Forskjell på "far og katten" i julegavestørrelse...

[Gjest Adriane]

På én måte, når jeg legger godviljen til, så forstår jeg deg. Men aller mest syns jeg ikke du skal henge deg opp i størrelse og pris på gaver du får... Det er tanken bak gaven som teller. Dersom alternativet var at du ikke fikk noe som helst av dem - syns du ikke da det er bedre at du får en liten ting? Dessuten deler jo samboeren din med deg uansett, så det er jo strengt tatt ikke noe problem, er det det da?

Jeg tenker ikke over sånt i det hele tatt. Mine svigers gjør som dine, og det bryr meg da ikke det døyt! For meg handler julen om å gi - og gi med omtanke - langt mer enn om hva jeg evt får tilbake. Men det er nå bare sånn jeg er skrudd sammen...

[AnonymBruker]

Du får bare heve deg over det. Selv har jeg vært gift i 25 år med mannen min. Vi har alltid gitt gave sammen til svigerforeldre (Nå bare svigermor)Mannen min har fått pengegave fra dem, aldri jeg. Ungene våre har og fått pengegave. Svigermor sa rett ut en av de første julerne at hun ikke gav noe til meg fordi jeg kunne få av mine foreldre (De gir til begge) Noen folk er slik, og det har liten hensikt å prøve å endre på dem.

[katinkatinka]

Mitt inntrykk er ikke at TS reagerer på gavestørrelsen i seg selv, men følelsene bak det.

Jeg fikk fire kaffekopper i julegave av svigerforeldrene mine, noe samboeren min hadde sagt at vi trengte. Han fikk personlige julegaver (klær, penger, hobbyutstyr) og ingenting til hjemmet. Fra mine foreldre fikk vi en felles gave til huset som vi hadde ønsket oss.

For min del ble jeg veldig skuffet, ikke fordi jeg syntes det var for lav pris på gaven, men NETTOPP fordi det er tanken som teller og her er tanken ikke til stede.

Jeg antar at TS er lei seg fordi svigerfamilien ikke behandler henne som en skikkelig del av familien slik hennes egen familie gjør med samboeren hennes.

Det var i alle fall mine egne tanker etter julen, og selv om jeg ikke har nevnt det med et ord vet jeg i alle fall at jeg ikke skal legge all min omtanke og lønn i gaver til svigerforeldre neste år.

Og som sagt: Det handler ikke om smålighet i form av hvor mye gaven koster, men om giveren faktisk bryr seg om det eller bare pakker inn noe for å ha gjort det.

[Grønt blad]

Jeg kan forstå at du blir litt lei deg, det er ikke noe gøy å føle at man blir forskjellsbehandlet.

Samtidig. Folk er forskjellige, også foreldre. Det er helt vanlig å gi mer til sitt eget barn enn svigerdatteren/-sønnen. Jeg har en liten følelse av at det ikke kun når det gjelder gaver du føler du blir satt mindre pris på. Stemmer det? Hvis det ikke stemmer så synes jeg du overreagerer. Det er en gave, og man lager ønskelister, ikke lister med krav.

Hev deg over det! La de tenke og gjøre som de vil. Det viktigste er hva samboeren din synes og hvordan han "takler" det. Tror du svigerforeldrene dine vet hva du føler om gavene? Hvis dette virkelig er viktig for deg, og du ikke klarer å heve deg over det, så fortell svigerforeldene dine hvordan du føler det, ev. få mannen din til å fortelle det for deg. Du vil sikkert bli oppfattet som sutrete, men da vet de i det minste hva du føler om saken.

anbefale deg å heve deg over det.

[Gjest Adriane]

Mitt inntrykk er ikke at TS reagerer på gavestørrelsen i seg selv, men følelsene bak det.

Jeg fikk fire kaffekopper i julegave av svigerforeldrene mine, noe samboeren min hadde sagt at vi trengte. Han fikk personlige julegaver (klær, penger, hobbyutstyr) og ingenting til hjemmet. Fra mine foreldre fikk vi en felles gave til huset som vi hadde ønsket oss.

