Gå til innhold

Halvsøsteren min døde


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

Jeg sliter enda med tanken på at lillesøsteren min er død. Død, for et grusomt ord. Jeg husker når jeg fikk vite det og begravelsen..

Jeg og T var her hjemme hos meg. Jeg sjekket telefonen og så at jeg hadde et ubesvart anrop fra et ukjent nummer. Jeg søkte det opp på gule sider og fikk vite at det var M, min far, som hadde ringt. Jeg skjønte ingenting, hva ville han meg? Vi hadde ikke pratet i telefonen på sikkert 1 år. Jeg ringte han. Jeg hørte med en gang at noe var galt. Stemmen hans var full av sorg.

"Hei S."

"Hei" svarte jeg usikkert.

"Jeg har en trist nyhet." Pause. Allerede nå gråter jeg stille. "E er død." Hjerte mitt datt ut av meg og knustes i tusen biter. Jeg hylgråt, klarte ikke prate med han lengre. La fra meg telefonen på sofaen, enda med M på tråden. T bare stirret på meg, skjønte ingenting. Jeg fikk fram at hun måtte spørre hva som var hendt. Hun tok telefon og spurte, snakket litt og la på. Hun sa det var ei ulykke i USA og at M skulle ringe meg senere. Jeg gråt og gråt. Fortalte at lillesøsteren min var død. Ringte mamma og presset ut ordene, bare så hun skulle få vite det. Klarte ikke gå, falt om på gulvet. "Herregud" skrek jeg "lillesøsteren min er død!" Jeg gråt og gråt. T holdt rundt meg, det var så godt å ha henne der. Jeg tenkte tilbake, når så jeg henne sist? Kom fram til at det var i julaften 2010. Bare i noen minutter var jeg på besøk, ikke pratet jeg med henne den dagen heller.

Faen, jeg var ikke i konfirmasjonen hennes. Tankene raste gjennom hodet mitt, angren bet meg i brystet og knuste hjertet i tusen biter til. Faen, søsteren min er død!

Nesten 3 uker senere var det klart for begravelsen. Jeg dro til Harstad. Jeg fikk tilbudet om å se henne, jeg takket selvfølgelig ja. Vi dro sammen til kappelet på sykehuset. Pratet litt med begravelsesmannen. Ble forberet på hva vi skulle se. Jeg var iskald og livredd, men jeg gråt ikke. Ikke før døren ble åpnet og jeg så henne. Vakker var hun, i kisten sin. Pingvinbamse på hodeputen inntil kinnet hennes. Jeg satt meg ned, bare stirret på henne. Søsteren min, i en kiste. Død. Vent, rørte brystet hennes på seg? Puster hun?! Jeg stivnet, stirret. Nei, ingen bevegelse. Gråt igjen. "Vær så snill, lev!" en stille bønn. Jeg tente ett lys.

Nå skulle vi være en og en hvis vi ville. Kjæresten til E først, så min far, så jeg, så min søster og stemor.

Jeg gikk inn til henne med forsiktige skritt. Stirret. "Kom igjen, pust!" hvisket jeg lavt. Jeg var sikker på at jeg så bevegelse, men skjønte etterhvert at det bare var innbiling.

Desverre er jeg redd døde mennesker så jeg tordte ikke gå så nært. Jeg hadde lyst å gi henne en klem, men jeg måtte nøye meg med å styke henne over pekefingeren. Hun var kald, og huden var ikke hud lengre. Vet ikke helt hva det kjentes ut som. Tente ett til lys og gikk ut.

Begravelsen. Jeg gråt og gråt. Det var så vidt at jeg klarte å gå ut av kirken bak kisten. Vi kom til hullet de hadde gravd til henne. Kisten var forsiktig plassert på noen treplanker. Litt sang, litt prat. Kisten blir sunket. Kisten søsteren min ligger i . Søsteren min blir sunket ned i jorden. Det blir virkelig. Hun er faktisk død.

Jeg savner deg kjæreste lillesøster. Vi møtes igjen <3

Rotete, men jeg gråter nå. Ville bare få det ut..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest SemperFi

Takk for at du deler historien din, kondolerer så mye!

Det tar tid å fylle opp hullet etter at man minster sine nærmeste. Forsøk å fyll det opp med de gode minnene du har med henne.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråter her jeg sittere og leser det du skriver. Klem til deg. :(

Vær mye med de som er nær deg,spesielt familie dere trenger hverandre veldig nå. :trist:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får ikke vært sammen med familien da de bor i langt unna meg. Det var datteren til min biologiske far som døde. Har igjen en halvsøster der nå...

Jeg klarer ikke prate med mamma om dette. Føler hun ikke er rette personen, dessuten så spør ingen hvordan det går så jeg gidder ikke begynne å legge ut om hvor jævlig det er at jeg har mistet min søster.

Vi hadde lite/ingen kontakt. Min biologiske far har aldri vært noe spesielt interessert i å holde kontakten så det har gjort det vanskelig for meg å holde kontakten med mine halvsøstre. Jeg kjente ikke E, men jeg hadde så utrolig lyst å kjenne henne. Nå får jeg aldri sjansen. Nå prater jeg med den halvsøstren som er igjen på den siden nesten hver dag.

Livet er kort, de du elsker kan fort forsvinne. E ble bare 17 år. Jeg trodde vi hadde god tid på å bli kjent jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kansje ingen spør fordi det er så trist. Folk er rare..Og synes det er skummelt når de som de er glad i er lei seg.. :(

Godt du har kontakt med din halvsøster. :) Det er meningen at familie skal holde sammen i sånne tunge stunder..Kansje det vil føles godt å snakke ut med moren din. Ikek vær redd for å vise følelser. Klem til deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Elisabeth ja.. Veldig trist:-( kondolerer så mye. Trist at dere aldri fikk bli kjent. Sender deg gode tanker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så ufattelig trist... er søsteren din jenten som døde i en snøscooterulykke i Montana? Husker jeg leste nyheten og tenkte at "fy faen, det der er helt forferdelig."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg sitter her å gråter selv :frown:

Kondolerer så mye :hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...