Kjæreste med PTSD

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD, og det eneste jeg kjenner meg igjen i er dårlig døgnrytme. Det har jeg på grunn av søvnproblemer. Folk med PTSD kan ha like stor ansvarsfølelse som andre. Mitt største problem er utmattelse. Jeg må derfor prioritere hva jeg bruker kreftene mine på.

Jeg kjenner meg igjen i kjæresten til TS. Jeg har valgt å være singel fordi jeg føler at jeg ikke strekker til i et forhold. Jeg tenker at en partner fortjener mer enn jeg kan tilby. I tillegg har jeg problemer med å ha tillit til folk. Ved å være singel får jeg mer stabilitet i livet, jeg slipper f.eks konfliker eller kjærlighetssorg som kan gjøre meg enda mer sliten, og gi meg enda en grunn til å ikke stole på folk.

Kjenner igjen alt du skriver her i kjæresten min ... dessverre

Håper du kan få det bedre etterhvert!

TS

[Gjest Raggy]

I forhold til medisiner så mener Modum bad at antideppresiva ikke hjelper. Når jeg fikk antideppresiva så blei jeg mye værre, deprimert og fikk svarte tanker.. Jeg synes det er merkelig at folk får disse pillene siden det ikke har noen hjelp direkte på ptsd.

Betablokkere hjelper når en har det som værst.

Ville bare si fra siden legene er alt for flinke til å gi folk piller og av egen erfaring mener jeg at det er en farlig felle. Jeg gikk fra å være helt svart i tankene mine til å faktisk føle meg ganske ok i perioder når jeg sluttet med antidepp..

Antidepp dreper alle følelser på sikt, også glede dessverre...

[AnonymBruker]

Ja, dette tror jeg stemmer for kjæresten min også. Han har bare ikke kapasitet til mer.

Noen spm til deg, håper du vil svare:

- Når du skyver vekk de du er glad i, er det da "feil" hvis de ikke lar seg skyve vekk? F.eks ved at de fortsatt fremholder at de er der for deg? Er det riktigere å la seg skyve vekk, fordi du da får tid og rom for deg selv?

- Hva tenker/føler du egentlig rundt det når du skyver vekk de du er glad i? Ønsker du oppriktig bare å få være i fred fra alt og alle? Er det "redningen" din? Er du redd for å miste de du er glad i til slutt, siden du skyver dem vekk?

Mulig litt dumme og rart formulerte spørsmål, men jeg blir så usikker i fht når jeg blir skjøvet vekk. Vet ikke hva den beste måten å ta det på er. Hvis det virkelig er slik at kjæresten min ikke lenger orker/ønsker å ha meg i livet sitt, så kan jeg jo ikke tviholde på ham. Samtidig vet jeg hvordan det er selv å skyve unna de som ønsker å være der for deg - men hos meg var det todelt. Jeg skjøv vekk og klarte ikke ta imot, men innerst inne ønsket jeg hjelp, støtte og "hold meg fast, når jeg for en periode ikke klarer det selv". Jeg har trodd at det kan være slik for kjæresten min også - men kanskje jeg tar feil? Og da kjenner jeg at det mest riktige kanskje er å slippe ham ....

Noen som har noen tanker om dette?

TS

Det var ikke meg du siterte, men jeg kan svare hva jeg tenker om dette. Jeg tror at hvis jeg skulle blitt sammen med en måtte han tålt min slitenhet, mine søvnproblemer, mitt behov for kontroll over eget liv, mitt behov for stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, og mitt behov for å være alene med tankene mine. Jeg har påtrengene tanker knyttet til traumene som jeg i perioder må sortere og bearbeide. I slike perioder trenger jeg f.eks å gå turer alene. Eller jeg kan ha behov for å skyve vekk tankene. Det kan best gjøres ved å være på internett. Jeg har funnet metoder som fungerer for meg. Hvis en partner tar fra meg dette blir jeg dårligere. For å fungere best mulig må jeg være egoistisk og ta vare på meg selv. Slik var jeg ikke før. Da satte jeg andre foran meg selv. Jeg liker ikke å være egoistisk men det er nødvendig. Derfor er livet mitt vanskelig å leve sammen med mennesker som krever at jeg skal være annerledes enn jeg er. Hvis du kan godta han akkurat som han er, uten å kreve forandrig eller håpe på forbedring, kan det hende dere kan klare å leve sammen. Noen blir aldri friske av PTSD. Det må du være klar over hvis du velger å satse på han. Og du bør være sikker på at det er dette du vil.

[AnonymBruker]

Kjenner igjen alt du skriver her i kjæresten min ... dessverre

Håper du kan få det bedre etterhvert!

TS

[AnonymBruker]

Kjenner igjen alt du skriver her i kjæresten min ... dessverre

Håper du kan få det bedre etterhvert!

TS

Takk

[AnonymBruker]

Noen spm til deg, håper du vil svare:

- Når du skyver vekk de du er glad i, er det da "feil" hvis de ikke lar seg skyve vekk? F.eks ved at de fortsatt fremholder at de er der for deg? Er det riktigere å la seg skyve vekk, fordi du da får tid og rom for deg selv?

- Hva tenker/føler du egentlig rundt det når du skyver vekk de du er glad i? Ønsker du oppriktig bare å få være i fred fra alt og alle? Er det "redningen" din? Er du redd for å miste de du er glad i til slutt, siden du skyver dem vekk?

Nå var det ikke meg du spurte, men jeg svarer likevel. Jeg har også PTSD og skyver unna alle som er glade i meg, og sitter igjen uten noen omtrent

Jeg skyver vekk folk av to grunner, enten fordi de gjør meg (sykdommen) verre, eller fordi jeg ikke føler jeg fortjener å ha noe kontakt med dem.

Folk som gjør sykdommen verre er folk som jeg har hatt kontakt med i forbindelse med sykdom, feks folk jeg har møtt gjennom behandling, i tillegg til de som ikke ser ut til å ville forstå at jeg har en sykdom. De som ikke forstår, men som det ikke virker som om ønsker å forstå heller. De som snakker nedlatende, som ber meg ta meg sammen. Disse ønsker jeg ikke å ha kontakt med.

