Sønner og døttre..

[Gjest Anonymous]

Har dere hørt dette ordtaket:

"En datter er en datter hele sitt liv,

en sønn er en sønn til han finner sin viv"

Jeg mener det stemmer i vårt tilfelle, til tross for at vi har et godt forhold til begge foreldreparene så blir mine prioritert før min manns foreldre i mange sammenhenger:oops:

Hva mener dere, stemmer ordtaket i deres tilfeller?

Juleklem

[Mrs. K]

Man kan vri litt på betydningen.

En datter (kvinne) skal være underdaning hele sitt liv, mens en søn blir herre i eget hus, når han gifter seg.

Hilsen Trille

[Gjest Zalomine]

Nja, den betydningen av å være underdannig eller herre i eget hus, den stemmer ikke, men ja, jeg er fortsatt mine foreldres datter.

Min samboer er jo forsåvidt sine foreldres sønn også, han har bare ikke et like nært forhold til sine foreldre som jeg har. Men jeg er oppvokst med en "likeprioritering", så det forsøker også jeg å få til. Dersom du prioriterer dine egne foreldre forran hans, ja da har du jo egentlig en egoistisk holdning. For meg har det vært naturlig at farmor og farfar var en like viktig del av livet som mormor og morfar, og det ville aldri falle meg inn å med viten og vilje prioritere mine egne foreldre forran hans. Vi bor langt borte fra begge våre familier da. Vi besøker dem sånn ca annenhver gang. Vi treffer mine besteforeldre etc oftere enn hans, men det er fordi mine bor der mine foreldre bor, mens hans ikke bor der hans foreldre bor.

Men, det er klart, jeg har et langt nærmere forhold til min mor enn min samboers mor. Det er min mor jeg føler for å ringe og fortelle de viktige tinga i mitt liv (Som da jeg fikk ny jobb) Han informerer sine foreldre, men det gjør han liksom mer "neste gang han likevel ringer". Det er dog HANS prioriteringer, ikke mine. Jeg snakker bare rett og slett oftere og mer med mine foreldre. Om det har å gjøre med at han er en sønn, det vet jeg ikke.

[Gjest Anonymous]

Hva skal det ha seg at dine foreldre blir prioritert? Høres veldig egoistisk ut? Er hans foreldre mindre verd eller hvor ligger dette. Er bare nysgjerrig siden jeg bare har sønner.

Ville bli trist om vi skulle bli skjøvet til siden.

Jeg har sett det flere plasser. Min svigerinne tar pfte ungene med til foreldre, men å besøke slekten på andre siden er ikke aktuelt. Det er samme kjørelengde.

Likeledes med bursdag jul. Stor forskjell på gaver til foreldrene. Hele hennes slejt skal besøkes på gebursdager og juledagene.Tror ikke det er noen på hans fam. på besøk.

Har vel litt med at gutta er noen tøfler?

Kansje det var på tide å tenke at dine barn vil oppføre seg på samme vis da de blir voksne. Noe egoistisk?

[Gjest Poirot]

Hva skal det ha seg at dine foreldre blir prioritert? Høres veldig egoistisk ut? Er hans foreldre mindre verd eller hvor ligger dette. Er bare  nysgjerrig siden jeg bare har sønner.

Ville bli trist om vi skulle bli skjøvet til siden.

Jeg har sett det flere plasser. Min svigerinne tar pfte ungene med til foreldre, men å besøke slekten på andre siden er ikke aktuelt. Det er samme kjørelengde.

Likeledes med bursdag jul. Stor forskjell på gaver til foreldrene. Hele hennes slejt skal besøkes på gebursdager og juledagene.Tror ikke det er noen på hans fam. på besøk.

Har vel litt med at gutta er noen tøfler?

Kansje det var på tide å tenke at dine barn vil oppføre seg på samme vis da de blir voksne. Noe egoistisk?

Jeg ser det litt slik at hver må ta ansvar for egen familie. Blir søkt å klage på svigerdøtre som ikke er nok interessert i svigerfamilien, når man tross alt har en sønn som tydleigvis heller ikke kjører, besøker kjøper gaver osv.

[Gjest Anonymous]

Jeg tenkte på at det var turer i helger og andre friperioder. Besøkene blir vel viktigere når det kommer barn?

Skal far dra alene til sine foreldre? Hvilke syn man gir til sine barn.

Leste i avisen at det var kvinnene som sto for innkjøp til jul når det gjaldt gaver. Kansje ikke til svigers da bare?

