Vanskelige tider

[Gjest Gjest]

Hei KG!

Som nevnt i tittelen sliter jeg ganske mye psykisk for tiden. For det meste sliter jeg med ensomhet. Har ganske få venner, og kommer meg veldig lite ut. Hvorfor? Vel. Det har vel bare "blitt sånn". Jeg tror ikke jeg har sosial angst, fordi jeg er ikke redd for å gå på butikken, bussen o.l. Har fått tips av psykologen min at jeg bør utvide mitt sosiale nettverk, noe jeg finner veldig vanskelig. Jeg blir bare så utrolig flau når jeg kommer i kontakt med nye mennesker, men det vanskeligste er jo faktisk å ta initiativ til en samtale. Føler i stor grad at alt jeg sier bare blir dumt. Dette gjelder forresten med de få vennene jeg har også (hele tiden redd for pinlig stillhet, si noe dumt) noe som også hindrer meg i å treffe de innenfor nettverket som jeg har. Hva skal jeg snakke om? Jeg sitter jo bare hjemme hele dagen og føler ikke at jeg har noe spennende å bidra med i noen samtaler.

Jeg føler meg bare.. likgyldig. Aktiviteter som en gang ga meg lykke og tilfredstillelse er nå bare likegyldig. Alt jeg gjør er bare tidsfordriv, jeg ser veldig lite mening i livet mitt. Jeg har mista interessen for alt det som før ga mening til livet mitt. Ja, jeg har jo familie, og kjæreste. Men for tiden er de veldig opptatt, og med en gang jeg er alene kommer denne grusomme følelsen av mislykkethet og ensomhet.. Uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg tenker på framtiden, men ser helt ærlig ingen gode utsikter. Jeg har lagt psykologihjelp i tvil fordi de for de fleste terapier går ut på kognitiv terapi, dvs vurdering av egne tanker og spørre seg selv: er det fornuftig det du tenker nå? JA, tenker jeg; for meg er det fornuftig. Hvordan skal denne terapien liksom hjelpe meg? Selvsagt finnes det medisiner også, men de fleste gjør deg bare mer likegyldig, og har dessuten ikke noe lyst til å leve som et pillevrak resten av livet mitt.

Huff huff, mye negative tanker her godt er det i alle fall å få det ut. Noen som føler det på samme måte? Eller som har noe tips? Føler meg langt ned i søla her altså..

[AnonymBruker]

Har det på samme måte som deg! jeg føler at jeg fint kan snakke med andre mennesker som jeg ikke kjenner så godt, men det blir ikke noe mer enn "hei, hvordan går det?" jeg klarer ikke ta initativ til noe mer..

men hvorfor kan du ikke begynne med de aktivitetene du gjorde før? kanskje du blir kjent med noen der

[Gjest Gjest]

Som sagt føler jeg det er veldig lite mening i alt jeg gjør, har ikke lyst til å treffe folk blant annet på grunn av frykt for pinlige stillheter osv. Jeh har rett og slett ikke lyst :/

-TS

[Gjest Nina]

Har det i grunn på akkurat samme måte,nesten så jeg kunne skrevet det selv..

Har ingen venner,og sitter for det meste bare hjemme bortsett fra når jeg er med kjæresten. Sliter veldig å komme i kontakt med andre mennesker pga sosial angst og mindreverdighetskomplekser,så har nesten gitt opp på å skulle få et nettverk,selv om jeg kjenner veldig på et savn etter noen å finne på ting sammen med.

