Vil alltid ønske meg ett barn til?

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ikke noen barnekjær person. Synes barn kan være både bråkete og slitsomme. Kan føle meg utslitt etter en dag sammen med mine egne barn, og kan ikke fordra å være gravid.

Allikevel har jeg skaffet meg en ungeflokk, som jeg elsker over alt på jord. Flotte, velskapte og (som i enhver mors øyne) vakre barn. Det er så fantastisk å se entusiasmen og gleden deres, og hvordan de utvikler seg til egne individer.

Problemet mitt er at jeg tydeligvis aldri kommer til å slutte å få lyst på flere! Har hatt en veldig slitsom periode med små barn de siste åra, men allerede for et halvt år siden presterte jeg å si til mannen min at jeg kunne tenke meg et barn til. Det skal sies at jeg var lettere bedugget for anledningen. Dette er ellers noe jeg forsøker å holde for meg selv, og la være å mase om.

Ønsket har flere aspekter ved seg. Dels er det følelsen av en ny baby, men det viktigste er at dette faktisk blir en person, en flott person, og ved å ikke få flere mister vi på en måte denne personen. Vanskelig å forklare.

Men som sagt, jeg opplever også barn som et slit, og ved å få enda flere vil det jo gå enda flere år med begrenset frihet, trassalder, løpe etter barnet for å passe på at det ikke skader seg, osv. Det vil bli enda en til å skape baluba og høyrøstet snakk ved middagsbordet. Så det er jo galskap, og samtidig er vel sjansene store for at jeg fortsatt vil føle savnet ved ikke å få flere selv om jeg skulle fått enda ett? Ønsket om å få flere barn blir nesten bare sterkere etter hvert som jeg blir eldre. Det er muligens kroppen som sier i fra om at jeg ikke har så mange fruktbare år igjen, og at jeg må skynde meg.

Vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget, men var greit å få luftet tankene.

4- barnsmor

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg flere barn. Det å gå gravid, føde og de første årene er helt spesielt. Det sier jeg selv om jeg har hatt et veldig tøft svangerskap, en traumatisk fødsel og vært alene med smått.

Gradvis så skjønte jeg at den tiden var over. Alene med barn og uten forhold så blir det sånn. Til slutt var mine barn så store at jeg ikke kunne se meg for å starte på nytt igjen. Dette var en prosess som tok nesten 10 år.

Det var med en viss sorg å vite at jeg ikke kom til å oppleve det igjen. Det helt unike og spesielle som kun kvinner kan oppleve.

Nå nyter jeg store barn og ser fram til å bli bestemor. Tenker bare at der er ulike faser i livet. Jeg har passert noen av de.

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem med 5 barn som nok er slik som deg; får aldri nok.

Jeg kan forstå den følelsen, men veldig få tenker på det beste for barna.

Man tenker fort at jo flere jo bedre, for da har de flere lekekamerater - men sannheten er at foreldre er bare mennesker med en begrenset energi og tid, og jo flere barn man får, jo mindre oppmerksomhet får hvert barn.

Det vil bli mindre tid til å prioritere hvert enkelt barn, og når det begynner å komme opp i et visst antall så vil man måtte skorte på områder som faktisk betyr endel for barn.

Så om man synes det er vanskelig å begrense seg, så bør man skifte fokus fra eget behov(for det er KUN det dette handler om - egen sorg, ønske etc) - og fokusere på å være skikkelig tilstede for de barna man har allerede.

Føler du at du har ekstra overskudd, så gi det heller til de barna du allerede har ved å følge dem enda mere opp på ting de trenger. Engasjer deg i deres aktiviteter, vær enda mer tilstedeværende.

Ikke få et nytt barn hver gang behovet melder seg - det går faktisk ut over de andre barna når man begynner å bli mange.

Som foreldre føler man at man elsker alle barna uansett, mens barna veldig fort kan føle seg tilsidesatt og nedprioritert av de minste ting.

