PTSD

[AnonymBruker]

Er det noen som har den diagnosen?

Hvordan lever du med den?

Jeg har den diagnosen,og venter på psykologtime.

Går bra i perioder,samtidig som andre perioder er meget vanskelig.

Har du blitt kurert?

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen, og har hatt den siden slutten av nittitallet. Nå er jeg i begynnelsen av førtiårene. Det har ikke vært en enkel vei, men det går framover. I mange år måtte jeg prøve og feile hva behandling angår, for det gikk ikke av seg selv å finne riktig vei sånn sett.

Av behandling har jeg nok prøvd det meste. Antidepressiva av ulike slag som ikke virket på meg, jeg satt kun igjen med masse bivirkninger. "Lykkepillene" tok fra meg følelseslivet slik at jeg ble helt flat, og det var vel egentlig verre enn noe. Jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling en stund, og det var der min historie kom til overflaten. Litt utpå 2000-tallet fant en psykolog som passet godt for meg, men fart i sakene ble det først da jeg ble introdusert for en psykomotoirsk fysioterapeut og begynte hos henne. Det tok lang tid, nesten tre år, før jeg begynte å merke virkning av den behandlingen, men til gjengjeld vil jeg si at det var den som fikk ballen til å rulle. Jeg begynte å ta tilbake kroppen min i løpet av den tiden.

Dermed turte jeg å ta ti ukers traumebehandling. Traume bootcamp pleier jeg å kalle det. :gjeiper: Det er det verste jeg har vært med på, men det beste jeg har gjort! Jeg har nå tatt eiendom i min egen kropp, og det er stort.

Dessverre sliter jeg ennå med å komme meg i jobb, så jeg har arbeidsavklaringspenger og står på venteliste til tiltak.

Jeg vil si at jeg har et godt liv. Om jeg noen sinne blir helt kurert for PTSD vet jeg ikke, men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg kjenner meg selv godt, og vet akkurat hvilke mekanismer det er som styrer hos meg. Nattesøvnen er ikke alltid så bra, jeg sliter med mareritt og kaotiske drømmer i perioder. Så har jeg an autoimmun betennelse i skjoldbruskkjertelen, og denne er det sannsynligvis traumet som har satt i gang. Traumer er gode på sånt... Denne betennelsen gjør meg veldig trøtt, men det er i grunnen greit nok, for det gir mer søvn. Aldri så galt og så videre.

Ellers synes jeg ikke det er så voldsomt festlig å være NAV-bruker. Jeg føler meg uverdig, selv om jeg vet at jeg absolutt har legitim grunn. Men det er ikke så morsomt at folk alltid må spørre om hva jeg gjør... Jeg har ingen selvtillitsprobemer, men akkurat det der føler jeg begrenser friheten min i forhold til andre mennesker. Menmen, sånn er nå det, dette er også overkommelig.

Jeg ønsker deg lykke til med behandling og med fremtiden din! Det er så forskjellig hva som virker på hver enkelt, så jeg håper du finner det som passer for akkurat deg.

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD. Det har ødelagt store deler av livet mitt, og jeg klarer ikke å fungere normalt på noen områder.

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD. Det har ødelagt store deler av livet mitt, og jeg klarer ikke å fungere normalt på noen områder.

Når du sier det, så er det kansje store traumer tidlig i livet?

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen, og har hatt den siden slutten av nittitallet. Nå er jeg i begynnelsen av førtiårene. Det har ikke vært en enkel vei, men det går framover. I mange år måtte jeg prøve og feile hva behandling angår, for det gikk ikke av seg selv å finne riktig vei sånn sett.

Av behandling har jeg nok prøvd det meste. Antidepressiva av ulike slag som ikke virket på meg, jeg satt kun igjen med masse bivirkninger. "Lykkepillene" tok fra meg følelseslivet slik at jeg ble helt flat, og det var vel egentlig verre enn noe. Jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling en stund, og det var der min historie kom til overflaten. Litt utpå 2000-tallet fant en psykolog som passet godt for meg, men fart i sakene ble det først da jeg ble introdusert for en psykomotoirsk fysioterapeut og begynte hos henne. Det tok lang tid, nesten tre år, før jeg begynte å merke virkning av den behandlingen, men til gjengjeld vil jeg si at det var den som fikk ballen til å rulle. Jeg begynte å ta tilbake kroppen min i løpet av den tiden.

Dermed turte jeg å ta ti ukers traumebehandling. Traume bootcamp pleier jeg å kalle det. :gjeiper: Det er det verste jeg har vært med på, men det beste jeg har gjort! Jeg har nå tatt eiendom i min egen kropp, og det er stort.

Dessverre sliter jeg ennå med å komme meg i jobb, så jeg har arbeidsavklaringspenger og står på venteliste til tiltak.

Jeg vil si at jeg har et godt liv. Om jeg noen sinne blir helt kurert for PTSD vet jeg ikke, men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg kjenner meg selv godt, og vet akkurat hvilke mekanismer det er som styrer hos meg. Nattesøvnen er ikke alltid så bra, jeg sliter med mareritt og kaotiske drømmer i perioder. Så har jeg an autoimmun betennelse i skjoldbruskkjertelen, og denne er det sannsynligvis traumet som har satt i gang. Traumer er gode på sånt... Denne betennelsen gjør meg veldig trøtt, men det er i grunnen greit nok, for det gir mer søvn. Aldri så galt og så videre.

Ellers synes jeg ikke det er så voldsomt festlig å være NAV-bruker. Jeg føler meg uverdig, selv om jeg vet at jeg absolutt har legitim grunn. Men det er ikke så morsomt at folk alltid må spørre om hva jeg gjør... Jeg har ingen selvtillitsprobemer, men akkurat det der føler jeg begrenser friheten min i forhold til andre mennesker. Menmen, sånn er nå det, dette er også overkommelig.

Jeg ønsker deg lykke til med behandling og med fremtiden din! Det er så forskjellig hva som virker på hver enkelt, så jeg håper du finner det som passer for akkurat deg.

Jeg er så skvetten,noe som er typisk for sånne pasienter,hørte jeg. Er du det? i perioder er jeg ile

[AnonymBruker]

Når du sier det, så er det kansje store traumer tidlig i livet?

Nei.

[Gjest Gjest]

Når du sier det, så er det kansje store traumer tidlig i livet?

Jeg er AB fra innlegg nr. 2, og har store traumer fra tidlig i livet.

Jeg er så skvetten,noe som er typisk for sånne pasienter,hørte jeg. Er du det? i perioder er jeg ile

Ikke om dagen, men om natten er jeg i perioder veldig skvetten. Men jeg kjenner andre som periodevis er fryktelig skvetne og hopper til bare noen snakker normalt til dem. Så det er slett ikke uvanlig.