Barn i offetligheten

[Ciara]

Alle som har barn har vel opplevd at de lager scener i blant og får raserianfall på de mest upassende steder. Jeg er av den oppfatning om at de likevel bør tas med ut. De færreste ønsker å ha en unge som skriker så det plager andre, men der er viktig at dere får øvd på disse situasjonene. Hva er det verste som kan skje? At noen få vilt fremmede irriterer seg? De gangene sønnen min har hylt ute blant folk har jeg faktisk bare fått hyggelige kommentarer fra andre, og det er nok fordi de fleste vet at barn oppfører seg slik i blant.

[Gjest Adriane]

Godt du kunne komme med en krykke her, du!

Jeg har faktisk så mye tro på våre minste verdensborgere at jeg tror de fleste kan lære å oppføre seg - "viljesterke", eller ikke.

Og jeg bruker anførselstegn når jeg syns det passer, Adriane, også i dette tilfellet.

Jeg syns det å skylde på barnas "vilje" er å fraskrive seg ansvar, jeg kjenner mange barn som er "viljesterke", men de kan oppføre seg allikevel!

Det må du gjerne synes, Brunhilde, og det bryr meg sånn ca midt i ryggen Du kjenner ikke meg, du kjenner ikke mitt barn, og du kjenner ikke vår situasjon. Så hvis det hjelper deg å skjære alle over én kam, be my guest

[Brunhilde]

Jeg synes man må se an barnas alder litt jeg... Er enig med deg om det gjelder en 4-åring, men en 1,5-åring?

Ja, når har du tenkt å begynne å oppdra ungen? De små forstår mer enn du tror - og de fleste 1,5-åringene forstår akkurat hva de skal gjøre eller hvordan de skal oppføre seg for å få viljen sin.

Det må du gjerne synes, Brunhilde, og det bryr meg sånn ca midt i ryggen Du kjenner ikke meg, du kjenner ikke mitt barn, og du kjenner ikke vår situasjon. Så hvis det hjelper deg å skjære alle over én kam, be my guest

Det er jo helt tydelig at det bryr deg, kanskje fordi jeg tør å si det?

Ellers enig med Ciara - ta ungene med ut uansett og la de som irriterer seg gjøre nettopp det - forutsatt at du prøver å roe situasjonen.

Lagt til litt.

Endret 10. januar 2012 av Brunhilde

[Gjest pysepusen]

Ja, når har du tenkt å begynne å oppdra ungen? De små forstår mer enn du tror - og de fleste 1,5-åringene forstår akkurat hva de skal gjøre eller hvordan de skal oppføre seg for å få viljen sin.

Oppdrar han hele tiden jeg. Og tar han med i butikker etc. og han får beskjed om oppførselen ikke er akseptabel. Men jeg ser jo at det er lettere for venninna mi som har en gutt som er ett år eldre som kan snakke mer sammen med ham. En ettåring handler jo litt mer på impuls enn en fireåring

Men kan jeg velge så handler jeg heller på kveldstid enn så lenge og drar ham med i butikken når jeg må (så får han sosial trening innimellom og jeg får handle uten trass etc. når jeg vil det).

[AnonymBruker]

Jeg tenker at for å lære noe, så må man jo trene på ulike situasjoner. Om ungen hyler på bussen eller i matbutikken så må den nesten få lov til det, men dersom man har mulighet kan man gjerne dra utenom de verste rushtidene. Da blir det mindre stress for alle parter. Kan hun holde deg i hånda hvis dere går i hennes tempo?

Kjøpesenter - i mine øyne er en tur på kjøpesenter den beste (om ikke billigste) prevensjonen som finnes; ALLE barn under 10 virker som de oppfører seg forferdelig der Hvis du vil ha en hyggelig handletur og se på ting i ro og mak, er det vel best å prøve å få barnevakt. Skal du ha med barnet av ulike grunner, er det sikkert lurt å gjøre turen så kort og effektiv som mulig. Kanskje akseptere at hun griner om hun må sitte i vogn. Ser ikke for meg at en 1 1/2-åring er helt moden for å like eller takle kjøpesenterturer med stoisk ro, og at det på en måte er for mye forlangt å vente at den skal være tålmodig i timesvis, med så mye inntrykk.

