Et stjerneskudd

[CathrineMic]

Har det skjedd noe?

[FrøkenStrøken]

Ett døgn siden vannavgang! Tøff dag som endte med KS, 29.11, like før midnatt. ikke helt drømmen det da, men til tross for mye strev og "unødvendige" smerter så sitter jeg igjen med en god opplevelse. Fantastiske folk på føden her

Lille gutten vår er selvfølgelig fantastisk nydelig, og nå skal vi slappe av skriver nok mer siden!

[Eplenepe]

Gratulerer

[Nuttapia]

Hipp hurra, Frøken Strøken!!

Kos deg med fine gutten din

[CathrineMic]

Åh, gratulerer så mye med gutten

[Rhiannon]

Hurraaaaa!!!! Gratulerer så mye med liten skatt! Kos deg mye nå

[tr.heimspia83]

HURRA! Gratulerer så masse til dere begge to!

Endelig er gutten kommet ut :danse: :danse:

KOS dere på hotellet! Husk at den røde snora er til for å brukes! Gleder meg masse til å se bilde etter hvert!

[Kakaoen]

åååå.. GRATULERER så mye. Gleder meg til å høre historien Selv om det hørtes dramatisk ut

Håper formen er stigende, og nyt lille gullet

Og ja.. IKKE vær redd for å dra i snora!!!

[FrøkenStrøken]

Tusen takk for gratulasjonene! Skal absolutt skrive en detaljert fødselshistorie når vi har kommet litt a jour med alt det andre! Har nok detaljer til å lage en knalleffektiv skrekkhistorie, men ser så utrolig positivt på det som har skjedd at jeg ikke skjønner det selv en gang det er nok fordi at 1) jeg har verdens beste samboer, 2) personalet på st.olav er suverene og 3) at jeg har fått verdens vakreste sønn (helt objektivt sett, selvfølgelig )

Keisersnittet er overraskende overkommelig å leve med, merker framgang for hver time oppdaterer mer snart! Lykke til så lenge til dere andre damer som har fått, eller venter på gullene deres i nær eller litt fjernere framtid

Endret 1. desember 2012 av FrøkenStrøken

[FrøkenStrøken]

Lille gull på termindagen, to døgn gammel

 

Endret 5. januar 2016 av FrøkenStrøken

[PantheraUnica]

Ååh, for ett nydelig barn!! En av de vakreste babyene jeg noen gang har sett, OBJEKTIVT sett! Kos dere! <3

[CathrineMic]

Å herlighet så nydelig han er Du har all grunn til og være stolt over han (og være borte fra KG )

[Nuttapia]

Såååå nydelig han er, FS!

Ser frem til å lese deres histore, selvom den kanskje kan være skummel. Alles historier er unike, og som du sier - at du er positiv til det som har skjedd, uansett! Sånn skal det være

Kos dere masse

[Kakaoen]

Ååååå så fin han er Nesten like fin som min tihi..

Du må hvile det du kan, også gleder vi oss til en liten skrekkhistorie

[tr.heimspia83]

Så fin han er frøken

Gleder meg (ja, faktisk) til å høre fødselshistorien din

Kos dere masse med lille nurket deres!

Tips: Kniiiip masse fra dag 1

[Rhiannon]

Du milde, han var nydelig da!! Vel verdt ventinga tenker jeg

[FrøkenStrøken]

Tusen takk for alle gratulasjonene, varmer mammahjertet å høre dere si fine ting om gutten vår! Tenk at han allerede er en uke, for nøyaktig sju døgn siden lå jeg og skalv ukontrollert etter keisersnittet.. fant ut at jeg hadde litt energi til å starte på fødselshistorien min nå, men det blir nok ikke hele med en gang, så jeg velger å dele inn i "kapitler"

Strever litt med å få smileyene til å fungere, utenom de helt standard, håper ikke dere syns det blir for kjedelig med bare tekst.. Vil også skrive litt detaljert, kjenner jeg trenger å "skrive av meg"

Prolog

Som dere vet, onsdag i forrige uke startet svake rier, og jeg begynte å registrere mellomrommene. De var ganske jevne over lengre perioder, men varierte mellom 9-20 minutter i løpet av dagen og kvelden. Jeg følte på meg at dette var ekte, i motsetning til modningssmertene jeg hadde gått og kjent på i noen uker. Ringte føden bare for å snakke med noen, men følte jeg ble ganske avvist. "Se det an, det kan ta lang tid", var svaret jeg fikk, uten at jeg rakk å si mer enn at jeg trodde jeg kanskje hadde rier. Jaja, jeg var jo uansett ikke tenkt å reise inn, så orka ikke spørre mer. Ble til at jeg satt opp ganske lenge, for jeg klarte ikke helt å helt å slappe av med tanken. Det roet seg likevel såpass ned at jeg fikk lagt meg da klokka var 2.00.

Pangstart

Klokka 2.50 våknet jeg av ei rie som var en hel del sterkere enn enn de jeg hadde kjent på kvelden, og jeg lå og venta på at den skulle gå over så jeg kunne gå på do. Den var lang, godt over et minutt. I det jeg kjente den var på tur ned svingte jeg bena ut av senga, og hørte et høyt smell fra symfysen - og da mener jeg smell! Det hørtes ut som en bein som ble knekt i to, skikkelig skremmende. I det samme steg riesmertene i taket, og det var noe helt annet enn jeg hadde kjent tidligere. Samtidig føltes det som om jeg hadde ordentlig vondt i magen, og jeg ble redd (halvsov jo), og løp inn på badet. Hoppa rundt på gulvet, men fant ut at jeg ikke ville gå på do likevel, og løp tilbake i senga.

