Sosial angst

[Gjest Bomullsdott]

Jeg syns et er velig trist at noen har fordommer mot mennesker med psykiske problemer. Enda tristere er det når folk uttaler seg og har sterke meninger om ting de ikke har greie på.

Skal di tvinge en multifunksjonshemmet ut i jobb? For det er jo bare å skjerpe seg. Det blir litt på samme måte. Sosial angst er psykisk, du kan ikke se det eller føle det, men det kan være like lammende og alvorlig som en fysisk lidelse.

Jeg tror svært få vil være hjemme hele dagen. Jeg tror de fleste er interessert i å leve et normalt liv.

Det at mange skriver de sliter med sosial angst, kan jo skyldes at enkelte diagnoserer seg selv. Det er synd for de som faktisk har fått vurdering av klinisk psykolog eller psykaiter. Mange som føler seg sjenete og litt usikre blant andre mennesker, liker kanskje å sette på seg en diagnose på nettet, slik at folk skal få sympati.

Selv har jeg slitt med sosial angst i nesten fem år. Jeg syns det er ubehagelig med mennesker og store folkemengder. Orker ikke tanken på å spørre om noe eller hilse på folk. Selvfølgelig kan jeg trene meg opp, men det tar tid. Skal jeg presse meg til mer enn jeg klarer, kan jeg ende opp med å bli alvorlig syk.

Jeg har veldig lyst til å jobbe. Gleder meg til jeg kan det. Jeg er engstelig og føler at jeg ikke kan bidra med noe, men det er ingen ting jeg har mer lyst til enn å ha en jobb.

[AnonymBruker]

For det første, så tror jeg ingenting på at "halve norge" plutselig har akkurat sosialangst.

At angst og angstlignende diagnoser har blusset veldig opp, eller bare blitt mer synlig og fått navn på diagnosene, skal jeg forøvrig være enig i. Og psykisk sykdom tror jeg faktisk er en slags "folkesykdom" i vesten ja.

Jeg tror også det skal taes seriøst, og ikke bare kimses av og møtes med "bare ta deg sammen litt". For det ER ikke slik at folk med angst velger å være så syke at de ikke fungerer.

TS, du sier du ikke uinformert, vil det si at du lider av angst selv? Sosial angst eller en annen form for angst? (for selv om mange virker å tro at diagnosen Angst = Sosialangst, så er det langt fra korrekt, det finnes mange former for angst, som alle er like reelle og kan være like ødeleggende på den som har det. )

Jeg har vært sykemeldt 1 år av mitt liv pga angst som jeg IKKE tok hensyn til, som jeg nektet å akseptere og bare kjørte på med jobb og alt som om det skulle hjelpe meg. Det endte altså for min del med total ødeleggelse både fysisk og psykisk, 1 års sykemelding, og enda ett år før jeg egentlig BURDE vært ute i jobb igjen. (jobbet, men mange sykemeldinger i kortere perioder fordi jeg faktisk ikke var i stand til å jobbe)

Det var ingenting som var så frustrerende å høre som "har DU angst?? du som er så sosial?" og "det er bare å se seg i speilet og si at idag blir en bra dag eller annet positivt"/"ta deg sammen, så går det bra".

Og vet dere, det kom alltid fra folk som IKKE hadde angst selv.

Mange har kjent på angstanfall en gang eller flere i sitt liv, men så lenge det bare er enkeltepisoder, som så forsvinner igjen, så virker det som folk tror at det er slik det er å ha angst.

Det er ikke det, det å ha angst kan være totalt invalidiserende, og ikke bare ett anfall, men anfall som blir tatt over av nye anfall, som etter veldig kort tid blir tatt over av enda nye anfall. Mna blir til slutt så utslitt av å gå med mer eller mindre konstante anfall at kroppen begynner å si ifra fysisk.

