Mamma døde i høst, og pappa er allerede forelsket i en annen..

[Musihus]

Mamma døde tidlig i høst av langvarig kreftsykdom. Det har vært en tung tid, men jeg har sørget så mye gjennom tiden hun var syk og "fraværende" at jeg har taklet det fint (etter forholdene). Det samme gjelder øvrig familie.

Mamma var en fantastisk person, som alltid ønsket det beste for alle, og hun var veldig klar på at vi måtte leve videre, og at vi måtte være åpne for at han kom til å finne en ny partner. Det er jeg, og jeg ønsker han alt godt i livet. Han er en mann som trenger en kone, noen som holder han i ørene og en nær venn. Ikke minst fysisk.

I går fikk jeg vite at han er forelsket. Pang!! Det er for tidlig, santidig som jeg virkelig unner han det, og forstår at livet går videre. Han sier det kom som et sjokk for han også, og at han synes det er vanskelig.

Jeg har tenkt på dette konstant siden i går, og sliter med en merkelig form for skyldfølelse ovenfor mamma på hans og mine vegne. Skyldfølelse fordi jeg egentlig aksepterer det, og fordi jeg godt kunne tenkt meg en bestemor for mine barn, samtidig som det er alt for nært opp til dødsfallet og min sorgprosess ikke er over.

Dette er ikke "noens" feil, men bare vet ikke hvordan jeg skal takle de motstridende følelsene. Tipper pappa også kjenner veldig på dette, men at forelskelsen foreløpig vinner.

Måtte bære skrive det er sted.

Og - må også legge til at min far etter min mors død fikk vite at han har prostatakreft (som kan opereres), og at han nok en fang fikk et nytt perspektiv på sitt eget liv (og at man ikke kan ta alt for gitt).

[AnonymBruker]

Hans kjæreste kone, og din mor, kondolerer så mye, døde, og han oppdaget at han har prostatakreft. Kanskje faren din ble livredd der han satt igjen "alene", uten sin livspartner og støtte, sin person i livet som alltid er der for ham. Selv om han har barn, venner, er det noe med ens partner. Man er aldri alene. Plutselig ble han alene, og han har kreft, og selv om den er opererbar, så er det fortsatt kreft. Jeg vet ikke om han er mer forelsket enn ensom, alene, og lengtende, men uansett trenger han en venn og en støtte. Kanskje det er henne han trenger nå, bare til å komme seg gjennom en vond og vanskelig tid. En rebound på høyt nivå rett og slett. Tror du dette er ekte kjærlighet for ham, eller bare en skjult "wow, nå er jeg ikke alene mer" kjærlighet.?

[Labello]

Kondolerer til deg og dine.

Jeg håper du klarer å komme deg igjennom disse fasene som kommer nå. Faren din klarer nok ikke å styre følelsene sine, og jeg syns det er flott at han er forelsket på ny. Ja, kanskje litt tidlig, men når er det egentlig "greit" å la seg bli forelsket? Litt vanskelig å fastsette.

Håper du klarer å glede deg over dette, samtidig som du etterhvert mister skyldfølelsen du føler for din mor. Jeg tror hun- som hun også nevnte selv- hadde vært glad på din fars vegne

[Musihus]

Takk for svar, godt dere skriver det dere gjør:-) jeg er enig med dere. Det er nok derfor jeg har så delte følelser. Fordi jeg unner han dette, og fordi han er lykkelig (for øyeblikket). Og kanskje er dette en rebound, eller kanskje ekte. Uansett vil jeg støtte han.

[Gjest Michelle82]

Noen er livredde for å være alene og kaster seg inn i forelsker og forhold med en gang. Tror faren din er sånn type som ikke takler å være alene.

[Labello]

Flott, så fint at du støtter han! (Men han må også ta hensyn til deg og dine evt. søsken også)

Stå sammen. Håper dere klarer å få en fin jul, tross det som har skjedd. Ta vare på minnene

[AnonymBruker]

Noen er livredde for å være alene og kaster seg inn i forelsker og forhold med en gang. Tror faren din er sånn type som ikke takler å være alene.

Det er sant at noen er sånn. Men jeg vil tro TS sin far er i en litt annen situasjon enn "vanlige" menn...

[Gjest Purple Haze]

Kondolerer.

Min mor døde i august (mange år siden), og innen påske året etter hadde min far ny dame. Mine foreldre hadde vært gift i nesten 40 år, så jeg fattet ikke hvordan han kunne finne en ny så fort. Men det er hans liv, hans valg, jeg hadde ikke noe med det. Sårt, men sant.

[Gjest Blondie65]

Først av alt kondolerer med tapet av din mor.

Kondolerer også med din fars kreftsykdom - det er nok også vanskelig å takle, selv om det kan se ut som det skal gå bra dette.

Det er flott at du respekterer din far. Det er ikke dermed sagt at dette er lett for deg. Jeg tenker at det kan være godt for deg å tenke på at dersom din far har en dame som han er glad i og hun er glad i han, så blir "byrden" med en ensom far lettere for deg å bære. Og det er en gave som kan være verdt å tenke på.