Samboeren ble vekt, og fikk beskjed om å ringe sykehuset i en fei. Jeg selv lå og rulla, og var livredd for at noe hadde skjedd med ungen! Han gjenfortalte det jeg kryptisk hadde bablet om til jordmor på føden, hun skjønte (forståelig nok) lite, og ville snakke med meg. Da hadde smertene så vidt begynt å gå litt nedover igjen, og jeg klarte å snakke med henne i telefonen. Hun mente jeg bare skulle legge meg og se an hva som skjedde, og at smellet sikkert ikke var noe å tenke på.

Jeg roet meg med denne beskjeden, og gikk på do for å tisse, men da jeg var ferdig presset jeg ut et par ekstra desiliter gråhvit væske, og skjønte med en gang at lyden jeg hadde hørt var fostervannet! Hodet var godt festet, og gjorde derfor at det bare ble lekasje om jeg presset ekstra! Ny telefon til føden, og vi de sa vi kunne komme nedover for en sjekk.

Endret 6. desember 2012 av FrøkenStrøken

[FrøkenStrøken]

Første undersøkelse

Da vi kom på sykehuset bekreftet jordmor at det var vannet som hadde gått, og vi fikk en standard ctg. Alt sto bare bra til, men det var jo ikke noe voldsom rieaktivitet. Hadde vel tre-fire stk i løpet av undersøkelsen, en av dem opp i 60 på skalaen, de andre kanskje 40. Ble som forventet sendt hjem igjen, med beskjed om å komme inn dersom ting tok seg opp, eller om jeg fikk feber (pga vannet var det litt viktig å følge med på). Ringte mamma på veien hjem, måtte bare fortelle at noe hadde begynt å skje, og hun ble veldig overrasket over at vi ble sendt hjem uten å sjekke åpning. Jeg sa jeg trodde det var pga at vannet var gått og infeksjonsfare, men det var helt sikkert ikke noen stor åpning uansett! Riene var jo så vidt i gang, og det kunne ta mange timer, noe det skulle vise seg at jeg hadde veldig rett i.

Vel hjemme kjørte samboeren meg bort til døra, og hjalp meg ut av bilen. Skulle liksom prøve å komme meg opp i tredje etasje jeg ja, men det var bare å glemme! Jeg tok et steg, og fikk en rie. Venta til den var over, tok et steg, og fikk en rie. Kjente tårene presse på av tanken på å komme meg opp til senga, og vi fant ut av vi bare måtte sette oss i bilen igjen. Han ringte nedover, og vi fikk heldigvis lov til å komme ned igjen!

[FrøkenStrøken]

Innleggelse

Tipper hun tenkte sitt hun som gikk forbi utenfor fødemottaket og så meg henge over bildøra fordi jeg ikke klarte å gå, fikk jo rier bare jeg rørte på meg! Min kjære gikk inn og hentet en rullestol, og fikk meg på den måten helt inn på fødestua vår. Jordmor sjekka åpning, og det var bare 2 cm. Klokka var blitt litt over fire. Ble tilbudt å gå i badekaret for å slappe av, det var helt fantastisk! Lå lenge og nøt det varme vannet, og det hjalp virkelig på smertene. Lå der helt til jeg plutselig kjente at toppen kokte, klokka var halv åtte da jeg klatret ut av karet, for det var like før vaktskiftet.

Jeg gikk og la meg på senga, og kjente allerede at jeg var utrolig sliten av riene. Det var som om de tappa meg for energi, for følte at jeg burde ha vært på do mens de varte, men det gikk over så snart de dabbet av. Det med at man er smertefri mellom riene stemmer iallfall ikke i alle tilfeller, for det føltes som jeg hadde én konstant ri denne dagen, og de "ekte" riene ble da som topper i denne uendelige ria.

[FrøkenStrøken]

Vaktskifte 1

Rundt halv ni kom den nye jordmora, det vil si en jordmorstudent (som tok seg av veldig mye), pluss en rutinert og bestemt jordmor som hadde hovedoppsynet. Timene gikk med til å prøve å overtale meg til å gå med prekestol ned i kiosken, noe jeg nekta (siden jeg fikk rier hver gang jeg bevegde meg, noe jeg ikke orka å ha i full offentlighet), og å prøve å få meg til å spise noe. Tok noen bitt av en brødskive og en halv yoghurt, men kan ikke si at matlysten var på topp denne morgenen Åpningen ble sjekket, og den var på tre cm, og sånn gikk timene. Til slutt sa jeg meg enig i å spise litt, og det endte med at pappaen fikk spesialbestilling på druer.

Han løp til butikken, og var lykkelig for å få gjøre noe for meg! Jeg er ikke særlig mottakelig for støtte når jeg har det vondt, og fysisk kontakt er bare å glemme. Kjæresten kjenner meg heldigvis godt nok til å vite dette, og vi hadde snakket en del om det på forhånd. Jordmor mente nok at han var litt fraværende og kommanderte han stadig til å ta på meg, massere meg, og han prøvde fortvilet å forklare at jeg ikke ville. "Phø, kom igjen og trøst kjæresten din når hun har det vondt, fikk han til svar"! Han kom jo borte og prøvde å stryke meg på ryggen, men fikk en bestemt beskjed om å verken røre meg eller snakke til meg. Jordmor sluttet å beskylde han for å ikke bry seg etter dette, in your face! Ingen kjenner meg bedre enn han, og han gjorde den beste jobben med å holde seg litt unna meg under de verste smertene.