trenger virkelig hjelp!

[AnonymBruker]

Hei

jeg er 14 år og drev med selvskading. men siden det syntes så, så sluttet jeg for jeg fikk så mye trøbel med det, så jeg gjorde psykiske ting i stedet. og nå kan jeg så vidt vise at jeg er trist hjemme, for min mor blir like trist og sur osv. nå er jeg på rommet mitt..etter jeg satt nede med familien min...og gråt uten at noen la merke til det, så jeg vendret opp trappa..og moren min ble sur siden jeg så vidt svarte. og så fikk jeg "anfall"? det at jeg så vidt greier å puste og blir så rastløs...drar meg i håret og holder hardt i stolen for å ikke gjøre noe jeg angrer på..det er så enkelt å bare hoppe ut vinduet..men jeg vet det er egoistisk, men jeg er ikke sikker på at foreldrene mine elsker meg...selv om jeg egentlig vet det. jeg er så forvirret! jeg vil ikke si til noen kjente hvordan jeg virkelig har det...det påvirker så...så jeg skriver som normalt med min veninne mens jeg får dette "anfallet"...men aner ikke hva det er...jeg slutter aldri å gråte!! blir gal....og får så vondt.

vær så snill...hjelp. kan noen fortelle meg litt mer om dette, uten å si at det er bare sånn tenåringsgreie...for jeg vet det alerede, og ikke si at det er normalt og bare dumt å ta det så tungt! for da blir det bare verre...vær så snill. takk. vil bare ikke at de rundt meg skal få vondt av meg..så lurer også på om det er en grense for hvor mye man takler å holde for seg selv.

[snixy]

Først og fremst vil jeg gi deg en klem

Det høres ut som du har det ganske vanskelig for tiden, og det beste rådet jeg kan gi deg er å bestille deg en time til legen. Ut ifra det du skriver er ikke dette bare hormoner og tenåringsproblemer. Legen kan henvise deg til en psykolog som kan hjelpe deg å forstå hva som skjer, og hvordan du kan få det bedre

[Gjest Levitate]

Alle opplever forskjellige problemer i tenårene, men du minner meg litt om meg selv, og jeg slet (sliter forsåvidt) såvisst ikke med vanlige tenåringsproblemer. Jeg vil råde deg til å snakke med foreldrene dine om det, om du tør. Det hjelper! Selv gjorde jeg dette etter at jeg ett år hadde slitt med selvskading og depresjon. Mamma ringte helsesøsteren og jeg fikk meg psykologtime. Har gått til psykolog i snart to år og er snart frisk. Om du ikke tør å snakke med foreldrene dine om det - kontakt helsesøsteren på skolen din eller en lege. Det går så fint så.

[AnonymBruker]

Definitivt snakk med en lege om dette. Om det bare er en tenårings greie som vil gå over av seg selv med tid (Det høres ut som mer enn bare det når det er s voldsomt som du beskriver) så betyr ikke det at du må lide igjennom det. Det er hjelp å få, du vil føle deg bedre! Det er viktig å huske!

[AnonymBruker]

Siden foreldrene dine ikke forstår hvordan dette er for deg, og reagerer med å bli sure, bør du ta dette opp med helsesøster på skolen din og fastlegen, så foreldrene kan få hjelp av psykolog/fastlegen til å hjelpe deg.

Når du har det så ille trenger du profesjonelle folk rundt deg så du kan få det bra.

At mor og far ikke skjønner betyr at de trenger å lære hva du sliter med, og få hjelp til å være der for deg.

Kontakt noen og be dem hjele deg. Dette skal du ikke behøve å slite med alene.

Du kan også ringe RødeKors telefonen for barn og unge, hvis du trenger noen å snakke med.

Tfl 800 333 21

Ring dem når du har det sånn som nå, i stedet for å holde alt for deg selv.

Du kan også gå til dette nettstedet http://www.korspahalsen.no/

Tenker på deg.

[Gjest Michelle82]

Høres ut som panikk eller angst anfall. Og det er mer enn 'bare' tenåringsproblemer.

[*Sinnataggen*]