[lilljan]

Jeg er også veldig delt der. Jeg har to velskapte barn. Hva mer kan jeg ønske meg egentlig, graviditene har vært slitsom, småbarnsperioden er jo fantastisk men også litt tung og slitsom. Men så fort jeg er litt ovenpå så ønsker jeg meg et barn til. Men jeg er så glad for at jeg får mer frihet og tid og enklere hverdag men det kan liksom ikke overstråle gleden det er ved å få et barn.

[PRT]

Fire er allerede i overkant mange.

[lilljan]

Jeg har et familiemedlem med 5 barn som nok er slik som deg; får aldri nok.

Jeg kan forstå den følelsen, men veldig få tenker på det beste for barna.

Man tenker fort at jo flere jo bedre, for da har de flere lekekamerater - men sannheten er at foreldre er bare mennesker med en begrenset energi og tid, og jo flere barn man får, jo mindre oppmerksomhet får hvert barn.

Det vil bli mindre tid til å prioritere hvert enkelt barn, og når det begynner å komme opp i et visst antall så vil man måtte skorte på områder som faktisk betyr endel for barn.

Så om man synes det er vanskelig å begrense seg, så bør man skifte fokus fra eget behov(for det er KUN det dette handler om - egen sorg, ønske etc) - og fokusere på å være skikkelig tilstede for de barna man har allerede.

Føler du at du har ekstra overskudd, så gi det heller til de barna du allerede har ved å følge dem enda mere opp på ting de trenger. Engasjer deg i deres aktiviteter, vær enda mer tilstedeværende.

Ikke få et nytt barn hver gang behovet melder seg - det går faktisk ut over de andre barna når man begynner å bli mange.

Som foreldre føler man at man elsker alle barna uansett, mens barna veldig fort kan føle seg tilsidesatt og nedprioritert av de minste ting.

Er det helt slik? Jeg har venninner med flere barn 3-4 barn. Jeg føler disse er overskuddsmennesker som har prioritert det å få barn. Og har mye energi og egne opplevelser med hvert enkelt barn. Arbeid og penger er derimot ikke deres prioritering.

Men skulle vi alltid tenkt slik som du viser ville vi jo egentlig bare hatt et barn og vært veldig tilstede der. Barn har godt av søsken om det er en eller fire søsken.

[Gjest ts]

Jeg har et familiemedlem med 5 barn som nok er slik som deg; får aldri nok.

Jeg kan forstå den følelsen, men veldig få tenker på det beste for barna.

Man tenker fort at jo flere jo bedre, for da har de flere lekekamerater - men sannheten er at foreldre er bare mennesker med en begrenset energi og tid, og jo flere barn man får, jo mindre oppmerksomhet får hvert barn.

Det vil bli mindre tid til å prioritere hvert enkelt barn, og når det begynner å komme opp i et visst antall så vil man måtte skorte på områder som faktisk betyr endel for barn.

Så om man synes det er vanskelig å begrense seg, så bør man skifte fokus fra eget behov(for det er KUN det dette handler om - egen sorg, ønske etc) - og fokusere på å være skikkelig tilstede for de barna man har allerede.

Føler du at du har ekstra overskudd, så gi det heller til de barna du allerede har ved å følge dem enda mere opp på ting de trenger. Engasjer deg i deres aktiviteter, vær enda mer tilstedeværende.

Ikke få et nytt barn hver gang behovet melder seg - det går faktisk ut over de andre barna når man begynner å bli mange.

Som foreldre føler man at man elsker alle barna uansett, mens barna veldig fort kan føle seg tilsidesatt og nedprioritert av de minste ting.

Det er klart det er et poeng å ha tid til alle, og kanskje det viktigste argumentet for meg.

Men samtidig vil man jo aldri være sikker på at ikke barna vil føle seg bitter på foreldrene for et eller annet? "Moren min skilte seg fra far/var sur/bryr seg ikke om meg/drakk/tenkte bare på karrieren" osv.