[Gjest Adriane]

Ja, når har du tenkt å begynne å oppdra ungen? De små forstår mer enn du tror - og de fleste 1,5-åringene forstår akkurat hva de skal gjøre eller hvordan de skal oppføre seg for å få viljen sin.

Det er jo helt tydelig at det bryr deg, kanskje fordi jeg tør å si det?

Ellers enig med Ciara - ta ungene med ut uansett og la de som irriterer seg gjøre nettopp det - forutsatt at du prøver å roe situasjonen.

Lagt til litt.

Jeg bryr meg ikke om det du sier som sådan, men er bare så drittlei sånne forståsegpåere som deg; som har bestemt seg for at det finnes ikke noe sånt som barn som faktisk er utenom "normen" - kun foreldre som ikke er bra nok. Det provoserer meg, fordi jeg lever med sånne mennesker som deg rundt meg hele tiden, som aldri gjør noe annet enn å kritisere meg og oss, og har bestemt seg for at det er vi som gjør alt galt - til tross for at vi har fått bekreftet fra flere faglige hold at vi gjør ting riktig. Fordi sånne sneversynte mennesker som deg ikke klarer å forstå at barn kommer i like mange varianter som voksne, de har faktisk helt egne personligheter. Og selv om barn som gruppe i hovedsak lar seg styre noenlunde av voksnes "regime", så finnes det unntak. Selv om du - og andre med deg - konsekvent nekter for at dette eksisterer.

Så ja, det bryr meg på et generelt grunnlag - men hva akkurat du som menneske har bestemt deg for å tro om meg og mine, det gir jeg rett og slett en veldig lang f*** i

Og der avslutter jeg diskusjonen med deg, for jeg gjenkjenner en kverulant når jeg "ser" en.

Ha en fin kveld!

Endret 10. januar 2012 av Adriane

[Brunhilde]

Oppdrar han hele tiden jeg. Og tar han med i butikker etc. og han får beskjed om oppførselen ikke er akseptabel. Men jeg ser jo at det er lettere for venninna mi som har en gutt som er ett år eldre som kan snakke mer sammen med ham. En ettåring handler jo litt mer på impuls enn en fireåring

Men kan jeg velge så handler jeg heller på kveldstid enn så lenge og drar ham med i butikken når jeg må (så får han sosial trening innimellom og jeg får handle uten trass etc. når jeg vil det).

Selvfølgelig blir det lettere når de blir eldre, hvis bare grunnlaget er lagt mens de er små.

[Harlekin]

Jeg synes du får krasse svar her. Det er ikke forelderens skyld dersom en 1,5-åring får hysterisk anfall ute i offentligheten, det er normalt i den alderen, uansett hvor mye oppdragelse man har klart å presse inn på den korte tiden.

Men, jeg synes likevel du bør ta barnet med ut, for det er sånn hun (og du) kommer til å lære. Blås i alle dem rundt deg, gjør du ditt beste for å roe barnet, kommer de aller fleste til å føle med deg og beundre deg for at du ikke gir opp.

Når mitt barn (2,5 år) er umulig og ikke vil sitte i ro, leser jeg en bok eller synger for henne. Har du prøvd det? Jeg leverer i barnehage med bybane og buss hver morgen, så vi får trent oss godt på "offentlig oppførsel". Vi har tatt offentlig transport nesten daglig siden hun var rundt 14 måneder.

[Gjest Mandalas]

Samme hva man kaller det. Jeg bruker sjelden ordet "viljesterke" om barna mine, fordi det da er lettere å tenke at vi foreldrene gjør feil. Barna mine er rett og slett direkte krevende! Vi har vært i kontakt med veldig mange instanser, og gått kurs, for å lære andre måter å bemøte barna på. Noe som har hjulpet oss veldig, da vanlige ting ikke fungerte. Vi er nok blant de mest reflekterte foreldre og det meste vi gjør er grundig gjennomtenkt. Og oppstår det en situasjon vi ikke hadde forutsett, så prater vi om hvordan vi skal løse det neste gang en slik situasjon oppstår. Mitt inntrykk er at de fleste andre kan ta det meste på feelingen der og da, og slipper alt styret og løsningsorienteringen mellom slagene. Det er sikkert relevant at det eldste barnet mitt har en diagnose, men yngste har altså ikke det. Og hun er heller ingen lett nøtt å knekke.