Folk som viser at de er glade i meg, som ønsker kontakt med meg - de kutter jeg kontakt med fordi jeg føler jeg ikke fortjener det. Forholdet mitt til disse personene er preget av ustabilitet; hvor mye kontakt jeg har kan variere veldig. Disse ønsker jeg å ha kontakt med, og jeg vil at de skal ville ha kontakt med meg selv om jeg oppfører meg som en dritt mot dem i perioder.

Hvordan kjæresten din ser på dette er helt umulig å si, for ingen med PTSD er like (jeg har også andre diagnoser som kan spille inn på mitt forhold til andre personer). Jeg tror du bør snakke med han om hvordan han vil du skal oppføre deg når han trekker seg unna, kanskje trenger han tid for seg selv, eller kanskje er det i disse periodene han virkelig trenger deg.

[Gjest SkaddVeteran]

Jeg skulle så gjerne ha skrevet et langt innlegg, da jeg har så mye jeg ville sagt til deg. Jeg er mann og har hatt ptsd i minst 10 år.

Jeg har ikke lest alle innleggene. Konsentrasjonen min tillater ikke det men jeg kjente igjen ALT du skrev, fra meg selv. Adferden til mannen din er helt "normal" for noen med ptsd. Man vil bare gjemme seg og være alene (samtidig som man EGENTLIG ikke vil det). Personlig ville jeg gjerne ha min kone der da jeg var som verst, men hun skulle helst ikke snakke for mye, da gikk stresslevelen ut av kurs. Man mister kontroll over livet og da blir alt så mye verre. Hvis du har økonomistyringen, så er det bra. Det er et helvete å komme seg ut av økonomisk uføre.

Personlig tok det ca. 9 år før jeg fikk kontroll. I 5 av de årene var jeg gift og er fortsatt gift (med samme jenta). Men, ikke tro at det har vært nære på skillsmisse mange ganger. For henne var det slitsomt med en mann som var sur, mutt og et mentalt kaos. For meg virket det som den lette veien å gå. Skillsmisse betydde at jeg kunne sitte alene og bade i selvmedlidenhet, kaos og smerter. For, man får pokker så dårlig samvittighet ovenfor de nærmeste.

Som jeg startet med, jeg skulle gjerne skrevet et langt innlegg, men det har jeg ikke konsentrasjon til. Så da vil jeg heller gi noen egenerfarte tips som kanskje kan hjelpe dere.

For deg er det viktig å ikke ta hans avvisenhet personlig. Jeg regner med at han avviser deg også i senga. Det ER katastrofe for en mann å miste lysten, så da legger det seg oppå alt det andre. Han er nok ikke flink til å vise at han er glad i deg, eller å si det - men jeg tror jeg trygt kan si at hvis han var glad i deg før, så setter han umåtelig stor pris på at du er der nå som livet butter i mot.

Når det gjelder terapi, så er min erfaring at det første man må gjøre er å erkjenne problemene. Erkjenne at man er langt nede. Jeg har gått i samtaleterapi med mange, men bare én person nådde inn til meg. Dessverre ble det bare noen få samtaler med han. Alle de andre irriterte meg mer enn de hjalp. Jeg har prøvd EMD (riktig?), noe som jeg ikke var mottakelig for, antakelig fordi traumene sitter så dypt. Medisiner styrer jeg unna, unntatt Imovane. Jeg tar de i perioder, for å få sove. Mange er skeptisk til sovemedisiner, men min erfaring er at det er MYE bedre å bli litt for glad i sovemedisin enn ikke å sove og så få dobbelt opp med angst av den grunn.

Hvis din mann lider av PTSD som en følge av tjeneste i Forsvaret, vil jeg anbefale å kontakte SIOPS (siops.no). Der er det mye hjelp å få. Modum hører jeg også mye godt om.

Vel, nå begynner det å bli tåkete i hodet mitt Håper jeg har uttrykt meg OK, slik at du skjønner substansen i det jeg ville si.

Gi ikke opp! Det har tatt meg 10 år fra start til nå. Det siste året har vært OK og det blir bedre. Angsten, drømmene og smerten er der, men man lærer å takle dem. Man lærer også at det er viktig med kommunikasjon med partner.

Igjen: søvn, gjerne med piller, er et bedre onde enn ingen søvn - det er min erfaring som jeg står ved.

Ønsker dere lykke til og håper virkelig dere klarer dette. PTSD er slitsomt og vondt, men ikke uovervinnelig.

[AnonymBruker]

TS her,

Igjen takk for flere gode og nyttige svar. Jeg har ikke sitert alle, men tusen takk

Nå var det ikke meg du spurte, men jeg svarer likevel. Jeg har også PTSD og skyver unna alle som er glade i meg, og sitter igjen uten noen omtrent

Jeg skyver vekk folk av to grunner, enten fordi de gjør meg (sykdommen) verre, eller fordi jeg ikke føler jeg fortjener å ha noe kontakt med dem.

Folk som gjør sykdommen verre er folk som jeg har hatt kontakt med i forbindelse med sykdom, feks folk jeg har møtt gjennom behandling, i tillegg til de som ikke ser ut til å ville forstå at jeg har en sykdom. De som ikke forstår, men som det ikke virker som om ønsker å forstå heller. De som snakker nedlatende, som ber meg ta meg sammen. Disse ønsker jeg ikke å ha kontakt med. [bJeg skjønner godt at du ikke ønsker å ha sånne mennesker i livet ditt. De stjeler antagelig bare enda mer energi fra deg?]

Folk som viser at de er glade i meg, som ønsker kontakt med meg - de kutter jeg kontakt med fordi jeg føler jeg ikke fortjener det. Forholdet mitt til disse personene er preget av ustabilitet; hvor mye kontakt jeg har kan variere veldig. Disse ønsker jeg å ha kontakt med, og jeg vil at de skal ville ha kontakt med meg selv om jeg oppfører meg som en dritt mot dem i perioder. Oppklarende for meg å lese dette! Ustabilitet kjenner jeg godt igjen i min kjæreste, og det var godt å lese at du tross alt ønsker å kontakt med de som er glade i deg selv om du oppfører deg dårlig mot dem. Da er det lettere for meg å tro at kjæresten min EGENTLIG ønsker å ha meg i livet sitt også, selv om han til tider sier det motsatte.

