Sosial angst

[AnonymBruker]

Kjenner/har bekjente i massevis som ikke jobber pga "sosial angst", ser jo at det er relativt mange innpå her som har det og (dog er det vel høyere andel av folk med forskjellige sykdommer innpå sider som dette). Hvorfor i all verden er det slik at så mange har det nå om dagen?

Hvordan har det seg at folk som er sosialt oppegående, oppholder seg i store folkemenger, hilser på nye folk, er ute å reiser osv er for syke av sosial angst til å ha en jobb??

For å være ærlig så har jeg mest lyst til å gi de en spark bak og be de om å skjerpe seg! Og komme seg ut i jobb...

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, men jeg jobber. Faktisk i jobber der jeg omgås mennesker og MÅ være sosial. Blir sliten, men det føles godt når jeg mestrer det. Kuren mot angst er gjerne å bli eksponert for det man frykter og erfare at man mestrer det. Det hjelper lite å unngå det, da blir det bare verre.

Bare etter juleferien nå, som jeg verken har vært på skolen eller jobbet, kjenner jeg meg litt tyngre til sinns og mer angstfylt. Jeg har behov for å bli utsatt for det jeg egentlig vil unngå og syns er ubehagelig for å fungere og utvikle meg i riktig retning.

Så lenge man KAN og ikke er så sterkt rammet at man ikke kommer seg ut døra syns jeg de fleste skal forsøke å jobbe Om ikke annet i noen timer (ikke fulle dager) og ikke fulltid. Litt er alltid bedre enn ingenting:)

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, men jeg jobber. Faktisk i jobber der jeg omgås mennesker og MÅ være sosial. Blir sliten, men det føles godt når jeg mestrer det. Kuren mot angst er gjerne å bli eksponert for det man frykter og erfare at man mestrer det. Det hjelper lite å unngå det, da blir det bare verre.

Bare etter juleferien nå, som jeg verken har vært på skolen eller jobbet, kjenner jeg meg litt tyngre til sinns og mer angstfylt. Jeg har behov for å bli utsatt for det jeg egentlig vil unngå og syns er ubehagelig for å fungere og utvikle meg i riktig retning.

Så lenge man KAN og ikke er så sterkt rammet at man ikke kommer seg ut døra syns jeg de fleste skal forsøke å jobbe Om ikke annet i noen timer (ikke fulle dager) og ikke fulltid. Litt er alltid bedre enn ingenting:)

Så godt å lese Ja, jeg merker det selv at om jeg er veldig lite sosial så blir det mere tiltak og "ubehagelig" å møte folk.

[AnonymBruker]

Jeg synes det vitner om uvitenhet å be folk med sosial angst om å ta seg sammen.

Grunnene til at folk kan virke oppegående men likevel være for syke til å jobbe, kan være mange. Du kan ha sett dem bare på en god dag, de kan være full av angst (det synes ikke nødvendigvis utenpå!) når de gjør tingene du nevner, eller det kan være at situasjonen på jobb gjør angsten verre.

[Gjest Regza]

Forskjellen på jobb og fritid er at man kan trekke seg unna situasjonen når man ønsker det.

På ferie for eksempel, er man sliten og lei går man tilbake til hotellrommet og er alene en stund.

På jobb så er man på jobb og må gjøre det som må gjøres, og det er utrulig stressende å bare tenke på at man sitter litt "fast".

[AnonymBruker]

Så godt å lese Ja, jeg merker det selv at om jeg er veldig lite sosial så blir det mere tiltak og "ubehagelig" å møte folk.

Ja, det er rart. Første skoledag etter 1 mnd med bare eksamenslesing og jul var fæl. Var anspent og nervøs og overanalyserte alt ("ingen liker meg"). Jeg trenger sosial omgang jeg er forpliktet til, som skole og jobb, ellers lukker jeg meg mer og mer inne. Hadde jeg blitt sykemeldt feks noen mnd hadde jeg blitt mye verre:/

[AnonymBruker]

Jeg synes det vitner om uvitenhet å be folk med sosial angst om å ta seg sammen.

Grunnene til at folk kan virke oppegående men likevel være for syke til å jobbe, kan være mange. Du kan ha sett dem bare på en god dag, de kan være full av angst (det synes ikke nødvendigvis utenpå!) når de gjør tingene du nevner, eller det kan være at situasjonen på jobb gjør angsten verre.

