Jeg vil bli helgemamma

[AnonymBruker]

Men det har også sin pris. Det var ikke jeg som var der den dagen hun mistet sin første tann. Eller den dagen hun lærte å skrive navnet sitt. Eller fikk ta henne med på årets første aketur. Og det synes jeg er litt trist. Skulle jeg hatt henne enda mindre ville sjansene for å oppleve disse milepælene vært tilsvarende små, rett og slett fordi man ikke er der. Jeg hadde gått glipp av gleden ved å lære henne ting, se utvikling og fremgang. Ved å se barnet hver 14.dag blir det som å se på bilder fremfor å se en film, og den filmen vil jeg ikke gå glipp av.

Det er ikke gitt at du ville ha opplevd disse tingene om du hadde hatt henne 100% heller, om du da ikke fotfølger henne hele tiden altså. Tatt i betraktning hvos mye tid de fleste ungene tilbringer i barnehagen og foreldrene på jobb, så er det mange milepæler som man går glipp av.

[Eliza Doalot]

Det er ikke gitt at du ville ha opplevd disse tingene om du hadde hatt henne 100% heller, om du da ikke fotfølger henne hele tiden altså. Tatt i betraktning hvos mye tid de fleste ungene tilbringer i barnehagen og foreldrene på jobb, så er det mange milepæler som man går glipp av.

Selvsagt er det ikke sikkert jeg ville opplevd det. Men at sjansen for å oppleve det øker ganske proposjonalt med tiden hun er hos meg, håper jeg vi kan være enige om.

[Gjest Thessie!]

Jeg er ''helgedatter''. Det eneste det har ført til er at jeg ikke har noe spesielt forhold til pappa. Man får ikke det samme båndet til en forelder man kun ser 2 av 7 dager i uken. Så hvis det er det du ønsker, kjør på!

Endret 15. januar 2012 av Thessie!

[Eliza Doalot]

Jeg er ''helgedatter''. Det eneste det har ført til er at jeg ikke har noe spesielt forhold til pappa. Man får ikke det samme båndet til en forelder man kun ser 2 av 7 dager i uken. Så hvis det er det du ønsker, kjør på!

Det tror jeg også er et poeng. De sterke båndene og beste minnene skapes ikke nødvendigvis på den arrangerte "nå skal vi ha det koselig"-skituren, men ved kjøkkenbenke en tirsdags ettermidag som hun hjelper meg å lage middag. Eller kanskje helst ved en blanding av disse, når tilliten og nærheten man har bygget opp ved å leve sammen blir ispedd noe ekstra.

[AnonymBruker]

Jeg er ''helgedatter''. Det eneste det har ført til er at jeg ikke har noe spesielt forhold til pappa. Man får ikke det samme båndet til en forelder man kun ser 2 av 7 dager i uken. Så hvis det er det du ønsker, kjør på!

Min far var helgepappa.

Jeg har et dårlig forhold til min far.

Alle helgepappaer har dårlige forhold til sine barn/er dårlige fedre.

Det er det du sier, kort oppsummert...

[AnonymBruker]

Det tror jeg også er et poeng. De sterke båndene og beste minnene skapes ikke nødvendigvis på den arrangerte "nå skal vi ha det koselig"-skituren, men ved kjøkkenbenke en tirsdags ettermidag som hun hjelper meg å lage middag. Eller kanskje helst ved en blanding av disse, når tilliten og nærheten man har bygget opp ved å leve sammen blir ispedd noe ekstra.

Jeg bodde med begge mine foreldre. Jeg har et elendig forhold til min mor til tross for henging ved kjøkkenbenken og et nært til min far. Jeg har venner med gode og nære forhold til helgepappa/mamma. De fleste av mine venner har varierende forhold til sine foreldre, men mitt inntrykk er at de nære forholdene skapes ved at man blir sett som individ og menneske og ikke ved at man gjør dagligdagse gjøremål.

[Eliza Doalot]

Jeg bodde med begge mine foreldre. Jeg har et elendig forhold til min mor til tross for henging ved kjøkkenbenken og et nært til min far. Jeg har venner med gode og nære forhold til helgepappa/mamma. De fleste av mine venner har varierende forhold til sine foreldre, men mitt inntrykk er at de nære forholdene skapes ved at man blir sett som individ og menneske og ikke ved at man gjør dagligdagse gjøremål.

Hvorvidt man får et nært forhold mellom foreldre og barn er selvsagt avhengig av svært mange ting. Og det ene er ikke noen garanti for det andre. Men jeg tror at blant barn med et nært forhold til sine foreldre, er det ofte en fellesnevner at disse har vært tilstede i barna liv. Og å være tilstede handler mye om de daglige tingene, å være der når ting skjer.

