Barn med downs syndrom forts.

[AnonymBruker]

Dette gjelder ikke kun downs, men psykisk utviklingshemming:

http://www.dagbladet.no/2012/01/16/nyheter/helse/innenriks/tvang/psykisk_utviklingshemmede/19822759/

Det er nettopp saker som disse som gjør at jeg er redd for å få et psykisk utviklingshemmet barn. Man vet aldri om hjemme/institusjonene behandler dem bra, eller med grusom tvang.

[AnonymBruker]

Ikke akkurat dawns men en annen psykisk utviklingshemming.. Har sett hvor mye foreldrene til en kompis (lillebroren hans det gjelder) av meg har slitt med dette og hvordan det har gått i oppveksten og sånt. Grått hele natten, vert nervøse, overarbeidede det ene med det andre. Hvordan det har gått ut over ham at foreldrene hele tiden må bruke tiden på broren og liknende. Det kan være ganske jævlig, psykisk utviklingshemmede er ikke folk som går rundt med ett irrasjonelt smil samme hva som skjer. De kan like gjerne bestemme seg for å være gretne resten av måneden uten å ha noe grunn for det.

Jeg har og gått i klasse med en på videregående i 2 år, og sett hvordan den ene eleven snakket og styrte på hele tiden og ødelagte de andres undervisning.

Og veit du hva, jeg skjønner ikke poenget med å få sånne folk inn i verden. Vi mennesker er ikke guds fantastiske skapninger, vi er dyr. Og det er allerede alt for mange av oss, noe som fører til krig, resursmangel, sult og elendighet over hele jorden. (Bare vent til oljen faktisk begynner å ta slutt!)

Enhver dawnsunge som blir abortert er en tjeneste til resten av verden, og det er ikke slik at den personen kommer til å være lei seg for at der skjedde! Den personen er ikke født en gang, har ikke gjort seg opp noen tanker, og bryr seg ikke det minste om å bli abortert.

Og når han eller hun blir født så er det strake veien inn i ett liv som pleietrengende og ubrukelig der du ødelegger drømmene til alle andre rundt deg. Foreldre som ikke får sove, ikke klarer å fokusere på jobb, ikke realiserer seg selv og i det store og hele ikke har det noe gøy i det hele tatt.

Så i min mening burde det taes enda lengre enn bare å gi valget. Det burde være pliktabort for ingen i den situasjonen som vet hva de går til vil svare ja på andre grunnlag en irrasjonelle og religiøse!

[AnonymBruker]

Ikke akkurat dawns men en annen psykisk utviklingshemming.. Har sett hvor mye foreldrene til en kompis (lillebroren hans det gjelder) av meg har slitt med dette og hvordan det har gått i oppveksten og sånt. Grått hele natten, vert nervøse, overarbeidede det ene med det andre. Hvordan det har gått ut over ham at foreldrene hele tiden må bruke tiden på broren og liknende. Det kan være ganske jævlig, psykisk utviklingshemmede er ikke folk som går rundt med ett irrasjonelt smil samme hva som skjer. De kan like gjerne bestemme seg for å være gretne resten av måneden uten å ha noe grunn for det.

Jeg har og gått i klasse med en på videregående i 2 år, og sett hvordan den ene eleven snakket og styrte på hele tiden og ødelagte de andres undervisning.

Og veit du hva, jeg skjønner ikke poenget med å få sånne folk inn i verden. Vi mennesker er ikke guds fantastiske skapninger, vi er dyr. Og det er allerede alt for mange av oss, noe som fører til krig, resursmangel, sult og elendighet over hele jorden. (Bare vent til oljen faktisk begynner å ta slutt!)

Enhver dawnsunge som blir abortert er en tjeneste til resten av verden, og det er ikke slik at den personen kommer til å være lei seg for at der skjedde! Den personen er ikke født en gang, har ikke gjort seg opp noen tanker, og bryr seg ikke det minste om å bli abortert.