[Brunhilde]

Jeg synes du får krasse svar her. Det er ikke forelderens skyld dersom en 1,5-åring får hysterisk anfall ute i offentligheten, det er normalt i den alderen, uansett hvor mye oppdragelse man har klart å presse inn på den korte tiden.

Men, jeg synes likevel du bør ta barnet med ut, for det er sånn hun (og du) kommer til å lære. Blås i alle dem rundt deg, gjør du ditt beste for å roe barnet, kommer de aller fleste til å føle med deg og beundre deg for at du ikke gir opp.

Når mitt barn (2,5 år) er umulig og ikke vil sitte i ro, leser jeg en bok eller synger for henne. Har du prøvd det? Jeg leverer i barnehage med bybane og buss hver morgen, så vi får trent oss godt på "offentlig oppførsel". Vi har tatt offentlig transport nesten daglig siden hun var rundt 14 måneder.

Det er vel strengt tatt noen helt andre enn ts som får krasse svar i denne tråden!

[Gjest Adriane]

Samme hva man kaller det. Jeg bruker sjelden ordet "viljesterke" om barna mine, fordi det da er lettere å tenke at vi foreldrene gjør feil. Barna mine er rett og slett direkte krevende! Vi har vært i kontakt med veldig mange instanser, og gått kurs, for å lære andre måter å bemøte barna på. Noe som har hjulpet oss veldig, da vanlige ting ikke fungerte. Vi er nok blant de mest reflekterte foreldre og det meste vi gjør er grundig gjennomtenkt. Og oppstår det en situasjon vi ikke hadde forutsett, så prater vi om hvordan vi skal løse det neste gang en slik situasjon oppstår. Mitt inntrykk er at de fleste andre kan ta det meste på feelingen der og da, og slipper alt styret og løsningsorienteringen mellom slagene. Det er sikkert relevant at det eldste barnet mitt har en diagnose, men yngste har altså ikke det. Og hun er heller ingen lett nøtt å knekke.

Det skal jeg huske på til en annen gang, hehe Selv om vi (iallfall foreløpig) opplever samme reaksjon uansett om vi kaller barnet vårt krevende eller viljesterk... Vårt barn har ingen diagnose (ennå), men er under utredning.

Har dere fått disse kursene gjennom helsestasjon/lege? (Eller er det i hovedsak ifbm med det diagnostiserte barnet dere har vært på kurs?)

Endret 10. januar 2012 av Adriane

[Bernardette]

Det er vel strengt tatt noen helt andre enn ts som får krasse svar i denne tråden!

Forundrer det deg?

[Gjest imli]

Folk tåler vel litt skrik frå ein unge? Eg bryr meg i alle fall ikkje om det - mykje verre viss det er mine eigne ungar. Du gjer det i alle fall veldig vanskeleg for deg sjølv om du lar ungen din styre kor ofte du får kommi deg utanfor døra, TS. Ta ungen med deg ut, og gjer så godt du kan viss det blir bråk. Det er normalt med trassige ungar, ein kan vel ikkje akkurat halde deg innandørs til dei er vaksne for at sarte folk skal slippe å høyre på grininga? Du og ungen din har like stor rett til å gå i butikken eller ta bussen som alle andre.

[AnonymBruker]

TS

Takk for svar.

Så dere mener altså at folk ikke bryr seg om en unge som hylvræler inne på t-banen i 20 min????

Det gjør i hvertfall jeg, selv om jeg ser at foreldrene gjør alt de kan...

Jeg er nemlig konsekvent, og hun får ikke vilja si hele tiden, men da blir det også mye hyl. Defor drar jeg helst ikke ut med henne.

Nå er hun derimot såpass stor at å bare være hjemme og utenfor blokka begynner å bli kjedelig.

Så jeg kunne tenkt meg å ta henne med på noe annet gøy, som museun, svømmehall, lekeland osv. Men siden vi da må reise kollektivt og hun ikke vil sitte stille så tørr jeg rett og slett ikke!

[Jens]

Men det er jo nettopp det å være bestemt og konsekvent som i mange tilfeller utløser den "uønskede oppførselen" Det er iallfall slik det er med vårt særdeles viljesterke barn. Jo mer vi setter foten ned, er bestemte, konsekvente, viser hvem som er sjefen - jo mer "utagerende" motreaksjoner blir vi møtt med. Høres ut som det er det samme TS "sliter" med.