Skjer det for fort? Ja det gjør vel ofte det. Men det er vanskelig å styre følelser - både for deg og for far, tenker jeg. Det aller viktigste er at han har det bra - kanskje dette hjelper godt på.

Din mor er nok ikke glemt, savnet er nok stort og tungt etter henne. Nettopp derfor er det kanskje godt å ha en annen til å trøst.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at din mor og din far nok har snakket mye om dette - siden hun har nevnt det også for dere som barn.

På mange måter forteller dette jo mye om at de nok har hatt et sterkt forhold sammen.

Jeg tenker at det du føler nå er helt logisk og naturlig, din far føler det jo på akkurat samme måte.

Hans forelskelse oppleves sikkert som både veldig godt, trøstende men også vanskelig, rart og vondt.

Og jeg tror den nye forelskelsen hans er veldig klar over dette - og helt sikkert er veldig redd for å trå feil.

Det at hun døde av langvarig kreftsykdom setter det i et litt annet lys enn når noen dør brått - fordi man som familie får anledning til å gjennomgå en langvarig sorgprosess på forhånd. Det gjør ingenting lettere, men man får kanskje tenkt gjennom en del problemstilling som kan ha gjort at din far nå er åpen for nye følelser, selv om han garantert sørger tungt.

Jeg vet ikke helt hva svaret mitt er - men jeg synes ikke hverken du eller din far skal føle et behov for hverken å støtte eller holde tilbake.

Det er som du sier; du vet logisk og emosjonelt at livet er verdifullt, du vet man ikke må kaste bort verdifull tid, men det føles likevel ganske vanskelig å håndtere det i praksis.

Jeg bare tenker at det du føler er helt logisk i en slik situasjon. Sorg er vondt, vanskelig og komplekst - og man møter på masse ting underveis som gjør at man ikke vet helt hva som er "rett å føle".

Svaret er vel at ingenting er rett eller feil.

Det eneste du kan forholde deg til er at du vet logisk at din mor ville dette - derfor føles det på en måte fint å vite at han har møtt en flott dame, på den andre siden er sorgen helt ny - og det er vanskelig å skulle ta et standpunkt.

Alt i alt så er det vel slik at du hverken bør eller trenger ha en positiv eller negativ mening om det for andre skyld, det du føler er helt OK uansett - og denne følelsen vil nok dukke opp i mange andre situasjoner også.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg synes ikke det er for tidlig. Jeg synes det er fælt at du har mista mamman din, det er aldri lett. Og det må være fælt for pappan din å miste kona si. Så jeg føler med deg

Men nøyaktig hva har du skyldfølelse for, og hvorfor? Du sier du har skyldfølelse for din mor, men hun lever ikke lengre, og kan verken bli såret eller lei seg. Hun ønsket at livet skulle gå videre, og det gjorde det. Du sier også at det ikke er noens "feil", og det er jo et ganske negativt lada utrykk, så det virker som du synes det er moralsk galt?

Men hvorfor? Han må jo gå videre, og hvis han kan ha en annen dame som kan støtte ham er jo det flott

Jeg tror du er overrasket og forvirra. Du har mistet den nærmeste i livet ditt, og nå er det i tilegg en ny person som kommer inn. Verdenen din er snudd litt på hodet og det er helt greit å være svimmel Men ikke se på det som noe negativt at din far er forelska, han trenger det, uten skyldfølelse

Edit: la til en kommentar

Endret 18. desember 2011 av Kevlarsjäl

[Musihus]

Tusen takk igjen for gode svar! Jeg ordla meg dumt når jeg sa "feil". Dette er ikke noens feil å være forelsket, mente bare at sånt skjer.

Skyldfølelsen er nok endel av sorgen, at jeg bærer den så godt og nettopp det faktum at jeg synes dette er fint. Merkelig logikk, jeg vet, men sånn er det bare.

Det er ingenting jeg heller vil enn at pappa skal være lykkelig, så jeg har støttet han 100%, og jeg ser på han at han er veldig takknemlig for det. Denne kvinnen kommer faktisk til å bli ønsket hjertelig velkommen inn i vår familie - av alle oss søsken og barnebarn.

Jeg vet også at han tenker på mamma. Og at han har skyldfølelse. Og jeg føler hele tiden at mamma viser meg at dette er ok, på sin måte (jeg føler ofte at hun legger en varm hånd sin på skulderen min og viser støtte). Så dette handler på et vis om følelser jeg ikke helt klarer å styre.

Må takke til anonym over her, som skrev så utrolig flott. Akkurat dette med å det ikke er feil å føle hverken det ene eller andre er så riktig.

