Tung psykiatri

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette som anonym bruker, for det er veldig gjenkjennelig ellers. Samtidig er det utrolig sårt og vanskelig.

Gjennom hele oppveksten min har jeg vært utsatt for psykisk mishandling fra min far. Han oppsøkte sist hjelp fra psykiatrien på 70-tallet, og har siden det nektet å snakke om psyken. Han har lange perioder med vrangforestillinger og paranoide tanker. Han selv er verdensener, som har innsett store sannheter, mens de som ikke er enige er ute etter ham, eller motarbeider ham aktivt. Etter at mamma skilte seg for ti år siden, har situasjonen bare blitt verre og verre. Han er så vanskelig for meg å forholde meg til, at jeg i lange perioder ikke tar kontakt. Han tar selv aldri kontakt, men mindre det er noe veldig alvorlig. I løpet av de siste ti årene har han også satt seg i ett økonomisk mareritt. Han har i flerfoldige år gitt penger til en internettkjæreste. gjerne 6-7000 pr. måned. Det gikk når han tjente godt, men han er nå ufør. Han velger å sende penger til denne damen, istedet for å betjene regninger. For flere år siden fant vi ut at dette var en dame med flere dommer bak seg for svindel, og hun har jo da skutt gulfuglen med en trygg og god inntekt. Vi har konfrontert ham med dette flere ganger, men han har lagd en egen verden hvor dommen lett kan forklares bort (CIA som har lagd falske dommer). Politiet kan ikke gjøre noe, da han ikke er umyndiggjort.

Han klarer nå ikke ¨ivareta hus, økonomi eller helse. Det er som en på programmet "ekstreme samlere".

Situasjonen blir for meg bare verre. Hver gang jeg ringer ham, må jeg høre flotte ting om denne damen, som før eller senere skal utvandre til Norge, og gifte seg med pappa. Eller så blir jeg fortalt nye og spennende konspirasjonsteorier som ikke henger på greip.

Nå vurderer jeg å begynne en prosess mot umyndiggjøring, men aner ikke hva jeg da egentlig går til. Dette er en mann jeg er glad i, men som har gjort meg utrolig mye vondt, og jeg klarer ikke å skulle ende opp som ansvarsperson for ham. Har snakket med kommunens omsorgsbase, og de er generelt sett enige i at noe må gjøres, og sier at jeg kan legge inn bekymringsmelding hos fastlegen. Er det noen som har vært i samme situasjon? Hvordan går jeg frem`? Og vil jeg ende opp som ansvarspenson? Jeg er den eneste i familien som er sterk nok til at jeg orker å engasjere meg litt, men det holder på å ødelegge meg helt å ha med ham å gjøre..

[AnonymBruker]

Når jeg sier at han ikke klarer å ta vare på helse, så er det flere ting. Han har mange fysiske sykdommer, men ivaretar ikke disse. Han prioriterer å sende vekk penger heller enn å kjøpe mat. Jeg tror ikke han kjøper ut alle medisinene han egentlig skal ha. Han får lett store sår, men tar ikke vare på hygiene, noe som gjør det enda verre når sårene kommer.

[Wildy]

Send en bekymringsmelding til fastlegen hans, så får denne ta det videre. Det er ikke slik at noen kan umyndigjøres helt og holdent, og det skal mye til for å bli erklært ikke samtykkekompetent. Om han blir erklært ikke samtykkekompetent ift f.eks økonomi er det ikke slik at det nødvendigvis er du som må ta over, det kan opprettes hjelpeverge.

Ta det opp med fastlegen, noe må i allefall gjøres. Er han klar over konsekvensene av å ikke ivareta sin egen helse, javel, han har faktisk rett til å velge å la seg selv gå til grunne.Men dette forutsetter at han faktisk forstår hva han driver med, og hva manglende ivaretagelse av sin sykdom vil medføre.