uten venner i voksen alder

[AnonymBruker]

Hvor mange av dere som er i jobb,som er uten venner?

Som kun har liten familie,og dere ikke har sagt dere ikke har venner.

Jeg har mange bekjente,men ingen nære venner. Ingen å gå ut med,be på besøk,eller som kommer innom.

Om jeg dør i huset,vil nok ingen oppdage det på lang tid.

Om noen lurer på hvorfor jeg ikke omgås kolegaer,så blir det for komplisert å forklare. Spes.jobb som ikke er her jeg bor.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke mange venner. For en stund siden hadde jeg bare en venninne. Men jeg har gått inn for å bli kjent med nye på nettet. Så nå har jeg tre venninner. Man må gjøre noe selv for å endre på situasjonen.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Men jeg er gift og har barn, da, så folk hadde jo merka det om jeg døde.

Vet ikke om jeg egentlig har lyst på venner, heller, er litt skuffa over menneskeheten sånn generelt sett.

Om du vil ha venner må du nok gå inn for det selv. Bli med på en fritidsaktivitet av noe slag?

[AnonymBruker]

Har heller ingen venner, men en del bekjente. Har kjæreste og familie, så noen ville jo funnet meg, i verste fall etter noen dager, om jeg døde her.

Men som deg har jeg ingen å finne på ting med. Ser vel egentlig på meg selv som en asosial taper sånn sett.

Men som andre sier her, man kan ikke sitte og se i veggen og vente på at folk skal ringe på. Man må nesten ta tak i problemet selv.

Melde seg inn i en klubb, fritidsaktivitet eller noe sånt. aktivitetsvenner.no er sikkert også en bra plass, ivertfall hvis man bor i en litt større by.

[AnonymBruker]

Jeg er også en av dem som kunne risikere å bli liggende død i ukesvis, dessverre. Men jeg lever ikke et dårlig liv av den grunn. Mye av alenetiden er forsåvidt selvvalgt, vil jeg si. Håper at jeg kan få meg en samboer med tid og stunder, men føles som om jeg har levd for lenge alene og lagt meg til sære vaner. Er litt opp i årene.

Har heller ikke så god plass å invitere noen. Treffer venninner til lunsj på byn av og til.

Familien min er liten, og jeg blir sjelden invitert på noe hos dem. Kanskje bare jul og bursdager og slike ting.

Heldigvis har jeg en fin jobb og fritidsinteresser.

[AnonymBruker]

Jeg er 30, og har ingen nære venner, og noen få bekjente. Jeg har én venninne som jeg treffer kanskje seks syv ganger i året, da som regel spiser vi ute eller noe sånt. Hun snakker om seg og sitt, og er ikke særlig interessert i meg og mitt, og jeg føler ikke jeg kan betro meg til henne om ting. Så har jeg en kamerat som jeg treffer kanskje to ganger i måneden for en kaffe. Jeg har en kamerat til som jeg treffer kanskje tre-fire ganger i året, kanskje en sms i ny og ne utenom, men det er ikke ofte. Dett er dett.

Familien min vet ikke noe særlig om hvor ensom jeg er. Jeg har ikke stor familie, bare foreldre og en søster som bort langt vekke. Jeg snakker veldig lite om hva jeg gjør på på fritiden, for jeg vet de ville blitt så lei seg om jeg sa at jeg satt alene hjemme, eller gikk ensom rundt i gatene uten å ha noen å være sammen med.

Jeg trener en idrett, og ser jo folk der, men når treningen er over går alle hver til sitt. Alle har familie og egne venner, og har ikke tid eller interesse til noe mer enn akkurat treningen. Det er slik overalt føler jeg, alle har nok venner, de har ikke tid til flere...

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ingen venner. Jeg er veldig ensom.

Jeg har veldig lyst å melde meg inn i en klubb el. men har enda ikke funnet ut hva. Sliter en del med å være sosial og møte andre og snakke med andre (pga. sykdom).

Har samboer men det blir jo ikke det samme.

Trener en del, men har veldig lyst å finne en aktivitet der jeg kan treffe andre og prate med andre. Til høsten skal jeg begynne å studere og det ser jeg veldig frem til. Ikke det at jeg tror jeg får så mange venner, men får jo sjangsen til å møte andre. Har vært syk i snart 3 år.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mange venner. For en stund siden hadde jeg bare en venninne. Men jeg har gått inn for å bli kjent med nye på nettet. Så nå har jeg tre venninner. Man må gjøre noe selv for å endre på situasjonen.

Det er nå ikke bare å bli kjent heller. Kansje begynne å se seg om når man er på kafe.....