Hvordan kjæresten din ser på dette er helt umulig å si, for ingen med PTSD er like (jeg har også andre diagnoser som kan spille inn på mitt forhold til andre personer). Jeg tror du bør snakke med han om hvordan han vil du skal oppføre deg når han trekker seg unna, kanskje trenger han tid for seg selv, eller kanskje er det i disse periodene han virkelig trenger deg. Godt råd, og litt rart at jeg egentlig aldri har tenkt på det selv. Har ihvertfall aldri spurt ham ordentlig om hvordan han ønsker å bli møtt når han trekker seg unna. Har gjerne bare følt at jeg ikke hadde annet valg enn å la meg vekk skyve vekk, samtidig som jeg noen ganger iherdig prøvde å overbevise ham om at jeg kun ønsket å støtte ham/være der. Det gjorde kanskje alt bare verre for ham, jeg vet ikke.

Jeg skulle så gjerne ha skrevet et langt innlegg, da jeg har så mye jeg ville sagt til deg. Jeg er mann og har hatt ptsd i minst 10 år.

Veldig godt å lese hele innlegget ditt, SkaddVeteran! For meg var det akkurat som å lese om kjæresten min. Det gjorde meg ihvertfall litt lettere, for du ga meg litt mer håp om at ting faktisk KAN bli bedre, og at vi kan klare det.

Jeg har ikke lest alle innleggene. Konsentrasjonen min tillater ikke det men jeg kjente igjen ALT du skrev, fra meg selv. Adferden til mannen din er helt "normal" for noen med ptsd. Man vil bare gjemme seg og være alene (samtidig som man EGENTLIG ikke vil det). Personlig ville jeg gjerne ha min kone der da jeg var som verst, men hun skulle helst ikke snakke for mye, da gikk stresslevelen ut av kurs. Man mister kontroll over livet og da blir alt så mye verre. Hvis du har økonomistyringen, så er det bra. Det er et helvete å komme seg ut av økonomisk uføre. Godt å lese at adferden hans er helt normal for en med PTSD, det er fint å få det bekreftet fra noen som vet akkurat hva de snakker om. Det er nemlig fort gjort å begynne å lure når man selv bare står på utsiden. Ja, min kjæreste er veldig "glad" i å gjemme seg og være alene når han har det som verst. Jeg ønsker ingenting annet da enn å evt. få lov til å være der sammen med ham - vi behøver ikke gjøre noe, snakke, osv, - men det hadde vært godt å få være der, bare. Kanskje kunne det ha vært godt for ham også, ikke minst å få se at jeg tåler ham slik? Men det har som sagt aldri skjedd, han har ønsket å være alene, og da må jeg jo også respektere det. Jeg mener heller ikke at han aldri skal få tid for seg selv, at jeg alltid må være der fysisk (i rommet/huset) for han ..! Alle mennesker trenger jo tid for seg selv. Problemet for meg er vel at det har blitt så ekstremt mye av de gangene hvor han trekker seg vekk - mer av det enn av motsatt.

Personlig tok det ca. 9 år før jeg fikk kontroll. I 5 av de årene var jeg gift og er fortsatt gift (med samme jenta). Men, ikke tro at det har vært nære på skillsmisse mange ganger. For henne var det slitsomt med en mann som var sur, mutt og et mentalt kaos. For meg virket det som den lette veien å gå. Skillsmisse betydde at jeg kunne sitte alene og bade i selvmedlidenhet, kaos og smerter. For, man får pokker så dårlig samvittighet ovenfor de nærmeste. Jeg er redd for at mannen min tenker som deg i fht det siste du skriver her ... At det å ende forholdet vårt er den lette veien ut for ham nå, og også en måte å slippe å møte den dårlige samvittigheten jeg vet at han har. Han er både samvittighetsfull og ansvarsfull, og det gjør sikkert vondt for ham å ikke føle at han strekker til. Sikkert også å vite at han jo har såret meg mye, for det har vært mange brutte løfter og mange skuffelser. På plussiden av dette skal det sies at han har tatt tak i en del av det, i den hensikt at det ikke skal bli så mange brutte løfter mer. (F.eks å ikke lage en avtale han mest sannsynlig kommer til å bryte ... det er ikke særlig morsomt å stadig bli utsatt for avtaler som brytes.) Jeg er takknemlig og glad for at han har ork til det, og for at han også har en stor evne til å se at hans adferd ofte kan være vanskelig for meg. Vi kommuniserer egentlig meget bra sammen når vi først snakker sammen om ting, og er veldig på bølgelengde. Enda en grunn til at jeg synes det er synd om alt skulle ende! Jeg er også redd for det du skriver om at et brudd vil bety at han kan sitte og bade i sin egen selvmedlidenhet og smerte ... at det blir en sånn "det var det jeg visste, jeg fortjente ikke bedre"-greie.

Som jeg startet med, jeg skulle gjerne skrevet et langt innlegg, men det har jeg ikke konsentrasjon til. Så da vil jeg heller gi noen egenerfarte tips som kanskje kan hjelpe dere. Tusen takk!

For deg er det viktig å ikke ta hans avvisenhet personlig. Jeg regner med at han avviser deg også i senga. Det ER katastrofe for en mann å miste lysten, så da legger det seg oppå alt det andre. Han er nok ikke flink til å vise at han er glad i deg, eller å si det - men jeg tror jeg trygt kan si at hvis han var glad i deg før, så setter han umåtelig stor pris på at du er der nå som livet butter i mot. Jeg må øve meg på å ikke ta hans avvisenhet personlig. Må øve meg MYE ... Han var flink til å vise at han var glad i meg tidligere, faktisk veldig flink. Nå er det derimot blitt ganske annerledes. Noe skyldes kanskje også at han stadig vurderer å ende forholdet, antar jeg. Takk for de siste ordene du skrev i dette avsnittet - de var til stor trøst for meg, som har begynt å tvile så veldig på om han setter pris på at jeg er i livet hans i det hele tatt.

