altflyter og hennes kokkeluring og tankevås

[altflyter]

På tide å oppdatere nå kanskje? Jeg sitter dypt inni anatomiens verden, og har helt glemt alt som heter håndarbeid XD Tror jeg skal begynne igjen til jul. Se om jeg kommer i gang med litt julepresanger! Lurer på om det finnes noen på kloden som faktisk skjønner brukernavnet mitt :S

[altflyter]

Jeg fikk en sprø idè om at jeg for første gang i hele mitt liv skal være ærlig om hvordan jeg virkelig har det, og hvordan jeg virkelig tenker. Jeg aner ikke hvorfor, men det føles riktig å si det her... jeg ville aldri turt å si det i virkeligheten...

Jeg burde lese til eksamen. Burde rydde, burde komme meg ut en tur. Burde klare studiet. Tviler på at noen er interessert, men jeg trenger å få orden på tankene mine, og da blir det å skrive en slags dagbok. Jeg undrer meg ofte over om folk er like rare som meg, eller om det bare er jeg som faktisk er rar.

Jeg har nok av diagnoser, så det er vel mest sannsynlig meg det er noe galt med. Men jeg må spørre dere der ute i den store verden... Er jeg den eneste som har det på denne måten?:

Jeg er livredd for å gå ut, livredd for å måtte forholde meg til folk. Når jeg sitter på forelesninger, må jeg løpe ut både tre og fire ganger for å kaste opp--> kaste opp av ren angst. Jeg får ikke med meg hva de snakker om. Verken foreleserne eller medstudentene mine. Det føles som om de snakker et språk jeg ikke kan forstå.

Hver gang jeg prøver å si noe, er det noen som sier noe annet, noe bedre, noe smartere, og jeg føler meg som en idiot fordi jeg i det hele tatt våget å åpne munnen min. Jeg føler meg dum, og kan ikke forstå hvordan andre klarer å virke så sikker på seg selv. Jeg skriker innvendig, men viser det ikke til noen.

Enkelte dager kommer jeg meg ikke opp av dynen en gang. Blir liggende og liggende helt til hunden min (stakkars) begynner å bjeffe og tvinger meg ut på tur. Jeg kommer meg nesten aldri på forelesninger og føler at jeg hadde gitt opp allerede før jeg rakk å prøve. Både leger og psykologer rådet meg til å ikke begynne å studere. Jeg ville ikke klare det, ville ikke makte det...sa de. Jeg tror jeg hadde klart det om jeg hadde blitt oppmuntret til det.

Jeg er ikke dum. Jeg er ikke usympatisk... så vidt jeg vet. Jeg tror jeg kunne blitt en strålende sykepleier om noen bare hadde trodd på meg. Jeg vet ikke hva som skjer nå og hva jeg skal gjøre.

[Gjest Sitronkake]

Ærlighet er en fin ting. Jeg synes du skulle skrive litt mer, jeg.