Kampen om det nye livet

[Usikker23]

Jeg valgte å starte på nytt, for første gang i mitt "lange"liv, gjøre noe for min egen del. Selv om jeg bare er 24 år, føler jeg at jeg har en livserfaring som en 70 åring. Og ikke på en positiv måte. Tror jeg må være født med bad karma, for karma is a bitch mot meg.

Jeg har alltids vært den som gjør ting for andre, den som alltids stiller opp uansett, den som setter andres behov framfor mine egne. Dette har ført til mye smerte, tårer, og en evig kamp om å overleve rett og slett.

Vet ikke helt hvorfor jeg valgte nå å starte en dagbok her, men jeg trenger vel ett sted å samle alle tankene mine, for det er dessverre mange.

Jeg er egentlig ikke typen som liker å dele informasjon om meg selv, selvom jeg har vært litt aktiv på denne siden i det siste med en haug med rare spørsmål. Men det er jo lettere å åpne seg for noen som ikke kjenner meg.

Jeg trodde at om man var snill og god, og gjorde alt "rett" så ville ting bli bra. Forstår virkelig ikke hva jeg gjør gale her i livet. Kan med hånden på hjertet si at jeg har opplevd nok for en livstid. Det kan umulig være med dårlig karma til meg vel?!

Men tilbake til hvorfor jeg startet en dagbok, jeg har startet ett nytt liv føler jeg. Jeg tok ett stort valg, jeg valgte å flytte fra hjembyen min, fra alt som er kjent, vondt og vanskelig. Jeg følte vel at jeg trengte en ny start, en forandring i livet mitt. Jeg har nå bodd 2 uker på den nye plassen, og jeg kjenner at dette er riktig by for meg å bo i, jeg kommer til å trives her. Glad jeg tok ett egoistisk valg for en gang skyld. Så jeg trenger ett sted å notere ned mine tanker, om hvordan ting går, hva som har hendt tidligere, så ting blir lettere å bearbeide, lettere å gå videre med livet.

[Gjest SemperFi]

Så bra at du tenker på deg selv, karms is a bitch og det kan jeg skrive unnder på. Som regel rammer den folk som ikke fortjener det heller.

Skal bli spennende å følge innleggene dine. Håper du stortrives i den nye byen og at det går din vei!

*Heier på deg*

[Usikker23]

Da var vi endelig kommet inn i ett nytt år Og deilig er det, jeg håper virkelig år 2012 blir ett bra år, i forhold til de jeg har bak meg.

Starten på det nye året ble bra, jeg besøkte en gammel venninne i hovedstaden, og gikk inni det nye året med å legge gamle vaner bak meg.

I 2012 skal jeg virkelig jobbe med meg selv, så jeg blir sterkere, flinkere, og mindre følsom.

Nyttårsforsett 2012

1.Blir mindre nærtagen

2.Lev hver dag som om det skulle være den siste

3.Spise mer (altså 3-4 måltider pr.dag)

4.Gå ned 30 kilo

5.Ta vare på meg selv først, så jeg kan hjelpe andre.

6.Trene 3-4 ganger i uken.

7.Finne meg en type som fortjener meg

8.Kose meg så mye som jeg vil

9.Få meg ett nettverk i den nye byen

Dette er da noen av nyttårsforsettene mine, de burde jo være overkommelige

Livet før 2012 var vanskelig, mange ville mene jeg var egoistisk som flyttet, midt i sorgprossen hjemme. Men alle takler sorg på forskjellige måter vel? Jeg hadde bare fått nok, jeg trengte en pause, og en ny start.

Foreløpig har jeg vel bare en venn her i den nye byen, men en er bedre enn ingen. Men jeg satser på å dane meg ett nettverk nå som vi er kommet inni i ett nytt år. Denne vennen er vel kanskje litt mer enn bare en venn, men det vil vel tiden vise

[Gjest Nanette]

Tøft gjort, blir spennende å lese om det nye livet ditt!