Når det gjelder terapi, så er min erfaring at det første man må gjøre er å erkjenne problemene. Erkjenne at man er langt nede. Jeg har gått i samtaleterapi med mange, men bare én person nådde inn til meg. Dessverre ble det bare noen få samtaler med han. Alle de andre irriterte meg mer enn de hjalp. Jeg har prøvd EMD (riktig?), noe som jeg ikke var mottakelig for, antakelig fordi traumene sitter så dypt. Medisiner styrer jeg unna, unntatt Imovane. Jeg tar de i perioder, for å få sove. Mange er skeptisk til sovemedisiner, men min erfaring er at det er MYE bedre å bli litt for glad i sovemedisin enn ikke å sove og så få dobbelt opp med angst av den grunn. Han har erkjent problemene, og har sagt at han ikke kan leve slik som han gjør lenger. I starten var han veldig motivert til behandling. Så dabbet det av etterhvert. Kanskje forståelig hvis han ikke føler at behandlingen hjelper ham. Jeg bare håper han tør gi den en sjanse, hvis du skjønner. Det kan jo også ta tid før man merker effekt av behandling. Men heldigvis finnes det mange behandlere og metoder der ute. Enig i det du sier om medisiner og om søvn. Imovane er jeg helt for, søvn er gull! Bedre med pillesøvn enn ingen/for lite søvn./b]

Hvis din mann lider av PTSD som en følge av tjeneste i Forsvaret, vil jeg anbefale å kontakte SIOPS (siops.no). Der er det mye hjelp å få. Modum hører jeg også mye godt om. Takk for tips.

Vel, nå begynner det å bli tåkete i hodet mitt Håper jeg har uttrykt meg OK, slik at du skjønner substansen i det jeg ville si.

Gi ikke opp! Det har tatt meg 10 år fra start til nå. Det siste året har vært OK og det blir bedre. Angsten, drømmene og smerten er der, men man lærer å takle dem. Man lærer også at det er viktig med kommunikasjon med partner.

Igjen: søvn, gjerne med piller, er et bedre onde enn ingen søvn - det er min erfaring som jeg står ved.

Ønsker dere lykke til og håper virkelig dere klarer dette. PTSD er slitsomt og vondt, men ikke uovervinnelig.

Igjen takk for oppklarende og oppmuntrende ord! Særlig det siste med at PTSD ikke er uovervinnelig - det trengte jeg å høre nå. Håper at du får det lettere og lettere etterhvert, og at du til sist har klart å slå din PTSD ned i støvlene. Godt nyttår

[AnonymBruker]

Ser at slutten på forrige innlegget mitt ble litt rotete, men håper det er forståelig allikevel.

TS

[Gjest Gjest]

Føler at han skjuler hvor mye han egentlig sliter for meg, faktisk for de fleste, også for familien sin.

Han setter på seg en maske, og det er den han viser verden - ellers synes han ikke at han er god nok. Det er det jeg tror han holder på med.

Jeg tenker at dette kan være en av forklaringene på at han trenger tid for seg selv.

Kanskje han bare tillater seg å ivareta egne behov når han er alene? Kanskje han tar seg sammen når han er sammen med andre? Det kan være veldig slitsomt.

[Gjest Raggy]

Jeg tenker at dette kan være en av forklaringene på at han trenger tid for seg selv.

Kanskje han bare tillater seg å ivareta egne behov når han er alene? Kanskje han tar seg sammen når han er sammen med andre? Det kan være veldig slitsomt.

Dette mener jeg er feil. Når jeg flasher så blir jeg stille, innesluttet og hissig og orker ikke nærkontakt, men det betyr ikke at jeg vil være i fred. Det betyr at jeg behøver hjelp til å komme ut av flashet, for det låser seg innvendig og jeg kan bli paranoid/redd. For å hjelpe noen som flasher tror jeg det beste en kan gjøre er å ta de med ut i skogen å gå. Og sammtidig snakke om at det er trygt her og nå.

Men etter at flash er over så behøver jeg fred og ro så da kan det være greit å få litt tid for meg selv. Dessverre så kan nærkontakt være direkte ubehagelig pga spenninger i kroppen...

Forøvrig vil jeg si meg uenig med enkelte her som sier at en ikke kan bli frisk at ptsd, så klart en kan bli frisk. Det betyr ikke at en blir som en var før skaden oppsto, men ved å jobbe aktivt med seg selv så går det ann.

Når en sier til seg selv at en ikke kan bli frisk så har en jo liksom bekreftet dette både for seg selv og andre og det er en håpløs holdning.. Det går opp og ned men å bli bedre er mulig!

[Gjest Gjest]

Dette mener jeg er feil. Når jeg flasher så blir jeg stille, innesluttet og hissig og orker ikke nærkontakt, men det betyr ikke at jeg vil være i fred. Det betyr at jeg behøver hjelp til å komme ut av flashet, for det låser seg innvendig og jeg kan bli paranoid/redd. For å hjelpe noen som flasher tror jeg det beste en kan gjøre er å ta de med ut i skogen å gå. Og sammtidig snakke om at det er trygt her og nå.

Men etter at flash er over så behøver jeg fred og ro så da kan det være greit å få litt tid for meg selv. Dessverre så kan nærkontakt være direkte ubehagelig pga spenninger i kroppen...

Forøvrig vil jeg si meg uenig med enkelte her som sier at en ikke kan bli frisk at ptsd, så klart en kan bli frisk. Det betyr ikke at en blir som en var før skaden oppsto, men ved å jobbe aktivt med seg selv så går det ann.

Når en sier til seg selv at en ikke kan bli frisk så har en jo liksom bekreftet dette både for seg selv og andre og det er en håpløs holdning.. Det går opp og ned men å bli bedre er mulig!

De fleste blir vel friske, men noen blir aldri helt friske. Det avhenger blant annet av alvorligheten av traumet, om det er multiple traumer, hvordan man har blitt ivaretatt etter traumet, om årsaken til traumet var en ulykke eller menneskelig ondskap, om det fortsatt er en trussel slik at det kan skje igjen.

Jeg foretrekker å være alene når de overveldende tankene og tankebildene kommer. Unnataket er de gangene jeg har fått hjertebank med høy puls eller brystsmerter. For da blir jeg så fysisk dårlig at jeg er redd for å dø. Tankebildene og marerittene har jeg lært meg metoder for å takle. Det som plager meg mest i hverdagen er at jeg alltid er så sliten og orker så lite.

Jeg synes det var en god ide å spørre han hva han ønsker. Siden vi alle har forskjellige behov. Noen ønsker å være alene når de har det vanskelig, andre ønsker å ha noen hos seg. Det finnes ikke noe fasitsvar.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette kan være en av forklaringene på at han trenger tid for seg selv.

Kanskje han bare tillater seg å ivareta egne behov når han er alene? Kanskje han tar seg sammen når han er sammen med andre? Det kan være veldig slitsomt.

Det du sier her kan godt stemme, Gjest. Han er nok en som tar seg sammen når han er sammen med andre (også meg).

