Noen med angst der ute?

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat fått vite at jeg har angst, og må gå til ukentlige samtaler om dette... Jeg har alltid trodd at alle andre hadde panikk for alt som kunne gå galt. Jeg har alltid trodd at jeg var normal... Bare veldig stresset og rar...

Men jo mer jeg tenker over det, jo mer går det opp for meg at folk flest er ikke som meg. Folk flest kvier seg ikke så mye for å gå ut at de til slutt gir det opp. Folk flest blir ikke fysisk dårlig av for mye kontakt med mennesker. Folk flest får ikke panikk når de er ute blant folk...

Det er en rar følelse å plutselig har fått vite at det er noe "galt" med hodet mitt... Jeg føler meg litt motløs og er lei meg... Jeg har ikke sagt det til noen... burde jeg det? Hva er det å si?

Noen andre som har angst som tør å dele en historie? Jeg føler meg forferdelig alene...

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har angst, men generellt sett er jeg veldig nervøs av meg. Gruer meg ofte til samkvem med andre mennesker, selv om det ikke hindrer meg fra å være sosial.

Får ikke panikk, men har ofte en indre uro i meg. Klarer liksom aldri helt å slappe av.

Tror vi er mange som har det slik jeg...

[Moscato]

Jeg orker ikke dele historie her akkurat nå, men hvis du vil og føler behov for det kan du gjerne sende en PM

[shortstories]

Jeg slet veldig med angst før. Det var til tider veldig ille. Jeg klarte ikke å føre samtaler med vennene mine. Jeg turte ikke gå i butikken fordi jeg var redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg klarte ikke være ute generelt så ofte, fordi jeg ikke taklet at noen så på meg. Jeg husker en gang jeg var i butikken, så spurte en av de ansatte hyggelig om jeg trengte hjelp til å finne noe. Det var nok til å utløse angsten. Måtte gå inn i et prøverom å sette meg, mens jeg gråt og gråt mens jeg var så forferdelig redd. En annen gang fikk jeg et skikkelig angstanfall midt mens jeg var en tur i byen. Det endte med at jeg måtte bestille taxi for å komme meg hjemover på sekundet. Jeg klarte ikke vente på bussen som gikk om kun 10 minutter. Første gang noen mistenkte at jeg hadde angst var da jeg gikk på ungdomskolen. Det var en lærer som tok det opp med meg. Jeg lo av tanken... Angst, jeg??DEN var god, tenkte jeg. Jeg hadde alltid vært utadvent og åpent, glad i å opptre og lignende. Men jeg ser først nå at det startet myemye tidligere. Jeg kuttet ut flere og flere av fritidsaktivitetene jeg drev med på grunn av angsten i tidlig tenårene. Nå i dag merker jeg minimalt, men det er dager der den er sterkere enn andre dager.

Jeg synes du burde være åpen om du føler for det. Alle trenger ikke vite, men ofte er det en trygghet og gjør situasjonen bedre om de nærmeste vet det. Det skaper også forståelse. Jeg skulle ønske jeg fortalte mine venner det da jeg slet som verst, da hadde de kanskje forstått hvorfor jeg av og til var som jeg var.

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig med angst før. Det var til tider veldig ille. Jeg klarte ikke å føre samtaler med vennene mine. Jeg turte ikke gå i butikken fordi jeg var redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg klarte ikke være ute generelt så ofte, fordi jeg ikke taklet at noen så på meg. Jeg husker en gang jeg var i butikken, så spurte en av de ansatte hyggelig om jeg trengte hjelp til å finne noe. Det var nok til å utløse angsten. Måtte gå inn i et prøverom å sette meg, mens jeg gråt og gråt mens jeg var så forferdelig redd. En annen gang fikk jeg et skikkelig angstanfall midt mens jeg var en tur i byen. Det endte med at jeg måtte bestille taxi for å komme meg hjemover på sekundet. Jeg klarte ikke vente på bussen som gikk om kun 10 minutter. Første gang noen mistenkte at jeg hadde angst var da jeg gikk på ungdomskolen. Det var en lærer som tok det opp med meg. Jeg lo av tanken... Angst, jeg??DEN var god, tenkte jeg. Jeg hadde alltid vært utadvent og åpent, glad i å opptre og lignende. Men jeg ser først nå at det startet myemye tidligere. Jeg kuttet ut flere og flere av fritidsaktivitetene jeg drev med på grunn av angsten i tidlig tenårene. Nå i dag merker jeg minimalt, men det er dager der den er sterkere enn andre dager.

