samvær med barn

[pot]

Hei.

Er det noen som vet om det er et minste samvær med barnet sitt.? Min sønn bor hos meg, og han vil ikke være hos far sin... Gråter i 2 dager før han skal dit og blir sint på meg når han skal dit. Han er der annen hver helg. Ringer meg hver gang han er der og bare gråter :-( dette er forferdelig.. har så vondt av han... Han blir sint på meg fordi han må dit, og faren blir sint på han fordi han ikke vil være der. Gått i familiterapi med faren for å få ting bedre, men blir bare værre... Uff det er vont å se sønnen min ha det sånn...

[AnonymBruker]

Hei.

Er det noen som vet om det er et minste samvær med barnet sitt.? Min sønn bor hos meg, og han vil ikke være hos far sin... Gråter i 2 dager før han skal dit og blir sint på meg når han skal dit. Han er der annen hver helg. Ringer meg hver gang han er der og bare gråter :-( dette er forferdelig.. har så vondt av han... Han blir sint på meg fordi han må dit, og faren blir sint på han fordi han ikke vil være der. Gått i familiterapi med faren for å få ting bedre, men blir bare værre... Uff det er vont å se sønnen min ha det sånn...

Har ikke noe greie på dette med barn jeg, men prøver å svare som jeg tenker i alle fall.

Er det ikke litt lite, i alle fall sånn i starten? Jeg mener slik at sønnen din kan bli ordentlig trygg på faren. Han har sikkert blitt en mammadalt

Hva om dere tilbringer dager sammen da, alle tre?

[Gjest smil]

Hvor gammel er han? Han MÅ vel ikke dit om han ikke vil det selv.. om gutten selv får fortelle dette under samtaler med familievernkontoret e.l regner jeg med at de vil ordne et tiltak for å gi pappan veiledning på hvordan han kan gjøre helgen bra for sin sønn. Fungerer det ikke, eller det er ekstreme grunner til at gutten ikke trives der, så kan det hende han får bo hos deg heltid.

Mamma og pappan din minstebroren min gikk i samtaler der for å endre pappans oppdragelsesmønster og veilede han om hvordan han bør oppføre seg ovenfor gutten, og det har faktisk blitt en god del bedre (selv om det for meg var umulig å tro på forhånd, for han er en dust av en annen verden).

[pot]

Han er 11 år. Vi gikk fra hverandre i 2004. Først bodde han hos meg i ett år. Så har han bodd 50/50 i 5 år. Nå har han bodd hos meg igjen i 4 mnd. Han har det bare værre og værre. Han har hat samtale selv også på Fam.kontoret. sa at han ville bo her. Far så det var greit. Har tilrettelagt masse hos faren, og jeg har kommet med mange råd på hva som bør endres slik at det blir bedre. Men i steden har det blitt værre :-( far er sint på han hel tiden fordi han ikke vil bo der. Sier han er feit, lat og ikke tøff nok. Han spør og graver hele tiden på hvorfor han ikke vil være der. Men han vet ikke selv og syns det er ubehagelig når han gjør det. Jeg ble enig med far i familieterapi at han ikke skulle spørre mere, for da ville det kanskje bli bedre . Men han gjør bare ting værre for han. Og må nekter han å dra dit..

[Gjest frøken am]

Jeg sluttet, av ymse årsaker, å dra til pappa i den alderen.

Det var et HELVETE PÅ JORD for å si det PENT, HVER gang jeg skulle dit. Og den eneste grunnen til at mamma sendte meg dit var fordi hun trodde hun ikke hadde noe valg.

Har vist seg i ettertid at det hadde hun, og jeg skulle sluppet å måtte dra...

Det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i en sånn situasjon, ettersom man så lett føler man får hele systemet på nakken.

Men jeg er ganske sikker på at hvis det hadde vært min unge hadde jeg latt han bli hjemme til saken er løst.

Det er ikke FAR som skal ha samvær med gutten, men GUTTEN som skal ha samvær med far.

Og hvis dette er så jævli for han som du beskriver er det viktig at gutten føler at en eller annen her i verden hører på hans rop om hjelp og IKKE sender han dit. Men backer han opp og beskytter han.