Dette mener jeg er feil. Når jeg flasher så blir jeg stille, innesluttet og hissig og orker ikke nærkontakt, men det betyr ikke at jeg vil være i fred. Det betyr at jeg behøver hjelp til å komme ut av flashet, for det låser seg innvendig og jeg kan bli paranoid/redd. For å hjelpe noen som flasher tror jeg det beste en kan gjøre er å ta de med ut i skogen å gå. Og sammtidig snakke om at det er trygt her og nå.

Men etter at flash er over så behøver jeg fred og ro så da kan det være greit å få litt tid for meg selv. Dessverre så kan nærkontakt være direkte ubehagelig pga spenninger i kroppen...

Forøvrig vil jeg si meg uenig med enkelte her som sier at en ikke kan bli frisk at ptsd, så klart en kan bli frisk. Det betyr ikke at en blir som en var før skaden oppsto, men ved å jobbe aktivt med seg selv så går det ann.

Når en sier til seg selv at en ikke kan bli frisk så har en jo liksom bekreftet dette både for seg selv og andre og det er en håpløs holdning.. Det går opp og ned men å bli bedre er mulig!

Det kan godt hende det kunne ha funket å hjelpe kjæresten min ut av flash, slik du beskriver at du trenger, men problemet med det er da at jeg har vel aldri sett ham ha ordentlige flash. Fordi han ikke vil at jeg skal være hos ham når han opplever det.

Jeg har derimot sett ham redd/urolig, men selv da virket det som om han taklet det relativt bra ... iallefall sett utenfra.

Ellers opplever jeg ham ikke som sint, men derimot som stille og innesluttet, og sliten.

Jeg tror også at det går an å bli frisk, Raggy. Jeg tror at mennesker kan jobbe seg ut av det utroligste. Man blir nok aldri den samme som før skaden, og man vil alltid ha arr i sjelen - men at man iallefall (de fleste) vil kunne bli bedre - det MÅ jeg tro på.

De fleste blir vel friske, men noen blir aldri helt friske. Det avhenger blant annet av alvorligheten av traumet, om det er multiple traumer, hvordan man har blitt ivaretatt etter traumet, om årsaken til traumet var en ulykke eller menneskelig ondskap, om det fortsatt er en trussel slik at det kan skje igjen.

Jeg foretrekker å være alene når de overveldende tankene og tankebildene kommer. Unnataket er de gangene jeg har fått hjertebank med høy puls eller brystsmerter. For da blir jeg så fysisk dårlig at jeg er redd for å dø. Tankebildene og marerittene har jeg lært meg metoder for å takle. Det som plager meg mest i hverdagen er at jeg alltid er så sliten og orker så lite.

Jeg synes det var en god ide å spørre han hva han ønsker. Siden vi alle har forskjellige behov. Noen ønsker å være alene når de har det vanskelig, andre ønsker å ha noen hos seg. Det finnes ikke noe fasitsvar.

Takk for godt svar, Gjest. Jeg må nok spørre ham hva han ønsker, ja. Det er jo bare han som kan vite det. Allikevel er det veldig nyttig for meg med alle svarene jeg har fått, og alt det dere alle sammen har fortalt om hvordan dere opplever å ha PTSD.

til dere.

TS

[AnonymBruker]

Hold dere unna alt som heter leger innen vanlig skolemedisin, det er så mye de ikke forstår og ikke vet i Norge...og de innser ikke engang at de ikke vet så mye.

Søk opp istedet følgende:

- Funksjonell medisin

- Holistisk medisin/tankegang

- Biopater

- Alternative healere og behandlere som i tillegg har fastlege/skolelegeutdanningen

Det tragiske er at det offentlige helse-Norge ved Hlesemyndighetene og Legeforeningen i spissen rett og slett har blokkert for at pasienter kan få støtte eller refusjon til behandling/medisiner/naturmedisiner fra de alternative behandlerne.

Legeforeningen lobber, og skolem,edisinen har monopol på alt av behandling - selv om den altså ikke virker.

Slik er det i Norge også i 2012.

[Gjest Ex-Kjæresten]

Hei folkens..

Jeg har et problem som for meg er en byrde hver dag.. Jeg vil på ingen måte ta vekk oppmerksomheten fra jenta som lagde dette innlegget, men jeg har aldri "gjort dette" før, og jeg føler at her inne er det allerede en gjeng med mange bra svar.

Så jeg lurer rett og slett på om noen her inne kan svare meg på om ex kjæresten min kanskje har denne diagnosen?

Jeg fikk idag høre av ei venninne med dette, at hun trodde exen min har dette pga symptomene..

Vi er 21 og 22 år gamle, men har vært sammen i 5 år. Vi hadde et kjempe bra forhold på alle mulige måter, veldig trygt og godt. Han er født og oppvokst her, men mor og far er fra tyrkia. Han har hatt en turbulent barndom der han har opplevd at faren ikke har vært der for han på noen som helst måte, og han har også opplevd psykisk og fysisk vold. Dette er ALT jeg vet, etter 5 år. Jeg vet at han har hatt søvnløse netter, også hjemme og hos meg fordi han har fortalt det selv. Han hadde også en periode etter at han snakket litt med en kompis om deres forhold til fedrene deres, der han ikke fikk sove om natta, og spurte om han bare kunne få en klem da han trengte det uten noen spm. jeg har merket på han at når ting kommer opp til hodet hans, så skjer det noe med han.. men det er akkurat som om ting er fortrengt resten av tiden.

det ble slutt 11.desember, da hadde vi hatt en uke fra hverandre først, fordi han følte han ikke ville det her mer, men ikke var sikker.. han trodde han heller ville ha en jente fra hjemlandet sitt, og kanskje flytte dit en dag. Han er en veldig vinglete person, når det gjelder det meste. Han er som en liten gutt som trenger masse omsorg til tider, men er også en person som er beintøff og gir F hvis ting blir for mye. for meg og egentlig alle jeg har pratet med, er jo dette bare helt uforståelig. hvorfor vil man finne seg en ny kjæreste, når man allerede har en man elsker? vi har planlagt hele fremtiden vår sammen, fordi jeg er Norsk, og ting vil jo bli 50/50 når det er 2 kulturer og vi er enige om ALT!