Og når han eller hun blir født så er det strake veien inn i ett liv som pleietrengende og ubrukelig der du ødelegger drømmene til alle andre rundt deg. Foreldre som ikke får sove, ikke klarer å fokusere på jobb, ikke realiserer seg selv og i det store og hele ikke har det noe gøy i det hele tatt.

Så i min mening burde det taes enda lengre enn bare å gi valget. Det burde være pliktabort for ingen i den situasjonen som vet hva de går til vil svare ja på andre grunnlag en irrasjonelle og religiøse!

Så du mener at fordi de ifølge deg er ¨ubrukelige, og ødlegger livet og drømmene til ALLE rundt dem¨ så skal ikke psykisk utviklingshemmede mennesker bli født? Vet du, at et slikt samfunn har jeg faktisk ikke lyst på. Ikke fordi jeg er religiøs eller noe, men jeg vil ikke at noen skal bli tvunget til å ta abort KUN fordi barnet har psykisk utviklingshemning. Dessuten så hadde det ikke vært mulig, med tanke på at det virkelig ikke er alle psykisk utviklingshemninger man kan finne ut av i fosterstadiet.

Men uansett, må komme med en kommentar til det du sier om at de ødelegger livet til alle rundt en: Du skjønner vel ikke at folk har ansvar for sitt eget liv da? Ja jeg skjønner at det er tøffere for dem som har barn som er psykisk utviklingshemmede, med tanke på at de krever mer oppfølging osv. Men det er ikke slik at livet blir ødelagt om man får et slikt barn, du må være utrolig trangsynt om du tror det.

Jeg har selv en bror som er psykisk utviklingshemmet, han er ikke pleietrengende, han jobber i verna bedrift, så da er han jo ikke ubrukelig? Jeg kom også ofte i skyggen av han, men det var ikke foreldrene mine sin feil, det var øvrig familie i konfrimasjonen min osv, som alltid ga han oppmerksomhet uansett om det var meg de feiret, så jeg vet også at det kan være litt sårt.

Men vet du hva som har vært tøffest med å være søster til en med psykisk utviklingshemming? Jo det har vært det å se broren min bli mobbet, og bli mobbet for at man er søster til en. Men det er jo ikke broren min sin feil! Det er fordomsfulle idioter, og nei, det har ikke bare vært barn og ungdom som har kommet med kommentarer til han, det har ofte vært godt voksne mennesker. Etter min mening er det akuratt DET som har gjort det tøft, så hvorfor i huleste skal barn med downs/psykisk utviklingshemning bli rensket ut fordi noen ikke tåler å se dem?

[AnonymBruker]

Dette gjelder ikke kun downs, men psykisk utviklingshemming:

http://www.dagbladet.no/2012/01/16/nyheter/helse/innenriks/tvang/psykisk_utviklingshemmede/19822759/

Det er nettopp saker som disse som gjør at jeg er redd for å få et psykisk utviklingshemmet barn. Man vet aldri om hjemme/institusjonene behandler dem bra, eller med grusom tvang.

Ulovlig tvang bruker vi innimellom på min jobb også (instutisjon) men det trenger ikke være så ille som det høres ut som. Mange nyansatte vet ikke engang hva LOST kap. 4A går ut på engang, og kan f.eks komme i skade for å låse ytterdøren slik at brukeren ikke skal gå ut uten at det er planlagt (løpe ut i veien, gå ut uten sko og bli kald, gå langt unna før man oppdager det osv). Dette er ulovlig tvang, med mindre brukeren har et vedtak. Poenget mitt er at ulovlig tvang og makt høres grusomt ut, at man tvinger beboeren/brukeren til noe, men det kan være så enkle ting som jeg skisserer her. Brukeren hos oss blir ikke fortvilet over at døren er låst, og opplever det ikke som krekende. Forresten er min arbeidsplass et fint sted, og de har det godt hos oss.

