er det virkleig så fantastisk å få barn?

[Sheherasade]

Oi! For meg virker det som om du ikke liker barnet ditt. Man kan ikke like alle det forstår jeg også, men det kan da ikke være hyggelig for deg eller barnet ditt. Barnet ditt merker nok veldig at du ikke liker H*n. Har du tenkt på å kanskje gi bort barnet ditt? Mange mener dette er uansvarlig, men det må jo bli bedre for deg og barnet ditt. Du slipper å forholde deg til noen du ikke liker, å barnet ditt får være hos noen som liker og kan akseptere barnet som det er. Helt sant at du ikke viste hvordan livet ville bli, ingen som vet, men du har fortsatt mulighet til å gjøre noe med det. Jeg synes at når noen angrer så mye på at en fikk barn, så burde man gjøre noe med det, for det jo barnet som får lide. Nå vet jeg ikke hvor far er inne i bildet, men hvis han gir faen i hele ungen forstår jeg ikke hvorfor dere har beholdt barnet. For da er det jo ingen som bryr seg om barnet, å da snakker jeg om ikke kunne klare å leve uten barnet sitt følelser. Det finnes mange ufrivillige barneløse par(som noen her inne mener er fantasiløse) der ute som kunne tenke seg et barn, å er nok villige til å adoptere ditt. Ja det lov å angre på å få barn, men man må også ta konskvensene for handlingen man har gjort. Å for barnet skyld så synes jeg det beste er å gi barnet bort hvis man ikke er i den situasjonen der man ikke ville vært foruten sitt barn selv om det er slitsomt. Så svarer du ja på at du klarer å leve uten barnet ditt, så gi det til noen som ikke klarer det. For det vil så tydlig vises til barnet ditt at du ikke kan fordra det. Jeg synes ikke mennersker som angrer eller ikke liker barnet sitt er slemme, men jeg synes du er slemme hvis de beholder det bare for syns skyld.

Hvis det er så alvorlig kan man jo faktisk kontakte Barnevernet selv også for å søke litt avlastning. Barnevernet er ikke en farlig, stygg etat som prøver å ødelegge familier. De prøver faktisk i det lengste å finne løsninger som kan føre til at barnet IKKE tas bort fra familien. Man kan for eksempel finne kortvarige løsninger, eller avlastningsløsninger så du får hvilt deg ut litt. Som for eksempel avlastningshjem noen dager i uka. Kanksje det også er sunt for poden å bli oppdratt litt av andre som kanskje bruker andre metoder.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporing.

Kråkesaks.

[Sol79]

Det er jo deres mening. Vi som har barn, og er fornøyd med det, syns livet hadde vært meningløst uten. folk er forskjellige heldigvis så vi kommer jo aldri til å bli enige uansett. Jeg har aldri sagt at jeg syns det er noe galt med de som velger å ikke få barn, syns det er bra dere innser at det ikke er noe for dere så "sparer" dere et barn for det.

Så trist at livet ditt er tomt og innholdsløst uten barn. Hva skal du gjøre når de blir store og flytter ut? Vente på barnebarn slik at du får en mening med tilværelsen igjen?

Men savner ikke fyllesyke søndager og festing, sjekking osv. Føler jeg er der jeg bør være i livet. Og veldig glad for det.

Jeg har ikke barn, men har ikke fyllesyke søndager, festing og sjekking fordi. Heldigvis har livet langt mer å by på enn å pare seg.

Endret 6. desember 2011 av Sol79

[Gjest Nuppa_]

Så trist at livet ditt er tomt og innholdsløst uten barn. Hva skal du gjøre når de blir store og flytter ut? Vente på barnebarn slik at du får en mening med tilværelsen igjen?

Herregud, de er jo fortsatt barna mine selvom de engang flytter ut.

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener. Jeg har alltid ønsket meg barn, og syns livet mitt hadde vært meningsløst hvis jeg aldri kunne fått det. Der jeg er i livet mitt nå syns jeg det at to små barn som er fullstendig avhengig av meg og pappan er en svært meningsfull oppgave som jeg elsker. Når barna er store kan jeg være stolt at å ha oppdratt barna til å bli (forhåpentlig) fine mennesker.

Men for all del, ha din egen oppfatning av hva jeg mener.

Endret 6. desember 2011 av Nuppa_

[Gjest Nuppa_]

Men du har jo ikke barn så du aner virkelig ikke hva jeg snakker om uansett

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ment at det å få barn ikke er for alle,og jeg har egentlig aldri hatt lyst på barn.