Trodde det var noe man ble enig om og kansje gjorde sammen?

Skal jeg kjøpe til mine/du til dine? Merkelige forhold. Ikke rart det er mye egoister som blir oppdradd.

Da jeg var hjemmeverende tok jeg like gjerne turen til svigers som mine foreldre.

Klart de nære ting som angikk meg fortalte jeg min mor først.

Det er ikke snakk om å ta ansvar for sin egen fam, men det har noe med samhørighet og gjøre. Kunne ikke tenke meg å vise barn at jeg prioriterer en fam. Tror det straffer seg på sikt.

[Gjest Zalomine]

For oss som bare ser familien noen få ganger i året er nok besøkene viktig også nå før vi har fått barn. Men, det er for meg totalt uaktuelt å la de barna jeg håper vi engang får vokse opp i den tro at mine foreldre er viktigere enn hans. Det betyr jo at jeg i praksis oppdrar eventuell sønner til å anse meg som uvensentlig det da...

En likeprioritering er viktig ja.

Julegavene kjøper vi sammen. Eller, jeg har kjøpt det meste, men vi har bestemt sammen. Julekortene skrev vi sammen. Han skrev ti sin familie, jeg skrev til min, vi underskriver begge to, det var bare en praktsik fordeling.

Likeprioritering er jeg oppvokst med, og det vil jeg fortsette med.

[Gjest Anonymous]

Takker for innspill :D

Gaver og besøk av oss og barnebarn er likt prioritert, men jeg er enebarn og endel høytidsdager blir derfor satt av til mine foreldre, vil ikke at de skal sitte alene... Men svigers er også invitert på julaften f.eks, men de velger ikke å komme. Kveldsbesøk med vin prioriteres til mine foreldre, ettermiddagsbesøk hos svigers, kanskje fordi vi har mer til felles med mine foreldre, de er mere ungdommelige.

Hyttebesøk med overnatting, her er mine foreldre prioritert, vi tar livet med ro, mens hos svigers skal det diskes opp med skrelte poteter til middagen og hjemmebakt til ettermiddagskaffen og tidlig opp på morgenen Men for all del, vi er der også. Min mann er vant til det å tar livet med ro, men jeg som kvinne føler at jeg må følge opp og hjelpe svigermor hele tiden.

Når jeg tenker meg om så kanskje jeg uttrykkte meg litt feil i første innlegg, "urettferdigheten" går vell mye på hva jeg egentlig foretrekker, men det er ikke alltid det man foretrekker som blir gjennomført.

Uansett tror jeg at jenter er mer familiær enn gutter i mange tilfeller, ihvertfall føler jeg et større ansvar i forhold til mine foreldre enn min mann for sine foreldre. Det samme ser jeg mye av i vennekretsen.

[Gjest aa]

Spennende emne! I alle fall for meg Hos oss har vi skikkelige alvorlige krangler om dette og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min tar ingen kontakt med mine svigerforeldre. Han har heller ikke gjort det før vi fikk barn. Så etterpåklokt kan jeg si at varselbjellene burde ha ringt for lenge siden... Men de gjorde ikke det, desverre...

Takket være at foreldrene hans og jeg gjør vårt beste for å opprettholde kontakten går det på et vis, men etter min mening hadde det vært bedre hvis han hadde tatt kontakt. blant annet hadde jeg sluppet å forholde meg til et familiemønster som er helt ukjent for meg. Av og til føler jeg at barnedåper og bryllup er reneste minefeltene.. De har en helt grei måte og gjøre ting på, men jeg aner jo ikke hvordan de gjør det! Dette har ført til mange små misforståelser i løpet av årene, og jo: Jeg blir nok å le av det, men akkurat i dag er jeg bare lei meg fordi alle slike anledninger fungerer som "muntlig eksamen" for meg.

Et annet problem er at jo lengre dette pågår, jo mindre og mindre har jeg lyst til å være "brobygger" mot min mann sin familie. De er kjempehyggelig, men jeg er (selvfølgelig) nærmere min familie og hvis jeg skulle ha fulgt "hjerte" mitt ville jeg hatt mere kontakt med min familie og dette ville uvilkårlig ført til mindre kontakt med hans familie. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å være sammen med hans familie, men fordi jeg vil være sammen med min. Knotet forklart, men jeg håper det var noen som forsto hva jeg mente

Poirot skrev:

Jeg ser det litt slik at hver må ta ansvar for egen familie. Blir søkt å klage på svigerdøtre som ikke er nok interessert i svigerfamilien, når man tross alt har en sønn som tydleigvis heller ikke kjører, besøker kjøper gaver osv.