Jeg synes du burde være åpen om du føler for det. Alle trenger ikke vite, men ofte er det en trygghet og gjør situasjonen bedre om de nærmeste vet det. Det skaper også forståelse. Jeg skulle ønske jeg fortalte mine venner det da jeg slet som verst, da hadde de kanskje forstått hvorfor jeg av og til var som jeg var.

Problemet er at jeg vet at de fleste i min familie er litt... gammeldags i sine holdninger når det kommer til psykiske ting... Vil føle meg mislykket og dum om jeg sier det, fordi det er så tabu...

Utrolig fint å høre at du har blitt bedre:) Gikk du til psykolog? hva var det som hjalp deg?

TS

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg vet at de fleste i min familie er litt... gammeldags i sine holdninger når det kommer til psykiske ting... Vil føle meg mislykket og dum om jeg sier det, fordi det er så tabu...

Utrolig fint å høre at du har blitt bedre:) Gikk du til psykolog? hva var det som hjalp deg?

TS

De er nok bare uviten. Om du klarer å fortelle dem hvordan en hverdag oppleves for deg så kanskje de forstår. Ikke legg lokk på angsten for dine nærmeste, det kan gjøre livet veldig frustrerende.

[Gjest otrivin]

Dele en historie... Jeg hadde veldig sterk angst da.

Første gang jeg fikk det var når jeg bodde hos min tante i 3 uker fordi mamma var på sykehuset, pappa bortreist, mormor bodde i en annen by og pappa nektet at jeg skulle sove hos noen som ikke var familie. Jeg fikk ikke sove om nettene og etter 5-6 netter lå jeg i sengen og plutselig fikk jeg ikke puste. Så skalv jeg, frøs, spydde, svettet og var skikkelig dårlig. Jeg fikk det veldig tidlig og skjønte ikke noe av det før jeg fortalte det til mamma, men husker den natten som om det var igår.

Senere fikk jeg mer angst. Begynte å få panikkanfall hver kveld når jeg skulle legge meg og meg og mamma satt oppe uendelige netter mens jeg ristet, skalv, spydde, hadde pusteproblemer, høy puls, hjertebank, svimmel, kvalm osvosvosv. Det ballet på seg og jeg ble redd for å gå på skolen, lese se & hør, se nyhetene på tv, høre om sykdommer, høre om dødsfall, høre om branner og innbrudd osv. Jeg fikk angst for å reise og etterhvert sosial angst.

En periode var jeg så dårlig av angst at jeg ikke kom meg fra sofaen til toalettet selv og jeg fikk fullstendig panikk da mamma gikk i posten i 2 minutter.

Etterhvert skrev legen ut vival fordi jeg ikke sov om nettene, var mye syk og dårlig og slet med skolen og andre ting pga dette. Dette var et sant helvete som jeg ble avhengig av og noen år senere begynte jeg å blande med alkohol og ble også avhengig av det.

Nå idag har jeg vært angstfri i 2,5 år og har ikke hatt sneven. Jeg har lært meg kjennetegn, skjønner at jeg må spise regelmessig, sove nok og gjøre på ting på dagene. Unngå mye koffein og sukker. Det var en lang vei å gå, men jeg er faen meg blitt mye sterkere på veien. Å gå fra å ikke kunne reise seg på sofaen til å flytte ut hjemmefra tidligere enn snittet, få hund, prøve jobb (gikk ikke pga fysisk sykdom da), betale regninger og orden opp i alle livets ting selv er en deilig følelse.