Mener du at dine to barn oppfører seg eksemplarisk, uten hyl, skrik og protester, når du "viser hvem som er sjefen" og er bestemt og konsekvent? I såfall er du veldig heldig

Har jobbet ekstremt hardt med dette. Mine barn vet at skriking etc..ikke fører noe med seg. Jeg har aldri gitt etter for sånn oppførsel, heller tatt dem under armen, puttet dem på rommet etc...til de gir seg.

[Jens]

Godt du kunne komme med en krykke her, du!

Jeg har faktisk så mye tro på våre minste verdensborgere at jeg tror de fleste kan lære å oppføre seg - "viljesterke", eller ikke.

Og jeg bruker anførselstegn når jeg syns det passer, Adriane, også i dette tilfellet.

Jeg syns det å skylde på barnas "vilje" er å fraskrive seg ansvar, jeg kjenner mange barn som er "viljesterke", men de kan oppføre seg allikevel!

Jeg er helt enig med deg Brunhilde.

[Jens]

TS

Takk for svar.

Så dere mener altså at folk ikke bryr seg om en unge som hylvræler inne på t-banen i 20 min????

Det gjør i hvertfall jeg, selv om jeg ser at foreldrene gjør alt de kan...

Jeg er nemlig konsekvent, og hun får ikke vilja si hele tiden, men da blir det også mye hyl. Defor drar jeg helst ikke ut med henne.

Nå er hun derimot såpass stor at å bare være hjemme og utenfor blokka begynner å bli kjedelig.

Så jeg kunne tenkt meg å ta henne med på noe annet gøy, som museun, svømmehall, lekeland osv. Men siden vi da må reise kollektivt og hun ikke vil sitte stille så tørr jeg rett og slett ikke!

kan vell kanskje være her problemet ligger. Dette kalles jo ikke å være konsekvent.....

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 1,5 år, og jeg tørr rett og slett ikke å ha henne med meg ut på ting.

Hun liker ikke å sitte stille, og hun begynner å skrike på t-banen/bussen når jeg må tvinge henne til å sitte.

Jeg vet hvor grusomt sånne unger er for andre, så jeg må som regel gå av, og gå hjem, for ikke å plage alle andre.

Har vi først kommet frem til senteret vil hun ikke sitte i vogna, da blir det hylskrik, og jeg får samme problem. hun vil gå alene, og det tørr jeg ikke inne blandt alle andre.

Hvordan kan må komme seg ut litt med en vognnekter, uten å være til bry for resten av sammfunnet???

Evt i hvilken alder kan jeg regne med at dette går litt lettere???

Begynner å bli litt sliten av å sitte inne heeele tia, og måtte dra ut sent på kvelden for å handle alene. Samtidig som jeg ikke vil at min datter skal plage alle i nærheten...

Du må bare gjennomføre slike ting. Orker ikke slike barn selv,men jeg kan velge å gå bort fra det. Ungen styrer deg,siden du unngår det.

Du får bruke selei vogna.la hun skrike,men gjennomfør det. Hvor mange andre plasser skal du unngå i fremtiden pga ungen skal styre?

Hun er 1.5 år og du sierHUN VIL IKKE. Det er nå du må lære henne hvem som bestemmer. Til eldre hun blir,til flere plasser vil hun utvide hvor hun skal bestemme.

Vi hadde en periode i butikk. Ungen tok med seg ting fra hyller...et raseri ut av verden. Han fikk bare hyle,jeg sto i kassen med ungen med et raseri ut av det hinsidige

Var bare slik jeg kunne få han bort fra det.Ungen viste han ikke fikk viljen sin. Husker jeg fikk en bemerkning av en mann en gang: Jeg må si du er tøff,som gjennomfører dette!!

[Gjest Mandalas]

Det er sikkert relevant at det eldste barnet mitt har en diagnose,

Jeg tar tilbake dette jeg, for det er slettes ikke relevant. Barn som etterhvert får diagnoser er også "vanlige barn" i tiden før de får diagnosen. Da er man en vanlig familie, vanlige foreldre, men altså med et barn som ikke responderer på vanlig normal oppdragelse. Uansett hvor konsekvent man er, så prøver barnet seg igjen, igjen, igjen til det kjedsommelige. Det er for meg utrolig merkelig at noen ikke forstår at visse barn er slik "uten grunn". Det må ikke være noe foreldre gjør galt. Men det er tydeligvis noe som er svært vanskelig å forstå.