[håpefullprøver]

Jeg har DS i nær familie, og jeg vil velge å ta bort barnet hvis det viser seg på tidlig ultralyd at det har DS. Jeg har hatt DS nærmt innpå meg hele livet og jeg vet utrolig godt hvor vanvittig tungt det er for familien. Og så er det andre faktorer å tenke på, det er ikke alltid det bare er DS som er "problemet", ofte kommer det hjertefeil i tillegg og det er mange tilfeller der barnet ikke lever så lenge som man håper og tror. Jeg orker ikke tanken på å måtte bekymre meg så mye for barnet mitt når det blir eldre, da tenker jeg på mobbing på grunn av språket, at man ser annerledes ut og andre ting. Og så er det forferdelig for familien å måtte sende barnet sitt på institusjon når det er 18 eller eldre, men det er like tungt å la han/hun bo hjemme!

Men det skal sies at det tilfellet av DS jeg har i familien er en helt fantastisk person som betyr mer for meg enn mange andre, men det er blitt tøft for oss i familien og for h*n i en alder hvor "friske" mennesker ikke har det like tøft! H*n har ingen andre "sykdommer" en DS, så h*n har vært heldig, men det er utrolig tøft selv om...

Jeg syns det er helt fantastisk med dere som sier at hadde dere visst det så hadde dere uansett valgt å beholde barnet. Jeg er ikke for noe sorteringsammfun, og syns det er beundringsverdig av de som uansett velger å beholde barnet. Jeg skulle ønske jeg var så tøff!

[Gjest Gjest]

Så du mener at fordi de ifølge deg er ¨ubrukelige, og ødlegger livet og drømmene til ALLE rundt dem¨ så skal ikke psykisk utviklingshemmede mennesker bli født? Vet du, at et slikt samfunn har jeg faktisk ikke lyst på. Ikke fordi jeg er religiøs eller noe, men jeg vil ikke at noen skal bli tvunget til å ta abort KUN fordi barnet har psykisk utviklingshemning. Dessuten så hadde det ikke vært mulig, med tanke på at det virkelig ikke er alle psykisk utviklingshemninger man kan finne ut av i fosterstadiet.

Men uansett, må komme med en kommentar til det du sier om at de ødelegger livet til alle rundt en: Du skjønner vel ikke at folk har ansvar for sitt eget liv da? Ja jeg skjønner at det er tøffere for dem som har barn som er psykisk utviklingshemmede, med tanke på at de krever mer oppfølging osv. Men det er ikke slik at livet blir ødelagt om man får et slikt barn, du må være utrolig trangsynt om du tror det.

Jeg har selv en bror som er psykisk utviklingshemmet, han er ikke pleietrengende, han jobber i verna bedrift, så da er han jo ikke ubrukelig? Jeg kom også ofte i skyggen av han, men det var ikke foreldrene mine sin feil, det var øvrig familie i konfrimasjonen min osv, som alltid ga han oppmerksomhet uansett om det var meg de feiret, så jeg vet også at det kan være litt sårt.

Men vet du hva som har vært tøffest med å være søster til en med psykisk utviklingshemming? Jo det har vært det å se broren min bli mobbet, og bli mobbet for at man er søster til en. Men det er jo ikke broren min sin feil! Det er fordomsfulle idioter, og nei, det har ikke bare vært barn og ungdom som har kommet med kommentarer til han, det har ofte vært godt voksne mennesker. Etter min mening er det akuratt DET som har gjort det tøft, så hvorfor i huleste skal barn med downs/psykisk utviklingshemning bli rensket ut fordi noen ikke tåler å se dem?

