelsen gav seg og jeg var mentalt klar for å gå i inn i noe forhold, men da var det jo litt sent å finne en partner. Studietida, der man lettest blir kjent med folk og finner potensielle partnere, var for lengst over på det tidspunktet.

[Jolene]

Jo, jeg har vært der selv. Ikke på det hardeste stadiet, men jeg har følt en type mobbing som ledet til angst og depresjon. Og jeg har fortsatt noen grad av det i dag. Mer vil jeg ikke si.

Men i forhold til de du beskriver, så har jeg ikke vært der selv. Men jeg skjønner ikke hvorfor du ble provosert. Det var ikke meninga.

Ble provosert fordi du virket som om du skrev om mobbing som om det var en bagatell. Ikke meninga å virke så frekk altså, men når folk på nettet uttaler seg om (noe de ofte ikke har) kjent på kroppen blir jeg sint. Men det hadde du, så da vil jeg bare gi deg en

[Armitage]

Jeg ble mobbet fra første klasse ut ungdomsskolen. Jeg tenker ikke så mye på det i dag og jeg har møtt mobberne mine flere ganger og jeg opplever at det er de som ikke tør å møte blikket mitt.

Men det har preget meg ja. På en måte som jeg ble mer bevisst på da jeg begynte utdannelsen min som makeupartist. Vi fikk beskjed om å skaffe egne modeller og jeg som neste ikke kjente noen måtte ty til andre folks venner. Dette gjorde at jeg fikk problemer med å skaffe meg modeller til oppgavene mine.

Mobbingen gjorde at jeg fikk trøbbel med å stole på mennesker og at jeg har veldig lav toleranse for hvordan venner kan oppføre seg før jeg dropper dem ut av livet mitt. Folk kan kanskje betegne meg som en loner, men jeg har ingen problemer med å være sosial sånn sett og er ofte med på fest og sprell. Og kan ha lange og hyggelige samtaler med folk til og med mennesker jeg ikke kjenner.

Men jeg har ingen bestevenner eller venninner. Jeg har søstrene mine og samboern min. Det er det liksom. Jeg er dårlig på å slippe mennesker innpå, slik at de virkelig kjenner meg. Venner blir liksom bare flyktige forbindelser. Jeg er dårlig på å holde kontakt med folk. Jeg vet ikke hva det er, men det føles som om det er lettere å bare måtte forholde meg til meg selv og de få jeg virkelig stoler på. Og om folk strekker ut en hånd til meg og prøver å inkludere meg i ting, så avslår jeg som regel. Vet ikke hvorfor. Jeg unngår sosiale tilstelninger på jobb, jeg gjorde også det på skolen. Jeg hadde ingen problemer med å sitte med folk å snakke mens man spiser lunsj f.eks. Men med en gang det blir noe mer så trekker jeg meg unna.

Jeg hadde en bestevenninne da jeg var 18-19år og det venneforholdet ble ganske altoppslukende og intenst. Vi hang med hverandre nesten hver dag. Inntil jeg fikk meg kjæreste og jeg oppdaget hvor ensidig venneforholdet vårt hadde vært. Bestevenninnen min ble sjalu og prøvde å kontrollere om kjæresten min skulle få lov til å henge med oss eller ikke. Mens hun selv hadde ingen problemer med å ditche meg på byen til fordel for en eller annen gutt hun nettopp hadde møtt. Så vennskapet vårt endte, men jeg har fremdeles sporadisk kontakt med henne i dag. Hun har fått barn og samboer selv.

Men ja som regel har jeg det bra og jeg savner ikke å ha nære venner. Andre ganger skulle jeg ønske at det var annerledes.

Endret 21. januar 2012 av Armitage

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for krenkelse og svar til det aktuelle innlegget

Bond, mod

[Margrethe86]

Ble mobbet fra ca 2.klasse t.o.m 1.året på vgs. Etter det flyttet jeg, og alt gikk mye bedre Men merker at alle årene med mobbing har satt sine dype spor. Jeg har sosial angst, har null selvtillit, takler ikke negativ kritikk og har fått angst for å ta telefonen når noen jeg ikke vet hvem er ringer - i fare for at de skal kjefte på meg (joda, hva er vel oddsen for det?.. ) I sommer er det 10års jubileum for klassen min og jeg akter IKKE å gå. Der er det for mange personer jeg ALDRI vil se igjen! Selv om noen sier jeg burde gå, og snakke med de som mobbet siden de sannsynligvis har blitt voksne nå. Kanskje jeg ville fått "closure" hvis jeg hadde konfrontert dem, og de hadde sagt unskyld - men er faktisk redd for å bli mobbet enda mer på den klassefesten.

