Hvor mye skal man holde ut?

[Gjest True Khaleesi]

Og hva skal man gjøre når man har snakket og snakket og snakket og snakket, og likevel skjer det ingen endring? Som foreldre gjør man det man kan for at ungene skal ha det godt, men man må ikke glemme seg selv heller, man har et liv å leve også etter at ungene er voksne. Det tjener ingen at man "kaster bort" 20-30 år i et vondt ekteskap.

Jeg har heller ikke sagt at man skal kaste bort 20-30 år. Men det er stor forskjell på 5 år f.eks og 2 år. Dersom forholdet er helt uutholdelig og det går utover barnet, så er det ikke holdbart, men at romantikken dør litt i småbarnsperioden og at man går lei den andre er ting som nesten ingen kommer utenom. Av og til er livet tøft. Men en bør ikke gi opp med en gang.

[AnonymBruker]

Og hva skal man gjøre når man har snakket og snakket og snakket og snakket, og likevel skjer det ingen endring? Som foreldre gjør man det man kan for at ungene skal ha det godt, men man må ikke glemme seg selv heller, man har et liv å leve også etter at ungene er voksne. Det tjener ingen at man "kaster bort" 20-30 år i et vondt ekteskap.

Takk.

Denne AB som jeg siterer var altså ikke meg (TS), men jeg føler det på samme måte. Og jeg føler at vi har snakket det i hjel, selv om jeg "bare" har hatt det sånn i 2,5 år (som er størsteparten av vårt 3 år lange forhold). Jeg har snakket med han om det helt siden det startet, men jeg tror rett og slett han ikke ser det jeg ser. Hvordan kan vi klare å endre noe når han ikke ser problemene?

[Gjest Iah]

Jeg ser ikke poenget i å "holde ut". Enten tar man grep og gjør tiltak for å bedre situasjonen, eller så bør man gå i fra hverandre. Og for at man skal klare å rette opp i et skakkjørt forhold kreves det at begge kommer på banen og interessert i det.

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke sagt at man skal kaste bort 20-30 år. Men det er stor forskjell på 5 år f.eks og 2 år. Dersom forholdet er helt uutholdelig og det går utover barnet, så er det ikke holdbart, men at romantikken dør litt i småbarnsperioden og at man går lei den andre er ting som nesten ingen kommer utenom. Av og til er livet tøft. Men en bør ikke gi opp med en gang.

Jeg forstår at man ikke har tid til å pleie romantikken på samme måte som før, men jeg tror ikke det er så enkelt i vårt tilfelle. Jeg føler at forholdet mangler noe grunnleggende; respekt, omsorg, kjærlighet, nærhet. Problemet er ikke at jeg forventer at han skal komme hjem med roser annenhver uke og si søte ord. Jeg kunne også levd med at vi bare følte oss som venner i en periode, men et venneforhold innebærer også respekt og en viss omsorg.

Jeg har forresten fortalt han at jeg ville gå, men jeg fikk ingen reaksjon. Bare "ok"..

[Gjest Cosette]

Jeg tenker at denne mannen kanskje ikke var klar for familie. At han "angret seg" idet det gikk opp for ham at dere faktisk skulle bli foreldre, at dere var veldig forpliktet og at dere var forventet å holde sammen resten av livet.

Tegnene er der - han er irritabel og er lite romslig overfor deg, ønsker ikke å inkludere deg i sin økonomi, ønsker ikke å ta tak i problemer ved hjelp av samlivsterapi. Det høres egentlig ut som om han allerede har bestemt seg for at dette vil han egentlig ikke. Og hvis ikke innstillingen er at forholdet er verdt å redde, så er det lite du kan gjøre.

Ta vare på deg selv og dine og din sønns behov. Dere skal ha det godt, og kanskje betyr det i dette tilfellet at forholdet med mannen ender. Man skal absolutt prøve å kjempe for et forhold når det er barn involvert, men det er vanskelig å kjempe når den andre ikke har lyst.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at denne mannen kanskje ikke var klar for familie. At han "angret seg" idet det gikk opp for ham at dere faktisk skulle bli foreldre, at dere var veldig forpliktet og at dere var forventet å holde sammen resten av livet.