Slitt med depresjon og angst lenge,og har forsøkt både psykolog og medisinering,men føler jeg får lite utbytte av disse samtalene,og "lykkepiller" er heller ikke noe jeg synes noe om..:/

Så dessverre ingen tips å komme med,men vet hvor vanskelig det er å være i en slik situasjon

[Becka]

Som sagt føler jeg det er veldig lite mening i alt jeg gjør, har ikke lyst til å treffe folk blant annet på grunn av frykt for pinlige stillheter osv. Jeh har rett og slett ikke lyst :/

-TS

Det er jo dette som er depresjon kjære deg, og det er dette det finnes hjelp til. Du føler deg tiltaksløs og har ikke samme gleden som før. Har du gitt kognetiv terapi ordentlig sjanse? Man må gi alt en god sjanse, før det kan bli bedre. Det er tiltak selv det, men det må til, og du må vite at folk, som har hatt det akkurat som faktisk har blitt bedre. Faktisk har fått livsgnisten tilbake. Men det kreves jobbing! Noen må jobbe lengre og enn andre, men felles er, jobbing, øvelse og viljestyrke! Du skriver her, det viser til at du ønsker noe...

[Gjest Gjest]

Becka: Jeg går til psykolog nå, har gått et par ganger før, så kan ikke si jeg har gitt det en god sjanse nei. Har bare lest om hva det går ut på, og synes det høres litt for enkelt ut.. Men kommer til å fortsette hos psykolog, så får jeg se med tiden om det hjelper meg eller ikke.

- TS

[*happy*]

Gi terapi hos psykolog en sjangse, det er vondt og vanskelig når alt føles mørkt og ensomt. Men man kan komme over kneika uansett hvor bratt den kan virke.

Jeg sliter selv med schizofreni, ikke at det er en sammenligning. Men det er uttaligge ganger jeg har følt at alt er så mørkt og dystert som man kan få det, men det blir bedre.

Og ikke tenk så mye på kognetiv terapi eller andre former for type behandling. Bli kjent med psykologen din, snakk, tenk høyt og dere vil komme til å finne deres måte å jobbe på. Er du misfornøyd, ikke føler kjemien passer o.l har du alltid rett til å bytte behandler.

Depresjon er ingen god opplevelse, alt blir grått og føles uutholdelg. Men ALDRI gi opp. Det blir bedre.

Lykke til :-)

[Gjest Gjest]

Tusen takk til alle som har skrevet, det føles virkelig at hjertet blir 1000 ganger lettere når man får delt og respons på sine følelser. Setter virkelig pris på!

- TS

[vaniljepiken]

Har bare så lyst til å gi deg en Stå på, og god bedring!

[Gjest True Khaleesi]

Som sagt føler jeg det er veldig lite mening i alt jeg gjør, har ikke lyst til å treffe folk blant annet på grunn av frykt for pinlige stillheter osv. Jeh har rett og slett ikke lyst :/

-TS

Høres ut som du har angst. Og spesielt "angst for angsten", dvs at du har utviklet unngåelsesatferd. Det er et farlig mønster fordi det kan ende med at du isolerer deg fullstendig fra det sosiale, og jo lengre tid det går, dess vanskeligere blir det og du unngår mer og mer for å slippe ubehagelige følelser.

Man trenger ikke å ha angst i den forstand at man ikke tør å gå på butikken. Det er også lett å snakke med mennesker man ikke kjenner eller i jobbsammenheng fordi man da har naturlige samtaleemner. Sosial angst derimot, er akkurat slik du beskriver.

Den beste metoden er å bryte sine egne grenser! Det er ikke lett, men du er nødt for å kvitte deg med angsten litt og litt (babysteps). F.eks kan du bestemme deg for at du neste dag skal ta iniatativ til kontakt med noen du kjenner, f.eks dra på kafé. Du må kjenne på det å drite seg ut for å erfare at det ikke er så farlig som du tror.

Eventuelt kan du snakke med noen som er spesialisert på sosial angst.

Lykke til.

Endret 20. desember 2011 av True Khaleesi

[Becka]

Becka: Jeg går til psykolog nå, har gått et par ganger før, så kan ikke si jeg har gitt det en god sjanse nei. Har bare lest om hva det går ut på, og synes det høres litt for enkelt ut.. Men kommer til å fortsette hos psykolog, så får jeg se med tiden om det hjelper meg eller ikke.

- TS

Forstår! Det høres veldig enkelt ut i teorien, men det er jo slettes ikke det. Og det krever trening. ( og en god psykolog som selvsagt passer for deg. )