Spiseforstyrrelse

[Gjest Gjest]

Hvor går grensen mellom et unormalt forhold til mat og en spiseforstyrrelse?

Jeg synes alt som har med mat å gjøre er veldig vanskelig. I perioder spiser jeg veldig lite og teller kalorier på absolutt alt, i andre perioder kan jeg overspise skikkelig (både vanlig mat og godteri). Jeg klarer ikke å finne en balanse i kostholdet, det blir enten overspising eller sulting. Jeg tar også avføringstabletter med jevne mellomrom, og har hatt perioder der jeg har kastet opp mat.

Jeg merker at dette tar veldig mye av oppmerksomheten min, og gir meg mye dårlig samvittighet. Jeg tenker på mat hele tiden, og føler jeg er flink når jeg ikke spiser og får voldsom skyldfølelse når jeg har overspist. Jeg er redd for at jeg er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse, og lurer på hvor grensen går mellom spiseforstyrrelse og bare et litt unormalt/problematisk forhold til mat.

[Gjest badeand1]

Jeg tenker spiseforstyrrelse når du beskriver hva du gjør.

[AaaaK]

Desverre gjør jeg det det også. Både de samme tingene, og tenker spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelse handler jo faktisk ikke først og fremst om å plassere spisingen i en kategori; "normal" "bulemiker" "anorektiker" etc. Det handler først og fremst om det å ha et sværty unormalt og anstregt forhold til mat. For ikke å nevne usunt. Og selv om man/jeg vet at det er usunt å holde på sånn føles det vanskelig å endre på det.

[AnonymBruker]

Jeg for min del har aldri hatt et "godt" forhold til mat. DVS jeg tenker mat konstant, og jeg vet ikke hvordan det er å ikke tenke på mat 24/7. Jeg vet at JEG har et spiseproblem, men du høres ut som du kan "reddes" før det blir verre...

[Gjest Mia]

Hvis du har et så anstrengt forhold til mat at det går ut over din daglige helse og ødelegger tankene og opplevelsene dine i hverdagen, så er det en spiseforstyrrelse. Det er det du beskriver, og du bør opsøke hjelp nå før det bli verre. Du bør la være å lese kvinneblader o.l. som fokuserer på kalorier, slanking osv. og heller være opptatt av andre ting i samfunnet. En forstyrrelse mht mat er ofte en kompensasjon for andre plager. Hva er det egentlig du vil bli bedre til? Hva sliter du med? Dette må du finne ut av, helst i samtale med en psykolog! Ta tak i problemet ditt og redd deg selv.

[AaaaK]

I tillegg, noe som kanskje ikke er et langsiktig godt råd, men et kortsiktig godt råd for oss som synes mat er vanskelig:

Tenk på at med å slutte helt i perioder, og spise i andre, enten mye eller lite, så ødelegger du forbrenningen din helt!!! Det finner jeg motvirende.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar.

Jeg går i behandling pga psykiske problemer, og har prøvd å ta opp dette med maten, men det er veldig vanskelig fordi jeg føler meg for feit til å ha et spiseproblem. Jeg føler at hvis dette hadde vært alvorlig, så hadde jeg vært tynn - men det er jeg ikke. Derfor er jeg veldig redd for å ta det opp enda en gang, sist gang følte jeg meg ikke tatt på alvor, og er redd for at det er på grunn av vekta mi.. Det er også vanskelig å forklare hvor mye jeg tenker på dette, hvor mye av dagen som faktisk går med på å tenke på mat, telle kalorier, veie seg - og ikke minst ha dårlig samvittighet for at jeg har spist..

[Linnea Sophie]

Tusen takk for svar.

Jeg går i behandling pga psykiske problemer, og har prøvd å ta opp dette med maten, men det er veldig vanskelig fordi jeg føler meg for feit til å ha et spiseproblem. Jeg føler at hvis dette hadde vært alvorlig, så hadde jeg vært tynn - men det er jeg ikke. Derfor er jeg veldig redd for å ta det opp enda en gang, sist gang følte jeg meg ikke tatt på alvor, og er redd for at det er på grunn av vekta mi.. Det er også vanskelig å forklare hvor mye jeg tenker på dette, hvor mye av dagen som faktisk går med på å tenke på mat, telle kalorier, veie seg - og ikke minst ha dårlig samvittighet for at jeg har spist..

Ta det opp! Du kan ikke gå rundt å tro det der, det kan bygge seg opp til å bli et mye større problem, og da er det bra å ta det før det er for sent! Ta det opp, før det virkelig blir noe alvorlig, og få hjelp med det.

[*happy*]

Jeg tenker akkurat det samme som deg at jeg er for stor til å ha en spiseforstyrrelse.

Jeg er 155 og 74 kg... men der jeg går i behandling er jeg mindre enn noen av de andre...

Men det er psyken som lurer deg. Jeg opplever meg MYE større en hva jeg er, jeg vet egentlig ikke hva jeg er for i mine øyne må jeg ha xxxxxxxlarge,men i butikken passer de vanlige størrelsene...

Jeg går i behandling for en annen diagnose, men min spiseforstyrrelse er et utløp for alt det andre vonde.

Jeg har gått i terapi i 11 år, det er først nå jeg går i ''aktiv'' behandling for matproblematikken.

Ikke gi deg, få frem at du sliter med maten, det er veldig slitsomt å ha det slik over mange år, kroppen blir også slitt ut.

Lykke til