Jeg har fått konstatert fra gastro-avdelingen på ullevål at jeg har IBS, og at dette er noe som har kommet pga angsten, slitasjen fra det å hele tiden gå i helspenn, hele tiden være i alarmberedskap. Angst går nemlig også på mage og tarm, og kan gjøre store ødeleggelser dersom man ikke lytter. Det vil si at jeg resten av mitt liv kommer til å slite med magen, diare/forstoppelser, kraftige kvalmeanfall, intolleranser etc, rett og slett fordi jeg ikke lyttet til og tok hensyn til angsten min, men bare "tok meg sammen" og presset på videre.

For meg virker det som om personer med sosial angst, tilsynelatende får til det de vil når de vil. Noe som vanligvis fremstår som moro og interessant, og ikke arbeid.

Det virker nok slik for utenforstående ja. Men tenk da på all den tid du IKKE ser disse personene. For du ser ikke når de er så rammet at de ikke fungerer, da er de ikke ute. Og du ser ikke på et menneske hvordan det har det inni seg.

Jeg kunne være ute blant folk, og ha så fullstendig anfall at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å stå på beina. Tidvis har jeg stått og holdt meg fast i parkeringsautomater og lyktestolper fordi jeg rett og slett holdt på å svime av. I ansiktet mitt hadde du ikke sett noe tegn, ikke engang om du kjente meg. Man blir en helvetes god skuespiller ser du, fordi man ikke vil plage andre med det, og fordi man ikke vil bli sett.

Jeg tror vel det var min største plage, den korte tiden jeg også hadde sosialangst, det at folk SÅ meg.. helt jævlig. En gang på butikken, så kunne jeg ikke utfor døra igjen. Men den ene gangen, ville ingen sett at jeg var syk.

[AnonymBruker]

Jeg ble faktisk diagnostisert med sosial angst for flere år siden, og dette plaget meg veldig i jobbsammenheng. Legen ga meg tilbud om både kognitiv terapi og medisinering, men heldigvis så takket jeg nei til begge deler. Dvs, det var nesten en måned ventetid, og på den tiden tok jeg meg sammen, tok det opp med de nærmeste medarbeiderne og min sjef og problemene løste seg helt fint. Pga dette så slapp jeg behandling og sykefravær. Godt å tenke på at jeg klarte å hanskes med lidelsene på egen hånd, og ikke kostet skattebetalerne en eneste krone, og jeg er sikker på at alle andre også kan klare dette. Synes det er alt for mye sykelighet og ikke minst stahet (folk er for flaue for å si ifra).

[AnonymBruker]

Jeg ble faktisk diagnostisert med sosial angst for flere år siden, og dette plaget meg veldig i jobbsammenheng. Legen ga meg tilbud om både kognitiv terapi og medisinering, men heldigvis så takket jeg nei til begge deler. Dvs, det var nesten en måned ventetid, og på den tiden tok jeg meg sammen, tok det opp med de nærmeste medarbeiderne og min sjef og problemene løste seg helt fint. Pga dette så slapp jeg behandling og sykefravær. Godt å tenke på at jeg klarte å hanskes med lidelsene på egen hånd, og ikke kostet skattebetalerne en eneste krone, og jeg er sikker på at alle andre også kan klare dette. Synes det er alt for mye sykelighet og ikke minst stahet (folk er for flaue for å si ifra).

Jada, det er bare å ta seg sammen. På en måned. Alle klarer det.

*Vifte med ironiflagg*

Kjempebra at du klarte det, men fordi DU klarte det betyr det ikke at alle andre kan klare det.

[AnonymBruker]

ingen som funker som normal har sosial angst. det er bare noe de misbruker. jeg har sosialangst selv og det er et lite helvete. gråter ukentlig fordi jeg har det. jeg tror folk blander angst og at man er nervøs. derfor har halve norge angst

Man kan vel ha ting i større eller mindre grad? Alle har det ikke likt som deg - men kan likevel ha sosial angst!