Tegnene er der - han er irritabel og er lite romslig overfor deg, ønsker ikke å inkludere deg i sin økonomi, ønsker ikke å ta tak i problemer ved hjelp av samlivsterapi. Det høres egentlig ut som om han allerede har bestemt seg for at dette vil han egentlig ikke. Og hvis ikke innstillingen er at forholdet er verdt å redde, så er det lite du kan gjøre.

Ta vare på deg selv og dine og din sønns behov. Dere skal ha det godt, og kanskje betyr det i dette tilfellet at forholdet med mannen ender. Man skal absolutt prøve å kjempe for et forhold når det er barn involvert, men det er vanskelig å kjempe når den andre ikke har lyst.

Takk for svar. Jeg tror nok du kan ha rett, selv om han vil nekte for at det er sånn.

Graviditeten var ikke planlagt, men ønsket på den måten at det aldri var snakk om abort (noe han var helt enig i, han virket glad for graviditeten etter at sjokket hadde lagt seg). I ettertid har han derimot spøkt med at jeg har "lurt han" og at jeg planla det. Noe som ikke er sant. Han bedyrer at det bare er tull, men jeg er redd han faktisk føler det sånn. Det er vel gjerne sånn at det man spøker veldig ofte med mener man egentlig, men tør ikke innrømme.

Han påstår at han ikke vil at vi skal gå fra hverandre, men når han ikke går inn for å jobbe med forholdet og ikke reagerer når jeg sier jeg ønsker å flytte fra han så så er det vanskelig å tro på det han sier.

[Harlekin]

Han fikk det i så fall i det jeg ble gravid omtrent..

Det kan jo selvfølgelig være, men det virker ikke helt sånn heller.

Jeg er enig med Cosette om at mannen ikke var klar for familie. Kanskje ble han reddere og reddere utover svangerskapet, ble deprimert kanskje, og så ble det verre etter fødsel.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Cosette om at mannen ikke var klar for familie. Kanskje ble han reddere og reddere utover svangerskapet, ble deprimert kanskje, og så ble det verre etter fødsel.

Det er vel en forklaring på hvorfor han har vært borte mange kvelder i uka på en fritidsinteresse også. At han ikke var klar altså. Allikevel påstår han at vi er det viktigste. Det bare.. virker ikke sånn.

-TS.

[Gjest dura]

Dere ble gravid

uten egentlig å kjenne hverandre, det er tøft.... Og nå ser dere hverandres sanne sider, og da er det ikke alltid det er match likevel.....

Ikke mist deg selv i forholdet. Da har du holdt ut for lenge.

[AnonymBruker]

Ser ingen grunn for at folk må "holde ut" lenger når de har barn... Er selv i et forhold der ikke alt er rosenrødt, og blir det ikke bedring så kommer jeg til å gjøre det slutt før barnet er 1 år, er da ikke rimelig at jeg skal bruke lang tid i et forhold som sannsynligvis er skakkskjørt uansett. Barnet har det bra hvis foreldrene har det bra, og jeg har det ikke bra.

Håper ikker du venter for lenge ts, du lever bare en gang og du må tenke litt på deg selv og

[Daraya]

Jeg mener at man burde prøve å holde ut i et forhold når det er vanskeligere tider, spesielt med småbarn. Men når forholdet er så dårlig over så lang tid uten at det blir bedre hadde jeg også avsluttet. TS, du skriver at dere ikke var sammen lenge før du ble gravid, det betyr kanskje at dere ikke kjente hverandre særlig bra?

Jeg syns det er helt ok med adskilt økonomi hvis man er enig om det, men da må man tåle at det blir mer komplisert, noe som ikke virker å være tilfelle hos dere.

Til sist, du har jo hintet at du vil ut av forholdet. Når han bare sier "OK", da ser jeg ikke vits å ikke gjøre det.

[AnonymBruker]

Jeg tror ingen, verken voksne eller barn, har godt av å bo i en familie som holder sammen på de sammenbitte tenners prinsipp. At man har barn sammen gjør at man må tenke litt ekstra før man går ut av et forhold, det er sant, men å "holde ut" i årevis kan jeg ikke tenke meg er godt for noen av dere.

