voksen, men far er psykisk syk

[Gjest anonym]

Min far er reflektert,flink i yrket sitt,hardtarbeidende og hjelpsom. Men, i perioder kan han bli så sint. Han kan si at vi ikke setter pris på hjelpen vi får at vi bør skamme oss, at vi er utakknemlige og være skikkelig sint og kaste ting rundt seg og smelle i dører, han kan drikke alkohol i disse periodene.Slik har det egentlig vært i hele oppveksten. Perioder hvor han nærmest går inn i "psykose" og kjefter og smeller og er helt ukontrollerbar. Han angrer som regel de påfølgende dagene og er lei seg. Jeg er voksen og har barn og prøver å være hyggelig og hjelpsom tilbake ovenfor min far. I det siste synes jeg det har kommet oftere og det kan være sammenheng med andre belastninger. Men hvordan forholder vi oss til dette sinnet og alt "dritt" vi får høre(blir syk selv av dette) Sier vi i mot vet vi ikke hva han kan finne på så tør jo ikke det heller. Han vil ikke ta i mot hjelp. Tror nok han kunne fått en psykiatrisk diagnose og hjelp dersom han hadde villet det,men vil jo ikke det.. Har jo vurdert å si at vi får kutte ut all kontakt når han ikke kan kontrollere seg,men vet heller ikke da hvordan han vil reagere på det..redd det blir enda verre!

[Gjest anonym]

Ingen som har synspunkter?

[Gjest Hanne]

Du kan kontakte fastlege og gi en 'bekymringsmelding'. Da er fastlege pliktig til å kalle inn til time pg vurdere selv. Kanskje di far er bipolar? Det må jo være vondt for han også å ha disse periodene...

[Gjest Gjest]

Du kan kontakte fastlege og gi en 'bekymringsmelding'. Da er fastlege pliktig til å kalle inn til time pg vurdere selv. Kanskje di far er bipolar? Det må jo være vondt for han også å ha disse periodene...

Dette kan da ikke stemme? At folk kan "melde inn" andre og få de vurdert psykiatrisk er rimelig skremmende med tanke på hvor mange som lett vil ty til dette som trakkasering.

[Gjest Gjest]

Man kan jo det til barnevernet,så sånn sett er det jo logisk at man kan gjøre det men..

[Gjest Gjest]

Man kan jo det til barnevernet,så sånn sett er det jo logisk at man kan gjøre det men..

Pga fare for barn, og det er og en mulighet å "melde inn" voksne som er til reell fare for seg selv eller andre. Men det skal være ganske så alvorlig før det tas tak i pga andre enn vedkommende selv.

[Gjest gjesttrulte]

Jeg og min far hadde samme lege før, en gang jeg var hos han selv sa jeg at jeg var svært bekymret for min far pga hans fysiske tilstand.. Han fikk et brev hvor han ble kalt inn til time ganske raskt etterpå så jeg tror det er mulig sånn som en over her sier. Prøv!

Jeg vet ikke hva annet du kan gjøre..

[Gjest Raggy]

Du må sette grenser for deg selv og evt din familie selv om din far er syk!!!! Så lenge dere rundt spiller med å ikke tar igjen vil nok ikke din far finne motivasjon til å få hjelp. Det som kan gi han en oppvekker er at dere rundt reagerer og setter krav til han.

Folk med psykiske lidelser har helt klart vansker med å folholde seg til livet i peioder, det vet jeg for jeg er psykisk syk selv(ikke bioplar), men alikevel så har jeg et ansvar for mine nærmeste og IKKE MINST mine barn!

Leste om en som hadde en kone som var bioplar og når hun var i sine dårlige perioder så måtte ektemannen ta med seg ungen å flykte til et hotell...

Så det kan arte seg veldig dramatisk for de nærmeste... Du kan faktisk ringe lege å spørre om råd. Om legen i det hele tatt gjøre noe er vel tvilsomt, så gå for metoden der du presser/motiverer faren din til å søke hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen..

Jeg har også en pappa som jeg ser har fått "andre" måter å være på i min voksne alder (30). Han også tar et glass øl flere ganger i uka, har en perfekt jobb og har vært gift i all sin tid.

Problemet her i gård'n er vel egentlig mamma. Hun overkjører han totalt. Forteller han nærmest når han skal spise, hva han skal spise. Hva han skal ha på seg, hvordan han skal holde babyen vår osv.

Jeg VET at pappa har sagt at han føler aldri noen spør HAN om hjelp til noe. Det er enten mamma som får spørsmål, for det er faktisk hun som kan svare på det meste jeg/vi lurer på. Men jeg spør pappa om MASSE ting, det være seg politiske ting, jobb-relaterte ting, ikke minst alt som har med sport å gjøre. Det kan vi diskutere hele kvelden

Stikkordet for min del er vel: lang tids underkuet.

Vet ikke hvordan det er for deg, hovedinnlegger, men kan det være i samme gate en plass? At din mor stadig vekk forteller han hva som er best i "alle" situasjoner...

Jeg har i min barndom aldri tatt igjen med foreldra mine, har alltid spilt på lag med de, for jeg har aldri hatt noe særlig trang til å være dust mot de. Har jeg fått kjeft for noe, ja, så har det vært en grunn til det. Har aldri smelt i dører, aldri kalt de noenting. And so on.

Men nå, når jeg har blitt 30 år, så føler jeg faktisk kjempetrang til å ta igjen! De skal ikke fortelle meg hva som er best eller ikke best. (Da særlig pappa). Det har vært 3-4 episoder hvor jeg virkelig har slått på stortromma og tatt igjen i en diskusjon jeg vanligvis ville latt være. Og da var det som deg som har skrevet innlegget at: burde jeg bare driti i hele han og tenkt på oss selv? Trukket oss tilbake og sagt: nok er nok.

Men så er det sånn at jeg har innsett at pappa har et "problem" og at det ikke har med meg å gjøre. Jeg er nødt til å bite tenna sammen og spille med på hans premisser. Hvorfor skal man nødvendigvis ta igjen? Hva har jeg igjen for det? Jeg vet dette er en greie som (dessvere) kommer til å vare livet ut. Og tenker at: hver gang vi er sammen med pappa så har han faktisk gode perioder hvor jeg nødvendigvis ikke får de herre dagligdagse irritasjonene som ofte oppstår. Så da velger jeg å nærmest fortrenge hans "oppførsel". Jeg er sikkert ikke noe bedre jeg veit jeg

Håper dette var til hjelp for noe hvertfall. Det er nok mange pappaer der ute som har det tøffere enn man kan forestille seg. Jeg har det sånn som deg, hovedinnlegger. Men/og jeg bærer over med det.

Godt å få luftet tankene mine også kjenner jeg. Har egentlig bare snakket med samboeren min om dette.

*Victoria*