Mannfolk som ikke prater når det er noe galt.

[AnonymBruker]

Hva gjør man den dagen det oppstår et problem i forholdet som må løses ved prat? Eller den dagen den "pratsomme" parten i forholdet er lei seg og trenger noen å prate med?

Å unngå alt av ubehaglige/slitsomme/seriøse/negative samtaler er utrolig feigt, og ødeleggende. Og på sikt er slike folk umulige å leve med, fordi de blokkerer ute en meget viktig del av et forhold, nemlig det å dele tanker, følelser og ikke minst det å løse problemer sammen.

[Gjest Tja]

Dette kan ha flere årsaker. I utgangspunktet er han garantert ikke en som liker konflikter, om dette i tillgg blir krydret med drama hver gang han tar opp noe blir han østers. Jeg vet jo ikke om det er dette som er tilfelle hos dere, eller om han kan ha dårligere erfaringer fra tidligere.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg liker ikke konflikter, men er ikke konfliktsky. I mitt forrige forhold var jeg sammen med en dame hvor det ble dramatisk om jeg tok opp den minste ting. For ikke å snakke om alvorlige konflikter, da ble det snakk om skilsmisse og selvmord. Det førte til at jeg sluttet å ta opp noe som helst, bare bestemte meg etter en tid å søke seperasjon.

Kan det være han har dårlig erfaring fra tidligere forhold, eller at du har et reaksjonsmønster som holder ham på avstand uten at du er klar over det?

[Gjest Bandit]

Velkommen til mannens verden. Vi er daglig nødt til å gjette oss til hvorfor våre kjære er snurte og grinete. Hvorfor det ikke ble hverken kos eller sex i kveld. Hvorfor hun ikke gidder å snakke med oss, hun som vanligvis skravler som en foss.

Det finnes dessverre noen drama-utgaver av mannen, og dette er kanskje en av dem. Som enda ikke har forstått at kommunikasjon er alfa og omega i et forhold. Og da snakker jeg om nødvendig kommunikasjon. Ikke det å snakke ihjel alt.

[Gjest Bandit]

Menn generellt er konfliktskye. Unngår ting som kan føre til krangling, så mange stenger ting inne i seg, for å unngå konfrontasjon.

Du m¨å rett og slett snakke med han og fortelle hvor skapet skal stå. Sett grenser!!!

Eller er det kvinner som generelt er konfliktskapende...? Det kommer jo an på øyet som ser...

[AnonymBruker]

Altså, bare undertittelen på denne tråden "KLIKKER snart!!!" får meg til å få veldig lite lyst på å ta opp ubehagelige ting med TS...

Hilsen AB 09:55

[Gjest Gjest]

Mannen min kan også være sånt, men det var mer før. jeg har lært han å kjenne. Han har lært meg å kjenne.

Vi merker begge to hvis det er noe. Før kunne jeg også bli fornærmet hvis han holdt meg utenfor, men nå muntrer jeg han opp.

Han er blitt eldre og flinkere til å kommunisere ( forklare hvis det er noe ).

men han er en mann som aldri er sliten og hvis han er så sier han det ikke. Ser jeg han er sliten nå, så tar jeg over husarbeid og prøver ikke å mase på han. Etter en stund når han kommer til seg selv igjen så beklager han sitt fravær.

Vi er blitt flinkere til å "se" hverandre og lytte. Vi krangler mindre nå enn det vi gjorde før.

Gi han tid. Menn trekker seg tilbake når det er noe...Men det trenger ikke alltid å ha med deg å gjøre, det kan være jobb eller noe annet han tygger på.

Etter at jeg fikk en sønn og en datter så ser jeg det tydligere hvordan en mann kan være når de skal håndtere sine problemer selv. Vi damer liker å snakke om det....

Håper det ordner seg for dere TS

[Gjest Gjest]

Prøv den metoden der, og end opp alene.

Jada, jeger klar over at kvinner er dyre. Tenk lenger enn til nesetuppen neste gang så kanskje du skjønner det at jeg er en selvvalgt eks og trives i mitt eget selvskap. Jeg trenger ikke kjæreste for å få meg sex, skjønner du. Er nok av villige kvinner der ute.

[Obelix]

Åpne kjeften for å si hva som plager meg = krangel og isfront i senga..

Holde kjeft = bedre klima...

Tror nok dette er veldig vanlig blandt menn..