Men hvis jeg kan si en ting som motargument, så er det at dere akkurat nå er inne i det som kanskje er parforholdets aller tøffeste fase- når det første barnet er 2-3 år og baby/småbarnsfasen har vart i evigheter. Du er sliten og lei, han er sliten og lei, ingen har lenger noe til gode hos hverandre, man fanges lett i en rundløype av kritikk og tilbaketrekking... Vet ikke om noe av dette gir gjenklang hos deg, eller om problemet er at dere rett og slett ikke passer sammen uansett. Eller om han bare er totalt håpløs. Men hvis det var ett punkt i et parforhold der man kan komme til å gi opp for kjapt, så tenker jeg at det er der dere er nå.

Er det dødsdømt, så er det dødsdømt, og da bør du gå uten dårlig samvittighet. Men hvis du tror det kan være noe i selve situasjonen som gjør alt håpløst, så kunne du kanskje vente litt, prøve litt ekstra og se- og er det like ille om et år eller to, så vet du med deg selv at du virkelig har prøvd.

[Gjest Adriane]

Hvor lenge skal man holde ut da? 5 år? 10 år? 20 år? Når er man "sterk"? Er man sterk fordi man holder ut å være ulykkelig lenge? Føler at jeg har vært ulykkelig pga dette i 2,5 år nå (vi hadde bare vært sammen i noen måneder før dette startet, det startet som sagt mens jeg var gravid, ikke etter vi hadde fått barn), og jeg må virkelig fokusere for å holde meg normal for barnets skyld.

Er det greit at han behandler meg respektløst bare fordi han er sliten? Hva med meg da? Vi har et barn som har vært usedvanlig enkelt å ha med å gjøre, og det er jeg som tar meg av han mest, mannen får mye, mye mer fritid enn meg, så SÅ sliten kan han ikke være.

Ja, jeg er enig i at man ikke skal gi opp lett, og det er jo derfor jeg ikke har gått. Det er ikke som om vi akkurat har møtt på vår første hindring.

Beklager at jeg blir litt krass, det er ikke ment til deg personlig, det er bare jeg som er frustrert over min egen situasjon.

Dere hadde altså bare vært sammen noen få måneder da du ble gravid? Uansett hva han sier, er det overveiende sannsynlig at det er der problemet startet. De fleste er jo fremdeles nærmest på "date-stadiet" i forholdet etter bare noen få måneder, og det med å flytte sammen, få barn, dele resten av livet er liksom ikke en faktor ennå. Med mindre man kjente hverandre godt fra før, er man jo også i "bli skikkelig kjent"-fasen, og man er langt unna å vite om partnerens mange sider etter så kort tid. Det er ikke umulig at han har følt og føler seg litt fanget i situasjonen - jeg vil gå så langt som å si at det vil være ganske naturlig? Hadde dere i det hele tatt opp temaet barn i forholdet ennå da du ble gravid? Eller var dere fremdeles i nyforelskelsens rus, der dere kun hadde øyne for hverandre?

Vi har også et barn på 2,5 år. For oss var det planlagt. Vi hadde vært sammen i nesten 3 år da vi fikk barn, og det var han som tok opp at han ønsket at vi skulle få barn sammen. Allikevel sliter vi nå. Ikke slik at jeg er redd forholdet skal ryke, men jeg merker godt at foreldrerollene har overkjørt kjæresterollene fullstendig. Og det tærer på. Veldig. Det til tross for at vi kjente hverandre før vi ble sammen, hadde vært sammen i nesten 3 år da barnet vårt kom, og har et svært solid og godt forhold.

Jeg tenker at du (igjen) må prøve å ta en skikkelig alvorsprat med ham. Spørre ham rett ut hva han følte/føler og tenkte/tenker ang det at du ble gravid så tidlig i forholdet osv. Kanskje du rett og slett skal si det, at du forstår det om han følte seg litt "bondefanget", og at alt skjedde så altfor fort. Kanskje du selv også føler det litt sånn? Det var vel ikke helt det du ønsket heller - å bli gravid etter bare få måneder? Kanskje dere finner ut at dere har mer felles følelser og tanker rundt denne situasjonen enn dere er klar over?