Når jeg så pappa i dag tenkte jeg at jeg ikke har sett han så lykkelig på år og dag, og det er jo ikke så rart at livet hans se siste to årene har vært preget av redsel, nedturer, noen oppturer, sorg og ensomhet. Dette unner jeg han virkelig. I tillegg sa han at han kanskje ikke trengte vår "pleie" etter han skulle opereres (inneforstått at denne damen ville gjøre det). Er det slik at de allerede har snakket om dette, tror jeg at denne damen er varm og god, og at hun har følelser for pappa. Det kan ikke være så lett for henne heller (og den som skrev det over har helt rett), enkemann med kreft er ikke noe man begir seg inn på uten å virkelig å ha noen følelser.

Dette ble langt. Beklager. Bare godt å få ut følelser her!

[lurine]

Synes det høres ut som om dere bare må tillate og godta dere å føle det dere gjør, for sånn er det bare. Så sklir det over etterhvert. Dere høres ut som en varm og inkluderende familie. Lykke til videre.

[Gjest pelikanen]

Mamma døde tidlig i høst av langvarig kreftsykdom. Det har vært en tung tid, men jeg har sørget så mye gjennom tiden hun var syk og "fraværende" at jeg har taklet det fint (etter forholdene). Det samme gjelder øvrig familie.

Mamma var en fantastisk person, som alltid ønsket det beste for alle, og hun var veldig klar på at vi måtte leve videre, og at vi måtte være åpne for at han kom til å finne en ny partner. Det er jeg, og jeg ønsker han alt godt i livet. Han er en mann som trenger en kone, noen som holder han i ørene og en nær venn. Ikke minst fysisk.

I går fikk jeg vite at han er forelsket. Pang!! Det er for tidlig, santidig som jeg virkelig unner han det, og forstår at livet går videre. Han sier det kom som et sjokk for han også, og at han synes det er vanskelig.

Jeg har tenkt på dette konstant siden i går, og sliter med en merkelig form for skyldfølelse ovenfor mamma på hans og mine vegne. Skyldfølelse fordi jeg egentlig aksepterer det, og fordi jeg godt kunne tenkt meg en bestemor for mine barn, samtidig som det er alt for nært opp til dødsfallet og min sorgprosess ikke er over.

Dette er ikke "noens" feil, men bare vet ikke hvordan jeg skal takle de motstridende følelsene. Tipper pappa også kjenner veldig på dette, men at forelskelsen foreløpig vinner.

Måtte bære skrive det er sted.

Og - må også legge til at min far etter min mors død fikk vite at han har prostatakreft (som kan opereres), og at han nok en fang fikk et nytt perspektiv på sitt eget liv (og at man ikke kan ta alt for gitt).

Kansje en flukt for din far? en flukt han trenger i sorgen? sorg er vanskelig.Det tar tid. Kansje ikke den store forelskelsen,men hun er der for han? Forstår han?

Fint du aksepterer din fars følelsser. Vil jo tro det har vært vanskelig for han også under din mors sykdom. La din far sørge på sin måte. Det blir ekstra vanskelig med sorgarbeide om du skulle bebreide han i tilegg. Husk,ingen kvinne kan ta din mors plass.Hun vil alltid være i din fars tanker uansett hva som skjer. Hun vil være der igjennom barna og barnebarna

tror din far har mange tunge stunder,selv om man er forelskeet.

[Adele]

Har en lignende erfaring selv. Min kjære mormor døde i oktober (selv hadde hun hatt en langvarig kreft, som spredde seg mer og mer). I augustmåned ble hun innlagt på sykehuset da de trodde hun hadde fått influensa. I realiteten fant de til slutt ut at kreften hadde spredd seg til hjernen. Det gikk fort, og dette lærte meg at livet er skjørt, vondt og vakkert. Man vet aldri hva som skjer, plutselig er livet ditt snudd helt opp ned.

I løpet av sommeren har jeg lært mer å kjenne om familiens fortid. Morfars stadige utroskap deriblant. Jeg tror mormor visste at jeg visste, men vi fikk liksom aldri tid alene sammen - bare henne og meg. Det var så mye jeg ville snakke med henne om, få svar på.

Men over til mer av saken; allerede i begravelsen kom det frem at morfar anser mormor for et avsluttet kapittel i livet sitt. 50 år sammen har tydeligvis ikke betydd noe. Og det kom frem at han skulle få en ny fru inn i huset 1. november (mormor døde 5. okt). Men så ble det slutt med henne, og et par uker etterpå fant han seg ei annen. Han oppfører seg visstnok som en fjortis med denne damen. Hun har møtt to av mine tanter og min onkel i tillegg til min søster. Greit nok, han skal få gå videre, men det finnes grenser. Er det nå feil av meg å føle et hat mot han? Han har såret mormor, hennes familie, og hans etterkommere (barn, barnebarn og oldebarn).

På den gode siden har jo familien kommet nærmere, selv om det er blitt de mot oss.

[Adele]

Og forresten; jeg kondolerer så mye med tapet av din mor, musihus. Og sjokkbeskjeden av at din far har fått prostatakreft. Ta den tiden dere har igjen, man vet aldri når ens kjære og nære ligger livløs, kald og stiv.