[AnonymBruker]

Jada, det er bare å ta seg sammen. På en måned. Alle klarer det.

*Vifte med ironiflagg*

Kjempebra at du klarte det, men fordi DU klarte det betyr det ikke at alle andre kan klare det.

Vet du, det tror jeg faktisk. Men er det så ufattelig lett å bare si "Ja takk", når legen foreslår at du tar 2 måneder fri fra jobb, når man selv svetter ved tanken på å gå inn døra. Sosial angst er en irrasjonell frykt for sosial omgang, når man da får bekreftet denne frykten ved å bli tilbudt å holde seg vekke, ta har man på en måte gitt angsten overtaket.

Mitt tips er å snakke med arbeidsgiveren og de nærmeste kollegaene om dette og si at man vil ha muligheten til å kunne gå fra jobben hvis man får anfall, og dette passer de aller aller fleste yrkene, med veldig få unntak. Poenget er at hvis man vet at man har denne anledningen så får heller ikke angsten skikkelig tak. Selv har jeg aldri hatt bruk for å gå fra arbeid.

[Bachata]

... og jeg er sikker på at alle andre også kan klare dette. Synes det er alt for mye sykelighet og ikke minst stahet (folk er for flaue for å si ifra).

Flott at du klarte det, virkelig. Good for you!!

Jeg prøvde også å klare meg uten å bruke skattebetalernes kroner og sykefravær, jeg prøvde uten å lykkes, og endte med å ødelegge meg selv fysisk. Til tross for at jeg gikk til behandling, snakket om det på arbeidsplassen etc.

Ære være til alle som klarer å komme seg ut av det, vi har alle forskjellige måter å bli friske på.

Men tenk over at du kan ødelegge noen ved å påstå at din vei er fasiten, ikke alle andre kommer seg ut av psykiske problemer på samme måten som du gjorde, fordi deres psykiske problemer er som dine, og de er ikke deg.

Husk at du er unik, og det er også alle andre.

[hulaboer]

Jeg er enig i at flere og flere plutselig har sosial angst.

Kilde?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ett par som sier de har sosial angst men de har aldri satt sine bein hos psykolog eller annen behandler og vil det heller ikke. Det er så mye bedre når alle andré bare tar hensyn og ikke inviterer den og den på fester osv. I disse to tilfellene vil jeg påstå at det ikke er sosial angst men lav selvfølelse. De har ikke angstanfall, svette eller noen andré symptomer, kun kontrollbehov.

[The Kitten]

Jeg kjenner ett par som sier de har sosial angst men de har aldri satt sine bein hos psykolog eller annen behandler og vil det heller ikke. Det er så mye bedre når alle andré bare tar hensyn og ikke inviterer den og den på fester osv. I disse to tilfellene vil jeg påstå at det ikke er sosial angst men lav selvfølelse. De har ikke angstanfall, svette eller noen andré symptomer, kun kontrollbehov.

Hvordan vet du at de ikke har angstanfall?

[AnonymBruker]

At det utad kan virke som om flere har sosial angst nå, tror jeg kan ha flere årsaker. For det første har uttrykket i seg selv blitt mer kjent. Da jeg var yngre het det litt overbærende at jeg "hadde vanskelig for å omgås folk". Tilstanden har ikke endret seg, den har bare fått et annet navn. Og alle vi som nå kan skrive anonymt og åpent om dette på internett, hadde ikke den muligheten før.

