Hvor vanlig er mobbing på barneskolen?

[mousepad]

Jeg møtte en mamma her forleden, og hun fortalte meg at sønnen hennes ble mobbet såpass mye på skolen at han hadde begynt hos psykolog.

Slike triste historier må en vel kanskje regne med å høre fra tid til annen , men det som virkelig sjokkerte meg, var at gutten bare var 9 år gammel!

Er det vanlig at så små barn, mobbes såpass alvorlig at de får personlige probelmer av det?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt svaret på det du spør om, ts, men jeg har noen tanker om mobbing og alvorlighetsgrad og utbredelse.

Jeg ble selv mobbet som barn og har slitt med selvtilliten siden. Jeg hadde sikkert hatt godt av en tur til psykologen for å få orden på tanker og følelser rundt både meg selv og forholdet til andre barn. Det tok meg mange år i voksen alder å få bygget opp selvtilliten til et brukbart nivå.

I ettertid har jeg ofte tenkt at mye kunne vært annerledes om de voksne rundt meg hadde håndtert ting på en annen måte. Ikke misforstå, jeg har ingen grunn til å kritisere noen, for det jeg har sett selv det hadde de neppe forutsetning for å forstå. Foreldrene mine gjorde sitt beste for meg, og det samme mener jeg skolen gjorde. Det ble slutt på mobbingen kort tid etter at jeg våget å si fra om det. Men da var allerede skaden skjedd og jeg trakk meg unna andre barn.

Det jeg har tenkt kunne gjort oppveksten min veldig annerledes er rett og slett at jeg hadde hatt behov for økt selvtillit og "kampånd" fra starten av, før mobbingen startet. Jeg er nemlig overbevist om at grunnen til at jeg ble et mobbeoffer var at jeg var veldig sjenert, usikker og lett å styre. Barn slenger med leppa til hverandre, det er normalt. Men jeg klarte ikke å følge opp. Så jeg ble et enkelt offer som man kunne herse med. Det startet med helt vanlige ting som barn ofte sier og gjør mot hverandre. Hadde jeg hatt en litt eplekjekk holdning og blåst av kommentarene eller ledd med dem eller noe sånt så hadde det neppe fått utvikle seg. Istedet så ble jeg opprørt, såret og skrekkelig selvbevisst for selv småting (jeg prøvde å ikke vise det, men barn gjennomskuer fort sånt), og da fikk mobberne blod på tann. Det eskalerte over tid, så etter hvert ble det mobbing. Jeg hadde rett og slett ikke sosial kompetanse nok til å takle kommentarer som alle barn blir utsatt for fra tid til annen, og dermed ble jeg det utvalgte offeret.

Jeg sier ikke at det var min egen skyld at jeg ble mobbet. Mobberne har skylda uansett. Men jeg hadde definitivt hatt godt av hjelp av noen som kunne klart å bygge opp selvtilliten min ja, og hjulpet meg i starten til å forstå at det er vanlig at barn kan si sånt som at "den buksa var ikke noe fin" uten at det betydde at jeg trengte å skamme meg i dagevis. Hadde jeg klart å overse det, eller si noe lurt tilbake eller gjøre det til en fleip osv så hadde jeg nok hatt en mye bedre oppvekst. Istedet isolerte jeg meg fra andre barn, fordi jeg ikke taklet barns direkte væremåte, og så gikk ting i en negativ retning fordi jeg ble oppfattet som sær og annerledes.

Det jeg prøver å komme fram til på min rotete måte er at i noen tilfeller (selvsagt ikke alle) så handler det kanskje mer om barnets sårbarhet og mangel på sosial kompetanse enn alvorlighetsgrad i mobbingen. La meg bare understreke at jeg aldri synes mobbing er greit, tvert imot. Og jeg legger ikke skylda på mobbeofferet. Men at et barn trenger psykologhjelp trenger ikke være ensbetydende med ekstremt alvorlig mobbing. All mobbing er jo selvsagt alvorlig, men... Ja, du skjønner kanskje hva jeg prøver å få fram?

Nina

[AnonymBruker]

Jeg tror hvordan skolen takler mobbing har mye å si, og hvordan barnas foreldre sine holdninger er.