[Usikker23]

Ny uke, nye mulighet er det vel noe som heter Og jeg har virkelig tenkt å unytte det utsagnet

Så jeg startet uken med noe helt nytt, som å gå å trene for første gang på over 4 måneder. Og skal si det var jaggu deilig

Livet mitt her i Kristiansand begynner å forme seg, ting begynner å falle på plass, og jeg virkelig nyter det nye livet jeg har laget for meg.

Jeg har endelig fått på plass sofa, teppe og bord i den nye koselige leiligheten min. Jeg har skrudd sammen en kommode (kjempe stolt, har aldri gjort slike ting selv)

Forsatt har jeg bare en venn her nede, eller kan vel trygt si han er mer enn bare en venn Vi treffes ett par ganger i uken, sover over hos hverandre, koser oss. Det føles virkelig som om vi er ett skikkelig par, men dessverre så ønsker han ikke noe forhold enda, kanskje han er redd for forpliktelser siden han ikke har vært i noe forhold før.

Men sant skal sies at selv om det ikke blir ett skikkelig par av oss, så er han blitt min bestevenn, jeg stoler 110% på han, og føler jeg kan dele mine innerste følelser og meninger. Jeg kan være meg selv 100% med han, og det har jeg aldri kunne med noen før. Jeg har faktisk blitt så komfortabel med han at jeg har delt mine mørkeste hemmeligheter som ingen vet om meg. Vet ikke om det er ett godt tegn?!

Merker også at han begynner å bli mer komfortabel med meg, sier og gjør ting som jeg aldri ville ha gjort, som å fise foran meg, rape og ja... Han forandrer seg også for meg, tilpasser seg i forhold til hvordan jeg er som person, og hvordan jeg takler ting, så jeg tar det som ett positivt tegn, det betyr jo at han er villig til å gi oss en sjanse, tror ikke han ser det helt selv men vi er på en måte i ett forhold, men så lenge vi har det fint som vi har det og vi ikke er med andre så spiller det ingen rolle

Utenom han så har jeg ikke noe nettverk enda, men håper jo å få det. Kanskje via jobben min, eller så må jeg kanskje finne meg en hobby eller to, vet bare ikke hva det skulle være enda

[Gjest SemperFi]

Du trenger større TV!

Ops, sorry!

[Usikker23]

Du trenger større TV!

Ops, sorry!

om du gir meg penger til en større tv så skal eg gå å kjøpe en

[Gjest SemperFi]

om du gir meg penger til en større tv så skal eg gå å kjøpe en

Da skal du spre godt med bena.

[Usikker23]

Da skal du spre godt med bena.

Da tror jeg at det er noen som ikke blir særlig fornøyd med meg

[Gjest SemperFi]

Da tror jeg at det er noen som ikke blir særlig fornøyd med meg

What happens in Søm, stays in Søm!

[Inwe]

Så bra du prøver å gjøre noe med livet ditt. Lykke til

[Usikker23]

Hjemme på "ferie"

Skulle tro at det å reise hjem for en helg skulle være enkelt og greit.. Men problemene bare hoper seg opp... Er det ikke det ene så er det det andre...

Jeg er altfor følsom merker jeg, og jeg sliter voldsomt med bortgangen av min far. Det er vanskelig å være hjemme kjenner jeg. Men problemet jeg sliter med er at alt er vanskelig for min mor, og jeg kjenner jeg savner kanskje ikke min far på samme måte som hun. Jeg savner han masse, problemet er jo at meg og han ikke alltids har hatt det beste forholdet, og jeg er sint på han, fordi han ikke tok bedre vare på seg selv når han levde, og for at han var sta og ikke kunne høre på andre, jeg er sint fordi han døde så ung.

Når jeg nå er hjemme sliter jeg med de følelsene jeg har som er savnet av han, og det sinnet jeg har for han. Vil det sinnet noen gang gå vekk?

