Jeg tror jeg trenger hjelp!

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, å dette kommer til å bli ett langt innlegg så er ikke sikkert at så mange gidder å lese det en gang. Men sette hvertfall pris på dem som gjør det, å dem som kommer med kommentarer/innspill. Jeg er forresten ei jente på 23 år som har fast jobb (100%)

Jeg kan si at jeg har en litt vill fortid, vært borti litt av hvert å opplevd en del ting. Jeg ble voldtatt når jeg var 17, dette ble ikke anmeldt, heller fortrengt. Har ikke snakket så veldig mye om dette heller, men føler ikke at det er noe jeg sliter med. Føler meg rar som sier det, men det er sant. Har eksprementert med forskjellige rusmidler siden jeg var 14(hasj, kokain, amfetamin, piller, alkohol) Har alltid brutt grenser når det gjelder reglene til foreldrene mine, så de har blitt den del skuffet over meg opp igjenom tidene. Jeg roa meg ned og sluttet med alt tull når jeg flyttet ut, det vil si rett etter at jeg ble 18. Traff en gutt som jeg var sammen med og samboer med i 3 år, vi fikk også ett barn sammen. Det var både gode og vonde år, vi krangla mye og i slutten av forholdet så slo han meg, da ble det slutt.

Jeg har nå vært alene med barnet vårt i 1 år, jeg og barnefar snakker sammen når vi må, det vil si når det gjelder barnet. Barnefaren har fått seg ny dame og samboer. Jeg har litt blanda følelser ang det, er egentlig ganske sjalu å tenker at "han tilhører meg" noen ganger begynner jeg helt plutselig å gråte når jeg tenker på det.

Jeg har alltid hatt lav selvtillit, hater kroppen min. Jeg får faktisk høre av venner og folk generellt at jeg er en pen jente og er vakker, men jeg klarer ikke ta det til meg. Har nå begynt å trene å føler at treningen å det å "spise sunt" tar helt over. Tenker på det 24/7 får dårlig samvittighet og blir kvalm dersom jeg ikke får trent eller dersom jeg skeier ut når det gjelder mat. Føler jeg har ett sykt stort press på meg om å få en fin kropp, for jeg orker seriøst ikke å leve i denne kroppen som jeg har mer. Selvtillitten tar helt over hodet mitt! Det går ikke en dag uten at jeg tenker stygge ting om meg selv eller kroppen min. Å jeg føler ett stort behov og ønske om at gutter skal ha lyst på meg, jeg har vanskelig for å si nei når det gjelder sex. Fordi jeg tenker at dersom jeg avviser dem så liker dem meg ikke.

Humøret mitt er som en berg og dalbane, jeg våkne om morningen å føle meg kjempe deppa, å så går det noen timer å så er jeg plutselig glad å sånn fortsetter det -dag ut dag inn. Jeg føler at jeg må ha en gutt som liker meg å syns jeg er fin for at jeg skal ha det bra her i livet. Føler ikke jeg har noe kjekt å se frem til i livet å føler meg bare nedfor...

Er det noen andre som har oppleved/opplever lignende som jeg har beskrevet over her? Syns dere jeg skal få en psykolog, eller hva kan jeg gjøre? Er lei av å ha det sånn så dette.

[Gjest Gjest]

Fastlege først, henvisning og så samtaleterapi. Du kan også kontakte Dixi.no

Det er innsida di som ikke har fast forankring, ikke utsida. Den er det ingenting feil med. Du leter etter noe som du ikke kan få fra andre enn deg selv. Og i leitinga mister du deg selv enda mer.

Ikke vent med dette, ring i morra.

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig lignende historie som deg, men den endte i utroskap og abort... Jeg sliter med tanker som ikke er lov å snakke om på dette forumet.. Jeg går jevnlig til fastlegen min da jeg ikke liker tankn på psykologer...

Jeg ville begynt der, for det er en lettelse å endelig ha noen å snakke med... Slike ting trenger bearbeiding, og du må finne din måte å løse det på. For noen holder det å snakke med gode venner:) Jeg trenger en fagperson men orker ikke tanken på å bli lest opp og ned av en psykolog...

Lykke til...

[Gjest BamseB]

Ja, jeg har hatt det som deg.

Hva med å prøve en psykolog?

Jeg fant ihvertfall det som hjelper for meg, men det er jo forskjellig fra person til person.

Du burde ha all motivasjon til å gjøre det bra her i livet med tanke på ungen din

Si heller nei til sex, det står det mye mer respekt av

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig lignende historie som deg, men den endte i utroskap og abort... Jeg sliter med tanker som ikke er lov å snakke om på dette forumet.. Jeg går jevnlig til fastlegen min da jeg ikke liker tankn på psykologer...

Jeg ville begynt der, for det er en lettelse å endelig ha noen å snakke med... Slike ting trenger bearbeiding, og du må finne din måte å løse det på. For noen holder det å snakke med gode venner:) Jeg trenger en fagperson men orker ikke tanken på å bli lest opp og ned av en psykolog...

Lykke til...