Problemer med svigersene over lang periode

[AnonymBruker]

Jeg må bare få ut all den frustrasjonen, tårene, og negative følelsene jeg har. Det blir et langt innlegg, men jeg er veldig veldig lei meg og må få det ut. Jeg har det helt forferdelig... pga. min manns familie.

Vi har vært i lag i 8 år, gift i 6 år. For seks år siden flyttet jeg til den byen hvor han bor. Jeg kjente ingen. Begynte å jobbe ganske raskt etter at jeg flyttet hit. Jobben var grei, kollegaene var greie, men etter jobb var jeg mye alene med mannen. Han er bare den mest fantastiske, den hyggeligste og snilleste mannen! Vi fant på en del ting i lag, men jeg savnet jenteprat, jentekvelder og generelt jenteting i ny og ne.

Jeg hadde et greit nettverk der jeg bodde før, hadde ikke mange venniner, men jeg var lykkelig. Jeg var vennlig og ganske utadvendt, har jeg hørt fra andre.

På det nye stedet var jeg avhengig av min manns familie når det gjaldt det sosiale. Det gikk ganske greit. Svigermor er utadvendt, vi perlet i lag, og gjorde litt håndarbeid. Hun var ikke så kjempe inkluderende med meg, men jeg tenkte at det var pga. aldersforskjellen, og pga. at vi ikke kjente hverandre så godt. Det gikk helt greit, og jeg kjente at det kommer til å bli bedre etter hvert. Så feil kan man ta.

Ca. 10 mnd. etter at jeg flyttet hit, flyttet svigerbror med kone og baby hjem. Jeg var glad, tenkte at det blir godt å ha ei jente i familien som er bare noen få år eldre enn meg, så kan vi finne på noe av og til. Av og til dro jeg til byen på lørdager for å komme meg litt ut. Svigermor har aldri sendt en sms til meg om at «jeg er i byen, kom og drikk en kopp kaffe», men jeg tenkte at jeg ikke vil trenge meg på, hun var jo der med sine eldre venniner. Jeg hadde ingen å være i lag med, men jeg tenkte at det går seg til etter hvert. Jeg så bilen hennes parkert utenfor kafén av og til, og tenkte at jeg går inn og sier hei likevel, også kan jeg gå og se på klær etterpå (det er klesbutikk og kafé i ett). Og der ser jeg henne med sine venniner og sin svigerdatter, drikker kaffe, og storkoser seg. Jeg kjente en klump i halsen og gikk ikke inn. Dette har gjentatt seg flere ganger over en lengere tid. Jeg så svigermor og hennes svigerdatter på kafén eller på klesbutikken...ingen av dem har spurt meg om jeg vil være med. Jeg ble lei meg og begynte å tenke på hva det er jeg gjør feil, hvorfor vil hun være med sin andre svigerdatter men ikke med meg? Sant nok har hun vært i familien mye lengere en meg, men likevel.

Etter hvert har jeg blitt mer og mer lei meg, jeg tenkte på at det er noe feil med meg, og var bekymret for hvordan jeg skal klare å skaffe meg et nettverk her, når de som står meg nærmest ikke vil ha noe med meg å gjøre...da må det være noe galt med meg. Jeg har gått rundt og grublet. Har ikke sagt noe til mannen, eller kanskje av og til i en bisetning, men jeg sa ikke noe tydelig. Jeg ville ikke at han skal være i midten. Jeg tenkte at hvis jeg bare finner ut hva som er galt med meg og «reparerer» det, da skal alt ordne seg. Og dette ble min hovedbeskjeftigelse ved siden av jobb: analysere meg selv. Jeg observerte min «svigersøster» på familiesammenkomster, sammenlignet meg selv med henne, og prøvde å bli som henne. Hun var jo akseptert! Hvis jeg bare blir som hun, da blir jeg også akseptert!

Jeg visste aldri hvor jeg hadde svigersøstera. Hun var stille, men hyggelig, alltid samme reaksjon, aldri sur, aldri glad, bare hyggelig på en monoton måte.