Ikke nok med de problemene med familien og følelser, så har jeg en psyko x som er ute etter å ødelegge livet mitt... Gjør alt for å såre meg, si stygge ting til meg. som f.eks i går når jeg traff han på byen Skulle ønske jeg hadde truffet deg med kniven, så jeg slapp å se det stygge trynet ditt. Eller "Jeg skulle bare latt deg dø når du tok OD" osv

Jeg blir redd og samtidig lei meg. Og jeg sliter med å fortelle han jeg er på gang disse tingene, han vet at han har sagt stygge ting til meg, men han vet ikke hva han har sagt... så hva gjør jeg?! sier jeg det til han, eller ikke? Han skjønner jo ikke hvorfor jeg blir så redd og lei meg, og blir litt irritert på meg, over at jeg kan gråte av ingenting på en måte...

jaja måtte lufte litt av tankene jeg har, nå mens jeg er hjemme på besøk.

Gleder meg til å komme hjem til den nye byen min og leve det nye livet mitt videre, for det er så mye bedre

[Usikker23]

Da var en ny uke kommet etter en veldig grei helg

Endelig begynner nettverket mitt å ta form, eller dvs har fått en ny venn til, og det var hyggelig kjekt å være med andre enn han jeg holder på med Fikk sett utelivet her i den nye byen, og det var kjempe artig, stor koste meg!

Fikk jobbet i jobben jeg trives best i, ble bedre kjent med de jeg arbeider med

Ellers så er ting veldig opp og ned med meg og han jeg styrer på med :frown: Vet ikke helt om jeg skal gidde mer med han, for han er virkelig umoden og ikke klar for noen ting. Eneste problemet er at jeg er så fryktelig glad i han, og jeg ser på han som en veldig god venn. Så hvordan få dette til å fungere? Pluss jeg digger å ha sex med han, kose med han, kysse han, være med han, vil jo egentlig være med han hele tiden, men jeg er jo ikke forelsket i fyren, jeg bare digger han og føler meg trygg med han

Jaja... jeg får prøve å finne ut av det etterhvert...

[Usikker23]

Jeg føler ukene bare fyker av gårde nå som jeg begynner å komme godt i gang med mitt "nye liv". Jeg trives bare bedre og bedre i den nye byen min. Selv om jeg bare har fått en ny venn her nede til nå, så er det forsatt kjempe bra.

Litt rart å tenke på at jeg faktisk traff den vennen igjennom her Men utrolig kjekt å kunne ha en som man kan gjøre ting med, trene, spise god mat, le og se dårlige program på tv, en skikkelig venninne

Men jeg kjenner at jeg begynner å bli litt lei den jobben jeg har, det er altfor lite å gjøre, ingen kunder, ingen varer, så blir sittende 7-8 timer hver gang jeg er på jobb å ikke gjøre noe, det er EKSTREMT kjedelig. Så jeg MÅ finne meg en ny jobb, men det er jo vanskeligere sagt enn gjort.....

Utenom jobb så har jeg faktisk søkt meg inn igjen på skole nå, for å fullføre. Jeg mangler noen fag på skolen for å kunne få studiekompetanse, og får jeg det kan jeg videre utdanne meg, eller få en annen utdannelse. Jeg vet ikke hva jeg vil bli enda, men jeg vet at jeg trives GODT inni butikkyrket, så kanskje noe med økonomi eller kontorarbeid. Så jeg kan søke på butikksjefstillinger Jeg får bare ta det på sikt. Uansett hadde det vært kjekt å komme innpå skole og kunne fullføre noe

Siden sist jeg har skrevet har jo det skjedd en del småting i livet mitt. Jeg hadde besøk av familien min en helg, som selvsagt var kjempe kooos. men samtidig vanskelig for det kommer hele tiden opp savnet ett min far som gikk bort. Det er tungt å prate om det, tungt å se hvor vondt min mor har det, og hvor tøft det er for henne. Og jeg vet jo at det var egoistisk av meg å flytte midt oppi sorgen, og alt. Men etter alt jeg har opplevd de siste årene var det dette som var det riktige valget for meg. Jeg elsker familien min, savner dem hele tiden, men samtidig er det fryktelig godt å slippe å være rundt dem hele tiden nå som vi går igjennom sorgen. (vet det er stygt å si, men igjen etter de siste årene har jeg ikke mye å gå på når det gjelder sorg og følelser)

Utenom det så går det MYYYYE bedre mellom meg og min kjære, jeg savner han hele tiden, tenker masse på han, er med han så ofte vi kan, føles nesten som vi bor sammen av til for vi er så mye sammen hadde ikke vært feil å bo med han hvertfall

[Usikker23]

Hverdagen går sin gang her nede, litt kjipt å være syke, føler det er det eneste jeg har vært siden jeg flyttet.

