Sosial angst eller bare sjenert?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har i flere år gått i terapi, men da for familieproblemer, deperesjon og seperasjonsangt fordi dette har vært veldig tydelig. Jeg har nå sluttet der, men er henvist til DPS.

Da jeg var hos fastlegen og skulle forklare min situasjon nevnte han noe om sosial angst, men jeg skjønte ikke helt for jeg alltid har trodd det innebærer å ikke ville gå ut blandt folk.

Nå har jeg lest litt på nettet og ser at det kan være så mangt. Jeg tok en veiledningstest på NHI og fikk en score på 39. Over 20 be regnet som sosial angst, og alt over 35 skulle trenge hjelp. Allikevel finner jeg ingenting på nett som egentlig passer meg helt.

Jeg har veldig problemer med psykisk nærhet(forsåvidt også fysisk til en viss grad), og klarer ikke å bli glad i folk og savne folk, men ikke fordi jeg er redd for å bli avvist, fordi jeg rett og slett ikke vil. Jeg har ingen behov for å ha noen i mitt liv på den måten. Annet enn kjæresten min. Jeg har alltid hatt et behov for den store kjærligheten og vært veldig flink innen dette.

Men som min kjæreste sier: Jeg er veldig redd for folk som er glad i meg. Jeg har bare lyst på kjæresten, ingen andre. Jeg har ikke behov for venninner, og jeg synes det er ubehagelig å føle at man burde stille opp for noen. Jeg har ei venninne fordi vi vokste opp i samme familie egentlig, men vi har veldig sporadisk kontakt. Hun er kjempeflink med mennesker og jeg misunner henne veldig. Hun ringer ganske ofte, men jeg tar som regel ikke telefonen. Jeg ringer nesten aldri henne. Jeg synes det er veldig ubehagelig å snakke med folk i telefonen. Jeg sliter med dårlig samvittighet fordi jeg burde være en bedre venninne, men det kommer ikke naturlig, og det føles ubehagelig da jeg ikke har særlig behov for å være med henne.

Jeg sliter også med å gå på skole. Jeg liker ikke å bli kjent med nye folk, for da må jeg alltid være hyggelig. Det er ubehagelig å vri seg unna når folk begynner å invitere deg med på ting. Jeg har lyst på mest mulig avstand.

Når jeg og kjæresten er på besøk hos noen som jeg ikke kjenner for eksempel, er jeg veldig kjedelig og sier lite. Jeg tør liksom ikke være meg selv.

MEN! Samtidlig kan jeg være veldig sosial med min kjærestes nære venner. Da er omstendighetene veldig avslappet, og jeg har min kjæreste å støtte meg til. Da bryr jeg meg liksom ikke om hva de mener, og vi har alle en små-eglete humor. Vi vitser på andres bekostning, men alle synes bare det er gøy. Og vi kan gjerne alle gå på kafé og slikt, jeg opplever ikke det som ubehagelig.

Når det kommer til jobb så blir jeg fort veldig syk. Jeg takler ikke å måtte være hyggelig eller prestere sånn og sånn. Jeg føler jeg alltid må gjøre mitt aller beste for ikke å skuffe noen, men så klarer jeg aldri å gi slipp når jeg faktisk gjør noe feil. Jeg blir rett og slett utslitt. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet, selv for ting jeg kanskje bare glemte bort for flere år siden, som bursdagsgaver og slikt. Jeg klarer aldri tilgi meg selv. Jeg gruet meg bare til jobb, og gråter og sover hele dagen(måtte slutte da jeg ikke klarte mer).

På forum som dette synes jeg også det er ubehagelig å gå inn å se hva folk svarer på det jeg har skrevet, så ofte unngår jeg det. Det føles så vondt hvis noen retter på meg, hvis jeg skriver noe som skal inneholde fakta. Eller hvis noen synes meningene mine er dumme.

Problemet er at jeg vet ikke om jeg har sosial angst, eller bare er sjenert som mange andre. Er det noen som har litt peiling på slikt som kan hjelpe meg? Jeg snakker ikke om å stille en diagnose altså, men bare gi litt tilbakemelding på om dette kan være aktuelt. Noen som opplever litt av det samme?

Når det er sagt, hadde jeg en veldig fæl barndom med mye omsorgssvikt og psykiske overgrep. Jeg er altså veldig flink til å unngå situasjoner, og føler jeg unngår mye av hverdagen.

[AnonymBruker]

Jeg har det mer eller mindre helt slik som deg til daglig, og har også opplevd omsorgssvikt. Alvorlig sådann. Psykriateren min sa at jeg har sosial angst, og hun vet godt at jeg rett og slett trives alene også. Og uhøytidelig sliter jeg med "flinkpike-syndromet".

Hvordan er det med spenninger i kroppen og pusten din utenfor hjemmets trygge vegger, når du er uten menneskene du føler jeg trygg på?

[Nadia A]

Hei

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Jeg harre også en litt turbulent barndom, og dette har satt merker.

Jeg har veldig lite kontakt med familien min, og med de fleste av dem vil jeg ha så lite som mulig.

