Sosial angst

[otilie]

har nok blitt en ny folkesykdom jah

slet litt med det selv for noen år siden, men jeg ga meg selv et spark bak og ba meg skjerpe meg!! så nå går det helt fint!

Den beste medisinen er faktisk bare å hoppe ut i det! Ikke stenge seg inne... da går det bare verre....

[Cordelia]

har nok blitt en ny folkesykdom jah

slet litt med det selv for noen år siden, men jeg ga meg selv et spark bak og ba meg skjerpe meg!! så nå går det helt fint!

Den beste medisinen er faktisk bare å hoppe ut i det! Ikke stenge seg inne... da går det bare verre....

For oss som ikke er så sterkt angrepet så er jeg helt enig, men det finnes nok de tilfellene hvor dette ikke er rett fram. Får man skikkelig panikkanfall av er det fysisk umulig. Noen trenger babysteps, men å utfordre egne grenser litegrann hver dag ser jeg ingenting feil med.

Leste en bok om noe som het DNL her om dagen, vurderer å prøve. Altså man venner hjernen sin til ubehagelige situasjoner scenarioer og vrir de om til noe positivt helt til den tar den postitive versonen som sannhet. Om det virker, hvem vet?

Endret 29. januar 2012 av Cordelia

[Bachata]

har nok blitt en ny folkesykdom jah

slet litt med det selv for noen år siden, men jeg ga meg selv et spark bak og ba meg skjerpe meg!! så nå går det helt fint!

Den beste medisinen er faktisk bare å hoppe ut i det! Ikke stenge seg inne... da går det bare verre....

Når du sier du "slet litt med det selv", hva mener du da?

Hadde du mye angstanfall og fikk diagnosen stilt hos psykolog, der du gikk til behandling i forhold til psykiske problemer?

Jeg har ikke hatt sosialangst særlig mye selv, annet en en kort periode når ting var som værst, men jeg vet ihvertfall at hadde jeg bare kunne sparket meg selv litt bak, så hadde jeg ikke vært syk i det hele tatt.

LItt for mange jeg vet om har alvorlig angst, deriblant meg selv. Diagnotisert fra behandlende psykologer. Og jeg kjenner få som ikke vil gjøre stort sett hva som helst for å bli frisk.

Selv lever jeg hverdagen med tidvis mye, tidvis lite angstanfall (ikke sosialangst dog), og skulle selvsgt vært dem foruten totalt. Men for min del så kan jeg sparke så mye jeg bare hæler, DET vil ikke gjøre at jeg blir kvitt dem. Fordi det ikke sitter i viljen hos meg.

[AnonymBruker]

det forundrer meg at folk klarer å sitte å uttale seg slik om ting de helt tydeli ikke aner hva innebærer.. trodde norges befolkning var noen hakk smartere enn å rett å slett opptre som uvitende idioter på internett...

[otilie]

Når du sier du "slet litt med det selv", hva mener du da?

Hadde du mye angstanfall og fikk diagnosen stilt hos psykolog, der du gikk til behandling i forhold til psykiske problemer?

Jeg har ikke hatt sosialangst særlig mye selv, annet en en kort periode når ting var som værst, men jeg vet ihvertfall at hadde jeg bare kunne sparket meg selv litt bak, så hadde jeg ikke vært syk i det hele tatt.

LItt for mange jeg vet om har alvorlig angst, deriblant meg selv. Diagnotisert fra behandlende psykologer. Og jeg kjenner få som ikke vil gjøre stort sett hva som helst for å bli frisk.

Selv lever jeg hverdagen med tidvis mye, tidvis lite angstanfall (ikke sosialangst dog), og skulle selvsgt vært dem foruten totalt. Men for min del så kan jeg sparke så mye jeg bare hæler, DET vil ikke gjøre at jeg blir kvitt dem. Fordi det ikke sitter i viljen hos meg.

var til psykolog et par ganger, men fikk ingen diagnoser da jeg ikke gadd psykologer. Det var ikke noe for meg... I tillegg gikk søstra mi til psykolog og sånn, så jeg ville ikke at foreldra mine skulle få enda en psykisk syk datter. Da tok jeg heller tingene i egne hender... Jeg var skikkelig redd for den minste ting. Fks gå inn og levere et ark i en resepsjon. Inn døra, si hei, versågod. Gi arket, si hadet og gå ut igjen. Jeg sleit med den der tilogmed dagen før, og jeg fikk ikke sove...

Trur det var den episoden som fikk meg til å skjerpe meg. Fordi jeg syns det var så TEIT å bli redd for sånne ting.

Jeg er fremdeles litt redd, men jeg hopper ut i ting nå, selv med hjerte i halsen. Men det er så deilig etterpå! Når man er ferdig med det

Veit det er fler som sliter mer med det. Men det er mange nå om dagen som utvikler sosial angst sikkert litt av samme grunn som meg.. Hadde ingen venner, blei litt mobba på barne og ungdomsskolen, var liksom alltid den kjedelige jenta som ikke betydde noe.... Også bare utvikler det seg helt feil tanker...

Litt annerledes med de som kan få angstannfall når de er med vennene sine på fest og har det dritgøy liksom.

Men hvis man kjenner at man begynner å bli litt redd for helt hverdagslige ting, så er det best å bare hoppe ut i det... Er ikke noe vits i å legge alt i henda til psykologen uansett...