Jeg har sett gutten gråte max 5 ganger i løpet av 5 år, 2 av gangene har vært mens vi har hatt dette lille "helvetet" før det ble slutt.. Da har han gråtet fordi han ikke vet hva han vil og skal gjøre.. han er kjempe redd for hva fremtiden vil bringe, og hvordan han en dag KANSKJE vil bli.. han er redd han selv kanskje en dag vil komme til å slå barnet sitt, han frykter det med andre ord, og at jeg ikke vil være der da og at han blir helgepappa eller ingen pappa.. han er veldig redd for at forholdet med en norsk ikke vil vare, etter hva jeg har forstått,og han har også sagt at han syns det her er det beste for meg fordi han ikke vet hvordan han en dag vil bli i forhold til ting med religion osv. han er veldig religiøs inni hjertet sitt, men han er ikke veldig praktiserende, derfor vil han også flytte til tyrkia har jeg skjønt fordi det er "enklere" der inni hans hode. Han er lei seg fordi han ikke klarer å være mer "religiøs" og vil så gjerne. jeg tror det bare er fordi han er i 2 kulturer og at det er han selv som ikke egentlig er sånn, men han vil niholde på alt og det virker som han er redd for å gjøre noe feil i forhold til religionen, han er også veldig redd for å dø, så tror dette har en sammenheng. jeg kjenner han IKKE igjen, for meg er det her bare tull, dette er ikke det han vil, ikke sånn som jeg kjenner han.

Han har også veldig dårlig konsentrasjons evne, og blir gal hvis folk prater for mye ( spessielt meg ), han klarer ikke å henge med. han er en person som trenger mye ro og trygghet, og det får han hjemme hos meg da det kun er meg og mamma som bor her. ( Han har bodd med oss i ca 4,5 år.. )hjemme får han ikke noe ro og ikke noe privatliv.. han fortalte meg også at da han gikk på ungdomskolen, så pleide han å skru av telefonen bare for å sitte hjemme å se på film alene..han har også etter det har blitt slutt fortalt meg at han tenker på det som har skjedd han, hvertfall 1 gang i uka, og han snakket om at han ville prate med mammaen min om dette i starten av "helvete", men vurderer nå etter det ble slutt, kanskje en psykolog fordi han vet ikke hvordan han skal gråte forran mamma. Men dette er ikke noe han vil nå sier han, men før han evt går inn i et nytt forhold. Så det virker som han ville dette veldig gjerne i starten da han hadde det mest vondt, men når det ble slutt og han visste svaret sitt, så vil han vente. Han skyver problemene unna..

For meg virker det som at hele hodet hans ble et kaos, og svaret hans, lyset i tunnelen, ble at : hvis jeg gifter meg med en fra samme land, som har samme kultur, da blir alt bra, og hun vil forstå.

Jeg tror alt dette kommer av at han har problemer han ikke vet hvordan han skal takle..

Han finnes ikke voldelig som person i det hele tatt, han er den som alltid går i mellom og ordner opp hvis det er "Bråk", og han klarer ikke å se at barn har det vondt, sånn som en gang da jeg "tok tak" i broren hans på 3 år, fordi han trasset, så klikket han helt,jeg så frykten i øynene hans, og han ble sint og mente at jeg bare kunne pelle meg vekk.. for han var det for mye, at jeg satt meg ned med broren, "holdt han fast" og snakket til han. Når vi var igjennom dette Helvetet, så sa han at mamman min hadde vært som en far nr. 1 for han og jeg som en far nr. 2, da jeg spurte hvorfor jeg ikke var en "mor" men en far nr. 2, så sa han : fordi mamma alltid var der. Vi har "lært" han ganske mange ting, og virkelig gjort han trygg på oss og seg selv, vi har sett SÅ mye forandring i denne gutten på disse 5 årene, når det gjelder alt. Han er også en utrolig SINT person, han eier IKKE tolmodighet, og klikker for de minste ting på de aller nærmeste - Familien sin og meg.

Han klikker ikke fysisk og kaster ting eller noe, men muntlig. Og spessielt i trafikken. Jeg har alltid sagt til han at han bærer på mye hat, for det hører jeg når han legger ut om folk i trafikken, spessielt. Jeg har prøvd så godt jeg kan å være der for han på alle mulige måter i alle år, vi har vokst mye sammen, og lært oss å takle ting sammen. Han pleide også alltid å gjøre det slutt hver gang vi kranglet før, også gikk han, og når han kom tilbake og vi snakket så var alt okei igjen. Han gir opp ting fort generelt. Dette er noe jeg har lært meg å håndtere, når han blir sint, lar jeg han gå.. Jeg har også lært meg, eller vi, hvordan vi skal kommunisere for at han ikke skal bli lei av å høre på og bli sint.. ++++

Vi har et ekstremt bra forhold på alle mulige måter, men plutselig har han fått dette for seg ut av det blå, og ingen press fra familien hvis noen lurer.. Det er nok det presset som alltid har vært der, disse forventningene som sier at sånn er det, når det gjelder det å gifte seg med en fra hjemlandet som er der nå. Men nå er dette noe han vil sier han.. Han visste ikke om han hadde følelser da han kom med dette, og etter 1 uke så var det dette han ville og følelsene var borte. i løpet av denne uka med Pause så hadde vi kun 2 dager som var 100% uten kontakt.. Og i løpet av denne uka så gråt han 2 ganger fordi han ikke ville høre om at jeg hadde det vondt, og fordi han var kjempe forvirret.

Kan noen være så snill å hjelpe meg, noen råd? noen med ærfaring? jeg tar i mot alt av svar!! Og til deg som lagde dette innlegget, så vil jeg bare si igjen at dette ikke er for å ta vekk din oppmerksomhet, men jeg kjente meg igjen en smule i ditt innlegg, og jeg trenger hjelp til å forstå, og høre om det er noen her inne med diagnosen som kan si meg om dette kanskje kan være det samme eller ikke.. og kanskje du kan fortelle meg om du kjenner deg igjen i mitt? Jeg har ennå ikke gitt opp gutten, og er villig til å gå igjennom ild og vann! <3

[31425364]

Hei TS

Din historie er mer eller mindre identisk med situasjonen jeg befinner meg i nå. (Eks)kjæreseten min har PTSD og er inne i en dårlig periode nå. Helt uventet gjorde han det slutt med begrunnelsen i at jeg fortjener så mye bedre enn han. Han stenger meg mer eller mindre totalt ute. Jeg har gjort alt for å prøve å ivareta forholdet, men hva enn jeg gjør ser det ikke ut til å nytte. Som deg står jeg igjen rådvill. Jeg vil ha tilbake kjæresten min og det fine vi hadde sammen. Jeg vet ikke om det er mulig.. om jeg burde fortsette å kjempe.. eller gi opp.. Jeg ser at det er flere år siden du delte din historie her. Sitter du igjen med noen nyttige erfaringer som du kan dele med meg?

