Halv- og helsøsken...

[Ulrikke]

Sambo har tre barn fra før. Vi planlegger ett barn sammen, satser på å starte prøvingen til sommeren eller noe.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha enebarn (jeg er det selv...). Nå blir jo ikke mitt barn enebarn, og jeg kommer aldri til å se på det som enebarn - men hvordan kan man styrke samhold/søskenfølelse mellom såkalte "halvsøsken"?

Det barnet vi evt. lager vil bli noe yngre enn sine søsken også. Minst 4 1/2 år... Har dette noe å si?

De vil jo få sine "sett" med familier å forholde seg til. Jeg tviler sterkt på at det blir noen forskjellsbehandling i noen familier her, men de vil jo være sammen kun halvparten av måneden, for eksempel - som et maksimum...

Det surrer masse tanker rundt i hodet mitt nå, fordi vi har blitt enige om når vi skal kaste pillen... Er det noen som har "dine og våre" barn her som kan si noe om hva slags forhold barna har seg imellom?

[Gjest Anonymous]

Tenker noenlunde samme tanker for tiden. Min samboer har et barn fra før, og nå venter vi vårt første sammen. Hans barn gleder seg vilt til den lille kommer, og det gleder mitt hjerte å se! Men har tenkt litt på dette med annenhver heg osv., hans barn vil jo ikke se sitt halvsøsken oftere enn dette. Vi får se hva som skjer når den tid kommer og jeg har stor tro på sterke familiebånd på kryss og tvers av bioligien!

[Gjest Anonymous]

Vi har en datter på 16 mnd sammen og han har en datter på 7 år fra før.

Dette går kjempefint for vår del. Vi har samboers datter 50%, og hun har også en halvsøster på den andre siden som er 3 år.

Tenker aldri over at de er halvsøsken. Storesøster er kjempeglad i lillesøsteren sin, samtidig som de allerede har begynt å krangle som søsken flest.

Tror det kommer til å gå veldig bra. Det er viktig å ikke forskjellsbehanldle.

[Gjest Brunhilde]

Hvor mange halve søsken må til før det blir en hel?

Jeg tror første bud er å viske ordet "halvsøsken" ut av ordbøkene. Man kan da være rause nok til å kalle barna søsken? Kanskje ikke noen "big deal", men jeg tror det har innvirkning på hvordan barna selv vil føle det...

[Eplegrønn]

Fryktelig enig med Brunhilde her. Mine "vet" ikke at de er halvsøsken med storebroren sin. Vi har aldri kalt det for det, og jeg vil heller aldri ta de ordene i min munn frivillig. De er søsken på like vilkår her. Men det som er annerledes mellom min familie og din er at du ikke har de andre barna der på samme måte som jeg. Du har de bare annenhver helg og en ettermiddag i uka. Det kommer nok til å bli en overgang for dem med en liten sak som krever så innmari mye som en baby gjør, men så lenge man klarer å gi de barna masse oppmerksomhet og ikke glemmer dem bort går det helt sikkert kjempebra. Ha dem med i prosessen, vær nøye med å inkludere dem i forberedelsene, og ha dem med på sykehuset på besøk. De kommer til å bli stolte som haner - helt sikkert. Lykke til :D

[Gjest Tex]

Mine to er halvsøsken, og jeg skvetter hver gang noen nevner det, for jeg tenker aldri på dem som halve.....

Men min datter har en halvsøster som hun har sett to ganger og som bare er seks mnd yngre enn henne. Blir litt forskjell på å være halv da, syns jeg, når man vokser opp sammen med den ene og aldri ser den andre.....

[mariann]

mannen min har en sønn på 8 som bor hjemme hos oss.sammen har vi en datter på 2.verken vi eller guttungen har aldri brukt ordet halvsøsken i det hele tatt.så lenge ikke voksene rudt barna fokuserer på dette gjør ikke barna det heller.her er vi bare lillesøster og storebror og ordet halv er ukjent.

har selv en "halvbror"men har aldri i hele hans liv sett på han som noe annet en en helbror på lik linje som mine andre brødrer.