De barna vi har ser ut til å ha det bra, fungerer sosialt, utvikler seg som de skal, de to som går på skolen gjør det godt der osv.

Sier ikke at dette gjør det uproblematisk å fortsette å få flere, men det er alltid mange aspekter ved en sak.

[AnonymBruker]

Ikke få et nytt barn hver gang behovet melder seg - det går faktisk ut over de andre barna når man begynner å bli mange.

Som foreldre føler man at man elsker alle barna uansett, mens barna veldig fort kan føle seg tilsidesatt og nedprioritert av de minste ting.

Veldig sant. Jeg har en stor søskenflokk og synes det er helt topp. Men utrolig mange ganger har jeg følt meg tilsidesatt pga økonomiske problemer (mor og far blir plutselig syke og har ikke lengre råd til å ta skikkelig godt vare på alle sammen), plassmangel (ingen har egne rom. etter at jeg ble 17 har jeg ligget på sofaen og loftet), ikke mulighet til å snakke med mine foreldre om mine problemer (mobbing). Mange ganger ungikk jeg å "forstyrre" mine foreldre med mine problemer pga jeg følte de var slitne og hadde mye annet å tenke på. Jeg var eldst.

[AnonymBruker]

Det er klart det er et poeng å ha tid til alle, og kanskje det viktigste argumentet for meg.

Men samtidig vil man jo aldri være sikker på at ikke barna vil føle seg bitter på foreldrene for et eller annet? "Moren min skilte seg fra far/var sur/bryr seg ikke om meg/drakk/tenkte bare på karrieren" osv.

Her har jeg bare hatt to barn og et har følt seg tilsidesatt pga sykdom hos søsken så du trenger ikke mer enn to barn før noen kan føle seg tilsidesatt.

[Gjest imli]

Eg føler det på akkurat same måte som deg, TS

[Gjest Gjest]

Veldig sant. Jeg har en stor søskenflokk og synes det er helt topp. Men utrolig mange ganger har jeg følt meg tilsidesatt pga økonomiske problemer (mor og far blir plutselig syke og har ikke lengre råd til å ta skikkelig godt vare på alle sammen), plassmangel (ingen har egne rom. etter at jeg ble 17 har jeg ligget på sofaen og loftet), ikke mulighet til å snakke med mine foreldre om mine problemer (mobbing). Mange ganger ungikk jeg å "forstyrre" mine foreldre med mine problemer pga jeg følte de var slitne og hadde mye annet å tenke på. Jeg var eldst.

Samme erfaring som deg. Vi var en stor søskenflokk. Foreldrene våre hadde ikke mulighet for å se det enkelte barnet. Det var ikke bra på noen måte. Nå er jeg selv forelder til to små. Jeg skal ikke ha flere. Jeg vil ha tid til å være sammen med de to jeg har. Jeg syns det er litt uansvarlig å få store barneflokker.

[Gjest imli]

Samme erfaring som deg. Vi var en stor søskenflokk. Foreldrene våre hadde ikke mulighet for å se det enkelte barnet. Det var ikke bra på noen måte. Nå er jeg selv forelder til to små. Jeg skal ikke ha flere. Jeg vil ha tid til å være sammen med de to jeg har. Jeg syns det er litt uansvarlig å få store barneflokker.

Evt kan ein sjå slik på det at det å berre ha ein eller to skapar ungar som krev for mykje oppmerksemd og ikkje lærar seg å sjå andres behov.

[Gjest Mahareth]

Samme erfaring som deg. Vi var en stor søskenflokk. Foreldrene våre hadde ikke mulighet for å se det enkelte barnet. Det var ikke bra på noen måte. Nå er jeg selv forelder til to små. Jeg skal ikke ha flere. Jeg vil ha tid til å være sammen med de to jeg har. Jeg syns det er litt uansvarlig å få store barneflokker.