På forhånd takk for svar

[AnonymBruker]

Den 29.12.2011 at 11.37, AnonymBruker skrev:

Hei,

 

Er det noen andre der ute som har erfaring med posttraumatisk stressyndrom, enten fordi de har en kjæreste som har det, eller selv har det?

 

Jeg trenger desperat å høre litt om andres erfaringer med dette. Jeg er i et forhold som har skrantet mer og mer siden i sommer, og antagelig er roten til det meste at kjæresten min sliter veldig med PTSD - mye mer enn jeg forstår, virker det som.

 

Dette er en forferdelig situasjon å være i, selvsagt mest for ham, men også for meg. Jeg har mistet kjæresten min ned i et bunnløst mørkt hull, og aner ikke om han noengang vil komme seg opp igjen

 

Han sier han er glad i meg, men skyver meg samtidig unna og ekskluderer meg fra livet sitt. Han sier han ikke tror han fortjener å være lykkelig, og at jeg derfor egentlig burde finne meg en annen mann. Han tror ikke at han vil leve særlig lenge, og tør derfor ikke satse på en framtid sammen.

 

Han holder meg igjen, og skyver meg samtidig vekk. Sier at han ikke vil miste meg, men at han heller ikke er en god nok kjæreste for meg.

 

Han sliter med de klassiske søvnproblemene og mareritt om nettene. Er stort sett alltid i beredskap kroppslig sett. Er anspent og har det ikke godt. Er deprimert og ser mørkt på veldig mye som en følge av PTSD'en. Vil gjerne sette igang ting/prosjekter/gjøremål, men klarer sjelden fullføre. Mangler til dels initiativ. Han vil veldig mye, men det meste blir det ikke noe mer av enn å prate om det. Han klarer rett og slett ikke.

 

Han vingler ofte fram og tilbake i fht å ta avgjørelser, og klarer ikke bestemme seg for hva han egentlig vil.

 

Han gjemmer (stort sett) alle følelser inni seg, eller stenger av for dem. Han gråter aldri, selv ikke ved store følelsesmessige påkjenninger, ved ting som man skulle tro virkelig ville røre ved ham. Han virker å være styrt av fornuften/hjernen istedetfor følelser/hjertet i ALLE situasjoner.

 

Han unngår situasjoner som kan minne ham på vonde opplevelser. Han er ekstremt dyktig til å stikke hodet i sanden, og til å unnvike det han synes er ubehagelig.

 

Dette var det negative. Samtidig som han har alt det, og strever med det i varierende grad i dagliglivet, så er han så mye mer - selvsagt. Og stort sett så synes jeg at han fungerer svært godt i dagliglivet, men nå vet jo ikke jeg hvordan han egentlig har det på innsiden ... Føler at han skjuler hvor mye han egentlig sliter for meg, faktisk for de fleste, også for familien sin.

 

Han setter på seg en maske, og det er den han viser verden - ellers synes han ikke at han er god nok. Det er det jeg tror han holder på med.

 

Ellers er han en svært oppegående mann, svært klok og smart. Han er følsom (selv om han gjemmer følelsene!), omsorgsfull, og utrolig snill. Han er den snilleste mannen jeg kjenner, selv om PTSD'en kan få ham til å oppføre seg som det motsatte Han er morsom, fantasirik, spennende og, paradoksalt nok, han er den jeg føler meg hjemme hos. Han er den jeg føler meg trygg hos - samtidig som PTSD-siden av ham gjør meg utrygg og redd.

 

Han har mange interesser, og er dyktig i den jobben han (fortsatt) har. Han er nå sykmeldt - noe som sikkert får ham til å føle seg enda mindre verdt enn han allerede gjør. Han dømmer seg selv veldig hardt, og tror ikke særlig godt om seg selv.

 

Jeg elsker ham, men føler at jeg stanger mot en vegg som han aldri kommer til å våge å ta vekk. Det er så trist at jeg ikke har ord for det, for vi har hatt det så bra sammen, og vi kunne ha hatt det så bra sammen fortsatt. Han sier også det, men han våger ikke ...

 

Han har som sagt skjøvet meg mer og mer vekk, og det vi hadde før er det bare stumpene igjen av. Jeg føler jeg har prøvd alt, og at det eneste jeg kan gjøre nå er å slippe ham mer og mer ... Slippe taket, selv om det gjør så vondt at jeg ikke egentlig klarer det.

 

Han går i behandling, men har ved en anledning sagt at han ikke følte det hjalp særlig mye, og at han vurderer å slutte.

 

Hva slags erfaringer har dere med PTSD? Er det noen som har vært sammen med noen med det, og hvordan gikk det? Var det noe dere gjorde for at ting skulle fungere? Hvordan kan man best mulig støtte en som har det? Er det beste bare å trekke seg unna når man blir skjøvet bort, eller skal man stå standhaftig ved personens side så godt det lar seg gjøre?

 

Jeg ønsker bare seriøse svar, da dette er en veldig vond situasjon å stå i. Blir kanskje særlig glad for svar fra mennene her, da det kanskje er lettere for dere å skjønne dere på kjæresten min ... selv om det bare er utfra det jeg har skrevet her. Ellers blir jeg glad for alle svar! På forhånd takk.