[Gjest mann]

. Jeg må spørre, grave, haaaaale det ut av ham før han kanskje sier det. Dette kjenner jeg er et stort problem, og det har jeg gjort ham oppmerksom på flere ganger. Og han sier han er klar over det selv også. Jeg mener kommunikasjon er såpass viktig, Hva i all verden skal jeg gjøre?

Jeg kunne vært mannen din.

Hvis han skulle fortelle hva det var. Hva ville din reaksjon vært? Snakket rolig og ryddet det av veien ELLER eskalert saken ut av proposjoner med beskyldninger vanvittige delkonklusjoner og avsporinger. Av typen "...når du føler det slik, føler du sikkert at..." Også er vi igang.

Enden på visa er kjefting og dårlig stemning.

da er det bedre å droppe "kommunikasjonen" og heller la det gå over av seg selv. Det er ikke verdt å ta opp alt.

[AnonymBruker]

Jeg har sympati med deg, men også med din samboer, for jeg er sånn selv- selv om jeg ikke er "mannfolk"

Det er ikke alle som er like flinke til å prate om ting som er vanskelige. Det kan finnes mange grunner til det, hvorfor din samboer er sånn er det vel bare han som vet. Men for min egen del, så handler det verken om å ville være vanskelig eller slem, det er bare ikke lett å sette ord på ting.

Ofte er det vanskelig å sette ord på nøyaktig hva som er galt. Hvis man vet hva som er galt, kan jeg likevel bli i tvil om resonnementet mitt holder- om jeg har rett til å føle slik jeg gjør. Hvis vi har hatt en diskusjon før og jeg vet at det er nytteløst å ta det opp igjen, holder jeg også kjeft. Mao- noen av oss er av den ekstremt analytiske typen, som vil vite a) nøyaktig hva som er problemet, b) at man har en objektivt sett god grunn til å reagere som man gjør og c) at det skal ha noe for seg å ta det opp, at det går an å finne en løsning, eller så er det jo bortkastet.

Skjønner at du er frustrert, og det er av og til mannen min også. Men han har lært seg å leve med det, selv om han av og til ytrer ønske om at det hadde vært fint om jeg kunne dele litt mer med ham hva som foregår i mitt surrete hode

Men se lyst på det, det har også sine fordeler. Jeg har aldri noen sinne sagt stygge ting jeg ikke mener i en krangel. Jeg slenger aldri ut av meg noe som ikke er gjennomtenkt. Det er aldri masse drama og tårer og "Beklager, jeg mente det ikke da jeg sa at blablabla", og det er jo den positive siden av å være sammen med en som er impulsiv bare man får tenkt seg om...

Akkurat som å beskrive meg selv.

Ting kan plage meg, men jeg føler sjelden jeg har noe grunn til å la det plage meg, at det bare er en liten filleting som jeg burde fikse oppe i hodet mitt isteden for å plage andre med det.

Har aldri snakka om ting med folk oppigjennom, men heller vært den alle kommer til for å snakke så jeg tror det bare har blitt en vane som er vond å vende.

Samboern min blir ganske frustrert til tider stakkars.

-jente-

[AnonymBruker]

Her er det nok en del kvinner som bør gå i seg selv! Dere prøver med makt og gulrot å få mennene deres til å snakke, maser og står i. Men, et lite tips fra en mann: det dere kanskje burde gjøre er å tenke dere om to ganger og spørre dere selv: Hvorfor vil han ikke åpne seg og prate med meg? Hvis dere kvinner gjør det, og samtidig er 100% ærlige med dere selv, så ligger kanskje noe av grunnen der...

Hvordan oppfører du deg om han er ærlig og forteller hva han ikke likte du sa/gjorde? Blir du sur/sinna/ekkel/kommer med beskyldninger? Hvis du gjør noen av disse er det ikke rart han ikke vil prate med deg om slike ting... Og, om du reagerer på en av disse måtene har du også vist at du ikke er voksen nok til å takle svaret på ditt eget spørsmål, da burde du ikke spørre i utgangspunktet...

De fleste menn vil prate om slikt fra et logisk ståsted, ikke fra et følelsesmessig ståsted. Om du blander for mye følelser inn i diskusjonen så trekker han seg ut for da blir det drama og intriger. De aller fleste menn kan ikke fordra hverken drama eller intriger... De vil ha en rett fram åpen samtale uten masse følelsestull og grining og skriking. Vi ønsker at en sånn prat skal vare under 10 minutter, være rett på sak og så ferdig med det...