Jeg signerer dette innlegget. Har en stor søskenflokk, og mtp oppfølging fra foreldre samt økonomi så burde mine nok stoppet før de var halvveis.

Jeg kjenner en som har motsatt oppfatning av sin oppvekst. De er 6 stykker i søskenflokken,og han føler at hans oppvekst var verdens beste.

Konklusjonen min er vel heller at å få så mange barn som det er snakk om her, bør være gjennomtenkt på alle måter. For noen så er det ikke noe problem å ha 5 barn, noen kan ha 8, og for noen så passer det nok bedre med 2.

Jeg tilhører siste gruppen, verken ønsker eller tror jeg har kapasitet til mer enn 2.

[AnonymBruker]

Det er klart det er et poeng å ha tid til alle, og kanskje det viktigste argumentet for meg.

Men samtidig vil man jo aldri være sikker på at ikke barna vil føle seg bitter på foreldrene for et eller annet? "Moren min skilte seg fra far/var sur/bryr seg ikke om meg/drakk/tenkte bare på karrieren" osv.

De barna vi har ser ut til å ha det bra, fungerer sosialt, utvikler seg som de skal, de to som går på skolen gjør det godt der osv.

Sier ikke at dette gjør det uproblematisk å fortsette å få flere, men det er alltid mange aspekter ved en sak.

Jeg er helt sikker på at dine barn har det kjempefint.

Men for meg er ikke argumentet om at "vil ikke barn alltid kunne være bitre på foreldrene for ett eller annet" ikke godt nok.

Hva er årsaken til at ulike barn føler slike ting, og var det noe en kunne gjort med det?

Jeg gjorde det også godt på skolen, og var et prakteksemplar av et barn. Men hjemme hadde jeg rusmisbrukende foreldre, så det har ikke alltid en sammenheng at man tilsynelatende utvikler seg fint.

Du kan ikke rettferdiggjøre manglende oppmerksomhet med foreldre som har gitt total omsorgssvikt. Da er jo alt greit, da.

For meg er det viktig å gi barn et middelvei - de skal ikke ha grenseløs tilgang på foreldrene til alt. De skal lære seg grenser på materielle ting. De må lære seg å leke med hverandre og alene, samtidig som man skal være tilstede. Og det kan endel få til like godt med 2 barn som med 4.

Men du argumenterer fortsatt utelukkende utfra dine egne behov og savn - tanken på hva som ikke blir, enn behovet til de barna som allerede er der.

Jo eldre barna blir, jo mer utfordrende er det å stille opp på emosjonelle behov. Og når de blir voksne er det fint å ha besteforeldre som har overskudd til å stille opp for barnebarna, men det er ikke så lett om 5 søsken konkurrerer om hjelpen.

Selv har jeg mange venner som får hjelp av sine foreldre til barnevakt avogtil, mens jeg som har 3 søsken(hvorav en har fått mange barn) har ikke mulighet til dette.

Jeg tror man må ta i betraktning at det alltid er barnets behov som er det viktigste, ikke foreldre. Din argumentasjon likner mye på 19 åringer som bare vil ha baby - "jeg bare vil ha det, jammen, jammen, jammen".....

[ViljaH]

Jeg skjønner hva du mener. Barn i seg selv er vidunderlige, og de vokser fra spedbarn til unike flotte vesener som blir slik du helst synes folk skal være. Å se hvor flott barnet mitt er, gir meg lyst til å ha en hel skokk, forventer da at alle ville blitt like skjønne. Innimellom ønsker jeg at jeg var veldig rik; med stort hus, hushjelp osv. Da skulle jeg hatt mange barn, for det er overkommelig da. Jeg fatter ikke at ikke flere rike damer ikke skaffer seg 4-5-6 unger. Det ville jeg gjort, i et privilegert liv.

[AnonymBruker]

kjør på så du får opp statestikken for norske barn