Jeg kan være enig med deg i at nære forhold skapes ved at man ser barnet som menneske og individ, men jeg tror forutsetningen for å faktisk klare det er mye bedre for en forelder som tilbringer mer enn hver 14.dag med barnet sitt.

[Gjest ii nå]

Jeg bodde med begge mine foreldre. Jeg har et elendig forhold til min mor til tross for henging ved kjøkkenbenken og et nært til min far. Jeg har venner med gode og nære forhold til helgepappa/mamma. De fleste av mine venner har varierende forhold til sine foreldre, men mitt inntrykk er at de nære forholdene skapes ved at man blir sett som individ og menneske og ikke ved at man gjør dagligdagse gjøremål.

Er helt enig. Jeg har delt omsorg med min ekssamboer, og ser at barna er langt mer knyttet til meg, og har sterkere bånd til meg. Tror at mye her ligger i fars lukkede personlighet, og at han er mye på jobb selv når barna bor hos han.

Er selv oppvokst med en far som har lukket personlighet, og som var mye borte, har et mindre nært forhold til han enn til min tilstedeværende og åpne mor.

Tror at det er viktig å være til stede for barn/ungdom, og at man snakker MED de og ikke bare til de, og at man kan diskutere både gode ting og løse problem sammen.

[Gjest NozMonster]

Min far var helgepappa.

Jeg har et dårlig forhold til min far.

Alle helgepappaer har dårlige forhold til sine barn/er dårlige fedre.

Det er det du sier, kort oppsummert...

Det var vel en litt vel bastant påstand og skjæring av alle over en kam!

[AnonymBruker]

Det var vel en litt vel bastant påstand og skjæring av alle over en kam!

Hvis du leser innlegget igjen ser du kanskje at det var brukere ab siterer som kom med den påstanden. Det er hun som dømmer alle på grunnlag av sin subjektive erfaring.

[AnonymBruker]

jeg hadde en slik helgepappa, bodde der annenhver helg. Mitt forhold til pappa har alltid vært bedre enn til mamma, selv om jeg bodde ho mamma mesteparten av tiden. Hadde jeg fått valget i dag om hvem av de jeg skulle bo hos, hadde jeg ikke vært i tvil. Hadde valgt pappaen min. Så ikke alle har et dårlig forhold til helgepappaen sin

[Gjest Anne]

Det mest sjokkerende her er at man sitter og planlegger hva som skal skje om man skilles mens man lever i en familie og hvordan barna skal fordeles diskuteres på samme måte som om det dreide seg om en bil eller en sofa ...

Jeg er mest glad for at jeg har fått være endel av kjernefamilien både i min egen og mine barns oppvekst. Fritid har jeg fått etter at ungene flyttet hjemmefra ... det er ikke sånn at livet settes på hold mens ungene bor hjemme og man fremdeles er gift med barnas far.

[Gjest Thessie!]

Hvis du leser innlegget igjen ser du kanskje at det var brukere ab siterer som kom med den påstanden. Det er hun som dømmer alle på grunnlag av sin subjektive erfaring.

Det var absolutt ikke meningen å skjære alle over en kam, og å si at det kun var jeg som gjorde blir helt feil.

Men uansett, jeg tror allikevel at det er mye større sjanse for å ha et nært forhold til en man ser ofte i forhold en man ikke ser så ofte. 2-3 dager i uken er ikke mye samvær med en forelder.

Jeg synes det er veldig logisk at sjansen er større når du ser enn forelder ofte, og deler flere opplevelser sammen. Spesielt når du er liten. Men det kan jo selvfølgelig gå bra.

Endret 16. januar 2012 av Thessie!

[Gjest Mamma]

Jeg var hos far min kun i helgene fra 8 års alderen. Etterhvert så ble forholdet dårligere og dårlige ( jeg var i utgangspunktet "pappadalt" ) For lite kontakt gjorde at jeg ikke ble like prioritert som de nye barna som kom til. I dag har jeg ingen kontakt med far.

Så kjør på hvis du ønsker å bli helgemamma...men jeg syns du gambler med noe jeg håper du har kjært...

[Gjest gurimalla]

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at noen faktisk ønsker bare lek og moro med egne barn, men, på den annen side - dersom lek og moro er alt man ønsker er man vel antageligvis heller ikke godt egnet som omsorgsperson.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at man ikke ønsker å være sammen med barna sine daglig uansett om man er mor eller far jeg. Selv om det er slitsomt, er det et sterkt savn å ikke være sammen med barna for min del.Selvsagt er det godt med noen timer "fri" innimellom, men jeg kunne aldri ønsket meg mindre samvær enn 100% om jeg fikk velge.