Da jeg gikk på barneskole var mobbing streng forbudt. Det eksisterte nesten ikke mobbing. Om noen prøvde seg ble det slått veldig hardt ned på, og alle på barna på barneskolen var veldig imot mobbing og grep som regel inn selv og støttet hverandre. Dette tror jeg også hadde med foreldrene sin holdning å gjøre. Foreldre har mye å si når det kommer til mobbing, men flere faktorer spiller også inn.

En ting til jeg bet merke i var at de barna som oppførte seg fint mot andre hadde som regel foreldre med gode holdningen som de overfører på barna. Så det spiller inge rolle om man har unge eller eldre foreldre, eller rike eller fattige foreldre. Men i de fleste tilfeller, ikke for å generalisere, men jo eldre foreldrene er og jo mer ressurssterke de er, jo mindre mobbing er det blandt barna.

Jeg klør meg stadig i hodet at en skole finner seg i mobbing hvor vanskelig er det å gripe inn?

Og hvorfor går denne 9-åringen TS prater om til psykolog? Burde ikke skolen ordne opp i mobbeproblemet?

[Gjest otrivin]

En gutt som er som en lillebror for meg ble mobbet fra første dag i 1. klasse. Når han var 6 år brakk de armen hans, spilte fotball med hodet hans, spyttet på han, tømte sekken hans ut i dammer, stengte han inne på toalettet så han fikk kjeft av læreren, skadet han både fysisk og psykisk.

Blir helt på gråten av å tenke på hvor stygge barn kan være mot hverandre. Det var faktisk så ille at så lenge jeg bodde der han bor så fulgte jeg han til og fra skolen nesten hver dag. Det verste var at uansett hva jeg gjorde, så fortsatte de.

Husker spesielt en episode hvor jeg skulle hente han på skolen og skulle møte han et sted. Han var ikke der når jeg kom så jeg gikk til skolen. Der fant jeg han i en dam, de hadde tatt tingene hans, ytterjakke, sko osv. De hadde spent og slått han i ansiktet så han blødde, hadde blåveiser, kuler og blåmerker. Tok han med på kontoret og tok en KRAFTIG prat for å si det sånn. Jeg gikk hjem til de foreldrene han visste hvor bodde og viste hvordan han så ut og fortalte de at barna deres var involvert.

Jeg ble ikke tatt seriøst, så jeg tok med meg filmkamera og filmet videre hendelser. Hva tror dere skjedde da? Ikke en dritt, ingen som ville innse at barnet deres hadde et problem eller eleven deres for den slags skyld. Helt sykt hvordan de får holde på!!!!!!

Men kan også huske fra jeg gikk på barneskolen selv at det var en del mobbing og for hvert år føler jeg det blir verre og verre. Vi bor like ved en barneskole og de er RIMELIG stygge med hverandre. Også med alle andre faktisk. De kan gjerne rope til meg som er 12 år eldre enn de at jeg er hore osv. Ikke at jeg bryr meg, syns bare det er sykt med tanke på hvro LIVREDD jeg var for 18-åringer da jeg var 6 og at jeg ikke kunne ord som hore.

[AnonymBruker]

Jeg tror hvordan skolen takler mobbing har mye å si, og hvordan barnas foreldre sine holdninger er.

Da jeg gikk på barneskole var mobbing streng forbudt. Det eksisterte nesten ikke mobbing. Om noen prøvde seg ble det slått veldig hardt ned på, og alle på barna på barneskolen var veldig imot mobbing og grep som regel inn selv og støttet hverandre. Dette tror jeg også hadde med foreldrene sin holdning å gjøre. Foreldre har mye å si når det kommer til mobbing, men flere faktorer spiller også inn.

En ting til jeg bet merke i var at de barna som oppførte seg fint mot andre hadde som regel foreldre med gode holdningen som de overfører på barna. Så det spiller inge rolle om man har unge eller eldre foreldre, eller rike eller fattige foreldre. Men i de fleste tilfeller, ikke for å generalisere, men jo eldre foreldrene er og jo mer ressurssterke de er, jo mindre mobbing er det blandt barna.

Jeg klør meg stadig i hodet at en skole finner seg i mobbing hvor vanskelig er det å gripe inn?

Og hvorfor går denne 9-åringen TS prater om til psykolog? Burde ikke skolen ordne opp i mobbeproblemet?

Selv om du ikke så eller opplevde mobbing, så skjedde det nok likevel. Der store grupper med barn samles blir det mobbing, dessverre. Det er nok noe man aldri blir kvitt. Fordi svært mye av mobbingen foregår i det skjulte, og nettopp derfor er det ikke barebare å forby det heller. Det ligger faktisk i menneskets natur.