[Gjest Brunhilde]

Flott mariann! Mitt barn har ikke mindre enn 4 søsken (fordelt på samme pappa og 3 mødre), og jeg har ALDRI omtalt dem som noe annet enn søsken...

Jeg klarer ikke å se for meg halve barn...

[Ulrikke]

Takk for svar alle sammen.

Må bare få presisere at vi aldri kommer til å kalle barna for noe annet enn søsken... Bruke bare uttrykket for å få fram problemstillingen... Var ikke meningen å henge seg opp i begrepet...

[Gjest Brunhilde]

Takk for svar alle sammen.

Må bare få presisere at vi aldri kommer til å kalle barna for noe annet enn søsken... Bruke bare uttrykket for å få fram problemstillingen... Var ikke meningen å henge seg opp i begrepet...

Ulrikke - jeg fikk absolutt ikke inntrykk av at du ville kalle barne halvsøsken! Men jeg syns allikevel vi burde bli kvitt det ordet...

[Suppoline]

Jeg har et stebarn, her sier vi ikke halvsøsken eller stebarn men jeg sier

BONUSBARN... For takket være barnet så ser jeg på det med ekteskap, familierelasjoner, søskenkjærlighet, med helt andre realistiske øyne enn mange andre. Her er alle fire barna søsken, tross stor aldersforskjell mellom eldstemann og de tre jeg har satt til verden. Rosenrødt er det ikke her nei, men det negative er det kun vi voksne som sørger for. De tre minste er usigelig stolt av å ha et eldre søsken å se opp til, og håper de kan støtte hverandre i voksen alder. SÅ sumsumarium så betyr aldersforskjellen ingenting, det kan heller snues til det positive... :blomst_opp:

[jolie]

Jeg har/hadde fire helsøsken og et halvt et. Alle er de halve sånn i utgangspunktet. De fire 'hele' har jeg vokst opp med og bodd i samme hus som. Vi har samme mor men tre ulike fedre. Den siste søskenet er min pappas andre jente. Henne har jeg sporadisk kontakt med - vi bor langt unna hverandre.

For å toppe hele komplikasjonen, så er mammas siste mann også min pappa. For meg er det helt naturlig å ha to. Den som ga meg livet og den som senere har holdt meg i live.

Så for meg er den hele og den halve delen et resultat av hvem jeg har bodd med. Det har ikke vært noe fokus på halve søsken i min familie. Det er jeg som har definert det slik gjennom årene rett og slett. Vi har alltid omtalt min andre lillesøster som søster (mine to lillesøstre er like gamle), og jeg har alltid blitt mektig provosert om noen utenforstående (venner, annen familie, fremmede) har poengtert at jeg tross alt har et eller flere halvsøsken.

[Mrs. K]

Jeg hadde en venn som var den eldste av tilsammen 8 gutter i familien. For ham var det utrolig viktig å si "min halv-lillebror", "min hel-lillebror" og "min stedbror". Hvorfor vet jeg ikke, men det var underligt å høre på. - Som om de var 1., 2. og 3.-rangsfamiliemedlemmer.

Hilsen Trille

[Linemor]

Jeg har halvsøsken. tre jenter. den eldste av de er ni år yngre enn meg. det er pappa som har fått flere barn og der skulle vi være annenhver helg pluss ca tre uker om sommeren.

synes det var veldig fint med flere søsken jeg. men den eldste halvsøsteren min hadde litt vanskelig med å godta at pappa var pappaen til broren min og meg og. men det var helt greit at vi var søsteren og broren hennes.

en ting som jeg tror er viktig for å unngå sjalusi mellom halvsøsken som ikke ser hverandre hele tiden. er at de blir likt behandlet når de er sammen.

[Nala]

Jeg hadde en venn som var den eldste av tilsammen 8 gutter i familien. For ham var det utrolig viktig å si "min halv-lillebror", "min hel-lillebror" og "min stedbror". Hvorfor vet jeg ikke, men det var underligt å høre på. - Som om de var 1., 2. og 3.-rangsfamiliemedlemmer.