Dette er det jeg tenker oftere og oftere, det som holder meg igjen er at det er faktisk en uskyldig tredjepart som er blandet inn her - barna og besteforeldrene. Barna våre er så små at de overhode ikke har mulighet til å ha noen kontakt med besteforeldrene på farssiden hvis ikke vi som foreldre legger forholdene til rette. Jeg tror også at hvis vi som familie hadde bortprioritert besteforeldrene på farssiden, ville det blitt tyngre og tyngre for besteforeldrene og holdt kontakt...

Regner med at alle skjønner at jeg er enig i påstanden om at:

"En datter er en datter hele ditt liv, en sønn er en sønn til han får seg en viv"

[Orthia]

Jeg ser det litt slik at hver må ta ansvar for egen familie. Blir søkt å klage på svigerdøtre som ikke er nok interessert i svigerfamilien, når man tross alt har en sønn som tydleigvis heller ikke kjører, besøker kjøper gaver osv.

Enig med Poirot.

Hovedansvaret ligger personen hvis familie det egentlig er, og så bør partneren heller være med og å tilrettelegge for kontakt.

Det ville aldri falle meg inn å forvente at mannen min tok ansvaret for kontakten med min familie. Jeg forventer også at han selv tar ansvaret for kontakt med sin. Selvfølgelig har vi begge to kontakt med begge familier, og det er ikke noe problem å hjelpe, stille opp, være sosiale osv - men initiativet ligger i hovedsak der hvor "blodsbåndet" er.

[Gjest Nicoline]

Jeg tror at noe av problemet ligger i at veldig mange jenter er altfor knyttet til moren sin - man trenger faktisk ikke gå lenger enn til å lese enkelte innlegg på "Juleforumet" hvor noen skriver rett ut at det ikke er jul uten å være med mamma og pappa.

Herremin, har dere noengang hørt en gutt si noe sånt ?

Har i årenes løp vært vitne til at to ekteskap/samboerskap har gått i oppløsning fordi kvinnen/jenta ikke klarte kutte navlestrengen til mammaen sin.

[Gjest Poirot]

Jeg tror at noe av problemet ligger i at veldig mange jenter er altfor knyttet til moren sin - man trenger faktisk ikke gå lenger enn til å lese enkelte innlegg på "Juleforumet" hvor noen skriver rett ut at det ikke er jul uten å være med mamma og pappa.  

Herremin, har dere noengang hørt en gutt si noe sånt ?

Ja, i aller høyeste grad!! Det er nemlig årsaken til at jeg og sambo feirer jul hver for oss.

[Gjest Nicoline]

Poirot, ok - det er det første tilfellet jeg har hørt om.

[Gjest Tex]

Jeg har iallefall tenkt å være mine foreldres datter så lenge jeg lever.

Min mann derimot klippet navlestrengen i tolvårsalderen, og selv om moren gjør alt hun kan for å sy den på igjen, smetter han stadig unna....

[Gjest Anonymous]

Hvis foreldrene ikke klarer å bygge et nært forhold til sønnen sin innen han flytter ut, så får svigerdatteren jobben? Interessant tema, men jeg er nok enig med Poirot i hovedsak. Jeg innser at kvinner gjerne er dyktigere med familierelasjoner, men jeg savner også ofte initiativ fra menn. Synd at det uansett hvordan man vender på det, så blir det en tapende part sålenge mannen ikke følger opp sitt ansvar som sønn..

Jeg har ikke tenkt på det slik før, men jeg har et mye tettere forhold til mine foreldre enn mine brødre har. Jeg vet ikke hvorfor. Har alldeles ikke noe problem med å kutte navlestrengen heller, har vært flere juler borte fra foreldrene mine, og ser fram til å starte egne juletradisjoner med min mann. Gjerne med besøk av hans foreldre også, men foreløpig har han ansvar for gaver i den retningen. Jeg oppmuntrer ham, snakker om hva vi kan kjøpe til dem, men HAN må si at vi skal. Han har jo ikke kjøpt julegave til dem på 10 år, så plutselig skal jeg gjøre det, jeg som knapt kjenner dem??