Jeg merker at jeg begynner å savne pappaen min mer og mer for hver dag som går nå, det begynner å virkelig gå opp for meg at han er borte, at jeg ikke bare kan ringe han, sende han en melding, maile han eller ta turen hjem for å treffe han lengre. Kjenner at dette gjør mer og mer vondt, og at jeg sliter mer og mer med å sove.

Den siste tiden, uken/to har jeg drømt masse om han, og våkner av at jeg gråter, og har det vondt inni meg, jeg vet ikke om dette er normalt eller ikke?! Og jeg merket nå som jeg er syk er jeg enda mer sårbar, og jeg prøver overfor han jeg "holder på med" å være "normal" ikke gråte, og bare være happy happy happy hele tiden, for vi har hatt noen måneder hvor jeg har vært langt nede, og grått mye, og jeg vil at ting skal være bra mellom oss, og det har jo vært strålende nå som jeg har vært "happy happy" og jeg liker det sånn, problemet er bare at jeg vil gjerne dele med han hva jeg føler, og hvor vondt jeg har det, men redd for at han da ikke orker å være med meg mer.... Det er kjedelig å gå inni ett forhold når noe trist har hendt, for man kan ikke styre følelsene eller hvor lenge man skal sørge.

Jeg tror egentlig ikke at jeg ikke har sørget i det hele tatt, i og med det først nå begynner å gå opp for meg at han er borte. Jeg har jo vært klar over det, jeg så han jo ligge i sengen, kald, ikke til stede, fredelig. Jeg var jo i begravelsen, men likevel hvordan kan han bare ikke leve lengre? Jeg forstår det bare ikke.

Savnet er stort, uendelig stort

Og jeg kjenner at jeg savner han jeg er sammen med, nå som han er borte, han kommer ikke hjem på en måned, og jeg merker det blir vanskelig å komme igjennom dette uten han, han får meg alltids til å smile, le, og kose meg, selv når jeg er trist og lei meg.

[Gjest SemperFi]

Du burde satse på å fortelle det til han, det vil hjelpe han å forstå at du kanskje oppfører deg som den du er noen ganger.

Og når du holder alt inne blir det som en stor demning, til slutt så renner det over, da er det viktig for han å vite i forkant om hva som har skjedd med deg opp igjennom.

Om han ikke vil være sammen med deg etter at du deler noe slikt er gutten ikke verdt å ta vare på.

[Usikker23]

Du burde satse på å fortelle det til han, det vil hjelpe han å forstå at du kanskje oppfører deg som den du er noen ganger.

Og når du holder alt inne blir det som en stor demning, til slutt så renner det over, da er det viktig for han å vite i forkant om hva som har skjedd med deg opp igjennom.

Om han ikke vil være sammen med deg etter at du deler noe slikt er gutten ikke verdt å ta vare på.

Har delt en del med han tidligere, og han har jo blitt, men redd om jeg forteller at jeg er lei meg så mister jeg han, men som du sier om han ikke tåler det så er han ikke verdt å ta vare på

[Gjest SemperFi]

Tror nok at han tåler det.

[Usikker23]

Tror nok at han tåler det.

Jeg satser på det Får ta en samtale med han når han ringe meg en dag Han er for tiden utilgjengelig

Ser fram til helg nå, ut og bare kose meg, og slippe håret løst, og ikke tenke så mye

[Usikker23]

Livet former seg greit her i den nye byen, fått masse nye venner, trives i jobben, eller dvs den ene jobben

Eneste er at jeg savner kjæreseten min eller han er jo ikke det, men jeg tror han er det selv om vi ikke har offentlig gjort det enda

LIVET ER HERLIG