Ser at mange av dere reagerer på bruken av ordet "halvsøsken". Men enkelte ganger kan det rett og slett være at søskenene ikke bertrakter hverandre som søsken, de har rett og slett ikke noe søskenforhold. Dette gjelder særlig om aldersforskjellen er stor, eller at søskenene ikke har vokst opp sammen (den ene har bare vært hos den andre annenhver helg og én ettermiddag i uka).

Sånn er det hos oss. Min mann har en halvbror som er 13 år yngre. Halvbroren vokste opp hos faren, hvor mannen min bare vare annenhver helg og én ettermiddag i uka. Disse to har ikke det jeg vil kalle et søskenforhold, og ja, jeg ser faktisk på dem som halvbrødre, ikke brødre.

Og jeg selv, jeg skal få en halvbror eller halvsøster nå. I en alder av 27. Jeg har to brødre fra før, to jeg er veldig nært knytta til. Min mor har funnet seg ny samboer, og de skal nå ha barn sammen (i en alder av 46!). Jeg beklager, men dette barnet vil jeg aldri se på som ennet enn en halvsøster eller halvbror. Jeg bor langt unna, så vi kommer ikke til å ha jevnlig kontakt. Dessuten er dette barnets far og øvrige halvsøsken (samboeren til mamma har også tre barn fra før) nærmest fremmede for meg, noe som er avgjørende. Visst kan jeg bli glad i barnet, bare jeg får blitt vant til tanken på at h*n kommer inn i livet mitt snart, men jeg tror nesten jeg mer vil betrakten meg som tante til barnet enn som en storesøster.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, for å vise at det av og til er sånn at søsken faktisk ser på hverandre som halvsøsken, selv om mange mener at dette er helt feil.

Men til Ulrikke vil jeg si: I ditt tilfelle tror jeg dette går veldig bra. Du ønsker virkelig at barna skal få et godt forhold seg i mellom. Du er oppmerksom på problemstillinga. Og aldersforskjellen er ikke så stor som i mitt tilfelle. Det som er viktig, tror jeg, er at dere er flinke til å snakke med barna dersom de har noe å komme med i denne forbindelse.

Lykke til med prøvinga :D

[Gjest Tex]

Min manns tre halvsøsken bor borti gata her. Han vet at det er to gutter og ei jente, men han har aldri truffet dem.

En kan nesten ikke kalle det søsken i det hele tatt, syns jeg....

Vi vet ikke om de vet om han engang.....

[Gjest Anonymous]

Må fortelle en morsom historie jeg da........... fra tidlig på 60-tallet da skilsmisser og dine/mine barn ikke var såååå vanlig liksom!

Handler om mine 2 onkler: De er halv-søsken, og med 13 års forskjell.

Den eldste er over 2 meter lang. Da yngste-mann var 7-8 år gammel så hadde han flg. prat med sin mor:

"Mor - hvordan kan Per var min halv-bror? Han er jo såååå lang?"

Vel - er'kke så greit å skjønne alt.......... Må tilføye at søsknene alltid har betraktet hverandre som hel-søsken!

[Lala]

Hmm.. dette er et vanskelig tema. Sambo og jeg har planlegger å få et barn snart og han har et barn på 6 år fra før. Jeg har vært en del av denne guttens liv siden han var 3 år, men jeg føler meg likevel ikke som noen "stemor" for han. Jeg vet faktisk ikke hva jeg er i forhold til han jeg. Vi har hatt 50% omsorg for han, men etter han begynte på skolen er han bare hos oss annenhver helg og i ferier. Jeg føler at det barnet sambo og jeg får sammen vil ha en 100% bror, ikke noen halvbror. Dette blir jo rart siden jeg ikke føler noe spesielt forhold til denne gutten, men men, sånn blir det hvertfall. Rett skal være rett! Kanskje forholdet mitt til sambos sønn vil forandre seg når jeg selv blir mor? Jeg håper det..