Jeg gikk over i ny jobb etter 1,5 år. Det var en ganske tøff jobb å håndtere, men det gikk greit. Årene gikk og jeg ble mer og mer opptatt av hvorfor jeg ikke er god nok for min manns familie! Jeg ble invitert på familiesammenkomster, men meget sjelden til noe «jenteting». Samtidig viste jeg at svigermor og svigersøster fant på ting i lag, også utenom felles interessene pga. barnet.

Jeg begynte å få problemer på jobb. Problemer i den forstand at den minste kommentar gjorde at jeg måtte på do og gråte. Jeg gjorde jobben, fikk aldri noe negativ tilbakemelding, men den minste forandring som jeg ikke likte, eller den minste spøk som var kanskje litt ubehagelig, gjorde at jeg måtte springe til det nærmeste stedet hvor jeg kunne gråte. Av og til nådde jeg ikke doen, så jeg satt på telefonkottet, og lot som om jeg snakket i tlf, men egentlig så gråt jeg. Også løy jeg til kollegaene om at jeg fikk noe i øyet, eller at jeg har allergi, og derfor hadde jeg røde øyne. Jeg trodde at det var bare jobbens skyld, og det var det til en viss grad, men jeg ser det nå at jeg var i ubalanse fra før, og derfor har jobbet påvirket meg såpass mye.

Jeg fant ikke glede i noe, alt var et ork, jeg var veldig irritabel og hadde utagerende reaksjoner som overrasket til og med meg, for ikke å snakke om min mann. Jeg mistet bestefaren min midt opp i alt, det var meget tungt å håndtere og jeg fikk selvmordstanker. Etter hvert ble det så ille at jeg innså at jeg måtte til lege. Jeg ba mannen min komme med meg, og bra var det, for når vi gikk inn til legen og han spurte hva han kunne hjelpe meg med, så begynte jeg å gråte, og kunne ikke snakke. Mannen min forklarte så godt han kunne hva som var problemet. Jeg ble sykemeldt og begynte å gå til samtale til psykiatrisk sykepleier. Sykepleieren var kjempeflink, han hjalp meg veldig mye. Jeg kom meg på beina, skiftet jobb og trivdes.

Men hver gang vi skulle på familiesammenkomster, kjente jeg klump i halsen, var nervøs, og innerst inne håpet jeg at jeg blir syk sånn at jeg ikke måtte dra. Hver gang ble jeg minnet på at jeg ikke er god nok. Jeg oppførte meg som den andre svigerdattera, sa ikke mye, var hyggelig, men formell, men likevel ble jeg ikke inkludert i noe jenteting. Det gikk opp og ned igjen, og jeg vurderte å dra på samtaler igjen, men jeg bestemte meg for at jeg ikke skal la to kjerringer ødelegge meg. Vil ikke de ha noe med meg å gjøre? Greit, jeg vil heller ikke ha noe med dem å gjøre.

Etter hvert fikk jeg noen venniner, og hadde et lite nettverk. Også ble jeg gravid i år. Svigermor begynte å snakke om at de vil gjerne ha noe med meg å gjøre, bla bla. I år på julaften bestemte jeg meg for ikke å delta på noe familiesammenkomst. Jeg gidder ikke å ha klump i halsen mer, jeg gidder ikke å være oversett mer og late som om det er helt greit! De spurte meg hva som var galt, hvorfor dro jeg ikke til dem. Som svar har jeg skrevet et 6-siders brev. Jeg var brutalt ærlig, og skrev ting akkurat sånn som jeg mente uten å pakke det inn, eller tenke på at det kan såre dem. Jeg har fortalt hvordan de har fått meg til å føle meg gjennom mange år.

Etter at de leste brevet, ble de sjokkert, og tok kontakt med min mann. Jeg hørte på telefonsamtalen uten at svigermor visste det. Selvfølgelig hadde jeg ikke rett i følge dem, bla bla. De var bare bekymret for at jeg nå ødelegger forholdet mellom min mann og foreldrene, og mellom min mann og broren. Jeg har aldri i løpet av seks år hørt svigermor si til mannen min «Jeg er glad i deg», men nå sa hun det.