[Gjest ts]

Ts het. Har også tenkt at jeg ikke kommer til å gå på noe 10 års jubileum, grøsser egentlig bare med tanken på det. jeg tror ikke jeg er bitter, men føler ikke så veldig sterkt behov for å se dem igjen for å si det sånn..

[Gjest O___o]

Jeg har et borderlineforhold til menn, er til en hver tid kledd i tøy som går til albuen og til anklene og jeg oppholder meg ikke i garderober på f.eks treningssenter, gymsteder ol.

[Gjest gjest]

Jeg ble mobbet fra slutten av 6-klasse og til enden av 7 på barnskolen. Av det som i mange år var min beste venninne. Hva som satte igang hennes mobbing av meg, vet jeg enda ikke den dag i dag. Man kan vel si at jeg ikke var den peneste jenta i klassen og hun var det- og at hun derfor klarte å få samtlige (pga redsel for å bli mobbet selv) med på psykisk mobbing gjennom lang tid. (utestengelse, baksnakking,hvisking fremfor meg,ikke inkludert i lunj/utetid,etc, ei heller grupper).

Da jeg begynte på ungdomsskolen,var jeg usikker,redd og trodde ikke at jeg var verd noe for noen,uansett tittel- venninne,kjæreste,elev,osv. Men jeg var heldig. Mobberen min flyttet til et annet sted og klassen jeg begynte i bestod blandt annet av 3 flotte jenter,som jeg enda har kontakt med i dag (10 år etter endt ungdomsskole). Gjennom ungdomsskole og vgs var jeg likevel veldig usikker, og kan i dag si at 8 og 9 ende klasse er to år jeg husker med glede, både fordi jeg fikk min første kjæreste- og fordi disse jentene var gode venninner som jeg var mye sammen med.

Dog setter mobbing ett spor i èn, og min andre kjæreste ble en voldelig. ( dere vet de som man leser om på kg: slår,sier unnskyld, man tilgir fordi man ikke klarer la være og føler seg lite verd i utgangspunktet, de slår,sier unnskyld og samme leksa om igjen).

Først da jeg var ferdig med utdannelsen og begynte å jobbe, begynte jeg å føle meg som ett "akseptert" menneske og jeg kan i dag si at jeg er glad i livet mitt som består av gode,stabile venner, mann,barn og fast jobb. I jobben min føler jeg at jeg er god. Ovenfor venner og familie føler jeg at jeg er god.

MEN følelsen av å ikke være god nok,er en følelse som kommer regelmessig. Jeg sliter med å bli kjent med nye mennesker, og lider nok av "flink pike-syndromet" pga det jeg opplevde. Har ikke sett mobberen på mange mange år. Og for å være ærlig så håper jeg at jeg aldri ser henne igjen. Skulle jeg gjøre det, håper jeg at jeg har en god dag hvor jeg ser og er fabelaktig.

[AnonymBruker]

jeg ble mobbet, kom over det men går ALDRI på reunions greier. noen av mobberene ligger på vennelista mi på face. Vet ikke hvorfor men gadd ikke gjøre noe nummer av å blokkere. Angrer nå på at jeg aksepterte. Blir litt dårlig av å se enkelte der-

[AnonymBruker]

jeg ble mobbet, kom over det men går ALDRI på reunions greier. noen av mobberene ligger på vennelista mi på face. Vet ikke hvorfor men gadd ikke gjøre noe nummer av å blokkere. Angrer nå på at jeg aksepterte. Blir litt dårlig av å se enkelte der-

Samme med meg, skjønner virkelig ikke hvorfor jeg aksepterte, men tenkte ikke sånn kjempemasse på det før da.. Da jeg la til to av de skrev de på veggen som om ingenting hadde skjedd og der de sa at jeg var blitt SÅ forandret...

[Avalon]

Jeg ble mobbet fra barneskolen til vgs.

Ble fryst ut i begynnelsen av vg1. Så jeg sluttet etter 1 mnd. Orket ikke mer. Var nettopp fylt 17.

1år etter flyttet jeg til en annen by, hvor jeg ikke kjente noen. Begynte på ny skole. Ble 18 år.

De som frøys meg ut i hjembyen fortsatte mobbingen selv om jeg bodde i en annen by, 1år etterpå...

Trakassering så det holdt.

Det var vel "Blink" det het på den tiden. De fant meg der, de fant familiemedlemmer og de fant mine nye venner. Og skrev veldig stygge ting til oss alle.

De fikk så sine egne venner med på det.

Dette pågikk til jeg ble 19 år, minst, men depresjonen startet flere år tidligere. Da denne mobbingen startet (da jeg var 17), utviklet jeg kronisk søvnproblemer. Sliter med det enda.