Vet du, jeg er helt enig med den du siterer og svarer til. Det bør være abortplikt på fostre med genfeil som gir psykisk og motorisk utviklingehemming i såpass alvorlig grad som Down syndrom vanligvis gir. Dette er ikke fordi noen ønsker seg Hitlers tredje rike, men av hensyn til den personen som må vokse opp og leve et helt liv med alvorlig funnksjonshemming, og dennes pårørende. Ingen fostre på mindre enn 23 uker lar seg plage av å aborteres, men de vil la seg plage av å måtte leve som alvorlig utviklingshemmede, så jeg ser ikke helt det etiske dilemmaet i rutinemessig abort av fostre med gendefekten trisomi 21 eller tilstander med liknende utfall.

[hulaboer]

Jeg tror nok deet er en grunn til at foreldre med barn som har downs ikke angrer.

For det første er det mange som angrer.

For det andre er det enda flere som ikke tør å si at de angrer fordi det forventes av dem at alt skal være glede og solskinn, så de setter opp denne fasaden.

Jeg tror ikke jeg hadde nølt hvis det var snakk om abort eller ikke abort. Jeg hadde beholdt barnet.

Gleden av å få være en del av dette menneskets liv er nok mye større enn arbeidet det er med dem.

Man sitter igjen med så mye mer

Man sitter igjen med mye mer hvis man har et barn med DS? Hvis det er din påstand, synes jeg det er en ufyselig uttalelse fra deg. Som om et barn liksom ikke har full verdi hvis det ikke har DS?

Endret 22. januar 2012 av hulaboer

[AnonymBruker]

For det første er det mange som angrer.

For det andre er det enda flere som ikke tør å si at de angrer fordi det forventes av dem at alt skal være glede og solskinn, så de setter opp denne fasaden.

Man sitter igjen med mye mer hvis man har et barn med DS?

Man sitter jo igjen med mye mer jobb og bekymringer.

[Gjest stolt mamma]

Tenkte jeg kunne svare her selv om mitt barn ikke har DS, men barneautisme med PU Og hjerte feil.

Gutten vår er nå 7 år, og det er ingen tvil om at det er et evig maraton. Ikke misnt har man en haug av innstanser som man må forholde seg til og mange rettigheter man må sloss for å få.

Desverre er det også slik at tilbudet er forskjelligt fra kommune til kommune. Vi har vært helt avhenige av familie rundt oss, da avlstning ikke har vært aktuellt siden gullet ikke har språk.

Enkelter kvelder er man så sliten at man føler for å kast opp.

MEN jeg har også aldri følt en slik adrenalin glede over noe i hele mitt liv. Første gang gutten min sa ordet mamma mens han kikket på meg, satt jeg våken hele natten av ren glede. Følte jeg hadde vunnet i lotto...

Han har en storebror som vi tar med på alt som er muligt, og heldigvis viser forskning at søsken til barn med spesielle behov klarer seg utmerket her i livet. Mange velger omsorgyrker.

Man lager sin egen "kultur" når man får et barn med store behov, og så er vi laget slik at vi er vanedyr, så mye som er vanskeligt blir lettere med tiden.

Elsker gutten vår over alt på jord og kunne ikke tenkt meg et liv uten.

Når det er sakt respekterer jeg fullt ut de som velger å ta abort.

[mammamora90]

Vet du, jeg er helt enig med den du siterer og svarer til. Det bør være abortplikt på fostre med genfeil som gir psykisk og motorisk utviklingehemming i såpass alvorlig grad som Down syndrom vanligvis gir. Dette er ikke fordi noen ønsker seg Hitlers tredje rike, men av hensyn til den personen som må vokse opp og leve et helt liv med alvorlig funnksjonshemming, og dennes pårørende. Ingen fostre på mindre enn 23 uker lar seg plage av å aborteres, men de vil la seg plage av å måtte leve som alvorlig utviklingshemmede, så jeg ser ikke helt det etiske dilemmaet i rutinemessig abort av fostre med gendefekten trisomi 21 eller tilstander med liknende utfall.

Men de fleste blir jo moderat eller lettere psykisk utviklingshemmet da..