Det jeg har erfart er at ingenting er sterkere enn meg selv, angst kan ikke knekke meg. Man lærer seg etterhvert mekanismer for å overvinne alt, uansett hvor sterk og ille angsten er. Og jeg vet ikke hvor ille angst du har, men jeg tror så absolutt du kommer til å komme sterkere ut av det!

Forresten: Det er ikke noe GALT med hodet ditt. Det jeg har fått forklart (kilde: psykologer, psykiatrisk avdeling, legen min) er at fra gammelt av (urtiden) når mennesket drev og jaktet på ville dyr og levde i naturen så har vi et instinkt som gjør at vi pumper ut adrenalin og pulsen blir høyere osv for at vi skal kunne løpe, forsvare oss og komme ut av farlige situasjoner. Det er denne delen av hjernen (vi har den fortsatt) som utløser angst. Alle har denne delen av hjernen, men for noen er den "mer" der på en måte enn hos andre. Det som gjelder er å få de større delene av hjernen som f. eks. logikken (det hjelper å gjøre mattestykker, sudoku og lignende når du kjenner at det blir ubehagelig) til å overkjøre panikkdelen. Det er rett og slett en form for overlevelsesinstinkt da, hvis jeg har skjønt og gjenforklart det riktig! Bare sunt å ha, i riktig dose. Men det kommer etterhvert

PS: Min EGEN lille forskning (tar høyde for at jeg tar feil) sier meg at grunnen til at man får f.eks. angst og panikkanfall kan være at når man får denne redselen, eller denne delen av hjernen jobber aktivt og man faktisk ikke skal løpe fra noe eller sloss eller slikt så kjenner man ubehaget mer. Om man løper fra en gal seriemorder så vil man jo være opptatt av å løpe/komme seg unna istedenfor å kjenne på den ekle hjertebanken og nervøsiteten, men hvis man da får denne reaksjonen uten å ha noe å "løpe fra" eller slikt så ja, blir det ekkelt.

Beklager hvis jeg er dårlig til å ordlegge meg. Har bare mye på hjertet

Endret 9. desember 2011 av otrivin

[Gjest Gjest]

Dele en historie... Jeg hadde veldig sterk angst da.

Første gang jeg fikk det var når jeg bodde hos min tante i 3 uker fordi mamma var på sykehuset, pappa bortreist, mormor bodde i en annen by og pappa nektet at jeg skulle sove hos noen som ikke var familie. Jeg fikk ikke sove om nettene og etter 5-6 netter lå jeg i sengen og plutselig fikk jeg ikke puste. Så skalv jeg, frøs, spydde, svettet og var skikkelig dårlig. Jeg fikk det veldig tidlig og skjønte ikke noe av det før jeg fortalte det til mamma, men husker den natten som om det var igår.

Senere fikk jeg mer angst. Begynte å få panikkanfall hver kveld når jeg skulle legge meg og meg og mamma satt oppe uendelige netter mens jeg ristet, skalv, spydde, hadde pusteproblemer, høy puls, hjertebank, svimmel, kvalm osvosvosv. Det ballet på seg og jeg ble redd for å gå på skolen, lese se & hør, se nyhetene på tv, høre om sykdommer, høre om dødsfall, høre om branner og innbrudd osv. Jeg fikk angst for å reise og etterhvert sosial angst.

En periode var jeg så dårlig av angst at jeg ikke kom meg fra sofaen til toalettet selv og jeg fikk fullstendig panikk da mamma gikk i posten i 2 minutter.

Etterhvert skrev legen ut vival fordi jeg ikke sov om nettene, var mye syk og dårlig og slet med skolen og andre ting pga dette. Dette var et sant helvete som jeg ble avhengig av og noen år senere begynte jeg å blande med alkohol og ble også avhengig av det.