Barne og ungdomsskolen var vel så og si alle i klassen med på mobbingen. Alt kroppslig og fysisk aktivitet ble vondt, og jeg gjemte meg bort så godt jeg kunne.

Blir 26år i år. Har holdt depresjonen i sjakk i noen år nå. Søvnen er ikke alltid like enkel å holde kontrol på.

Selvtillit og selvfølelse har jeg lite av. Strever med å like meg selv, kroppslig, utseendemessig.

Hadde problemer med å stole på folk veldig lenge.

Har ingenting til overs for disse menneskene.

Noe jubileum kommer jeg nok ikke til å gå på.

[AnonymBruker]

I det siste har jeg merka at jeg ikke har kommet så over det som jeg hadde trodd. Alt jeg gjør handler på en måte om mobbinga, eller mobberne. Få en bra karriere, materialistiske ting, status, gjøre alt perfekt, for å vise mobberne at jeg er bra. Jeg har fått en veldig trang til å være "best", uansett hva det handler om. Bli ferdig fortest, løpe raskest, vinne spill, få best karakterer, være best på jobben... Vise dem at jeg kommer lenger enn dem her i livet. Det er ikke sunt med et sånt fokus, og det er ikke sånne ting som gjør folk lykkelige. Det er veldig vanskelig for meg å ikke se alt svart/hvitt og være fornøyd med å gjøre ting midt på treet. Det er nok delvis pga mobbinga, og delvis pga min personlighet og at jeg sikkert er predisponibel for å henge meg opp i sånt, siden jeg har veldig konkurranseinstinkt og veldig flink-pike-syndrom.

Men ja, jeg tror det at jeg ble mobba har endra meg som person.

[AnonymBruker]

Som lærer kan jeg iallefall si at mobbing ikke har noe med realitetene å gjøre, så at du ble mobbet for å være overvektig uten å være det er helt "vanlig". Jeg måtte nylig ordne i en mobbesituasjon der mobberen var en ganske rund gutt som ledet an mobbingen av en annen gutt i klassen. De kalte ham tjukken og fokuserte på vekt, helt blinde for at det var flere kraftigere gutter i klassen.

Jeg forteller deg dette for at du ikke skal kaste bort mer tid på å tenke på vekt. Det handler ikke om det, de bare velger noe og da ofte det mobberen er mest redd for selv.

Hvis dette skal være fokuset til en lærer som jobber med problematikken... Ja da er det ikke rart at mange også i dag opplever å bli mobbet, og vet at lærerne ikke ser.

Forventer mer enn dette av en lærer i dag!

Velger å tro at du bare ordla deg litt klumsete, når du fokuserte på vekt og banale ting i dette innlegget.

[AnonymBruker]

Jeg gråter når jeg leser tråden, det er så jævlig. Så brutal verden kan være for et lite barn.

Selv ble jeg nok ikke ordentlig mobbet, men jeg følte det ofte sånn. Det var noe galt med meg, jeg var "unormal" og alle så det tydeligvis. Guttene på barneskolen og ungdomsskolen var veldig brutale. Jeg kunne ikke gå forbi dem uten at de ropte noe etter meg. De lot som de kastet opp når de så meg, de sparket meg og dyttet meg og spyttet meg i ansiktet. Jeg hadde venner, men var alltid redd for å miste dem, alltid redd for å bli holdt utenfor. Jeg kunne aldri fortelle foreldrene mine hvordan jeg hadde det på skolen, jeg skammet meg sånn. Jeg følte egentlig at jeg gjorde skam på hele familien ved å være så mislykket, upopulær og stygg. Jeg lot derfor som om jeg var glad og selvsikker, mens jeg egentlig var kjemperedd og ulykkelig.

Jeg har det bra i dag, men:

- Føler meg alltid litt rar og upopulær, at jeg må få folk til å like meg, bevise at jeg er normal og grei

- Uansett hvor bra jeg gjør det føler jeg at jeg egentlig er mislykket

- Jeg har et distansert forhold til kroppen min og føler meg stygg, må alltid bruke mye sminke

- Jeg ser ondskap i andre veldig fort

- Jeg stoler ikke på andre, selv om de er vennene mine føler jeg at de egentlig ikke liker meg

- Jeg liker ikke å gå forbi grupper av mennesker, føler alltid at de skal rope noe til meg

- Jeg hater fremdeles når man må "gå sammen to og to" f.eks på yoga og trening, eller gruppearbeid i jobbsituasjoner. Sluttet på et fag på universitetet fordi vi måtte dra på tur og dele hotellrom med noen. Er alltid sikker på at jeg blir stående alene igjen i sånne situasjoner, at ingen vil være sammen med meg.

Mobbing kan virkelig føkke en opp. Jeg beundrer alle som har blitt veldig mobbet og som klarer seg fint her i livet.