Heldigvis tok mannen min det veldig fint. Etter at han hadde lest brevet mitt, har vi snakket mye, og han sa at han fikk en ny forståelse for hvordan jeg har følt meg. Nå skjønte han hvorfor jeg var så irritabel av og til, og at jeg ikke ville dra på besøk til svigersene.

Det føltes godt å få sagt alt, skulle ha gjort det for lenge siden. Men likevel er jeg trist, og skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg aldri var god nok.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke problemene dine har med dine svigerforeldre å gjøre, de har jo ikke gjort noe mot deg?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke problemene dine har med dine svigerforeldre å gjøre, de har jo ikke gjort noe mot deg?

TS her.

Jeg var glad, energisk og vennlig når jeg flyttet hit. Problemene startet da de nesten aldri tok kontakt og ignorerte meg,også på familiesammenkomster. Likegyldighet er veldig sårende...Jeg ville ta kontakt flere ganger, derfor gikk jeg dit hvor jeg visste svigermor er på lørdager. Men det er vanskelig (i hvertfall for meg)å ringe noen når man ser det med egne øyne at andre som har samme rolle som deg i familien blir behandlet på en helt annen måte enn deg. Da blir jeg ihvertfall lei meg, og kan ikke ta den telefonen.

Kanskje problemet ligger hos meg. Men jeg lurer på hvorfor det er bare dem jeg har problemer med? Selv om det gikk tregt å få venniner, så klarte jeg det når jeg bestemte meg for at her går grensa, jeg er ferdig med siversøster og svigermor, og kommer til å bli meg selv fra nå av.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du har følt det utestengt og glemt på et nytt sted. Allikevel har du latt svigermor få for stor makt over deg og ditt. I dine tanker. Jeg tror heller at det er noen ting som har trigget de følelsene du sitter med i dag. Flott at du tar tak i det og får profesjonell hjelp. For din egen del.

[Elle Melle]

Men sa du noen gang til dem at du gjerne ville være med da? Eller burde de bare ha forstått det av seg selv? Hvis du tenker ditt og trekker deg unna lager du problemer for deg selv som du ikke trengte å ha.

Neivel, de løp ikke etter deg og var inkluderende, men var det deres jobb å gjøre det uten at du sa i fra om at du følte deg utenfor? Hvorfor er ditt liv deres ansvar? Det er ditt ansvar, og det ansvaret tar du når du gjør slik som du har gjort nå: Skiftet til en triveligere jobb, skaffet deg venner, vært ærlig med mannen.

Det er slett ikke urimelig å tro at de synes du overdriver og anklager dem for ting de ikke kjenner seg igjen i. Noe som er vanskelig å takle for de fleste. På meg virker du overfølsom og hårsår og vil at andre skal ta ansvaret for ditt liv når det gjelder de sosiale relasjonene til svigerfamilien.

Når det er sagt aner jeg jo ingen ting om hva som er vanlig i deres familie eller på det stedet du bor. Om det er vanlig at alle henger sammen til enhver tid forstår jeg mer av at du føler deg dårlig behandlet. Men jeg kommer fra et sted der man ikke gjør det, og ville aldri tenke tanken om at andre burde invitere meg bare fordi de selv finner på noe. Men gjør de det i din svigerfamilie altså? Sånn uten videre? Da er det mer forståelig.

[Gjest gjest]

Uff, det var trist å lese historien din. Skjønner godt at du følte deg utenfor. Det er vanskelig i slike situasjoner hvor ingen tilsynelatende gjør noe galt, man blir ikke mobbet og det er ingen som er slemme på den måten, men det er forferdelig å føle seg ignorert og at noen ikke liker en på den måten du har gjort.

Kjenner meg litt igjen med mine egne svigerforeldre, hun har alltid ignorert meg, altså alltid vært hyggelig og høflig, men hun var aldri interessert i å snakke med meg på tomanshånd, følte det var en situasjon hun prøvde å unngå, og ikke interessert i å bli kjent med meg. I sommer satt alle ute i hagen hos svigers, og alle gikk inn for noe og kun jeg og hun satt igjen, så gikk plutselig hun også. Veldig rart og ubehagelig. Noen ganger gir hun bare klem til sønnen og ikke meg hvis vi kommer, men så kan hun plutselig gi meg en fin bursdagsgave. For meg har det vært best å bare ignorere henne tilbake. Gidder ikke snakke med henne, eller reise dit, kun en sjelden gang og da sier og gjør jeg minst mulig.