Uvitende er jeg ikke, dog kan det fremstå slik.

Det jeg mener er at noe må det jo være, siden plutselig "halve Norge" plutselig sliter med sosial angst.

Det jeg merker meg med er at det er så mange som blir dillet med. Alle sykeliggjøres så fort. Og setter man spørsmålstegn ved det så har man enten ikke innsikt, eller mangler medfølelse.

Jeg sier ikke at alle med diagnosen sosial angst burde ta seg sammen, men jeg tror en del burde det.

[CoffeeCup]

Jeg er veldig enig at det er mer og mer som "sykeliggjøres" og at det er med på å øke statistikken over psykisk syke. Samtidig som jeg tror at normalisering er viktig, og at ved å få en diagnose kan man ofte bli enda verre. Nerver for eksamen, presentasjoner o.l. er jo helt vanlig, noen har mer nerver enn andre, uten at det nødvendigvis er sosial angst. Noen er rett og slett litt usikre og ikke så utadvendte som andre.

Samtidig så tror jeg at samfunnsutviklingen har mye å si for det økte antallet psykisk syke. Det er så mye fokus på individets prestasjoner og at man skal være sterk, stå på egne ben, være selvstendig! Men så har det seg slik at man er faktisk avhengig av andre, det er helt naturlig og menneskelig og man bør egentlig ikke motarbeide det. Da blir sykdom enda verre, for da opplever man hvor avhengig man egentlig er og går på en større smell enn hvis man innså at man faktisk er avhengig av mennesker rundt seg.

Men jeg må si meg litt enig i at du fremstår som litt uvitende, når du sier at folk med sosial angst må skjerpe seg. Det vitner om at du ikke har erfaring eller kompetanse på området selv.

[AnonymBruker]

Uvitende er jeg ikke, dog kan det fremstå slik.

Det jeg mener er at noe må det jo være, siden plutselig "halve Norge" plutselig sliter med sosial angst.

Det jeg merker meg med er at det er så mange som blir dillet med. Alle sykeliggjøres så fort. Og setter man spørsmålstegn ved det så har man enten ikke innsikt, eller mangler medfølelse.

Jeg sier ikke at alle med diagnosen sosial angst burde ta seg sammen, men jeg tror en del burde det.

Kanskje ikke flere sliter med det, men at flere tør å snakke om det fordi det har blitt mindre tabu? Bare en idé fra meg.

Det jeg reagerte på i hovedinnlegget er at det virket som om du mente at folk som virker oppegående og hilser på nye folk, ikke kan slite med sosial angst.

Det kan hende at mye av det som blir kalt sykdom egentlig ikke er det, men det er veldig vanskelig for oss som ikke kjenner personene å si hvem det gjelder og ikke. På generell basis kan man godt snakke om denne problemstillingen, men jeg synes det blir litt feil å skulle si at "jeg kjenner en person som umulig kan ha for mye sosial angst til å jobbe, for vedkommende klarer å hilse på nye folk og oppholde seg i store folkemengder".

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett at det til en viss grad skyldes at man er vokst opp som "prinsesse" eller "prins", fått puter sydd oppunder armene i hele oppveksten, ikke har møtt krav og forventninger osv. Man har altså ikke fått det grunnleggende som skal til for å bli et selvstendig, fungerende menneske i voksen alder.

Så blir man 19, er ferdig med vgs, flytter hjemmefra.....og får verden midt i fleisen! De forventninger og krav som stilles i arbeidslivet og/eller som student er man helt uforberedt på, ettersom man ikke har opplevd noe av det før. Man finner for første gang ut at verden ikke dreier seg om kun seg, og at man ikke er verdens midtpunkt. Men at man selv må yte noe for å greie seg.

Og det blir for tøft, derfor også mange unge med psykiske problemer. Eller man kommer fra dysfunksjonelle familier, der man heller ikke har lært hvordan man skal fungere i voksenlivet, og ikke har nok ballast med seg til å greie det.

Dette er veldig forenklet, men jeg tror det er viktige årsaker til at så mange unge har psykiske problemer.

[Cordelia]

Jeg tror det temaet her er såpass komplisert og sammensatt at jeg ikke helt vet om det er mulig og svare ordentlig på det.