I tillegg har det slik jeg ser det blitt vanskeligere å takle angsten i arbeidsliv og spesielt skole. Da jeg var liten hadde vi kateterundervisning, vi måtte rekke opp hånden om vi skulle si noe. Å være stille var veloppdragent og positivt. Gruppearbeid og foredrag forekom nesten ikke. Nå stilles det helt andre krav til å være sosial og frempå i slike sammenhenger. Jeg var den flinkeste i klassen som barn, i dag ville jeg knapt kommet meg gjennom skolen. Dette vet jeg fordi jeg har tatt etterutdanning i voksen alder og sett hvordan ting har forandret seg. Jeg fikk rett og slett ikke fullført studiet, ikke fordi jeg ikke klarte det faglige, men pga krav til det sosiale og til fremføringer. Jeg opplevde at studiekamerater med dysleksi fikk ting tilrettelagt for seg, mens med sosial angst må man bare "skjerpe seg" og man tvinges til de tingene man ikke klarer fordi noen har bestemt at det er terapeutisk "riktig".

Tenk om lærerne hadde forstått hvor mange de risikerer å støte fra seg bare ved å starte første dagen med "alle i ring og si noen ord om deg selv"?

[AnonymBruker]

"Alle får plutselig sosial angst og de som har sosial angst har blitt behandla som prinser/prinsesser i oppveksten. Fått sydd puter under armene av foreldrene"

Herregud er det mulig? jeg har ikke blitt behndla som noen prinsesse i hvert fall. Grunnen til at jeg har sosial angst er pga flere ting. Mobbing gjennom hele barne og ungdomskolen og ikke minst så ble jeg seksuelt misbrukt av min eks stefar i 4 år på barneskolen.

Jeg blir helt oppgitt over hvor mye folk dømmer og mener at når vi klarer å gå ut døren, (for å dra på butikken, på kjøpesenteret osv) så må vi søren meg kunne jobbe å. Som en sa her, så er det stor forskjell på å være med på noe sosialt og være på jobb. Er man på en sosial sammenkomst kan man trekker seg unna eller dra hjem hvis det blir for mye, men på jobb kan man ikke det.

Ikke alle har lyst til å bare sitte hjemme og mure seg inne. Man vil ut de dagene man kan. Men så fort en med sosial angst er utenfor døren, så begynner å folk å snakke og h*n kan umulig ha sosial angst. Jeg synes faktisk det er utrolig frekt når noen sier til en som sliter "ta dere sammen"

[AnonymBruker]

Jeg blir helt oppgitt over hvor mye folk dømmer og mener at når vi klarer å gå ut døren, (for å dra på butikken, på kjøpesenteret osv) så må vi søren meg kunne jobbe å. Som en sa her, så er det stor forskjell på å være med på noe sosialt og være på jobb. Er man på en sosial sammenkomst kan man trekker seg unna eller dra hjem hvis det blir for mye, men på jobb kan man ikke det.

I samarbeid med lege vil du kunne få en anbefaling til arbeidsgiver om å legge forholdene til rette for at du kan ta fri i arbeidstiden. Arbeidsgiver står da ovenfor valget om at du ofte kanskje må ta ut egenmelding (kostnad for arbeidsgiver), eller at du har muligheten til å avspasere innimellom når det blir for tungt. Bare at du VET at du har denne retrettmuligheten vil hjelpe deg.

Dersom du har et yrke hvor det overhodet ikke går an å ha muligheten til å stikke seg vekk litt, så er vel beste alternativet at du ser deg om etter en annen jobb?

[AnonymBruker]

I samarbeid med lege vil du kunne få en anbefaling til arbeidsgiver om å legge forholdene til rette for at du kan ta fri i arbeidstiden. Arbeidsgiver står da ovenfor valget om at du ofte kanskje må ta ut egenmelding (kostnad for arbeidsgiver), eller at du har muligheten til å avspasere innimellom når det blir for tungt. Bare at du VET at du har denne retrettmuligheten vil hjelpe deg.

Dersom du har et yrke hvor det overhodet ikke går an å ha muligheten til å stikke seg vekk litt, så er vel beste alternativet at du ser deg om etter en annen jobb?

Eventuelt trenger du ikke anbefaling fra lege engang, hør med arbeidsgiveren først. Folk er langt mer imøtekommende og forståelsesfull enn du tror.