Eller det er noen ganger da jeg tenker tilbake på min barndom,og husker de fine tingene vi gjorde sammen.Da kan jeg jo tenke i et kort øyeblikk at det hadde vært fint.

Jeg syns det kan være vanskelig noen ganger å forsvare det at jeg ikke ønsker meg barn.Folk maser om det og det er liksom noe man MÅ gjøre.Vi fikk oss nylig en katt til,og da tok enkelte det som et tegn på at nå burde vi få oss barn.Akkurat som katten var en erstatning for et ønske om barn

Jeg misunner ingen av de jeg kjenner eller vet om som har barn.De er alltid slitne,ungene maser og skriker og man er omtrent redusert til å kun være mor eller far.Virker som det er en kamp mot klokka hver dag og ikke minst er det mange som sliter med det økonomiske.

Ikke er det alle som er egnet til å være foreldre heller.Enkelte skulle ALDRI ha hatt barn, og selv om jeg har gode opplevelser fra barndommen så er det mange vonde også.På grunn av det sliter jeg psykisk i dag og det gir meg enda mindre lyst til å sette et nytt liv til verden.

Man blir omtrent som et utskudd på mange måter når man ikke har barn og jeg opplever at noen ser ned på oss fordi jeg og samboer ikke har barn.

Jeg ser for meg at livet mitt kommer til å ha mening selv om jeg ikke får barn og jeg ønsker ikke å få barn bare fordi alle andre gjør det.

[AnonymBruker]

Signerer denne! Livet mitt ble så totalt snudd på hodet av å få barn. Det er ingen som på forhånd vet hvordan de vil takle å f.eks. aldri få sove mer enn 4 timer sammenhengende på 3 år, men bli vekket HVER ENESTE FORBANNA NATT av en høylydt grinete unge som vil ha noe å drikke på grunn av munntørrhet fordi h*n sover med åpen munn, og ungen i en alder av 3 år ennå ikke klarer å strekke ut armen for å ta koppen som står på nattbordet, men insisterer på at mamma må komme og servere den. Når ungen endelig begynner å ta koppen selv begynner den å komme opp i senga di midt på natta og sover så urolig at du selv ikke har sjans til å sove. Du bærer ungen tilbake i egen seng hver natt men den kommer bare tilbake igjen noen timer senere, fordi den insisterer på å sove OPPÅ DEG. En unge som etter 3 år i barnehage stadig får hysteriske anfall og lager de utriveligste scenene med grining, hyling, klamring og riving i mammas klær ved levering om morgenen, enda h*n faktisk trives godt der. En unge som for faen aldri gjør som h*n får beskjed om, men yter motstand i alt som skal gjøres, fra spising til børsting av tenner, til rydding og påkledning. Selv etter utallige samtaler (barnet er fire nå) om hvorfor h*n må høre etter og at mamma blir veldig sint om h*n ikke hører etter, gir ungen stadig fullstendig faen i alt jeg sier med mindre jeg brøler. Jeg kan gjenta den samme tydelige beskjeden med hyggelig stemme 5 ganger uten reaksjon fra ungens side. ..og jeg VET at h*n har hørt meg, fordi h*n møter blikket mitt, men gidder altså ikke bry seg, ALDRI. ..og jeg er så jævlig lei av å ha det tyngende ansvaret for den lille trollungen. Gid jeg hadde tid til å løpe av meg frustrasjonene!

Dere som har lettvindte unger, og deler "byrden" av disse med en mann, dere aner bare ikke! Når folk som uttrykker glede over å ha barn sier at barna har medfødte, og svært forskjellige personligheter, da er dere sikkert enige, men når jeg klager over at ungen min er et troll, da er det sikkert jeg som har skapt personligheten dens, i all min udugelighet. Ikke sant? For hver gang jeg ser en av dere rakke ned på folk som angrer på å ha fått barn, håper jeg litt mer på at livene deres også går til helvete en dag. Mannen kan når som helst dø av sykdom eller ulykke, eller han kan flytte til elskerinna og gi faen i ungene. Du selv kan også når som helst bli kronisk syk eller invalidiserende skadd og havne på uføretrygd. Evt ungen kan knekke nakken i en sykkel- eller alpinulykke. Alle dere "vellykkede" fjols vil takle alt sånt med et smil?! Sånne ting skjer jo ikke om man bare er flink til å planlegge livet sitt...

Hva skjer? 7 stk har signert dette triste innlegget fra ei mor som åpenbart ikke har det bra. Jeg får vondt inni meg på 4-åringens vegne. Håper virkelig dette er skrevet i affekt, og ikke gir et riktig bilde av forholdet mellom mor og barn.

