Forskjellsbehandler du barna dine?

[AnonymBruker]

Barn og ungdom har lett for å rope opp om urettferdighet, mens det egentlig er snakk om naturlige forskjeller. Ting jevner seg ofte ut med tiden, men man husker bare de gangene man følte seg selv urettferdig behandlet og glemmer de gangene det var motsatt.

I vår familie har vi tre fettere som er 10, 11 og 12 år. 11-åringen er veldig opptatt av at når han er på ferie sammen med 10-åringen så må jo 11-åringen få være lenger oppe, siden han er eldst, han mener det er urettferdig om han må legge seg samtidig med han på 10. Da har vi voksne svart at "javel, det er greit, men da må du huske at når vi senere er på ferie med fetteren din på 12 så må han få lov å være oppe lengre enn deg siden han er eldre enn deg". Da blir 11-åringen lang i maska og synes at DET er urettferdig igjen. Når vi snakker nærmere om det så blir han enig om at det er best at han har samme leggetid som både han på 10 og han på 12 når de er sammen. Heldigvis protesterer ikke den eldste. Men 11-åringen hadde neppe klart å se at dette ikke var urettferdig om vi ikke hadde hatt et så greit eksempel å vise til.

Det jeg vil fram til er at ting kanskje ikke er så urettferdig som man vil ha det til. Man får fordeler og ulemper uansett alder, og vanligvis er det mye lettere å se andres fordeler og egne ulemper. Med et litt mer objektivt blikk vil man ofte se at ting ikke er helt så svart-hvitt som man trodde.

[AnonymBruker]

Det er jeg bare delvis enig i. Jeg var barnet som var mer skoleflink, og føler at jeg aldri var bra nok, mens søsknene mine var bra nok selv når de fikk dårligere karakterer. Hvis jeg var glad for en femmer og foreldrene mine sa "så du fikk ikke seks, altså?" ble jeg jo bare lei meg. Det føltes urettferdig, og førte til at jeg fortsatt sliter med unormalt høye krav til meg selv. Jeg setter alltid høyere krav til meg selv enn til andre, for det lærte jeg i ungdomstiden...

Den har jeg fått slengt i trynet mange ganger også. Det er ufattelig dårlig gjort, og har bare ført til at jeg ikke lenger viser dem hvilke karakterer jeg får. Det har jeg ikke gjort på snart tre år.. Så jeg synes ikke det er rett behandling. Foreldre kan ikke forvente at man får toppkarakterer i alle fag, selv om man får det i noen.

[Gjest Purple Haze]

Klart jeg behandler barna mine forskjellig, de er jo to helt ulike individer. Men jeg har alltid prøvd å være rettferdig, selv om jeg nok ser at eldstemann nok ikke er helt enig i det Han mener at han har hatt mer og større krav til seg enn lillebror, og det kan han nok ha rett i til en viss grad.

Første barnet går på en måte litt opp løypa for yngre søsken. Når man ser at den eldste fikser ditt og datt greit, er det enklere å slippe tøylene tidligere med neste barnet. Samtidig ser jeg at det har vært smart å la dem få prøve seg på mye. De er veldig selvstendige og har aldri fått alt opp i fingrene.

Jeg kan nok se at enkelte foreldre stiller større krav og har høyere forventninger til døtre enn til sønner når det gjelder husarbeid og å hjelpe til hjemme. Spesielt i familier hvor en har både jenter og gutter. Jeg har to gutter, så ingen av dem slapp unna plikter.

[AnonymBruker]

Er du jente?

Ja, jeg er jente.

TS

[AnonymBruker]

Herlighet, man får da ikke spiseforstyrrelser av å smøre matpakka si selv!

Jo. For når du er så liten så trekker du konklusjoner. Jeg følte meg lite verdt, og når jeg ikke fikk mat, så lot jeg være å spise. Da jeg ble eldre ble det en livsstil...

TS