[AnonymBruker]

Det er jo egentlig bare å ta seg sammen litt, og pushe seg selv litt. Men gjør man ikke det, så ender man jo opp som isolert eneboer.

Fritt valg!

[AnonymBruker]

Sier meg enig i de som tror mange ikke forstår at angst er en psykdom. Hører ofte "Jeg får helt angst av .. ", og da blir ordet normalisert når personen egentlig kanskje bare ikke vil eller er nervøs der og da for en engangshendelse.

Selv fikk jeg angst etter et liv av omsorgsvikt, isolering og mobbing. Ikke akkurat noen prinsesseputer her. Etter en dag eller så i uken jeg klarer å være ute og "normal", flykter jeg hjem og ligger under dynen i flere dager for å få samlet meg igjen. Derfor kan jeg iblandt bli sett ute i folkemengder, med en finmalt maske for å skjule at jeg svetter som en gris, har pulsen opp i halsen mens jeg konstant prøver å distrahere tankene mine for å få tatt en ordentlig åndedrag.

[kristian82]

Kjenner/har bekjente i massevis som ikke jobber pga "sosial angst", ser jo at det er relativt mange innpå her som har det og (dog er det vel høyere andel av folk med forskjellige sykdommer innpå sider som dette). Hvorfor i all verden er det slik at så mange har det nå om dagen?

Hvordan har det seg at folk som er sosialt oppegående, oppholder seg i store folkemenger, hilser på nye folk, er ute å reiser osv er for syke av sosial angst til å ha en jobb??

For å være ærlig så har jeg mest lyst til å gi de en spark bak og be de om å skjerpe seg! Og komme seg ut i jobb...

I utgangspunktet skal det mye til for å få trygd ene og alene pga sosial angst. Kanskje har de andre diagnoser du ikke vet om? Man skal vel være litt forsiktig med å dømme før man har gått i personens sko.

Det er jo også forskjeller på å f.eks. dra på en fest (hvor man vet man kan dra hjem igjen når en måtte føle for det) kontra å være låst fast i en situasjon en vet man må være i 8 timer x 5 dager i uken. Du vet jo heller ikke hvor krevende og sliten personen er etter en av de sosiale sammenkomstene du har sett han/henne fungere i.

Men en person med sterk sosial angst vil ofte styre helt unna alt av sosiale sammenkomster med flere personer, og nok heller ikke være den som reiser mest, går på dates, kino osv.

Sosialt oppegående har lite med saken å gjøre da. Det er jo ikke sånn at folk med sosial angst er sosialt tilbakestående. Blir angsten for stor kan man jo virke litt kort/uinteressert/fjern å prate med, men det er jo en mengde folk som utad virker som selvsikkerheten selv mens de innad har det ganske så jævlig når de står der og skravler.

[Cordelia]

Man må egentlig bare akseptere at folk er forskjellige i alle aspekter av livet. Hadde gjort mange ting enklere ihverfall.

Noen har forskjellige genetiske disposisjoner(arrester meg hvis jeg skriver dette ordet helt feil), og noen "tåler" mer eller forskjellige ting enn andre.

Endret 19. januar 2012 av Cordelia

[Bachata]

Jeg kjenner flere som har fnyst av angst og psykiske problemer, som har ment det kun rammer litt svake mennesker og som har vært helt overbevist om at de ikke kunne fått noe slikt selv.

En har jeg hatt liggende over på sofaen min, for når han smalt i veggen og fikk både depresjon og angst en periode, så turte han ikke være alene hjemme.

Flere jeg vet om har snudd helt etter at de selv av forskjellige årsaker endte med psykiske problemer, og forstår nå langt mer av hva det egentlig er å ha angst og psykiske problemer.

Man skal være forsiktig med hva man snakker nedsettende om, man kan komme til å måtte bite i det sure eplet en dag.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spam.

Kråkesaks, moderator.