Nå idag har jeg vært angstfri i 2,5 år og har ikke hatt sneven. Jeg har lært meg kjennetegn, skjønner at jeg må spise regelmessig, sove nok og gjøre på ting på dagene. Unngå mye koffein og sukker. Det var en lang vei å gå, men jeg er faen meg blitt mye sterkere på veien. Å gå fra å ikke kunne reise seg på sofaen til å flytte ut hjemmefra tidligere enn snittet, få hund, prøve jobb (gikk ikke pga fysisk sykdom da), betale regninger og orden opp i alle livets ting selv er en deilig følelse.

Det jeg har erfart er at ingenting er sterkere enn meg selv, angst kan ikke knekke meg. Man lærer seg etterhvert mekanismer for å overvinne alt, uansett hvor sterk og ille angsten er. Og jeg vet ikke hvor ille angst du har, men jeg tror så absolutt du kommer til å komme sterkere ut av det!

Forresten: Det er ikke noe GALT med hodet ditt. Det jeg har fått forklart (kilde: psykologer, psykiatrisk avdeling, legen min) er at fra gammelt av (urtiden) når mennesket drev og jaktet på ville dyr og levde i naturen så har vi et instinkt som gjør at vi pumper ut adrenalin og pulsen blir høyere osv for at vi skal kunne løpe, forsvare oss og komme ut av farlige situasjoner. Det er denne delen av hjernen (vi har den fortsatt) som utløser angst. Alle har denne delen av hjernen, men for noen er den "mer" der på en måte enn hos andre. Det som gjelder er å få de større delene av hjernen som f. eks. logikken (det hjelper å gjøre mattestykker, sudoku og lignende når du kjenner at det blir ubehagelig) til å overkjøre panikkdelen. Det er rett og slett en form for overlevelsesinstinkt da, hvis jeg har skjønt og gjenforklart det riktig! Bare sunt å ha, i riktig dose. Men det kommer etterhvert

PS: Min EGEN lille forskning (tar høyde for at jeg tar feil) sier meg at grunnen til at man får f.eks. angst og panikkanfall kan være at når man får denne redselen, eller denne delen av hjernen jobber aktivt og man faktisk ikke skal løpe fra noe eller sloss eller slikt så kjenner man ubehaget mer. Om man løper fra en gal seriemorder så vil man jo være opptatt av å løpe/komme seg unna istedenfor å kjenne på den ekle hjertebanken og nervøsiteten, men hvis man da får denne reaksjonen uten å ha noe å "løpe fra" eller slikt så ja, blir det ekkelt.

Beklager hvis jeg er dårlig til å ordlegge meg. Har bare mye på hjertet

Hei, takk for at du delte. Syntes du forklarte det veldig bra.

Når jeg først begynte å lese innlegget ditt, fikk jeg litt angst for angsten kjente jeg. Fordi, så ille som du har hatt det, tenk om jeg kommer dit? Skal det bare bli verre? Eller kan man stoppe dette før det går så langt? Hvor mye kan man klare selv?

Men jeg leste om igjen det siste du skrev, så var det veldig bra forklart. Jeg har også hørt dette. Men du forklarte det så bra syntes jeg! Det å vite hva angst faktisk er, er en absolutt viktig del på veien til å kvitte seg med angsten. Det å forstå det. Det jeg sliter litt med, er at det kan dukke opp når som helst. Ofte uten grunn. Er man redd for noe, så vet man hva i allefall hva! Det å ikke vite hvorfor man er redd, er forferdelig.

Angst for meg henger sammen med depresjon. Er det tider jeg føler meg deprimert, så kan også angsten komme. Og mitt problem er at jeg blir så skuffet og lei meg for det kommer, at det drar meg nok ennå lenger ned. Det gjelder og ikke la angsten overta. Men som jeg har sagt i lignende tråder, så skal man heller ikke kjempe så hardt i mot den. Det kan bare forverre det. Ikke frykt angsten! La den komme! Da vil det kanskje ikke komme så sterkt likvel..