For min del ble jeg veldig skuffet, ikke fordi jeg syntes det var for lav pris på gaven, men NETTOPP fordi det er tanken som teller og her er tanken ikke til stede.

Jeg antar at TS er lei seg fordi svigerfamilien ikke behandler henne som en skikkelig del av familien slik hennes egen familie gjør med samboeren hennes.

Det var i alle fall mine egne tanker etter julen, og selv om jeg ikke har nevnt det med et ord vet jeg i alle fall at jeg ikke skal legge all min omtanke og lønn i gaver til svigerforeldre neste år.

Og som sagt: Det handler ikke om smålighet i form av hvor mye gaven koster, men om giveren faktisk bryr seg om det eller bare pakker inn noe for å ha gjort det.

Nå mener jeg ikke å være vanskelig her, men du skriver jo at samboeren din hadde sagt at dere trengte (ønsket dere) de kaffekoppene? Når svigerforeldrene dine så går ut og kjøper de kaffekoppene dere ønsket dere, så ligger det jo omtanke bak? Det ville nå iallfall jeg ha tenkt, men...

Antakelig mener du at det blir feil at du får ting som er til huset/dere begge, mens samboeren din fikk personlige ting? Vel... det er en viss mulighet for at svigers har tenkt at det er du som ønsket deg disse kaffekoppene (siden de fleste mannfolk ikke bryr seg det døyt om denslags), og dermed kjøpte de til deg, nettopp for å vise at de bryr seg om deg og det du ønsker deg.

Beklager, men jeg klarer ikke helt å se at dette skal bety at du liksom ikke er en del av familien. Hadde du fått undertøy kjøpt på Rema 1000, eller en pakke telys eller noe sånt - så ja, da kunne jeg vært enig med deg. Men når de har kjøpt noe som samboeren sa dere ønsker dere (eller kanskje han til og med sa at det var du som ønsket deg det), og svigerforeldrene kjøper akkurat det du ønsker deg - så viser det omtanke syns nå jeg. Men det er kanskje jeg som er for godtroende...

Edit:skrivefeil

Endret 6. januar 2012 av Adriane

[Gjest Adriane]

Jeg kan forstå at du blir litt lei deg, det er ikke noe gøy å føle at man blir forskjellsbehandlet.

Samtidig. Folk er forskjellige, også foreldre. Det er helt vanlig å gi mer til sitt eget barn enn svigerdatteren/-sønnen. Jeg har en liten følelse av at det ikke kun når det gjelder gaver du føler du blir satt mindre pris på. Stemmer det? Hvis det ikke stemmer så synes jeg du overreagerer. Det er en gave, og man lager ønskelister, ikke lister med krav.

Hev deg over det! La de tenke og gjøre som de vil. Det viktigste er hva samboeren din synes og hvordan han "takler" det. Tror du svigerforeldrene dine vet hva du føler om gavene? Hvis dette virkelig er viktig for deg, og du ikke klarer å heve deg over det, så fortell svigerforeldene dine hvordan du føler det, ev. få mannen din til å fortelle det for deg. Du vil sikkert bli oppfattet som sutrete, men da vet de i det minste hva du føler om saken.

anbefale deg å heve deg over det.

Signerer denne. Det kan umulig komme noe godt ut av å klage på at man syns man ikke får like "bra" gave som sønnen deres...

[Dolly-Betty]

Jeg antar at TS er lei seg fordi svigerfamilien ikke behandler henne som en skikkelig del av familien slik hennes egen familie gjør med samboeren hennes.

Helt sant! Det handler ikke bare om julegave. Jeg hadde ikke vært hos mine svigers siden september da jula kom. Vi har spurt de flere ganger til oss, men de spør oss aldri. Mine foreldre spør oss stadig vekk, men da jeg spør han om vi skal dra til han sine snart så vil han heller å gå til mine. Da lurer jeg litt må jeg si... Er vi ikke velkommen? Så det handler litt mer enn om en julegave. Julegaven er bare toppen av alt.