Prøvd det?

Mann

[Obelix]

Her er det nok en del kvinner som bør gå i seg selv! Dere prøver med makt og gulrot å få mennene deres til å snakke, maser og står i. Men, et lite tips fra en mann: det dere kanskje burde gjøre er å tenke dere om to ganger og spørre dere selv: Hvorfor vil han ikke åpne seg og prate med meg? Hvis dere kvinner gjør det, og samtidig er 100% ærlige med dere selv, så ligger kanskje noe av grunnen der...

Hvordan oppfører du deg om han er ærlig og forteller hva han ikke likte du sa/gjorde? Blir du sur/sinna/ekkel/kommer med beskyldninger? Hvis du gjør noen av disse er det ikke rart han ikke vil prate med deg om slike ting... Og, om du reagerer på en av disse måtene har du også vist at du ikke er voksen nok til å takle svaret på ditt eget spørsmål, da burde du ikke spørre i utgangspunktet...

De fleste menn vil prate om slikt fra et logisk ståsted, ikke fra et følelsesmessig ståsted. Om du blander for mye følelser inn i diskusjonen så trekker han seg ut for da blir det drama og intriger. De aller fleste menn kan ikke fordra hverken drama eller intriger... De vil ha en rett fram åpen samtale uten masse følelsestull og grining og skriking. Vi ønsker at en sånn prat skal vare under 10 minutter, være rett på sak og så ferdig med det...

Prøvd det?

Mann

Får sikkert pepper nå...men :

[AnonymBruker]

Jada, jeger klar over at kvinner er dyre. Tenk lenger enn til nesetuppen neste gang så kanskje du skjønner det at jeg er en selvvalgt eks og trives i mitt eget selvskap. Jeg trenger ikke kjæreste for å få meg sex, skjønner du. Er nok av villige kvinner der ute.

Sex? Dette handler ikke om sex. En dag kommer du kanskje til å vokse opp og innse at det finnes mer i livet enn å stikke tissen sin inn i andre mennesker. Med mindre du er en av disse stakkarene som ikke er i stand til å elske/føle kjærlighet for et annet menneske, da.

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn at jeg må hale og dra ting ut av min samboer,og da også helt vanlige ting.Han er ikke flink til å prate,og hadde ikke jeg sagt noe så tror det ville vært veldig stille utenom samtaler om praktiske ting.Han har blitt litt flinkere,men han har ikke noe særlig behov for å prate og det er jo et problem.

I et forhold så har jo jeg i hvertfall et behov for å prate om løst og fast uten at det skal være så utrolig vanskelig.

Før kunne jeg mase mye på han og si at jeg gjerne ville at vi skulle prate mer,men nå gidder jeg ikke det mer.

Det kan kanskje virke som det er roligere og mer harmonisk mellom oss,men jeg føler fortsatt at noe mangler.

Jeg mener ikke at vi skal hele tiden prate om alt som er vanskelig,men det hadde vært om den generelle kommunikasjonen var på plass og at man kunne ta opp ting uten at man kun fikk et "jeg vet ikke" til svar.

Føler meg til tider ganske ensom i dette forholdet,men han har mange gode kvaliteter som gjør at jeg har blitt i forholdet.

[AnonymBruker]

Her er det nok en del kvinner som bør gå i seg selv! Dere prøver med makt og gulrot å få mennene deres til å snakke, maser og står i. Men, et lite tips fra en mann: det dere kanskje burde gjøre er å tenke dere om to ganger og spørre dere selv: Hvorfor vil han ikke åpne seg og prate med meg? Hvis dere kvinner gjør det, og samtidig er 100% ærlige med dere selv, så ligger kanskje noe av grunnen der...

Hvordan oppfører du deg om han er ærlig og forteller hva han ikke likte du sa/gjorde? Blir du sur/sinna/ekkel/kommer med beskyldninger? Hvis du gjør noen av disse er det ikke rart han ikke vil prate med deg om slike ting... Og, om du reagerer på en av disse måtene har du også vist at du ikke er voksen nok til å takle svaret på ditt eget spørsmål, da burde du ikke spørre i utgangspunktet...