Jeg har sosial angst på visse ting. Heldigvis fungerer jeg stort sett greit og kan fungere i en jobb. Det er dog noen jeg tror jeg ikke hadde fungert i. For meg er det sunt å være ute blant folk og aktiv. Angst kan bli verre hvis man låser seg inne med det. Samtidig, er angsten ille nok kan det være omtrent invalidiserende. Så jeg kan egentlig ikke uttale meg på vegne av andre. Men faktum er at angst kan komme i mange former, og man kan takle en ting fint, mens andre ikke. Det er nok blandet. Men eneste måten å bryte med angsten er å utfordre den, samtidig som man ikke kan gå for hardt ut. For noen er det kanskje en omtrent umulig jobb.

Hvorfor er det så mange? En ting er at vi har fått mer informasjon om psykiske lidelser, og da mer grunnlag for å gi flere diagnoser. Kravene i det moderne samfunnet er nok helt anderledes og krevende på andre måter enn for femti og mer år siden. Samtidig er nok mange av oss også mer beskyttet i oppveksten og(som nevnt,selv kanskje ikke så ekstremt), det tror jeg gjelder (edit)flere i relativt ung alder.

Endret 13. januar 2012 av Cordelia

[iskaffe]

Her var det mange dårlige teorier......

Jeg har sosial angst. Det kom fra en periode med mobbing og utstøttelse fra skolen, i kombinasjon med en familie med dårlige kår og lite å rutte med. (gikk med klær som var arvet eller fra min mor. Hadde ikke ski, kunne ikke dra på ferie, hadde ikke ditt eller datt).

Jeg er ikke flink til å analysere meg selv, men mesteparten av angsten min kommer nok fra skolen. Gruppearbeid med elever som ikke lot meg være en del av gruppa, presentasjoner foran elever som lo av meg, friminutter der andre lekte og jeg var alene...

Det er så mange sosiale normer og koder man forventer at alle skal passe inn i. Så mange sosiale forventninger av deg til å prestere. Er du annerledes (sjenert, ikke snakkesalig, ikke de beste sosiale antennene), blir du sett rart på og utelatt fra a4-gruppa.

Jeg SER at de ser rart på meg. Og jeg bryr meg nok ekstremt mye mer enn hva som er normalt. I form av svetting, nervøsitet, hjertebank osv. Nettopp fordi jeg er redd for å bli utstøtt igjen. Da unngår jeg heller å omgå mennesker enn å oppleve de vonde følelsene på nytt.

Men jeg må også nevne at jeg har jobb (selvstendig næringsdrivende) og det krever mye mer av meg enn en "vanlig" jobb. Jeg vil IKKE bli oppspist av angsten min og jeg skal få dette til! Jeg er flink på det jeg gjør og har vunnet flere priser i både gull og sølv. Men jeg vet ikke om jeg noen gang kan føle at jeg er god nok. Men jeg håper...

[The Kitten]

For meg virker det som om personer med sosial angst, tilsynelatende får til det de vil når de vil. Noe som vanligvis fremstår som moro og interessant, og ikke arbeid.

[CoffeeCup]

For meg virker det som om personer med sosial angst, tilsynelatende får til det de vil når de vil. Noe som vanligvis fremstår som moro og interessant, og ikke arbeid.

Det er da ikke så rart! Det man ofte vil gjøre er jo noe man mestrer, noe man trives med og i situasjoner man er trygge! Mens situasjoner man ikke takler og trives med oppleves som et helvete!

F.eks. å være ute og feste med gode venner. Da er man trygg fordi man er med folk man stoler på, det stilles lite krav til prestasjoner og vennene ofte vet hvordan ståa er. Mens på jobb f.eks. er det kanskje ikke noen som vet at du sliter og har forståelse, stiller krav og setter deg under press.

[iskaffe]

For meg virker det som om personer med sosial angst, tilsynelatende får til det de vil når de vil. Noe som vanligvis fremstår som moro og interessant, og ikke arbeid.

Du synes med andre ord at det er en liksom-sykdom for mennesker som er late og heller vil ha penger fra staten?

Vel, det er ikke det inntrykket jeg har fått.