Jeg har ikke sosial angst, jeg misliker heller å være alene. Dvs, jeg var en periode redd for å gå ut i store forsamlinger fordi jeg var redd for å få angst da. Og det ville være flaut. Men nå er jeg ikke så redd for det lenger. Eneste jeg forsatt kan ha litt problemer med er når jeg har ingen mulighet for å "rømme". Hvis jeg for.eks er på jobb, eller sitter midt i midten på en kinosal hvor det veldig vanskelig å lett gå ut. Da kan jeg kjenne litt på panikken....

[Gjest otrivin]

Hei, takk for at du delte. Syntes du forklarte det veldig bra.

Når jeg først begynte å lese innlegget ditt, fikk jeg litt angst for angsten kjente jeg. Fordi, så ille som du har hatt det, tenk om jeg kommer dit? Skal det bare bli verre? Eller kan man stoppe dette før det går så langt? Hvor mye kan man klare selv?

Men jeg leste om igjen det siste du skrev, så var det veldig bra forklart. Jeg har også hørt dette. Men du forklarte det så bra syntes jeg! Det å vite hva angst faktisk er, er en absolutt viktig del på veien til å kvitte seg med angsten. Det å forstå det. Det jeg sliter litt med, er at det kan dukke opp når som helst. Ofte uten grunn. Er man redd for noe, så vet man hva i allefall hva! Det å ikke vite hvorfor man er redd, er forferdelig.

Angst for meg henger sammen med depresjon. Er det tider jeg føler meg deprimert, så kan også angsten komme. Og mitt problem er at jeg blir så skuffet og lei meg for det kommer, at det drar meg nok ennå lenger ned. Det gjelder og ikke la angsten overta. Men som jeg har sagt i lignende tråder, så skal man heller ikke kjempe så hardt i mot den. Det kan bare forverre det. Ikke frykt angsten! La den komme! Da vil det kanskje ikke komme så sterkt likvel..

Jeg har ikke sosial angst, jeg misliker heller å være alene. Dvs, jeg var en periode redd for å gå ut i store forsamlinger fordi jeg var redd for å få angst da. Og det ville være flaut. Men nå er jeg ikke så redd for det lenger. Eneste jeg forsatt kan ha litt problemer med er når jeg har ingen mulighet for å "rømme". Hvis jeg for.eks er på jobb, eller sitter midt i midten på en kinosal hvor det veldig vanskelig å lett gå ut. Da kan jeg kjenne litt på panikken....

Angst for angsten var vel også mitt største problem - jeg var hele tiden redd for å få anfall f.eks. på skolen eller i butikken og før jeg kom til det verste ville jeg alltid bli kjørt og at mamma eller pappa skulle vente til jeg var sikker på at jeg turte å være der eller til jeg skulle hjem igjen fordi jeg var redd for å måtte vente på at de skulle komme og hente meg f. eks. Dette er en ting man må jobbe med for å unngå at angsten blir verre - angst for angsten blir etterhvert et like stort problem og like omfattende som selve angsten, så det er viktig å på en måte lære seg å roe seg før dette skjer (altså før angsten tar overhånd). Du må lære deg å "drive den ut". Så ja, man kan stoppe det. Alt kan gjøres selv med litt råd, lesing og tålmodighet. Jeg har gått til psykolog i maaange år (12?) og klarte meg egentlig best UTEN psykologen.

Det var det jeg slet med også - at det bare dukket opp helt uten videre (etter en stund, i begynnelsen var det som sagt v/leggetid osv), men mitt virkelige problem var da angsten kom uten grunn. Da må man lære seg å følge et tankemønster som du selv TROR på og VET er riktig. Her kan det hjelpe å skrive ned alle "følelser" og symptomer du merker i kroppen når du har angst sånn at du når du sier til deg selv "åååh det har aldri vært akkurat som dette før" så kan du tenke" jo det har det!" også har du et papir som forteller deg det samme sånn at du TROR helt og fullt på at det var akkurat likt på en måte? For å kjenne det igjen.