Du burde heller tenke at det er de som er rare og at det er noe galt med de, som har oppført seg slik mot deg. Jeg og svigermor er forskjellige, ikke sånn vildt forskjellige, men bare litt forskjellige typer liksom, hun greier tydeligvis ikke å omgås mennesker som er litt annerledes enn henne, så jeg tenker at det er hos henne problemt ligger, og at hun må ha et vanskelig liv som har det sånnt.

Det er synd at du på en måte har måttet "kaste bort" så mange år på å bo der og bli påvirket av henne.

Hvorfor kan ikke dere flytte til der dere bodde? Virker som hun har tenkt å ha mer med deg å gjøre nå som du skal ha baby, nå passer det henne, jeg hadde ikke latt henne. Jeg ville ringt henne like ofte som hun har ringt deg, og invitert like mye til besøk.

Lykke til fremover

[AnonymBruker]

Uff, det var trist å lese historien din. Skjønner godt at du følte deg utenfor. Det er vanskelig i slike situasjoner hvor ingen tilsynelatende gjør noe galt, man blir ikke mobbet og det er ingen som er slemme på den måten, men det er forferdelig å føle seg ignorert og at noen ikke liker en på den måten du har gjort.

Kjenner meg litt igjen med mine egne svigerforeldre, hun har alltid ignorert meg, altså alltid vært hyggelig og høflig, men hun var aldri interessert i å snakke med meg på tomanshånd, følte det var en situasjon hun prøvde å unngå, og ikke interessert i å bli kjent med meg. I sommer satt alle ute i hagen hos svigers, og alle gikk inn for noe og kun jeg og hun satt igjen, så gikk plutselig hun også. Veldig rart og ubehagelig. Noen ganger gir hun bare klem til sønnen og ikke meg hvis vi kommer, men så kan hun plutselig gi meg en fin bursdagsgave. For meg har det vært best å bare ignorere henne tilbake. Gidder ikke snakke med henne, eller reise dit, kun en sjelden gang og da sier og gjør jeg minst mulig.

Du burde heller tenke at det er de som er rare og at det er noe galt med de, som har oppført seg slik mot deg. Jeg og svigermor er forskjellige, ikke sånn vildt forskjellige, men bare litt forskjellige typer liksom, hun greier tydeligvis ikke å omgås mennesker som er litt annerledes enn henne, så jeg tenker at det er hos henne problemt ligger, og at hun må ha et vanskelig liv som har det sånnt.

Det er synd at du på en måte har måttet "kaste bort" så mange år på å bo der og bli påvirket av henne.

Hvorfor kan ikke dere flytte til der dere bodde? Virker som hun har tenkt å ha mer med deg å gjøre nå som du skal ha baby, nå passer det henne, jeg hadde ikke latt henne. Jeg ville ringt henne like ofte som hun har ringt deg, og invitert like mye til besøk.

Lykke til fremover

TS her.

Takk for oppmuntrende ord :-)

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om at svigermor er hyggelig og høflig. Hun er tilsynelatende helt grei, men aldri min svigermor egentlig. Hun er svigermor til den andre svigerdattera og bestemor til hennes barn. Det er disse to rollene jeg opplever henne i.

Jeg studerte 100% ved siden av 100% jobb i 2 år. Hun visste som oftest ikke hva jeg studerte engang. Når jeg sa at jeg hadde eksamen, så var svaret "å ja, i hvilket fag? Studerer du nå igjen" Da hadde jeg studert hele semesteret, men hun var aldri interessert i å vite noe om det. Også var hun sur at jeg ikke ble med på 17.mai arrangement fordi jeg reiste den 18. og hadde eksamen den 19.

