Spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg innser at problemet mitt med mat bare blir verre. Jeg vet ikke om det er en spiseforstyrrelse, men jeg tror det kan bli det. Jeg har ikke hatt plager før det siste halvåret.

Jeg går allerede i behandling hos psykolog. Hva skal jeg si for å bli tatt på alvor? Jeg har forsøkt å snakke om det før, men da var det ikke så ille som nå, og jeg følte meg ikke tatt på alvor. Nå opptar det hele dagen min.

Jeg lurer på hvordan dere som har spiseforstyrrelser har gått fram for å få hjelp? Jeg er ikke tynn men har gått ned mye i vekt i det siste.

[*happy*]

Ettersom du allerede går til psykolog er det rett og slett bare ta det opp i timen. Om du synes det er vanskelig å si det kan du skrive et brev å ha med deg så kan du eller psykolog lese det.

Kjempefint at du vil ha hjelp det er absolutt et stort steg i riktig retning!!

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Men hva skal jeg si? Hva må jeg fortelle? Jeg synes dette er fryktelig vanskelig å skulle ta opp

[Gjest Gjest]

Men hva skal jeg si? Hva må jeg fortelle? Jeg synes dette er fryktelig vanskelig å skulle ta opp

Det er ikke noe fasit svar på hva du skal si.Si ting(eller skriv) akkurat som det er.Prøv å sette litt mer ord på det her først.Vil det kanskje gjøre ting litt lettere.Når du ikke trenger å se ansiktet til de du deler det med? Bare kaster ut noen tanker nå. Og hvis du greier det kan du evt printe ut det å ta med til psykologen din? Eller hvis du har et godtt forhold til fastlegen din er det også et sted du kan henvende deg. Jeg har selv anoreksi,og vil få frem at en spiseforstyrrelse ikke kan måles i vekt. En spiseforstyrrelse sitter i hodet.Maten,vekten og alt det andre en et symtom.Og den største prosentdelen av de med spiseforstyrrelser er normal eller overvektig. Så ikke tenk i de baner. Og ta det opp fort som fanden.Jo før du får tatt fatt i ting jo bedre.Jeg har vært syk over halve livet mitt,og det begynner å tære ganske så heftig på nå.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det er det med vekten som er mitt problem, jeg er ikke tynn men vekten min har svinget VELDIG mye det siste 1,5 året. Føler jeg ikke blir tatt på alvor fordi jeg ikke er undervektig. Det er nesten sånn at jeg føler jeg må vente til det blir enda verre og jeg blir for tynn, slik at "spiseforstyrrelsen" kan synes på kroppen min.

Jeg har veldig dårlig samvittighet for hver eneste matbit jeg putter i munnen. Jeg har noe mat som jeg prøver å unngå å spise, annen mat er lov. Mens jeg spiser tenker jeg på om akkurat det måltidet vil slå ut på vekta dagen etterpå. Jeg skulle gjerne latt være å spise eller spist ennå mindre men jeg bor sammen med foreldrene mine og er redd for at de skal merke at det er noe galt. Jeg prøver å spise en liten porsjon middag, så mye som jeg må spise uten at de skal reagere på at det er lite. I tillegg spiser jeg 2 andre måltider som består av enten et knekkebrød (60-70 kcal) eller en liten yoghurt (60 kcal). Jeg passer meg veldig med mat jeg vet har mange kcal.

Jeg har et rituale for vektmåling, det må skje på en bestemt måte hver eneste dag. Hvis jeg har gått opp i vekt siden dagen før blir jeg veldig lei meg og får masse angst, jeg kan finne på å gråte eller bli sint og slå i veggen. Hvis jeg har gått ned i vekt blir jeg glad. I julen ble vekten vår ødelagt når butikkene var stengt, og jeg var helt fra meg fordi jeg ikke fikk veiet meg.