Tenke etter,hvorfor sitter hun alltid alene? Spør om dere kan dele bord

[AnonymBruker]

Jeg har også veldig få venner, stort sett bekjente. Jeg tror nok også at det ville tatt lang tid før noen fant meg hvis jeg døde i leiligheten, og sannsynligvis ville det vært min mor som slo alarm etter ikke å ha fått kontakt med meg. Det er trist å leve sånn, satt alene på nyttårs mest fordi jeg ikke hadde noe sted å dra. Ingen invitasjoner. Jeg har noen venner som jeg henger med av og til, men siden jeg ikke er i noens "hovedvennegjeng", har jeg ingen steder å dra på de store dagene som nyttårs, 17. mai osv. Utrolig ensomt.

[Sulosi]

Jeg kjenner meg så utrolig god igjen i alt dere beskriver her. Av venninder har jeg en og hun snakker bare om sine ting og kommer aldri hjem til meg. Jeg har to kamerater hvor den beste er bortreist i alle ferier pga han har familien på en annen kant av landet. Jeg har virkelig lagt meg i selen de siste årene for å skape nye venner. Begynte i korps, meditasjonsgruppe, dro på voksenleir og er styremedlem i politikken. Jeg har jobbet masse frivillig for barnas hobbier. Det har ikke hjulpet, jeg kommer i snakk med folk og kommer lett overens som oftest men klarer ikke å få de forbindelsene over til vennskap. Jeg studerer men føler meg urgammel i fht de andré som bare tenker på fester hele tiden.

Finnes det en mulighet for at vi i denne tråden kan finne på noe? Jeg kom i kontakt med en person her inne på kg, hun stilte noen spørsmål om hva jeg studerte osv men var serdeles sparsom med svar når jeg spurte. Vi bor på samme sted og jeg tror hun kun var nysjerrig på hvem jeg er og ikke oppriktig intressert i å bli kjent. Synd.

Jeg har barn og det hjelper, har liksom en unskyldning for å ikke ha besøk da. Men, 10 dager i mnd er de hos far og da kan jeg bli liggende lenge før noen finner meg . Jeg har bare foreldre har og mamma ber meg ofte med på café etc men vi er veldig forskjellige så det er langt ifra det samme som å være med venner.

Endret 4. januar 2012 av Sulosi

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du da, Sulosi? Og hvor bor du?

[Sulosi]

AB, jeg er 36 og bor på sørlandet.

[AnonymBruker]

Ah, østlandet og tidligere tyveår her...

[hulaboer]

Er det slik at dere faktisk ønsker flere nære venner da?

[AnonymBruker]

Jeg gjør definitivt det, ja.

[Sulosi]

Jeg gjør definitivt det, ja.

Jeg og...

[AnonymBruker]

Kjære TS og andre, det er nok ganske vanlig. I perioder/faser av livet går mange voksne og velfungerende mennesker uten venner som de kan gå ut med eller invitere hjem. Nordmenn går jo heller ikke så mye ut i hverdagen, de tar helt av på 17. mai og i høytidene. I julen er alle hjemme med kun familie.

I utlandet er det mer vanlig å avslappet treffe folk ute - i hverdagen på kafeer. I Norge er det ikke kultur ennå for det, i hverdagen altså...

Mange er uten venner.

[AnonymBruker]

Jeg har vel sånn passe med venner, noen kommer og noen går og noen har "alltid" vært der. Men jeg har ei venninne som nærmest produserer dem, og jeg ser hva hun gjør. Hun skravler. F.eks på treningssenteret vårt kjenner hun en haug med folk. Hun begynner med å hilse når hun har sett dem noen ganger, så en lett replikk i garderoben eller på vei ut av salen, så en kort prat på vei ut døra neste gang, og deretter en avslappet vennetone med vedkommende når de ses. Vips. Hun er sånn overalt, og litt stress å henge med for meg som synes jeg har nok folk i livet mitt som det er

Men iallefall, det er ingen heksekunst egentlig. Og det er ikke sant at alle har nok med sine, bare se over her!

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre få nære venner. Mange vennskap har "glidd ut i sanden", og jeg har hatt så mye å gjøre på jobb og skole i perioder, at jeg ikke har fått vært så sosial. Nå har "arbeidet" lønnet seg, og jeg har mer fritid igjen, men få venner... Synes ikke Oslo er en så enkel by å få venner i. Er ikke så glad i å gå ut på byen, heller.

[AnonymBruker]

Kanskje det er på tide å blåse liv i denneigjen? Men da er det bra om de som melder interesse nevner hvor gamle de er, og kanskje litt om seg selv, sånn at andre kan vite om de og vil melde seg på. Det er kanskje ikke så stas for en på nesten 40 å bli med hvis resten er i 20-årene og omvendt.