Er det virkelig mulig å ønske å være helgeforelder når man har barn? Jeg skjønner man kan tenke sånn dersom man ikke har barn selv.. men etter at man får barn blir dette helt merkelig for meg, jeg kan ikke forstå at noen kan føle det slik?

[Gjest Jytte]

Jeg skjønner ikke at man ikke ønsker å være sammen med barna sine daglig uansett om man er mor eller far jeg. Selv om det er slitsomt, er det et sterkt savn å ikke være sammen med barna for min del.Selvsagt er det godt med noen timer "fri" innimellom, men jeg kunne aldri ønsket meg mindre samvær enn 100% om jeg fikk velge.

Er det virkelig mulig å ønske å være helgeforelder når man har barn? Jeg skjønner man kan tenke sånn dersom man ikke har barn selv.. men etter at man får barn blir dette helt merkelig for meg, jeg kan ikke forstå at noen kan føle det slik?

Helt enig. Hvis jeg hadde blitt skilt da barna var små så hadde jeg ønsket å ha dem så ofte som mulig - har aldri hørt om noen som ikke ønsker mest mulig samvær med sine egne barn.

[Selje]

Ja, etter å ha lest utallige tråder om barnefordeling og konflikter rund samvær, så innser jeg at hvis jeg og mannen noen gang går fra hverandre, så vil jeg være helgemamma! Tenk så deilig å kunne møte barna i helgen, frisk og uthvilt, klar til å nyte samværet og finne på mye moro! Ikke en trøtt, sur mamma som har tusen ting å gjøre, men en med overskudd og latter. Ingen husvask, handling eller kjedelige ærender som må gjøres for det har jeg hatt tid og overskudd til i hverdagen. Tenk å overlate hverdagsmaset og stresset med å få kabalen til å gå opp til mannen. La han stresse med jobb, henting/bringing, skole/barnehage, lekser, fritid, venner, husvask, handling, matlaging, klær... ja, listen er uendelig lang!

Nå kommer sikkert alle KG-kvinnene til å hyle opp om hva jeg går glipp av, at hverdagsstresset er selve familielivet og en dag vil barna bli voksne og se tilbake på barndommen og innse hvem det var som stilte opp og tok jobben... kanskje... Det er en fattig trøst for alt hverdagsslitet man tok alene mens andre fikk all moroa med barna.

Dette sier jeg også, men bare når jeg tøffer meg. Dersom vi virkelig skulle gått vær til vårt, hadde jeg syns det var kjempetrist å bare se ungene annenhver helg.

Jeg lengter etter eldstemann nå jeg, bare fordi h#n er mye hos kjæresten.

[Frøken Smilla]

Jeg bor med en mann som er helgepappa. Hadde han kunne valgt selv, skulle han vært fulltidspappa for barnet, men slik ble det ikke den gangen fordelingen ble gjort. Hans største sorg her i livet er at han har gått glipp av så uendelig mye hverdag. Javisst, vi gjør morsomme ting, visst har vi overskudd i helgene, og visst er det mest kos og hygge. Men når jeg ser hvor mye han taper, hvor mange ting han automatisk ekskluderes fra, kan jeg ikke se for meg at det er noen bedre løsning enn å ha en jevnere fordeling av ukedager og hverdager (samt at din mann sikkert også ønsker noen rolige helger med barna, hvor det ikke bare er lekser og fritidsaktiviteter og whatnot. Jeg håper, dersom dere en dag ender med å måtte gi barna deres to hjem, at dere er rause nok til å gi barna både hverdager og helger med begge foreldrene sine.)

[Gjest Gjest]

Ja, etter å ha lest utallige tråder om barnefordeling og konflikter rund samvær, så innser jeg at hvis jeg og mannen noen gang går fra hverandre, så vil jeg være helgemamma! Tenk så deilig å kunne møte barna i helgen, frisk og uthvilt, klar til å nyte samværet og finne på mye moro! Ikke en trøtt, sur mamma som har tusen ting å gjøre, men en med overskudd og latter. Ingen husvask, handling eller kjedelige ærender som må gjøres for det har jeg hatt tid og overskudd til i hverdagen. Tenk å overlate hverdagsmaset og stresset med å få kabalen til å gå opp til mannen. La han stresse med jobb, henting/bringing, skole/barnehage, lekser, fritid, venner, husvask, handling, matlaging, klær... ja, listen er uendelig lang!

Nå kommer sikkert alle KG-kvinnene til å hyle opp om hva jeg går glipp av, at hverdagsstresset er selve familielivet og en dag vil barna bli voksne og se tilbake på barndommen og innse hvem det var som stilte opp og tok jobben... kanskje... Det er en fattig trøst for alt hverdagsslitet man tok alene mens andre fikk all moroa med barna.

Det tenker jeg også om det skulle bli brudd her så får han ta hovedomsårgen for barna.