Når jeg har spist så mye mat at jeg føler meg mett (ikke stappmett, men bare full, feks hvis jeg har spist suppe som tar mye plass i magen), gråter jeg ofte og får lyst til å kaste opp maten. Jeg har før kastet opp litt mat, men nå som jeg bor sammen med andre er jeg redd de skal høre at jeg spyr så jeg prøver å la være. I stedet tar jeg avføringstabletter omtrent hver dag.

Hver kveld ligger jeg i senga og gruer meg til å veie meg neste morgen. Jeg tenker "jeg burde ikke spist det der", "jeg skulle tatt mindre middag", "hvorfor løy jeg ikke om at jeg hadde spist da jeg var ute". Jeg tenker hva jeg skal gjøre dersom vekta viser mer enn i går, og jeg merker at jeg blir veldig full av angst når jeg tenker på å skulle veie meg.

Av og til mister jeg kontrollen og overspiser, det kan gå ned en pose potetgull, en pose snop og en boks med is på en kveld uten problemer, men da må jeg stappe i meg avf. tabletter etterpå (eller kaste opp men som sagt prøver jeg å la være når jeg bor hjemme).

Jeg synes dette er så skamfullt, spesielt siden jeg ikke er tynn (jeg synes selv jeg er veldig overvektig, men har en bmi på rundt 23). Jeg hater kroppen min, står foran speilet og trekker inn magen for å se hvordan jeg ville sett ut som litt tynnere. Jeg bruker mange timer for dag til å tenke på mat, og vil ut av dette før det blir en spiseforstyrrelse. Jeg er bare livredd for å ta det opp

[Gjest scorpius]

Det siste innlegget du skrev nå synes jeg at du skal printe ut og ta med til

psykologen din. Veldig bra beskrevet! Håper virkelig du blir tatt på alvor - det

fortjener du

[Karimote]

Helt enig!! Ta med det du skrev her til psykologen din!!!!

Huff....håper du får hjelp!!!

[Gullet85]

hei:)

utrolig viktig at vekten kan begynne å bli din venn. ja faktisk din venn.

Og gode venner, man renner ikke ned dørene der mange ganger om dagen, eller alltid hver eneste dag. Noen ganger kan man besøke de en gang i uka, andre ett par ganger i mnd. Noen bor kanskje i utlandet...så d blir sjeldnere...

Spiseforstyrrelse er i tankene. Du må endre tankene dine.

Jeg holder på å endre mine...

har gått t psykolog, mn ikke lenge, funka ikke...

men google NLP !!!

Det hjelper mg... lest en bok, jeg er vakker og stygg som juling av nils henrik hougen. beste boka e har lest i mitt liv.

har gått t timer hos han, anbefales mer enn psykolog!!!!

vekten er ik min venn ennå. jg veier mg aldri...

mn snart håper e at e tørr...

er ik stor heller veldig slank.. mn d betyr ikkenoe. hvordan man føler seg er d viktige....

noe annet jeg har lært er å NYTE MATEN OG LYTTE TIL MAGEN...

magen vil ikke ha for lite mn heller ikke for mye...

kanskje vi kan lære av hverandre?

jeg har gode dager og jeg har veldig vonde dager. mn jeg ser lyset i tunnelen, og har først i det siste fortalt det til noen få rundt meg. etter 6-7 år... ingen som ikke har dette selv kan forstå hvordan det føles og er. omtrent ingen iallefall... det er lett å skjule, men er man alene er alt helt jævli... for da er mulighetene der...

men vet du kan klare det. det kan jeg og, bruker bare litt tid på det nå....

MEN man blir ikke ren av å grave i drit... så se fremover!!! :)

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har bulimi, og de fleste som har det er faktisk normalvektige. Allikevel er det en alvorlig sykdom som gjør mye med kroppen. Flott at du innser det selv, da er du et stort skritt nærmere å få slutt på dette! Ta det opp med psykologen din. Print ut det du har skrevet her, syns det forklarer bra.