De fleste menn vil prate om slikt fra et logisk ståsted, ikke fra et følelsesmessig ståsted. Om du blander for mye følelser inn i diskusjonen så trekker han seg ut for da blir det drama og intriger. De aller fleste menn kan ikke fordra hverken drama eller intriger... De vil ha en rett fram åpen samtale uten masse følelsestull og grining og skriking. Vi ønsker at en sånn prat skal vare under 10 minutter, være rett på sak og så ferdig med det...

Prøvd det?

Mann

De fleste kvinner prøver da vitterlig å begynne samtalen med logikk og fornuft. Det er først når mannen bare snur ryggen til, stenger de ute og velger å "løse" problemet med destruktiv stillhet at kvinnen blir forvtilet, sint og lei seg.

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn at jeg må hale og dra ting ut av min samboer,og da også helt vanlige ting.Han er ikke flink til å prate,og hadde ikke jeg sagt noe så tror det ville vært veldig stille utenom samtaler om praktiske ting.Han har blitt litt flinkere,men han har ikke noe særlig behov for å prate og det er jo et problem.

I et forhold så har jo jeg i hvertfall et behov for å prate om løst og fast uten at det skal være så utrolig vanskelig.

Før kunne jeg mase mye på han og si at jeg gjerne ville at vi skulle prate mer,men nå gidder jeg ikke det mer.

Det kan kanskje virke som det er roligere og mer harmonisk mellom oss,men jeg føler fortsatt at noe mangler.

Jeg mener ikke at vi skal hele tiden prate om alt som er vanskelig,men det hadde vært om den generelle kommunikasjonen var på plass og at man kunne ta opp ting uten at man kun fikk et "jeg vet ikke" til svar.

Føler meg til tider ganske ensom i dette forholdet,men han har mange gode kvaliteter som gjør at jeg har blitt i forholdet.

"men det hadde vært fint om den generelle kommunikasjonen var på plass.."

Glemte visst et ord der

[Gjest Bandit]

De fleste kvinner prøver da vitterlig å begynne samtalen med logikk og fornuft. Det er først når mannen bare snur ryggen til, stenger de ute og velger å "løse" problemet med destruktiv stillhet at kvinnen blir forvtilet, sint og lei seg.

Det er veldig stor forskjell på hvordan kvinner angriper en slik samtale. Jeg vil ha ut det som irriterer meg og bekymrer meg. Jeg er ikke interessert i å høre om den gangen i 1992 jeg kom til å si at den blå sommerkjolen ikke var særlig flatterende på henne. Jeg håper også å unngå å høre om den gangen jeg kom 30 minutter for sent hjem fra puben i 1996, eller glemte å poste julekortene den dagen jeg hadde lovet det i 1994. Dette er faktisk en helt isolert hendelse som har irritert eller bekymret meg. Da trenger jeg ikke høre om alt det forferdelige jeg har gjort siden vi møttes. Slik kan det være å diskutere med en kvinne.

[Gjest navnelapp]

Hvordan oppfører du deg om han er ærlig og forteller hva han ikke likte du sa/gjorde? Blir du sur/sinna/ekkel/kommer med beskyldninger? Hvis du gjør noen av disse er det ikke rart han ikke vil prate med deg om slike ting... Og, om du reagerer på en av disse måtene har du også vist at du ikke er voksen nok til å takle svaret på ditt eget spørsmål, da burde du ikke spørre i utgangspunktet...

Mann

:applaus: som eg skulle ha sagt det sjølv! (Og eg er dame sjølv. )

Endret 18. januar 2012 av Alt godt

[AnonymBruker]

Det er veldig stor forskjell på hvordan kvinner angriper en slik samtale. Jeg vil ha ut det som irriterer meg og bekymrer meg. Jeg er ikke interessert i å høre om den gangen i 1992 jeg kom til å si at den blå sommerkjolen ikke var særlig flatterende på henne. Jeg håper også å unngå å høre om den gangen jeg kom 30 minutter for sent hjem fra puben i 1996, eller glemte å poste julekortene den dagen jeg hadde lovet det i 1994. Dette er faktisk en helt isolert hendelse som har irritert eller bekymret meg. Da trenger jeg ikke høre om alt det forferdelige jeg har gjort siden vi møttes. Slik kan det være å diskutere med en kvinne.

Også var det dette med å generalisere, da...

[Gjest Bandit]

Også var det dette med å generalisere, da...

Les første og siste setning... Det bør ikke være så vanskelig...