De går meg på nervene...

[Gjest Lea]

Jeg er glad i barn. Liker å snakke med dem og leker gjerne.

Nå har dette straffet seg! Naboens 3 unger hneger på meg døgnet rundt. Så fort jeg viser meg utenfor døra er de der. Snakker og herjer og leker. Jeg orker bare ikke mer.

Moren er aleneforsørger og sliter vel med tid til barn, jobb og interesser. Barna kommer sist. De er velkledde, rene og mette, men oppmerksomhet er de utsultet på.

Den siste tiden har jeg også merket at ungene er forferdelig frekke. De kommanderer meg til å hente ditt og datt, gjøre ting for dem osv. Jeg nekter hver gang. Sier at de kan gjøre det selv. Men jeg får ikke ro.

Det er den siste måneden jeg har merket dette. Det er varmt og fint og jeg prøver å få litt sol og lese en bok eller spise frokost ute. Men da dukker de opp, alle tre. De er vel i alderen 5-12 år og temmelig aktive.

Har flere ganger bedt dem om å gå hjem. Men det sitter aldri. De kommer snikende tilbake. Hagen min blir fylt opp med leker og søppel. De skriker og herjer, klatrer på stoler og bord.

Hva skal jeg gjøre for å få litt ro? Vil ikke bli uvenner med naboen min eller ungene hennes. De har ikke mye respekt for moren heller, så det hjelper ikke å snakke med henne heller. Mens hun er på jobb kommer de likevel. Hun jobber de få timene jeg har fri og da er ungene hjemme!

[Yatzy]

Hva med å prøve å prate med ungene om det? Stille og rolig, uten å kjefte. Forklar at du trenger litt ro av og til. De er store, og bør skjønne det!

[Gjest Lea]

Har prøvd å fortelle dem at jeg har lyst til å lese boka mi og at de forstyrrer meg! Men da er de bare borte i noen minutter og kommer tilbake. De har med leker som de skal vise meg. Spør om hva boka handler om osv.

Jeg fikser snart ikke dette lenger. Og det er ikke lett å forklare en disse barna at man vil være i fred.

Det bekymrer meg også at den yngste blir passet av de eldste. Riktignok har de "kontaktpersoner" i nabolaget som de kan gå til hvis det er noe. Men i stedet havner de i min hage.

[Nelle]

Huff -ja dette kjenner jeg meg igjen på!!

Heldigvis bodde jeg der bare et år -men det var et sant mareritt med dette ungemaset hele tiden. Og -det er så vanskelig å si i fra også! Jeg sa i fra en gang -og da ble det hyl og grin og et helvetes spetakkel.

Ikke lett...

Nelle

[waco]

For meg virker det som de rett og slett trenger en mannsfigur for å få litt orden på sakene igjen...

[Gjest Anonymous]

Problemet ditt er at du utstråler ikke mye respekt.

Antagelig ser de en bestemor i deg. He, he, he.

Sett deg i respekt. Snakk med mor.

[Gjest Lea]

Både jeg og samboeren min har snakker ganske bestemt til disse barna. Hvorfor skal de ha respekt for oss når de ikke har respekt for sin egen mor. Mannfiguren er ikke mye til mann og har barna en gang i måneden hvis det passer ham.

[*nora*]

Uff, dette er ikke enkelt! Tydeligvis har du prøvd alt, men det hjelper ikke. Du må nesten snakke med mora, og få henne til å forstå at dette ikke er akseptabel oppførsel hverken fra henne eller hennes barn. Sett deg gjerne ned med både mora og barna, så kan dere snakke rolig sammen om dette.

Ser med grøss på hvilken sommer du får om ikke du blir kvitt dette problemet! Mora skulle hatt noen som kunne passe barna når hun er på jobb, slik at de kunne vært hos en spesiell person, eller hatt noen hjemme til å holde styr på de. Og når hun selv er hjemme, må hun "gjete" barna sine så de ikke er til sjenanse for andre. Sikkert ikke enkelt når hun er alenemor, men det er tross alt hennes plikt å passe på barna sine!

Lykke til!!

[Gjest Lea]

Jeg vil nødig lære denne kvinnen i å oppdra sine egne barn. Har ikke barn selv og synes at det er givende å være sammen med barn. Desverre er det sånn at de tydeligvis ikke får mye oppmerksomhet hjemme. De synes at det er topp å snakke med meg og min samboer.

Vi har vært bestemte og ganske strenge de siste solfylte dagene. Mulig at det hjalp litt. Det får ikke hjelpe om ungene synes at vi er fæle.

[annsj]

Unger liker at voksne er bestemte, det gir trygghet. Stå på, Lea!

[Fakse]

Lea! Et tips er å si hvor lenge dere vil ha fred også! Ikke så lett å tenke på for oss voksne, men for unger er det ikke selvsagt hvor lenge du mener at de skal la deg være i fred. Kanskje tror de det er nok med et kvarter... Si heller: "I ettermiddag vil jeg ha fred, men i morgen har jeg tid til å være sammen med dere, så dere kan komme tilbake da".12

[tussemor]

Uff og uff! Jeg kjenner meg VELDIG igjen. Har du slike problem må du ALDIR kjøpe hus med utleieleil.! Hos oss er det helt umulig å ligge i hagen og sole seg, eller sitte ute å grille e.l. Da står de der og maser og glaner og vil smake... veldig søte. Foreldrene sitter inne og glaner på tv mens vi blir "barnevakter". Ble etterhvert så lei at jeg kjefta på dem, og snakka strengt til dem, og satte VELDIG strenge grenser(også når mor eller far eller andre familiemedlemmer var til stede). Dette hjalp litt, og de virker som de er like glade i meg selv om jeg har blitt litt "slemmere". Men jeg synes det er så slitsomt å kjefte og oppdra andre sine barn, i tillegg til mine! Nå skal vi flytte om 3 måneder, og jeg GLEDER meg til å forlate leieboerne mine. Skal jeg noen gang ha hus igjen(med utleie) skal jeg kun leie ut til barnløse. Det er bedre at de fester i helgene enn å ha en "hale" av barn hengende etter meg så snart jeg går ut av døra!

Jeg synes virkelig synd på deg! Tror nok du må snakke med både moren, ungene og "kontaktpersonene" og bare si til mammaen at hvis dette ikke ordner seg, kommer du til å sende regning for barnevakttjenester!12

[Gjest Anonymous]

Oi oi!

Jeg var en sånn unga som plinga på døra til ei snill, snill nabodame så fort hun kom hjem fra jobben. Jeg var utsulta på (positiv) oppmerksomhet fra voksne, og her var den supersnille naboen som man kunne snakke om alt med.

Men en dag fikk hun nok, og sa bestemt at jeg kunne ikke fortsette å komme hver dag. Hun måtte ha litt fred og ro for seg selv. Så ble vi heller enige om en tid vi kunne treffes på en gang i uken, men jeg måtte være forberedt på at det var ikke alltid det passa.

Jeg var 11 år gammel og stor nok til å forstå det. Fant fort andre ting å finne på.......

Hva med å snakke med de "kontaktpersonene" i nabolaget? Eller først og fremst; snakk med mora! Mulig det er vanskelig for henne å være alenemor, men det skal da ikke gå utover privatlivet ditt!!