Endret 15. desember 2011 av frøken am

[pot]

Takk for svar frøken am ;-) det er sånn jeg føler det også. Vil jo ikke sende han dit, men føler jeg må :-( godt det gikk bedre for deg ;-) det tærer veldig på sønn min. Han klarer ikke være sint på far sin, for er redd for han. Og da blir utbtuddene her i steden, pga fortvielse og ikke bli hørt.

[Gjest frøken am]

Det beste tipset må vel være: hva ville du gjort om du ikke var redd for fars reaksjon?

Ville du sendt gutten dit om det ikke var så ubehagelig og skummelt å tenke på evnt konsekvenser?

De fleste mødre vet som oftest hva som kjennes riktig ovenfor barna sine.

Sendes han dit fordi det er ok for han eller fordi du som mor kjenner at du "må"?

Sett gutten først, og så får systemet og far si hva de vil når den dag kommer.

[pot]

Skjønner tanken din. Men det er mere sønn min som er redd for reksjon og konsekvensene. For jag har sagt at jeg vil ikke at han skal ha det sånn så jeg skal ringe til far hans og si han blir her. Men da blir han redd og vet faren kommer til å si nei.

[Gjest frøken am]

Så sønnen din er litt mellom barken og veden. Det blir galt uansett.

Da får far lære seg å deale med ting på en annen måte, helt tydelig at han trenger veiledning!

[pot]

Jeg vet. Far har fått veiledning av meg og i familieterapi, men han følger det ikke desverre :-( gjør motsatt hele tiden. Har prøvd å komme med råd for at de skal få det bedre sammen. Men sønn min vil bare ikke. Og han vet ikke bestandig hvorfor heller. Men syns det er bare mas fra faren når han er der :-( og gruer seg hele tiden. Det er vondt å se han ha det sånn. Er så lei meg på hans veine. I Fam.terapi sier de at meningen hans skal bli hørt og skal bety noe, men får kan la være å høre den og kreve å ha han. Men for meg er det barnet som skal bli hørt. Det er ikke han sin feil at ikke mamma og pappa bor sammen...

[Gjest frøken am]

Jeg foreslår at du holder sønnen hos deg og prøver å få til et nytt møte så fort som mulig? Kan det være noe?

[pot]

Har ordnet et nytt møte alt, gjorde det i forrige uke. Snakket med Fam.kontoret igjen nå, han sa det samme jeg og du tenker. Holde han her til etter samtalen. Men nekter far har han faktisk rett til å hente han.

[Leksie]

.

Endret 15. desember 2011 av Leksie

[Gjest frøken am]

Har ordnet et nytt møte alt, gjorde det i forrige uke. Snakket med Fam.kontoret igjen nå, han sa det samme jeg og du tenker. Holde han her til etter samtalen. Men nekter far har han faktisk rett til å hente han.

Da ødelegger jo far litt for seg selv.

Han tar jo da ikke hensyn til gutten

[pot]

Nei han setter sine behov foran han sine :-( håper det endrer seg snart.

[Gjest gjest1]

Blei helt fælen av å lese...Hold gutten hjemme hos deg mens du venter på å komme på møtet. Gutten din bør også bli hørt, han skal bli hørt, og kan ha eget møte med mekler. En han stoler på kan være med som støtte. Det er viktig at gutten tør si tydelig ifra hva han vil og gjerne også hvorfor selv om det er vanskelig for ett barn.

Min datter var i møte med mekler når hun var 11 og jeg var med henne. Faren ønsket kontakt og var den som bestilte møtet. Hun så ifra at hun ikke ville treffe han og ble hørt av mekler som så snakket med far. Det er noen år siden nå men jenta mi er fortsatt bestemt på å ikke ha kontakt og angrer ikke.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hei.

Er det noen som vet om det er et minste samvær med barnet sitt.? Min sønn bor hos meg, og han vil ikke være hos far sin... Gråter i 2 dager før han skal dit og blir sint på meg når han skal dit. Han er der annen hver helg. Ringer meg hver gang han er der og bare gråter :-( dette er forferdelig.. har så vondt av han... Han blir sint på meg fordi han må dit, og faren blir sint på han fordi han ikke vil være der. Gått i familiterapi med faren for å få ting bedre, men blir bare værre... Uff det er vont å se sønnen min ha det sånn...

Når begynte problemer under samvær? Kan det knyttes opp til noe spesielt?

Siden sønn og far var i familieterapi og det ble værre, hva skjedde der?

Er gutten gammel?

[Gjest Gjest]

Jeg sluttet, av ymse årsaker, å dra til pappa i den alderen.