Jeg er i akkurat samme situasjon, og det er en forferdelig situasjon. Ikke fordi jeg ikke takler at hun har sykdommen, langt ifra. Det er bare frykten for å miste henne. Vi har vært sammen i 6 måneder, men 5 timer avstand. Vi hadde det perfekt, vi hadde et modent og ærlig forhold. Vi har aldri hatt noen problemer på de 6 månedene, og vi elsker hverandre. Så ble hun syk, og hun sa at vi ikke kunne være sammen akkurat nå. Og jeg sitter igjen med den setningen, ''Vi kan ikke være kjærester akkurat nå''. Det er positivt for meg, men hun sier at hun ikke kan love noe siden hun ikke vet hva som kan skje fremover. Jeg har vist stor forståelse for dette med en gang hun sa dette. Jeg har fortalt henne om igjen at jeg har planer om å vente på henne, og stå på sidelinjen. Vi er bestevenner nå, men jeg gir ikke opp på henne, jeg kommer aldri til å gi opp henne på grunn av en sykdom. Uansett hvor syk eller hardt det er. Det bare plager meg veldig over at jeg ikke vet om det kan bli oss eller ikke. Jeg tror ikke hun har gått til profesjonell hjelp enda. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, fordi jeg har lest meg opp om Posttraumatisk stress, og der står det tydelig at de som har det må skaffe seg profesjonell hjelp fort. Hun er ikke en person som søker hjelp om hun skal trenge det, hun vil ikke belaste noen med det. Det er det som plager meg. Foreldrene henne vet om dette, så jeg håper de gjør noe. Hun er forresten 21 år. Det spørsmålet jeg sitter igjen med nå er om jeg skal nevne for henne at hun burde skaffe seg hjelp, om hun ikke allerede gjør det. Men jeg vil ikke legge press på henne, eller skape noe stress, gjøre henne frustrert. Jeg bare håper at Posttraumatisk stress er noe man KAN blir friskere av. Jeg er desperat etter å hjelpe henne, fordi det kan hende hun ikke prøver å hjelpe seg selv med det første. 

Hun lider av traumer og søvnproblemer. Hun har slitt med dette før, for kanskje 2 år siden eller noe. Men så ble hun frisk, det er da vi ble sammen, en stund etter det. Jeg vet hun har slitt litt mens vi har vært sammen, men hun trengte ikke gå på medisiner, så hun var helt fin. Helt til nå de tre siste månedene. 

Jeg vet ikke hva jeg spør i dette innlegget her. Jeg er bare redd, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare ikke tenke på henne, eller bry meg. Jeg vil mest av alt være der for henne.

Anonymkode: 544f8...f61

[AnonymBruker]

Hei, TS igjen her, som fant igjen sin gamle tråd fra flere år tilbake... da jeg igjen sitter og søker på ptsd på nettet.

Det som viste seg i denne situasjonen som jeg har beskrevet i 2011 var, etter flere år og masse strev, at denne kjæresten min (som jeg virkelig trodde var verdens snilleste mann som slet med ptsd) - var verdens største løgnhals og drittsekk - for ikke å bruke verre ord på han.

Han har nok aldri hatt ekte ptsd, han bare lot som (for øvrig en av hans mange "diagnoser" som viste seg å være falske).

Dette høres utrolig ut, men det er sant. I dag er det jeg som sitter igjen med ptsd, ironisk nok, etter mange av de tingene han utsatte meg for. Jeg har begynt i traumebehandling.

Til alle dere som virkelig sliter med ptsd/traumer og dere som er pårørende og redde, jeg håper dere får hjelp alle sammen, og blir friske! ❤️

Og så tror jeg leksa jeg har lært (en av mange) er at man ikke skal strekke seg så fryktelig langt for å leve med et menneske som faktisk gjør det veldig vanskelig for en selv... Ser jo i teksten som jeg skrev her hvor langt jeg strakk meg for han og hvor mye følelser jeg investerte i ham og forholdet - og alt fra hans side viste seg å være nada. Dagens "leksjon" 😜

Anonymkode: 1dd99...d35

[Gjest supernova_87]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, TS igjen her, som fant igjen sin gamle tråd fra flere år tilbake... da jeg igjen sitter og søker på ptsd på nettet.

Det som viste seg i denne situasjonen som jeg har beskrevet i 2011 var, etter flere år og masse strev, at denne kjæresten min (som jeg virkelig trodde var verdens snilleste mann som slet med ptsd) - var verdens største løgnhals og drittsekk - for ikke å bruke verre ord på han.

Han har nok aldri hatt ekte ptsd, han bare lot som (for øvrig en av hans mange "diagnoser" som viste seg å være falske).

Dette høres utrolig ut, men det er sant. I dag er det jeg som sitter igjen med ptsd, ironisk nok, etter mange av de tingene han utsatte meg for. Jeg har begynt i traumebehandling.

Til alle dere som virkelig sliter med ptsd/traumer og dere som er pårørende og redde, jeg håper dere får hjelp alle sammen, og blir friske! ❤️

Og så tror jeg leksa jeg har lært (en av mange) er at man ikke skal strekke seg så fryktelig langt for å leve med et menneske som faktisk gjør det veldig vanskelig for en selv... Ser jo i teksten som jeg skrev her hvor langt jeg strakk meg for han og hvor mye følelser jeg investerte i ham og forholdet - og alt fra hans side viste seg å være nada. Dagens "leksjon" 😜

Anonymkode: 1dd99...d35

Man hører jo om psykopater og drittsekker daglig, men at noen kan gå så langt som dette for å ødelegge et annet menneske, det er rett og slett vanskelig å tro på. Kanskje man ikke vil tro det? Fordi man ikke ønsker å bo i en sånn verden. Mener du å si at alt han gjorde var bevisst og for å bryte deg ned?

Huff, godt du er kommet deg ut av det og nå får behandling. Håper den er effektiv, og at du slipper å gå flere år med plager etter dette forholdet!  

[Menchit]

12 timer siden, Rainstorm skrev:

Man hører jo om psykopater og drittsekker daglig, men at noen kan gå så langt som dette for å ødelegge et annet menneske, det er rett og slett vanskelig å tro på. Kanskje man ikke vil tro det? Fordi man ikke ønsker å bo i en sånn verden. Mener du å si at alt han gjorde var bevisst og for å bryte deg ned?

Huff, godt du er kommet deg ut av det og nå får behandling. Håper den er effektiv, og at du slipper å gå flere år med plager etter dette forholdet!  

I tråden om relasjonskader og traumer er det noen som skriver om en bok, tror den het PTSD, from surviving to thriving eller noe lignende.

Forfatteren skriver at mange med PTSD er feildiagnostisert med personlighetsforstyrrelser. Da er det sikkert naturlig at det går begge veier. 

Han skriver også at med PTSD så kan "fight" mekanismen ta overhånd, og darisikerer man å utvikle mange narsissistiske trekk. Hvis dette stemmer så blir det vanskelig å skille mellom hva som er hva. Men resultatet er jo det samme, de ødelegger menneskene rundt dem som er glade i dem.