Uendighet om hund

[chicadee]

Jeg hadde dumpet mannen. Lett å si, men i lengden hadde jeg ikke trivdes. Jeg er katte-hund og hestemenneske og vil helst ha alle tre en dag, gjerne med en X2 bak hvert navn.

Jeg har sambo som ikke ville ha hund. Vi skilte lag, ble sammen igjen etter 7 mnd(uavhengig av pelsen altså). Da ble han pent informert at i dette huset kommer det en pelsdott om et par mnd. take it or leave it.

Vi var enige om at jeg har mesteparten av ansvaret, men får likevel sove litt lenge noen dager når sambo lufter etc.. så vil si vi har et 60/40 fordeling..

Kompromisset var en liten hund heller enn en sch som jeg ville ha...

[AnonymBruker]

Jeg har 4 katter, den første katten var vi enige om. Katt 2 måtte jeg overtale han til å godta. Katt 3 skulle vi IKKE ha i følge han, men han fikk med på det. Katt 4, jeg sendte han bildet av kattungen og spurte "Var den fin?" Han svarte ja. "Fint, for den skal vi ha"

Han er veldig glad i alle kattene våre Katt 2 er til og med blitt "HANS katt"

[Maetzii]

Jeg ville ikke engang blitt sammen med noen uten å avklare at vi kunne ha katt sammen (jeg er kattemenneske, ikke hundemenneske). Antall barn er jeg villig til å diskutere - og hvorvidt vi skal ha barn i det hele tatt - men katt kan jeg ikke tenke meg å leve uten. (Har forøvrig to katter, og en samboer som har gått fra å være skeptisk til å elske kattene like høyt som jeg gjør.)

I eksempelet i starten av tråden ville jeg skaffet meg en hund og samtidig gjort alt klart for singeltilværelsen dersom det gikk galt.. Og selvfølgelig tatt alt ansvaret selv uansett hva utfallet ble, både økonomisk og for opplæring/lufting/etc. Så punkt 1+4.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kunne og ville jeg hatt hund som singel, så ville jeg antagelig ikke akseptert at samboer "nektet meg" ha hund med mindre det var fordi han var allergisk eller forutså at jeg ikke ville kunne ta meg av hunden uten å involvere ham mer enn han ønsket. Noen interesser vil man jo måtte ha alene, om jeg f eks drev med hest ennå, og ville skaffe meg egen hest, ville ikke samboer hatt noe særlig med det å gjøre - han har knapt tatt på en hest og er ikke interessert. Da måtte jeg styrt på selv, og fått andre til å hjelpe meg om jeg trengte avlastning. Men jeg ville jo ikke sluttet med hest pga samboeren.

Nå er selvfølgelig hund fort en så tidkrevende og altomfattende greie at det er best om begge parter ønsker seg den. Tur tre ganger om dagen, oppdragelse, sykdom, slitasje i boligen, lukt og lyd, plass i bilen, utgifter etc, hunden blir jo ikke akkurat usynlig for samboeren... Jeg er mer sånn som får veldig lyst på dyr selv om det ikke er ideelt enn samboeren min, og jeg er faktisk glad han er mer skeptisk og realistisk. Den friheten man har når man ikke har dyr, eller i hvert fall har dyr som er overkommelige å stelle godt med for både meg og ham i nåværende situasjon (han jobber turnus, jeg kan ha dager på 12 timer), er også verdifull.

[AnonymBruker]

Jeg kaller hunden min for: vovvenusse

[AnonymBruker]

Det hadde vært dealbreaker for meg. Dette går under viktige punkter man må være enig om for å ha et forhold, på lik linje med spørsmål om barn, ekteskap, bolig og bosted.

Dessuten synes jeg det er noe suspekt med mennesker som bryr seg så lite om dyr, erfaringsmessig er dette mennesker med lite empati og andre usjarmerende personlighetstrekk, så det hadde gjort meg skeptisk til hele fyren.

[AnonymBruker]

Det hadde vært dealbreaker for meg. Dette går under viktige punkter man må være enig om for å ha et forhold, på lik linje med spørsmål om barn, ekteskap, bolig og bosted.

Dessuten synes jeg det er noe suspekt med mennesker som bryr seg så lite om dyr, erfaringsmessig er dette mennesker med lite empati og andre usjarmerende personlighetstrekk, så det hadde gjort meg skeptisk til hele fyren.

Det å ikke ville eie hund er ikke det samme som å ikke like dyr da, og det virker heller ikke som dette er problemet til trådstarters samboer.. ikke alle har/planlegger en livssituasjon hvor det passer å ha hund, ikke alle har lyst på et dyr de må være hjemme med mesteparten av døgnet og gå turer med daglig. Det er bedre å innse sine begrensninger og la være å skaffe et dyr man ikke kan ta seg godt nok av, eller som gjør at en ikke får gjort ting en har mer lyst til eller behov for. Selv er jeg veldig glad i dyr og var på nære nippen til å bli veterinær en gang i fortiden, men jeg har ikke hatt hund siden oppveksten, og ønsker meg det heller ikke. Har også flere venner som ikke vil ha egne dyr - en av dem er faktisk veterinær, alle er sympatiske mennesker som blant annet har jobbet frivillig (med mennesker eller dyr), er sosialt engasjert etc.