Det betyr selvsagt ikke at man skal la være å jobbe mot mobbing. Man skal alltid slå hardt ned på mobbing og jobbe forebyggende. Men å bare bli kvitt det, det er nok dessverre ikke mulig.

[Meridian]

Problemet er også at mange lærere, idag, prøver å få respekt fra elever ved å bli venn med de. De tør ikke gjøre noe selv om de se at en elev blir mobbet av andre. Voksne i dagens samfunn er pysete, og lar barna styre alt ..

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi respekt for læreren, fordi læreren fikk respekt ved å være den voksne, trygge personen som satte grenser og lærte oss ting. Og som ga oss ros når vi var flinke.

[AnonymBruker]

Selv om du ikke så eller opplevde mobbing, så skjedde det nok likevel. Der store grupper med barn samles blir det mobbing, dessverre. Det er nok noe man aldri blir kvitt. Fordi svært mye av mobbingen foregår i det skjulte, og nettopp derfor er det ikke barebare å forby det heller. Det ligger faktisk i menneskets natur.

Det betyr selvsagt ikke at man skal la være å jobbe mot mobbing. Man skal alltid slå hardt ned på mobbing og jobbe forebyggende. Men å bare bli kvitt det, det er nok dessverre ikke mulig.

Det er sant.

De gangen vi hadde konflikter og litt småmobbing på skolen min, var andre elever flinke til å gripe inn og si ifra til en voksen, og vi løste konflikten ganske fort.

Dessuten byttet lærerene på å gå ute i friminuttene for å passe på, og det har mye å si også!

På ungdomsskolen var det mer psykisk mobbing, fordi man skulle være kul, ha bra klær og ting. Lærerene viste seg ikke så mye, så der så jeg iblant psykisk mobbing og utfrysning. Men elevene oppførte seg stort sett fint, og det har mye med miljøet og foreldre og lærere.

[AnonymBruker]

Mobbing er maktkamp der den svakeste får unnagjelde for at de andres status skal styrkes... Det foregår over alt, hele tiden, dagen lang.

Eneste måten å slippe er og bli sterkere.

[AnonymBruker]

Problemet er også at mange lærere, idag, prøver å få respekt fra elever ved å bli venn med de. De tør ikke gjøre noe selv om de se at en elev blir mobbet av andre. Voksne i dagens samfunn er pysete, og lar barna styre alt ..

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi respekt for læreren, fordi læreren fikk respekt ved å være den voksne, trygge personen som satte grenser og lærte oss ting. Og som ga oss ros når vi var flinke.

Det handler nok ikke om noe så enkelt som at lærerne vil bli venn med elevene. Problemet ligger i at skolen har mistet mye autoritet, blant annet pga foreldre som ikke aksepterer at noen våger seg å irettesette deres lille prins/prinsesse uten rettsak først. Man ser det både i media, på forumer som KG og ellers. Foreldre som hudfletter skolen fordi de våget å inndra mobilen til elever som bruker den uten lov eller foreldre som oppsøker rektor og "setter ham/henne på plass" fordi skolen har gitt barnet deres varige psykiske arr fordi en lærer har hevet stemmen i et heftig øyeblikk. Stadig flere slike tilfeller (gjerne med advokat involvert i visse kretser) gjør at skolen blir fratatt autoritet. I tillegg sitter mange foreldre hjemme og prater dritt om skolen og lærerne, noe som ikke akkurat hjelper.

Jeg tror en stor del av løsningen ligger i å gi tilbake skolen autoritet, og det må mer til enn en tøff lærer som våger å gå foreldrene midt imot. Her må det politiske vedtak til, noe som kan gjøre at skolen får utøvet sitt mandat uten å bli stoppet av foreldre som kun ser sitt lille gull og ingenting annet.

[Gjest Bølle]

Det handler nok ikke om noe så enkelt som at lærerne vil bli venn med elevene. Problemet ligger i at skolen har mistet mye autoritet, blant annet pga foreldre som ikke aksepterer at noen våger seg å irettesette deres lille prins/prinsesse uten rettsak først. Man ser det både i media, på forumer som KG og ellers. Foreldre som hudfletter skolen fordi de våget å inndra mobilen til elever som bruker den uten lov eller foreldre som oppsøker rektor og "setter ham/henne på plass" fordi skolen har gitt barnet deres varige psykiske arr fordi en lærer har hevet stemmen i et heftig øyeblikk. Stadig flere slike tilfeller (gjerne med advokat involvert i visse kretser) gjør at skolen blir fratatt autoritet. I tillegg sitter mange foreldre hjemme og prater dritt om skolen og lærerne, noe som ikke akkurat hjelper.