[Bachata]

var til psykolog et par ganger, men fikk ingen diagnoser da jeg ikke gadd psykologer. Det var ikke noe for meg... I tillegg gikk søstra mi til psykolog og sånn, så jeg ville ikke at foreldra mine skulle få enda en psykisk syk datter. Da tok jeg heller tingene i egne hender... Jeg var skikkelig redd for den minste ting. Fks gå inn og levere et ark i en resepsjon. Inn døra, si hei, versågod. Gi arket, si hadet og gå ut igjen. Jeg sleit med den der tilogmed dagen før, og jeg fikk ikke sove...

Trur det var den episoden som fikk meg til å skjerpe meg. Fordi jeg syns det var så TEIT å bli redd for sånne ting.

Jeg er fremdeles litt redd, men jeg hopper ut i ting nå, selv med hjerte i halsen. Men det er så deilig etterpå! Når man er ferdig med det

Veit det er fler som sliter mer med det. Men det er mange nå om dagen som utvikler sosial angst sikkert litt av samme grunn som meg.. Hadde ingen venner, blei litt mobba på barne og ungdomsskolen, var liksom alltid den kjedelige jenta som ikke betydde noe.... Også bare utvikler det seg helt feil tanker...

Litt annerledes med de som kan få angstannfall når de er med vennene sine på fest og har det dritgøy liksom.

Men hvis man kjenner at man begynner å bli litt redd for helt hverdagslige ting, så er det best å bare hoppe ut i det... Er ikke noe vits i å legge alt i henda til psykologen uansett...

Det å være litt engstelig og litt redd for ting, som du sier, kan man nok helt sikkert gjøre noe med selv, og lett angst kan være lurt å jobbe med når man er oppmerksom på det ja. Godt du klarte å ta tak i det som plaget deg da.

Men veldig mye blir kalt sosialangst idag, uten at det i utgangspunktet ER det.

Man blir ikke psykisk syk av å gå til psykolog, de av oss som går til psykolog, gjør det stort sett fordi problemet ikke er noe vi lenger klarer å håndtere alene på en god måte.

Angst og redsler er det mange som føler på, og det er også mange som kommer til å få noen angstanfall i sitt liv, men det å ha diagnosen angst, betyr faktisk det at du har det i så stor grad at det ødelegger livskvaliteten din og muligheten til å leve normalt.

Den korte tiden jeg hadde sosialangst, løp jeg hjem fra butikken, fordi jeg så det kom to mennesker oppi gata som jeg visste jeg kom til å måtte gå forbi... og jeg var lett rammet i forhold til mange.

Men uansett om man har litt redsler eller om man faktisk har en diagnose, så er det helt rett at man selv må velge å gripe tak i det. Om mamn klarer det alene eller trenger hjelp er liksom ikke det avgjørende. Men vil man bli kvitt det, så må man gjøre noe. Hva som fungerer er forskjellig fra person til person.

[AnonymBruker]

Kjenner/har bekjente i massevis som ikke jobber pga "sosial angst", ser jo at det er relativt mange innpå her som har det og (dog er det vel høyere andel av folk med forskjellige sykdommer innpå sider som dette). Hvorfor i all verden er det slik at så mange har det nå om dagen?

Hvordan har det seg at folk som er sosialt oppegående, oppholder seg i store folkemenger, hilser på nye folk, er ute å reiser osv er for syke av sosial angst til å ha en jobb??

For å være ærlig så har jeg mest lyst til å gi de en spark bak og be de om å skjerpe seg! Og komme seg ut i jobb...

Om disse menneskene er sånn, har jeg vanskelig for å tro at de har sosial angst. Drar jeg til butikken alene og det er flere enn 2 i køen må jeg dra hjem igjen for jeg får helt panikkangst.

Men det som kan være er at disse personene har liten tro på seg selv eller har prestasjonsangst hvor tanken på å jobbe kan være vanskelig siden de må leve opp til et visst nivå, gjøre sjefen fornøyd og takle å håndtere flere ting foran andre. Ikke alle som klarer dette.

[AnonymBruker]

På 11.1.2012 den 23.59, AnonymBruker skrev:

Kjenner/har bekjente i massevis som ikke jobber pga "sosial angst", ser jo at det er relativt mange innpå her som har det og (dog er det vel høyere andel av folk med forskjellige sykdommer innpå sider som dette). Hvorfor i all verden er det slik at så mange har det nå om dagen?

Hvordan har det seg at folk som er sosialt oppegående, oppholder seg i store folkemenger, hilser på nye folk, er ute å reiser osv er for syke av sosial angst til å ha en jobb??

For å være ærlig så har jeg mest lyst til å gi de en spark bak og be de om å skjerpe seg! Og komme seg ut i jobb...

Mennesker er sammensatte. Jeg har ikke sosial angst, men går i retning mot agorafobi. Jeg kan forklare hvorfor jeg kan gå på et kjøpesenter men ikke jobbe på ett. Om jeg går et sted det er mennesker så tørr jeg ikke se på dem, så jeg ser ned i bakken og kobler ut alt rundt meg slik at jeg ikke ser hvem som er der. Jeg kan gå i butikkene, finne det jeg skal ha og betale uten å se på folk. Jeg kan koble ut, være fjern, ikke legge merke til de som er rundt. Tilsvarende kunne jeg ikke jobbet i butikken fordi det der stilles krav om at jeg snakker med kundene, smiler og er tilstede. Hvordan skulle jeg kunne jobbe i en butikk når jeg ikke tørr å møte folks blikk? En jobb krever at jeg møter folks blikk. Om jeg bare oppholder meg i en butikk som kunde så gjelder ikke det samme. Så det er en forklaring på hvorfor jeg kan shoppe, men ikke jobbe på et sted med masse mennesker. 
 

 

Anonymkode: 6ea98...007