[Gjest Anonymous]

Takker for enda flere innspill :D

Når det gjelder min mann så får han ikke julefølelse før han har vært innom foreldrene på julaftens formiddag

Han vil på en måte feire jul der pga dette, i likhet med at jeg gjerne vil feire julaften hos mine foreldre pga barndommens minner :oops:

Men vi er enige om at vi skal skape egne tradisjoner for oss og barna, derfor feirer vi denne dagen hos oss selv og inviterer foreldrene våre og hans søsken og onkelbarnet, men det er bare foreldrene mine som takker ja. Vi har ivertfall prøvd... Men 1 juledag er forbeholdt hans familie

Min mann er ikke dårlig til å holde kontakten med sin familie, men han plages aldri av dårlig samvittighet så enkelte dager/høytider i året prioriterer vi mine foreldre, og tar det igjen på vanlige dager med hans

[Gjest Coral]

Uansett tror jeg at jenter er mer familiær enn gutter i mange tilfeller, ihvertfall føler jeg et større ansvar i forhold til mine foreldre enn min mann for sine foreldre. Det samme ser jeg mye av i vennekretsen.

Må nok også si meg enig her Men jeg prøver også, som flere andre har skrevet, å holde kontakten med hans side også.. Men ofte faller det mest på meg føler jeg. Selv om de ringer og tar kontakt er han ikke så flink å ta kontakt tilbake.

[Gjest En gjest til]

Jeg er enig med poirot i at det er densom har blodsbåndet som må være flinkest på kontakten.

Selv prioriterer jeg min familie, det ser jeg ingen grunn til å lege skjul på. Har ingen "navlestrengproblemer" av den grunn, det er bare så enkelt som at hjemme hos foreldrene mine er jeg HJEMME, der kan jeg dasse rundt og slappe av, hos svigerforeldrene mine er jeg noe så innmari på besøk... Men vi er der ca en gang i uken uansett, mannen tar initiativ og så reiser vi dit med ungene. Mine foreldre ser vi nesten hver dag for de bor rett i nærheten.

Jeg har veldig godt forhold til svigersene, men de ER svigerser. De er ikke foreldrene mine.

Som "gjest" har også jeg ungdommelige foreldre mens hans foreldre stuller og baker og skreller poteter Det er faktisk veldig slitsomt å være på hyttetur (eller julaften...) med noen som skal varte opp og servere hele tiden, de kan ikke slappe av og prate og kose seg. Mine kan det, når vi er med dem er det mer avslappende.

Min bror og svigerinne har det ikke sånn som i ordtaket. Han er veldig knyttet til foreldrene våre, og det er hun også, derfor er mine foreldre de mest "prioriterte" besteforeldrene på den siden også. I vår familie tror jeg det er foreldrene mine som er bra - og ikke nødvendigvis ordtaket som slår til. Derfor har jeg tro på at jeg skal klare å gjøre det attraktivt for guttene mine å komme hjem til mor når de blir store :blunke:

[Anki1971]

Tja, vi har vel nært forhold til både mine foreldre og hans mor

Forskjellen er vel at vi ser mine foreldre oftere fordi de bor nærmere, hadde mora hans bodd nærmere hadde vi garantert sett henne mye oftere. Er kjempeglad i hans familie jeg da, og han i min familie også - heldigvis

[Gjest Anonymous]

døtre er nok absolutt ofte mer knyttet til barndommshjemmet og sine nære enn en sønn.. tror ofte at gutter kan la seg bli mer engasjert i Kvinnens familie og.. de er vel som noen skrev over, litt tøfler!! tror desverre at forholdet til svigerforeldrene avhenger veldig av hvor godt svigermor og svigerdatter kommer overens!?!?!

jeg har kjempekoselige svigerforeldre, men de er toppen på besøk 2 -4 ganger i året og det er på bursdager eller jul.. og de tilbyr sjelden/aldri å være barnevakt.. mens mine foreldre er innom minst 1 gang i uka eller de ringer for å snakke med ungene - noe svigermor heller aldri gjør(ringer kun visst hun har noe spesielt å fortelle 5 ganger i året maks).. da sier det seg selv at forholdet til mine foreldre blir bedre enn forholdet til hans foreldre.. selv om vi har faktisk et godt forhold til de og, og prøver å kjøre inn på besøk iallefall 1 helg i mnd..men hadde jo blitt mye bedre om de hadde stukket innom avogtil og da.. savner at de er engasjerte i barnebarna :-?