Akkurat det samme opplevde jeg, altså fra første stund og alle gangene det kom og kom igjen etter en god periode så var det i forbindelse med depresjon. Så det skjønner jeg godt. Jeg er enig med det du sier, la angsten komme og se at den ikke er farlig og at du overlever hver gang. Om du kjemper FOR mye imot tar den så mye krefter at du ikke kommer deg videre pga man blir så sliten av det.

Jeg merker det samme som deg. Selv nå som jeg er "frisk" hender det jeg får litt klump i halsen når vi skal f. eks. på kino med venner sånn at jeg på en måte ikke bare kan gå midt i filmen eller når jeg gikk på skolen var jeg så redd for jeg visste at jeg MÅTTE være der hele dagen og ikke kunne gå hjem for da ringte læreren til mamma osv... Hvis du skjønner.

Men som sagt, hvis du skriver ned absolutt ALT ved hvert eneste anfall så er det et godt skritt på vei mot å bryte angsten ned fordi du etterhvert kjenner igjen alle tingene fordi du husker at du skrev de/kan lese gjennom de og da begynner DU å tro på det selv også. Fordi du vet med sikkerhet at det ikke er noe annet denne gangen. Som sagt er også logikken større enn angstdelen av hjernen, så sudoku og matte hjelper FØR angsten hiver seg over konsentrasjonen. Å aldri stoppe å gjøre ting FORDI du er redd for å få angst eller fordi du fikk angst en av gangene du gjorde det er også veldig viktig som du sikkert skjønner at jeg feilet på et par ganger. Dette gir et problem som blir større, er omfattende og mye mer hemmende. Så lenge du ikke "lar" angsten kontrollere deg vil du holde den på et jevnt nivå og den vil etterhvert avta med hjelp av metoder for å kjenne igjen og "utkonkurrere" angsten med at du vet bedre enn den. Mulig jeg virker smågal nå, men jeg suger virkelig på å forklare ting.

Håper det var til hjelp! :-) Bare til å spørre eller noe hvis du lurer på mer, kommer til å sjekke tråden videre og jeg svarer alltid på PM

[Gjest Raggy]

Det er ikke noe som heter at det er noe galt med hodet på folk som har angst!!! Foreslår at du leser litt om det før du kommer med slike påstander.

Angst er en natrulig reaksjon hos mennesker. Jeg har hatt angst i mange år og er arbeidsufør. Har fått hjelp men blir ikke frisk. Du må være tålmodig og finne ut måter å tenke på for å hjelpe deg selv. Åsså må du konstant øve på å gjøre normale ting. Etterhvert så blir en dritlei hele møkka, men det finnes gode dager selv om en har angst, det gjelder bare å holde ut å forsøke å se meninga med det.

[Gjest Raggy]

Problemet er at jeg vet at de fleste i min familie er litt... gammeldags i sine holdninger når det kommer til psykiske ting... Vil føle meg mislykket og dum om jeg sier det, fordi det er så tabu...

Utrolig fint å høre at du har blitt bedre:) Gikk du til psykolog? hva var det som hjalp deg?

TS

Med de holdningene der så underbygger du at det fortsatt skal forbli tabu.

[AnonymBruker]

Hei, jeg sliter også med angst.

Jeg er høyst normal, og fungerer godt til daglig, men hvis det blir for mye stress så kommer angsten snikende.

Angst er vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det, men det er slettes ikke unormalt.

Jeg er veldig åpen om det, i situasjoner der det er relevant å si noe om det. Synes det er viktig at det ikke er tabu, slik at mennesker som deg forstår at det ikke er unormalt og at vi er MANGE som kjenner på angsten i større eller mindre grad.

Etterhvert finner du nok din måte å mestre det på, hva du bør gjøre for å minimere angsten og hva du bør gjøre når du kjenner at angsten øker.