Jeg har en fantastisk samboer, og vi er veldig knyttet sammen. Han er den første jeg noen gang har stolt på, og den eneste jeg ikke er engstelig i nærheten av. Familien hans føler jeg meg også trygg sammen med, men blir litt engstelig hvis det blir for mange på en gang.

Ellers har jeg ingen nære veninner, bare noen jeg møter en sjelden gang iblant, fordi jeg er redd for å ha forold til andre mennesker..

Jeg har alltid hatt prestasjonsangst, dårlige tanker om meg selv og det jeg gjør, selv om jeg alltid har vært flink til mye. Jeg blir aldri fornøyd med det jeg gjør og så videre..

For en ca et halvt år siden, begynte jeg å bli syk. Svimmelhet, der jeg var nær på å besvime, og ved enkelte anledninger gjorde akkurat det. Fikk mye hodepine, kvalme, og generelt veldig nedsatt form med hetetokter og noen "anfall" der jeg følte jeg ikke fikk puste, og trodde jeg holdt på å få hjerteinfarkt.

Da prøvde vi å finne ut hva som var feil ved å dra til legen, ta blodprøver og slikt, men ingenting tydet på at jeg var syk. Til slutt fikk jeg diagnosen alvorlig angst med mild depresjon. Denne angsten er av typen generalisert angstlidelse, sosial angst og panikklidelse.

Nå har jeg for et par uker siden begynt med kognitiv terapi, med god hjelp fra min samboer. Jeg har allerede fått en del framskritt, og ser fram til å lære meg å omgås andre mennesker uten å være nervøs

[AnonymBruker]

Jeg har det mer eller mindre helt slik som deg til daglig, og har også opplevd omsorgssvikt. Alvorlig sådann. Psykriateren min sa at jeg har sosial angst, og hun vet godt at jeg rett og slett trives alene også. Og uhøytidelig sliter jeg med "flinkpike-syndromet".

Hvordan er det med spenninger i kroppen og pusten din utenfor hjemmets trygge vegger, når du er uten menneskene du føler jeg trygg på?

Jeg klarer meg fint ute alene hvis jeg bare skal handle eller kikke på ting, men hvis det blir til at jeg skal snakke med noen - som som regel er bekjente eller noen som spør om noe mer enn bare pose, som en veibeskrivelse eller noe - og da blir det mye svetting, skjeving i stemmen og hjertebank. Men andre ganger kan jeg føle meg skikkelig ovenpå og hvis samtalen er kort nok kan jeg gå derfra med et smil. Men da er det som regel hvis jeg har stelt meg skikkelig opp og føler meg dritbra, eller jeg nettopp har fått veldig gode nyheter o.l.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Jeg harre også en litt turbulent barndom, og dette har satt merker.

Jeg har veldig lite kontakt med familien min, og med de fleste av dem vil jeg ha så lite som mulig.

Jeg har en fantastisk samboer, og vi er veldig knyttet sammen. Han er den første jeg noen gang har stolt på, og den eneste jeg ikke er engstelig i nærheten av. Familien hans føler jeg meg også trygg sammen med, men blir litt engstelig hvis det blir for mange på en gang.

Ellers har jeg ingen nære veninner, bare noen jeg møter en sjelden gang iblant, fordi jeg er redd for å ha forold til andre mennesker..

Jeg har alltid hatt prestasjonsangst, dårlige tanker om meg selv og det jeg gjør, selv om jeg alltid har vært flink til mye. Jeg blir aldri fornøyd med det jeg gjør og så videre..

For en ca et halvt år siden, begynte jeg å bli syk. Svimmelhet, der jeg var nær på å besvime, og ved enkelte anledninger gjorde akkurat det. Fikk mye hodepine, kvalme, og generelt veldig nedsatt form med hetetokter og noen "anfall" der jeg følte jeg ikke fikk puste, og trodde jeg holdt på å få hjerteinfarkt.

Da prøvde vi å finne ut hva som var feil ved å dra til legen, ta blodprøver og slikt, men ingenting tydet på at jeg var syk. Til slutt fikk jeg diagnosen alvorlig angst med mild depresjon. Denne angsten er av typen generalisert angstlidelse, sosial angst og panikklidelse.

Nå har jeg for et par uker siden begynt med kognitiv terapi, med god hjelp fra min samboer. Jeg har allerede fått en del framskritt, og ser fram til å lære meg å omgås andre mennesker uten å være nervøs

Så bra Jeg har nok ikke noe så alvorlig som deg, jeg har ikke panikkangst eller noe som gjør meg fysisk syk. Jeg håper du oppnår målet ditt!

[Nadia A]

Takk, jeg håper du klarer å gjøre noe med den sosiale angsten din du også Jeg kan anbefale å prøve selvhjelpsbøker (jeg har begynt på "Tenk deg glad! Håndbok"), man får litt mer forståelse for "sitiasjonen" man selv er i, og hvordan man kan jobbe med den.

[AnonymBruker]

Takk, jeg håper du klarer å gjøre noe med den sosiale angsten din du også Jeg kan anbefale å prøve selvhjelpsbøker (jeg har begynt på "Tenk deg glad! Håndbok"), man får litt mer forståelse for "sitiasjonen" man selv er i, og hvordan man kan jobbe med den.

Takk for tipset, den må jeg sjekke ut