Jeg tror en stor del av løsningen ligger i å gi tilbake skolen autoritet, og det må mer til enn en tøff lærer som våger å gå foreldrene midt imot. Her må det politiske vedtak til, noe som kan gjøre at skolen får utøvet sitt mandat uten å bli stoppet av foreldre som kun ser sitt lille gull og ingenting annet.

Ja, dette er jeg også veldig enig i. Vet om flere tilfeller! Hadde tenkt å skrive om dette selv, men du skrev det veldig bra!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange som har blitt alvorlig mobbet fra første klasse. Jeg ble også mobbet gjennom hele barneskolen - til tross for at skolens motto var "et trygt sted å være, et godt sted å lære" (som mange andre skoler). Sjeldent fysisk, bare konsekvent fra første stund baksnakking og fnising åpenlyst (gjerne rett foran meg mens jeg så på), at de andre alltid rottet seg mot meg, holdt sammen om løgner selv om jeg var den som snakket sant osv. Bare god gammeldags jentemobbing hvor alt du gjør er feil, og du skal være sikker på at du får høre det. Som f.eks. at de kunne møte opp på døra mi og spørre meg hvorfor jeg gjorde en viss ting for flere år siden, og kreve et godt svar, og stå og le av meg rett i ansiktet da jeg ikke visste hva jeg skulle svare. Denne prosessen kunne vare i opptil flere timer, hvor de konstant angriper deg for alle dine feil (selv ting som man vanligvis ikke ville ha vudert som feil). Dette førte i første omgang til ekstrem frykt for å handle feil (bare det å gå av bussen på feil holdeplass førte til innvendig panikk og noe jeg mentalt banket meg selv opp over lenge), senere (6 klasse - 10-11 år) selvmordstanker (i den grad at selvmordsbrevene var ferdig skrevet, og jeg søkte opp ulike metoder for gjennomføring på nett) og enda litt senere (fortsatt 6 klasse) selvskading i form av kutting.

Selvskadingen varte til begynnelsen av 9. klasse. Slet også med sosial angst, og gjør det tildels fortsatt.

Så ja - mobbing er i stor grad en realitet på barneskolen. En venninne av meg byttet skole 4 ganger i løpet av de første seks årene på skolen pga mobbing.

Jobbet utplassert på barneskolen da jeg gikk i 10ende. Husker det da ble tatt opp som et stort problem at noen av jentene hadde startet med alvorlig mobilmobbing(blant annet hadde flere av jentene sendt meldinger til en jente om at hun var hore) Jeg var i 2. klasse...

Så skolen hadde tydligvis problemer fortsatt. Nå skal det nevnes at skolen arrangerte et stort antimobbingsprosjekt da jeg gikk i 5. eller 6. hvor vi alle skulle lære å forstå hverandre bedre, men ser ikke ut til at det funket noe særlig.

Barn kan være slemme mot hverandre. Veldig slemme. Er forresten tildels enig i Ninas innlegg. Jeg var svært forsiktig som barn, og på grunn av forhold hjemme hadde jeg ganske liten selvtillit da jeg startet på barneskolen. Gikk i barnehage, men lekte alltid alene der. Så - hvis jeg kunne hatt en annen personlighet og selvtillit allerede da, kunne jeg nok klart meg fint. Men - alle barn er ikke like og det vil alltid være en svak i gjengen. Det er derfor viktigere at lærerene blir flinkere til å oppdage og bryte inn.

Det er iallefall mine 2 cents

[AnonymBruker]

Jeg jobber på barneskole- til tider føles det ut som jeg håndterer/snakker med foreldre/skriver rapporter ang flere situasjoner/konflikter relatert til mobbing flere ganger i uken. Dette gjelder fra 2-3 klasse og oppover..

Alvorlighetsgrad og kompliseringsgrad varierer stort.. Og enkelte situasjoner er langvarige, uansett hvor mye innsats.

I enkelte tilfeller legger jeg merke til at foreldre har døve ører for deres eget barns plaging av andre barn, har opplevd å fått kjeft av forelder ved å ta opp ting.