Er jeg uansvarlig mor?

[AnonymBruker]

Jeg starter med spørsmålet om jeg er en uansvarlig mor, fordi etter at vi fikk baby, kjæresten min og jeg, så har jeg ikke deltatt slik jeg ser andre mødre gjør. Jeg uttaler om barnet så nøytralt som mulig i denne tråden, vil ikke ha noen trekk som gjenspeiler seg for mye med oss. IKKE overtolk dette, jeg elsker barnet og alt det der, og hater å skrive "det" og "ungen" om barnet mitt siden det høres så upersonlig ut.

Så. Jeg blir fort psykisk sliten av å ha et ansvar over en liten unge. Jeg trekker meg unna ofte i form av å ikke helt "være der" når jeg leker med barnet, steller og legger det.

Jeg sliter mer og mer med konsentrasjon, energi, ork, søvn, prioriteringer, tanker som nesten velter meg inn i en depresjon (men ikke ennå). Har brukt sovetabletter i perioder for å sove, men de fungerer jo ikke over tid. Så hva gjør dumme meg? Jeg har funnet frem flaska! Så nå prøver jeg ut alkohol som sovemiddel, utrolig dumt. Jeg er ikke alene med barnet, men kjæresten skal på jobb i morgen tidlig. Jeg gruer meg sånn. Føler meg som verdens verste mor, men også som den beste når jeg har fått nok søvn og er på topp. Og imorgen blir en plikt-dag, kjenner jeg. Innimellom skulle jeg ønske jeg kunne sykemeldt meg fra foreldrerollen, få litt pause så jeg kunne fokusert mer på meg og min psykiske helse. Ja, jeg er ikke helt balansert i hodet mitt.

Når jeg er alene med barnet tar jeg på en rolle og spiller den så godt jeg kan, og teller timer til faren kommer hjem. Når jeg er alene andre dager etter søvn og positive aktiviteter gjort- så er dagen mer spontan og aktiv, vi leker mer ilag og pludrer over stellebordet, stemningen er generelt lettere. Middagen er på plass til mannen er hjemme, og vi er lykkelig familie. Men de dagene jeg sleper på ting, så er barnet den glade- og det smitter, men energien er ikke der til å faktisk leke masse og være der for ungen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare uten at det høres ut som mishandling- barnet får dekt alle behov, spesielt trygghet, kjærlighet, fysisk hygiene, mat/klær, lek.. Bare jeg som er problemet. Har ikke blitt en alkoholiker kun fordi jeg har brukt alkohol som beroligende 2 ganger, men det er vel slik det starter så den skal jeg ikke følge. Ser dere problemet? Jeg skulle ønske jeg kunne forsvimme ut av verden og aldri ha eksistert, for familien er kjempefin- når jeg er på utsiden.

Fremover skal jeg ikke gjøre noe for meg selv, men bare la det synke litt inn at jeg kanskje ikke burde være i denne familien- før jeg blir stemplet som en uansvarlig mor av andre. Og- absolutt alt foregår psykisk. Jeg klandrer meg selv for ting fra fortid som jeg ikke ble kvitt av å bli mor. Jeg vil i jobb men føler meg virkelig ikke i stand til det. Hadde flere angstanfall i desember og har store problemer til å komme meg ut av huset disse dagene.

Spent å se om noen kritiserer meg personlig for den jeg er, vet det kommer. Alle gjør slik her inne på KG virker det som. Gjør bare det, jeg trenger å fortelle NOEN om dette, som en anonym, i første omgang. Kjæresten vet ikke at jeg er blitt verre (han vet om diagnoser og årsak osv), og slik skal det være ennå en stund. Han er sliten, jeg er masete om dagen ift husarbeid og innkjøp, stell av barnet og seg selv. Og meg.

[AnonymBruker]

Jeg kan gi alderen min i denne kommentaren:

Jeg er 21 år, barnet er snart barnehageklar.Veldig snart 1 år!

[AnonymBruker]

Postet denne i kropp og helse pga det er min psykiske helse jeg spørrer spm ved.

TS

[*Sinnataggen*]

det jeg tror du burde er å printe ut dene siden med dine inlegg og ta dem med til fastlegen din, og la ham eller henne få lese det

tror ikke det kan bli noe enklere enn det

[AnonymBruker]

det jeg tror du burde er å printe ut dene siden med dine inlegg og ta dem med til fastlegen din, og la ham eller henne få lese det

tror ikke det kan bli noe enklere enn det

Enig med Sinnataggen, hvis du får til dette er det en god start.

Men jeg tenker også at du kan stille litt lavere krav til deg selv. Ikke i forhold til drikkingen o.l. så klart, men i forhold til at du f.eks. synes det er vanskelig å være psykisk tilstede hele tiden. Det er vanlig å ha bedre og dårligere dager. Det er vanlig å føle at man ikke strekker til som nybakt mor. Og det er vanlig å være utslitt når barnet er så lite.

Jeg synes absolutt du skal gjøre noe for deg selv fremover, for å bygge opp overskudd til å nyte tiden med barnet ditt.

Hvis dere har mulighet for barnevakt en kveld, bør du og samboeren din benytte dere av dette, og finne på noe koselig sammen.

Og se om ikke du klarer å snakke med samboeren din om dette allikevel, det kan være at det fremstår verre i ditt hode, enn det er i virkeligheten.

[AnonymBruker]

Kan det være fødselsdepresjon? Ta kontakt med fastlegen din i morgen og forklar situasjonen/problemene dine for henne/ham.

[kisskissbangbang]

Jeg synes også dette høres ut som en mulig fødselsdepresjon. Det er relativt vanlig, ikke din feil, og du er en god mamma for barnet ditt!

Som de andre sier; print ut dette og ta det med til fastlegen din. H*n har garantert vært borti liknende før, og vet hva som bør gjøres. H*n kommer ikke til å dømme deg, helt sikkert.

I mellomtiden må du tillate deg selv å være sliten, til å ikke være på topp hele tiden, barnet ditt trenger en mamma som er god nok, ikke perfekt.

Masse lykke til, håper det ordner seg på best mulig måte for deg.

[Gjest Okusan]

Skal barnet begynne i barnehage snart?

Det kan hende det blir lettere når du får din dose "voksentid" på dagen, uansett om du jobber, studerer eller andre ting.