Det var et HELVETE PÅ JORD for å si det PENT, HVER gang jeg skulle dit. Og den eneste grunnen til at mamma sendte meg dit var fordi hun trodde hun ikke hadde noe valg.

Har vist seg i ettertid at det hadde hun, og jeg skulle sluppet å måtte dra...

Det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i en sånn situasjon, ettersom man så lett føler man får hele systemet på nakken.

Men jeg er ganske sikker på at hvis det hadde vært min unge hadde jeg latt han bli hjemme til saken er løst.

Det er ikke FAR som skal ha samvær med gutten, men GUTTEN som skal ha samvær med far.

Og hvis dette er så jævli for han som du beskriver er det viktig at gutten føler at en eller annen her i verden hører på hans rop om hjelp og IKKE sender han dit. Men backer han opp og beskytter han.

Jeg er en far der mor mente barna ikke ville være hos meg en periode. Og det er mulig hun hadde rett ettersom barna ikke hadde noen venner og ikke kunne være ute og leke på samme måte som de kunne i vår gamle felles bolig. Men i vårt tilfelle var barna vesentlig yngre.

Da jeg flyttet slik at det ble gangavstand mellom mor og meg merket jeg selv stor forskjell mht barnas samvær med meg. Plutselig fikk de beholde alle sine venner og sitt etablerte nærmiljø med skole og fritidsaktiviteter. Da de gikk på SFO ble det slik at de valgte bort SFO og isteden dro hjem til meg (med morens tillatelse), i 10-11 års alderen begynte de å mase om å flytte til meg, og gjorde det litt senere.

Det jeg forsøker å si er at det kan være "bagateller" som gjør at barnet ikke vil til den andre forelderen. Men det er viktig å finne årsaken. Å gjette i blinde er veldig vanskelig.

Dessuten bør en ikke velge samværsmengde/-løsning basert på kritikk av den andre forelderen som ikke kan bevises å være riktig. La barn og forelder få mulighet til å rette opp i problemene. Det er veldig viktig at de bygger gode relasjoner til begge foreldrene selv om foreldrene løser ting på forsjellige måter. Den dagen de kommer i 12-16 års alderen er det veldig viktig at de har gode relasjoner til begge foreldrene slik at det er mulig å samarbeide til barnes beste. Å være tilnærmet alene om omsorgen i denne vanskelige alderen kan være tungt for de fleste foreldre.

Ft2

[Gjest frøken am]

Jeg er en far der mor mente barna ikke ville være hos meg en periode. Og det er mulig hun hadde rett ettersom barna ikke hadde noen venner og ikke kunne være ute og leke på samme måte som de kunne i vår gamle felles bolig. Men i vårt tilfelle var barna vesentlig yngre.

Da jeg flyttet slik at det ble gangavstand mellom mor og meg merket jeg selv stor forskjell mht barnas samvær med meg. Plutselig fikk de beholde alle sine venner og sitt etablerte nærmiljø med skole og fritidsaktiviteter. Da de gikk på SFO ble det slik at de valgte bort SFO og isteden dro hjem til meg (med morens tillatelse), i 10-11 års alderen begynte de å mase om å flytte til meg, og gjorde det litt senere.

Det jeg forsøker å si er at det kan være "bagateller" som gjør at barnet ikke vil til den andre forelderen. Men det er viktig å finne årsaken. Å gjette i blinde er veldig vanskelig.

Dessuten bør en ikke velge samværsmengde/-løsning basert på kritikk av den andre forelderen som ikke kan bevises å være riktig. La barn og forelder få mulighet til å rette opp i problemene. Det er veldig viktig at de bygger gode relasjoner til begge foreldrene selv om foreldrene løser ting på forsjellige måter. Den dagen de kommer i 12-16 års alderen er det veldig viktig at de har gode relasjoner til begge foreldrene slik at det er mulig å samarbeide til barnes beste. Å være tilnærmet alene om omsorgen i denne vanskelige alderen kan være tungt for de fleste foreldre.

Ft2

Jeg ser hva du mener.

Samtidig er det veldig viktig at barna blir hørt! Jeg følte meg fullstendig rævkjørt hver gang mamma sendte meg avgårde...

Og det var ikke snakk om bagateller.

[AnonymBruker]

Kan jo være at faren misbruker han på en eller annen måte?