Bare de kan forstå situasjonen som har opplevd noe sånt selv- sånn er det med alt. Det som jeg er veldig glad for er at jeg har klart å ikke bry meg så mye etter hvert. Da ble det mye lettere å være meg selv og ikke prøve å etterligne min svigersøster bare for å bli akseptert av dem.

Det ga resultater, jeg har jo fått venniner :-) Jeg kan selvfølgelig ikke bare slette alt fra minnet, så det stikker i hjertet av og til, men det går fremover nå, og jeg ser at andre vil faktisk være med meg når jeg er meg selv :-)

Det her kan bare bli bedre :-)

Ønsker deg også lykke til videre :-)

[AnonymBruker]

Takk for innspill, alle sammen :-)

Det er selvfølgelig sånn at man alltid kunne ha gjort ting annerledes, så hadde det kanskje vært bedre. Men det vet man ikke.

Men som en av dere nevnte, har jeg dessverre latt de to kvinnene få for mye makt over meg, og det har påvirket meg psykisk. Jeg vet dette nå, for etter at jeg dro grensa, og ikke tenkte så mye på saken, så ble alt bedre.

Jeg forventer heller ikke at de inviterer meg med på ting hvis ikke de vil. De har sine ting, og på lik linje kunne vi hatt våre ting, tenkte jeg. Men det var det aldri interesse for. Og det gjorde vondt, for jeg trodde at det var noe med meg. Og kanskje det var det, men vi mennesker er forskjellig, og ikke alle må like alle. Det har jeg akseptert nå, de liker meg ikke, og det er greit, ikke hyggelig i det hele tatt, men det er greit.

Jeg kjenner at det føltes godt å lette på trykket, og fortelle ting både i brevet og her. Det gjør det lettere å se positivt fremover :-)

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for oppmuntrende ord :-)

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om at svigermor er hyggelig og høflig. Hun er tilsynelatende helt grei, men aldri min svigermor egentlig. Hun er svigermor til den andre svigerdattera og bestemor til hennes barn. Det er disse to rollene jeg opplever henne i.

Jeg studerte 100% ved siden av 100% jobb i 2 år. Hun visste som oftest ikke hva jeg studerte engang. Når jeg sa at jeg hadde eksamen, så var svaret "å ja, i hvilket fag? Studerer du nå igjen" Da hadde jeg studert hele semesteret, men hun var aldri interessert i å vite noe om det. Også var hun sur at jeg ikke ble med på 17.mai arrangement fordi jeg reiste den 18. og hadde eksamen den 19.

Bare de kan forstå situasjonen som har opplevd noe sånt selv- sånn er det med alt. Det som jeg er veldig glad for er at jeg har klart å ikke bry meg så mye etter hvert. Da ble det mye lettere å være meg selv og ikke prøve å etterligne min svigersøster bare for å bli akseptert av dem.

Det ga resultater, jeg har jo fått venniner :-) Jeg kan selvfølgelig ikke bare slette alt fra minnet, så det stikker i hjertet av og til, men det går fremover nå, og jeg ser at andre vil faktisk være med meg når jeg er meg selv :-)

Det her kan bare bli bedre :-)

Ønsker deg også lykke til videre :-)

Moren min husker ikke hva jeg studerte på skolen eller hva jeg jobber med. Hun er glad i meg for det, bare husker dårlig :gjeiper: Vi går aldri på kafeer eller gjør fellesaktiviter fordi vi har ikke noe til felles. Selv om en er i familie så trenger en jo ikke å henge masse sammen.

Syns det er helt feil å forvente at svigermor skal be deg på kafe. Jeg kunne aldri tenkt meg å gått på kafe med min svigermor. Hun er moren til gubben, men der stopper det for min del.

Det er ganske vanlig å ikke ha bestevennine forhold med svigermor. Men det høres ut som svigermoren min din er sånn normal grei. Hun virker ikke som det "monsteret" du kaller henne.

Jeg tror at du lider av depresjon basert på hva du skriver.

[Sinner]

Det kan jo være du har virket avvisende også? For alt du vet kan det være svigermoren din har ventet på at du skal vise interesse, det kan jo være slik svigerinnen din har fått god kontakt med svigermoren din. At hun har tatt "første steget" altså.