Endret 9. januar 2012 av Dolly-Betty

[Armitage]

Helt sant! Det handler ikke bare om julegave. Jeg hadde ikke vært hos mine svigers siden september da jula kom. Vi har spurt de flere ganger til oss, men de spør oss aldri. Mine foreldre spør oss stadig vekk, men da jeg spør han om vi skal dra til han sine snart så vil han heller å gå til mine. Da lurer jeg litt må jeg si... Er vi ikke velkommen? Så det handler litt mer enn om en julegave. Julegaven er bare toppen av alt.

Jeg skjønner hvordan du har det. Da jeg ble sammen med min kjære så ble han fortalt av sine foreldre at han ikke skulle kaste bort så mye penger på meg siden han ikke kunne vite om forholdet ville vare. 8 år senere og vi er fremdeles sammen, men de behandler meg fremdeles som annenrangs. Min familie derimot behandler han som sin egen.

Jeg kan ikke si annet enn at man begynner å bry seg mindre til slutt, Jeg har samboern og min egen familie. Jeg føler ikke lengre behov for å bli godtatt av svigers.

[katinkatinka]

Nå mener jeg ikke å være vanskelig her, men du skriver jo at samboeren din hadde sagt at dere trengte (ønsket dere) de kaffekoppene? Når svigerforeldrene dine så går ut og kjøper de kaffekoppene dere ønsket dere, så ligger det jo omtanke bak? Det ville nå iallfall jeg ha tenkt, men...

Antakelig mener du at det blir feil at du får ting som er til huset/dere begge, mens samboeren din fikk personlige ting? Vel... det er en viss mulighet for at svigers har tenkt at det er du som ønsket deg disse kaffekoppene (siden de fleste mannfolk ikke bryr seg det døyt om denslags), og dermed kjøpte de til deg, nettopp for å vise at de bryr seg om deg og det du ønsker deg.

Beklager, men jeg klarer ikke helt å se at dette skal bety at du liksom ikke er en del av familien. Hadde du fått undertøy kjøpt på Rema 1000, eller en pakke telys eller noe sånt - så ja, da kunne jeg vært enig med deg. Men når de har kjøpt noe som samboeren sa dere ønsker dere (eller kanskje han til og med sa at det var du som ønsket deg det), og svigerforeldrene kjøper akkurat det du ønsker deg - så viser det omtanke syns nå jeg. Men det er kanskje jeg som er for godtroende...

Edit:skrivefeil

Jeg var nok ikke flink nok til å påpeke at jeg naturligvis ikke hadde reagert dersom dette var et isolert tilfelle. Det dreier seg om en god rekke med liknende tilfeller som i seg selv kanskje ikke betyr noe, men aktivt bidrar til følelsen om at man ikke er en viktig del av familien.

Å få kaffekopper passet fint, men det er klart det føles litt ekkelt når de gir meg en gave til 120 kroner mens mannen min får personlige gaver til flere tusen. Gaven var adressert til meg, og ikke til oss. Dette kommer i rekken av mange tilfeller som har gjort meg usikker og trist. Julegaven var bare en fillesak, men nok et symbol og med mange følelser knyttet til.

[CathFoto]

Jeg får kjempefine gaver av mine svigerforeldre 1(skilte) men de gir litt mer til sønnen sin. Det synes jeg er helt naturlig. Av svigerforeldre 2 får vi som regel penger sammen. Av mine foreldre får vi gaver hver for oss til samme verdi. Til bursdag får jeg litt dyrere gave av mine foreldre, og han litt dyrere av sine.

Forskjellig praksis hos oss altså, men siden vi trives veldig godt i begges familier er dette ikke noe som plager oss. Tror at ts' problem handler mer om å føle seg lite verdsatt enn materialisme, og det er kjipt når man ikke føler seg verdsatt.