Jeg tror nok også at de aller fleste er enige i at å gjøre ting som man liker og synes er gøy er med på å gi deg energi og glede i hverdagen. Er det slik at alle med angst skal sitte inne å være depressive og ikke klare noen ting? Skal man ikke få lov til å hjelpe seg selv å komme ut av knipa uten å bli stemplet som en snylter? Det er nok mer komplisert enn som så. Psykologiske lidelser er ikke noe du kan se på sort/hvitt. Det er svært individuelt og det er ikke alltid personen med angst helt forstår hvorfor man har det eller vet hva man kan gjøre.

[The Kitten]

Du synes med andre ord at det er en liksom-sykdom for mennesker som er late og heller vil ha penger fra staten?

Vel, det er ikke det inntrykket jeg har fått.

Jeg tror nok også at de aller fleste er enige i at å gjøre ting som man liker og synes er gøy er med på å gi deg energi og glede i hverdagen. Er det slik at alle med angst skal sitte inne å være depressive og ikke klare noen ting? Skal man ikke få lov til å hjelpe seg selv å komme ut av knipa uten å bli stemplet som en snylter? Det er nok mer komplisert enn som så. Psykologiske lidelser er ikke noe du kan se på sort/hvitt. Det er svært individuelt og det er ikke alltid personen med angst helt forstår hvorfor man har det eller vet hva man kan gjøre.

Nei, det vil jeg ikke si at jeg synes. Jeg har hatt angstanfall i en vanskelig livssituasjon, så jeg vet hvor skremmende og lammende det kan være.

Jeg mener ikke at personer med angst skal være hjemme og gjøre ingenting. Tvert imot tror jeg det er avgjørende for dem å komme seg ut blant folk. Jo flere som er i arbeid og bidrar til samfunnet, jo bedre er det. Ikke bare for befolkningen som gruppe, men også for enkeltindivider.

Det jeg mente, var at jeg kan forstå at personer reagerer på at noen som tilsynelatende er med på alt, har sosial angst. Nøkkelordet er tilsynelatende, for det er utvilsomt mange ting de ikke våger å være med på.

Sosial angst, tror jeg likevel er en sykdom hvor det er lett å havne i en ond spiral, hvor man sykeliggjør seg selv mer og mer. Ikke for å få penger av staten, men fordi at jo lenger tid det går mellom hver ting man våger, dess vanskeligere blir det.

Ble det klarere nå?

[hulaboer]

Jeg tror rett og slett at det til en viss grad skyldes at man er vokst opp som "prinsesse" eller "prins", fått puter sydd oppunder armene i hele oppveksten, ikke har møtt krav og forventninger osv. Man har altså ikke fått det grunnleggende som skal til for å bli et selvstendig, fungerende menneske i voksen alder.

Så blir man 19, er ferdig med vgs, flytter hjemmefra.....og får verden midt i fleisen! De forventninger og krav som stilles i arbeidslivet og/eller som student er man helt uforberedt på, ettersom man ikke har opplevd noe av det før. Man finner for første gang ut at verden ikke dreier seg om kun seg, og at man ikke er verdens midtpunkt. Men at man selv må yte noe for å greie seg.

Du tror for mye. Hvorfor ikke tilegne deg kunnskap fremfor å lire av deg pisspreik?

[hulaboer]

Det jeg mener er at noe må det jo være, siden plutselig "halve Norge" plutselig sliter med sosial angst.

Jasså? Kilde på at halve norge sliter med det?

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at flere og flere plutselig har sosial angst.

Det er etter min mening mange forskjellige grader av dette og noen fungerer bedre enn andre sosialt.

Har en lett form for sosial angst selv, men fungerer som normalt. Det er nok ingen som kan merke at jeg noen ganger synes ting kan være ubehagelig eller skremmende.

Uansett - så tror jeg dessverre også at noen utnytter dette for å slippe å jobbe f.eks. Det er en enkel vei ut av arbeidslivet..og det er mange som ønsker late dager hjemme eller kunne disponere tiden helt selv fremfor å jobbe.

[AnonymBruker]

ingen som funker som normal har sosial angst. det er bare noe de misbruker. jeg har sosialangst selv og det er et lite helvete. gråter ukentlig fordi jeg har det. jeg tror folk blander angst og at man er nervøs. derfor har halve norge angst