Ingen andre enn du kan ta avgjørelsen om du skal bli eller gå - det må være din avgjørelse, og din avgjørelse alene. Men det vi andre kan gjøre, er å gi deg råd. Og mitt råd er å forsøke dette - for din egen del, for barnets del, OG for kjærestens del. Det er "lettere" å bli litt til, forsøke å finne ut av det, og så evt heller gå litt senere om det viser seg at ingenting hjelper; enn om du går nå, og så angrer siden, og vil prøve igjen... Når jeg sier litt til, snakker jeg ikke om årevis. Jeg snakker om den tiden det tar å manne seg opp til å ta denne alvorspraten med ham, forsøke å få til en kommunikasjon rundt det hele, og kanskje finne en løsning. Hvis han ikke viser noen som helst interesse for å redde forholdet - så kan du heller da velge å gå, ikke sant?

Endret 10. januar 2012 av Adriane

[RoH]

Takk.

Denne AB som jeg siterer var altså ikke meg (TS), men jeg føler det på samme måte. Og jeg føler at vi har snakket det i hjel, selv om jeg "bare" har hatt det sånn i 2,5 år (som er størsteparten av vårt 3 år lange forhold). Jeg har snakket med han om det helt siden det startet, men jeg tror rett og slett han ikke ser det jeg ser. Hvordan kan vi klare å endre noe når han ikke ser problemene?

Tror ikke det går å snakke det i hjel. Men kanskje det går å kommunisére. Dette fordrer at avsender faktisk kommunisére slik at mottaker faktisk forstår. Når det kiler seg mener jeg at en bør komme seg til en tredje part som faktisk kan fungere som megler / sørge for at begge forstår. Er vel skrevet bøker om temaet også. Er en del spennene trekk som faktisk er forskjellig mellom mann og kvinnen.

[Havbris]

Tror ikke det går å snakke det i hjel. Men kanskje det går å kommunisére. Dette fordrer at avsender faktisk kommunisére slik at mottaker faktisk forstår. Når det kiler seg mener jeg at en bør komme seg til en tredje part som faktisk kan fungere som megler / sørge for at begge forstår. Er vel skrevet bøker om temaet også. Er en del spennene trekk som faktisk er forskjellig mellom mann og kvinnen.

Veldig enig med deg. Jeg råder også TS til å oppsøke et familievernkontor og at dere snakker med en tredje part. Alle forhold kan selvsagt ikke reddes - men så lenge det er barn i bildet så er det verdt å forsøke å snu alle steiner. Om det ikke går så vet du iallefall at du/dere prøvde.

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke sagt at man skal kaste bort 20-30 år. Men det er stor forskjell på 5 år f.eks og 2 år. Dersom forholdet er helt uutholdelig og det går utover barnet, så er det ikke holdbart, men at romantikken dør litt i småbarnsperioden og at man går lei den andre er ting som nesten ingen kommer utenom. Av og til er livet tøft. Men en bør ikke gi opp med en gang.

Jeg tror faktisk de som går fra hverandre med barn i bildet og "gir opp med en gang" er i svært, svært mindretall.

[Gjest Eurodice]

Ja, du sa det bra der, det er sårende at han ikke stoler på meg. Jeg mistror da ikke han hvis han er syk.

Da vi snakket om å investere i noe så kom det til slutt fram at han hadde over 50 000,- mer i sparepenger enn han fortalte meg. Det er mye penger for oss, og mer enn jeg har hatt mulighet til å spare opp (han har vel minst 5 ganger det jeg har i sparepenger). Det føles så uendelig vondt at han må skjule sånne ting for meg. Vi skal jo liksom være en familie. Det er ikke det at jeg MÅ vite hvor mye penger han har til enhver tid, absolutt ikke, men jeg savner å ha en åpenhet om ting, at når vi snakker om økonomi så må ikke det føre til en krangel. Jeg forstår det bare ikke. Tror han jeg er ute etter pengene hans? Jeg har da aldri bedt han om penger, bedt han spandere noe på meg, ingenting.

Bare en kort opplysning. Hvis dere er gift, har du rett til innsyn i din manns økonomi etter ekteskapslovens paragraf 39. Hvis dere er samboere, gjelder dessverre ikke dette.