Er jeg paranoid?

[AnonymBruker]

Jeg har i det sisste begynt og lure på om jeg begynner og bli skikkelig paranoid.

idag var jeg ute på min dagelige joggetur. Det var tidlig og søndag, og det var ikke en lyd og høre i nærheten. Men jeg hørte på musikk. helt plutselig ut av det blå måtte jeg stoppe og bråsnu. jeg fikk rett og slett for meg at jeg bare ikke kunne fortsette på den veien, akkuratt som det kom til og skje noe skikkelig ille.

Jeg har bodd her i 23 år og det har aldri skjedd noe som helst her. barnevennelig nabolag i en ellers stille og rolig kommune.

ellers jobber jeg midt i sentrum i hovedstaden vår uten problemer. der jeg går hjem fra jobb alene sent på kvelden uten problemer eller redsel for hva som kan skje.. jeg skjønner ikke noe jeg...

Er det fler som har opplevd dette? Det samme skjedde i trappe oppgangen til blokka jeg bor i også.. kunne på død og liv ikke avslutte joggeturen med trappa, akkuratt som det skulle stått en drapsmann der og venta på meg eller noe :S

[Gjest SummerJudith]

Jeg har i det sisste begynt og lure på om jeg begynner og bli skikkelig paranoid.

idag var jeg ute på min dagelige joggetur. Det var tidlig og søndag, og det var ikke en lyd og høre i nærheten. Men jeg hørte på musikk. helt plutselig ut av det blå måtte jeg stoppe og bråsnu. jeg fikk rett og slett for meg at jeg bare ikke kunne fortsette på den veien, akkuratt som det kom til og skje noe skikkelig ille.

Jeg har bodd her i 23 år og det har aldri skjedd noe som helst her. barnevennelig nabolag i en ellers stille og rolig kommune.

ellers jobber jeg midt i sentrum i hovedstaden vår uten problemer. der jeg går hjem fra jobb alene sent på kvelden uten problemer eller redsel for hva som kan skje.. jeg skjønner ikke noe jeg...

Er det fler som har opplevd dette? Det samme skjedde i trappe oppgangen til blokka jeg bor i også.. kunne på død og liv ikke avslutte joggeturen med trappa, akkuratt som det skulle stått en drapsmann der og venta på meg eller noe :S

Tror det mere er tvangstanker og handlinger. vær gang jeg skal legge meg eller opp trappa når det er mørkt så løper jeg for livet opp trappa og inn på rommet mitt for tenker at det står en mann og skal ta meg hvis jeg ikke klarer å løpe opp trappa på kortest tid, tror foreldrene mine lurer litt.. ehe så du er ikke alene ialfall

[AnonymBruker]

Har aldri hatt det sånn tidligere. Jeg vet bare at jeg har en frykt for og se ekkle ting. spessielt ansikter eller døde ting. sånne ting som smelter seg fast i hukomelsen. Men jeg har aldri opplevd noe så inntenst som idag tidlig. så overbevist om at jeg ikke kunne gå den veien At jeg faktisk bare måtte snu. jeg så ingen annen utvei. Joggeturen ble halvert. og den trappa har jeg hatt akkuratt samme problemet med en liten stund nå. bare tatt litt tid og innse det. Har aldri skjedd noe spessielt her som burde skremme meg på denne måten.

[Gjest Nuppdupp]

jeg har sett ansikter og døde ting. er ikke så ille som det høres ut som

[AnonymBruker]

Har selv sett det, da det skjedde flere æresdrap og selvmord i blokka jeg bor i.. men da var jeg liten. Det har ikke påvirket meg noe tidligere. men begynner og lure på om det setter inn først nå :-P for jeg er redd for mitt eget nabolag, men ikke sentrum av hovedstaden som jeg BURDE være redd for. :-p

Er det dette som kalles panikkangst forrestren? jeg har bare hørt ordet men vet ikke riktig hva det er.

[Gjest SummerJudith]

jeg har sett ansikter og døde ting. er ikke så ille som det høres ut som

jo det er ille, jeg fikk mareritt etter det men selvfølgelig forskkellig fra person til person

[Gjest MorAase]

Slutte å høre på musikk da, så er du orientert til enhver tid.

[Blod]

Jeg føler det også sånn noen ganger

[Green Lady]

Hvis dette bare skjer en gang iblant, og ikke flere ganger om dagen/uken/måneden, så ser jeg overhodet ingen grunn for å ikke høre på magefølelsen. Hvem vet, kanskje det bare var innbilling fra din side, eller kanskje du ikke hadde sittet her nå om du hadde ignorert det. Jeg stoler på min magefølelse, og jeg lever enda

[Edvarda]

Hvis det plutselig skjer, helt ut av det blå, så ville jeg lyttet. For sikkerhets skyld. Det er uansett en god idé å ikke venne seg til å undertrykke slike følelser, tror jeg.

Selv har jeg opplevd en slik skrekk én eneste gang, for en mann som jeg kjente og aldeles ikke hadde noen grunn til å være redd. Det var helt irrasjonelt, men så sterkt at jeg ikke greide å overse det. Jeg vet fortsatt ikke om han ville gjort meg noe hvis jeg ikke hadde "rømt" fra noe som var en helt hverdagslig situasjon. Veldig merkelig.