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Dersom du har "Enhet for spiseforstyrrelser" i nærheten av deg, vil jeg på det sterkeste anbefale det.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har bulimi, og de fleste som har det er faktisk normalvektige. Allikevel er det en alvorlig sykdom som gjør mye med kroppen. Flott at du innser det selv, da er du et stort skritt nærmere å få slutt på dette! Ta det opp med psykologen din. Print ut det du har skrevet her, syns det forklarer bra.

Lykke til :-)

Jeg trodde bulimi var mer preget av overspising og oppkast? De jeg vet om som er bulimikere overspiser ofte mange ganger for dag og kaster opp etterpå.

Dersom du har "Enhet for spiseforstyrrelser" i nærheten av deg, vil jeg på det sterkeste anbefale det.

Jeg tror ikke jeg har det. Prøvde å google det, men fant ingen oversikt over hvor i landet det er slikt.

[AnonymBruker]

Synes du skal prate (eller vise henne et brev du evt. har skrevet) med psykologen din om

det du har skrevet her. Og hvis du har en enhet for spiseforstyrrelse der du bor eller

en by i nærheten kan hun henvise deg dit. Hvis du har et bedre forhold til fastlegen

din, så kan du jo heller snakke med han/hun?

Masse lykke til

[Gjest Gjest]

Det var så lite så. Godt å se at du tok det rådet jeg skrev,og skrev ned alt her. Print det ut og ta det med til psykologen din.Og greier du ikke det så sender du det i posten. En ting er i hvert fsll sikkert og det er at du HAR en spiseforsstyrrelse uten tvil.Og det kan høres ut som om du har bulimitendenser. Så som jeg skrev.Ta fatt i ting så fort som mulig.En spiseforstyrrelse kan eskalere ut av kontroll sabla fort! TRO MEG! Søk hjelp.

[AnonymBruker]

Det var så lite så. Godt å se at du tok det rådet jeg skrev,og skrev ned alt her. Print det ut og ta det med til psykologen din.Og greier du ikke det så sender du det i posten. En ting er i hvert fsll sikkert og det er at du HAR en spiseforsstyrrelse uten tvil.Og det kan høres ut som om du har bulimitendenser. Så som jeg skrev.Ta fatt i ting så fort som mulig.En spiseforstyrrelse kan eskalere ut av kontroll sabla fort! TRO MEG! Søk hjelp.

Mener du det? Jeg klarer liksom ikke å tro at det er alvorlig nok til at noen vil ta det på alvor..

[Gjest Gjest]

Mener du det? Jeg klarer liksom ikke å tro at det er alvorlig nok til at noen vil ta det på alvor..

JA DET GJØR JEG!Det er alvorrlig.Ville aldri ha funnet på å si det bare for å si det. Som sgat har jeg levd i dette helvete over halve livet,og det er ikke et liv man vil leve.Hvis man kan kalle det å leve.Jeg eksisterer. Så strekk ut en hånd og be om hjelp NÅ!Ikke vent.Ta det ved roten før det har grodd seg helt fast. Og er du i tvil. JA DET ER ALVORLIG!!!

[Gjest Gjest]

ps: du er IKKE overvektig heller.

[Gjest scorpius]

JA DET GJØR JEG!Det er alvorrlig.Ville aldri ha funnet på å si det bare for å si det. Som sgat har jeg levd i dette helvete over halve livet,og det er ikke et liv man vil leve.Hvis man kan kalle det å leve.Jeg eksisterer. Så strekk ut en hånd og be om hjelp NÅ!Ikke vent.Ta det ved roten før det har grodd seg helt fast. Og er du i tvil. JA DET ER ALVORLIG!!!

Helt enig. Håper du virkelig tar til deg motet og gjør det. Hva har du å tape?

Hvis psykologen din ikke tar deg seriøst burde hun få sparken.

Masse lykke til