Forøvrig er jeg alene med to tette. Yngste på 5 har aspergers, adhd og er bipolar. Nei, det er ikke en dans på roser. Men hver eneste dag går jeg 100% inn for å behandle begge med respekt og ro. De skal ikke huske mamman sin som ei som var sint og frustrert og forbanna, jeg vil gi dem gode minner og være et forbilde. Og ironisk nok smitter negativitet også veldig lett til barn som helst motsetter seg autorieter. Som ikke vil høre etter. "Drittunger" er gjerne de som trenger kjærlig veiledning mest av alle.

Jeg har lært utrolig mye av å være mamma, og tror jeg har utviklet veldig mye bedre egenskaper enn jeg hadde i utgangspunktet. Det er heller ingen ting som og betyr så mye som barna, og gir så utrolig mye glede. Selv om jeg har et liv jeg trives med og en hobby jeg brenner for ville jeg ikke vært foruten barna. Foreldrerollen tilfører en unik dimensjon til livet som ingen ting annet kan erstatte. På godt og vondt.

[LedigNavn]

Vil gjerne høre fra flere fedre jeg. Hvis dere er her så syng ut om hvordan dere opplevde det å få barn Vil veldig gjerne høre mer om hvordan det er fra en manns ståsted når kjæresten går fra å være bare kjæreste til å også være mor.

[Eudyptula]

Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg synes at ddet for meg er fantastisk å ha barn, men jeg kan føye til dette:

Selvfølgelig har livet mening uten barn, det er fullstendig opp til hver enkelt å legge mening til sitt liv. Jeg har barnløse venner, og det kunne ikke falle meg inn å tenke at deres liv er mindre meningsfylt enn mitt.

Jeg synes også det er en uting mer eller mindre å legge press på andre fordi man selv synes det er fint med barn. Jeg selv følte et visst press da jeg passerte 25 og var i et fast forhold, og uten det hadde jeg kanskje ikke hatt barn nå. Og samtidig vært fornøyd med livet! (Men jeg er fornøyd slik det ble også da )

[Sol79]

Men du har jo ikke barn så du aner virkelig ikke hva jeg snakker om uansett

Nei, da vet jeg vel heller ingenting om hva som kan gi livet mening?

Selvfølgelig er de fremdeles barna dine selv om de flytter ut, men en periode av livet så lever de sitt eget liv og mamma blir nedprioritert, skal du leve på minnene?

Regner med du er en av de som utelukkende prater om barna dine i lunsjen på jobben. Jeg kjenner typen. Det rare er at noen av mine kollegaer på over 60 år fremdeles prater om barna sine som om de var 2-3 år, også er de faktisk eldre enn meg. Da er det på tide å få seg en hobby.

[AnonymBruker]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Dropp gjerne barn for meg - det er meg faktisk revnende likegyldig - men ikke spør om hvorvidt det er fantastisk, verdt det, meningsfylt osv for deretter å bruke masse krefter på å argumentere mot. For meg - og for mange andre - snur barn fullstendig om på hva som er verdifullt og meningsfylt i livet. Ville jeg gått glipp av det? Ikke for noen ting selv om det også er utmattende. Går dere glipp av noe? Helt klart, men egentlig ikke- fordi man ikke vet det man ikke vet.

Det er stort - størst. På godt og vondt. Litt som å trykke på DEN knappen i matrix - selvfølgelig drømmer man iblant om å ha trykket på den andre ;-)

DENNE signerer jeg!

Jeg fikk barn midt i "festeperioden" av livet mitt, og har fortsatt litt problemer med å godta at jeg ikke kan gjøre som jeg vil til alle døgnets tider- men jeg legger meg ikke ned og gråter over det som var. Å få barn er det absolutt mest verdifulle jeg har opplevd, men det koster en god del. Og nei, før jeg fikk barn selv kunne jeg bare ikke skjønne hvorfor det med barn skulle være så fantastisk når jeg så på oppgitte foreldre med hylende unger på slep. Har ikke opplevd det selv ennå, og håper jeg kan unngå det så langt det er mulig uten å ende opp med en bortskjemt drittunge.

Det å få barn er som å ha en kjæreste- det er goder og onder.

[Gjest Nuppa_]

Nei, da vet jeg vel heller ingenting om hva som kan gi livet mening?

Selvfølgelig er de fremdeles barna dine selv om de flytter ut, men en periode av livet så lever de sitt eget liv og mamma blir nedprioritert, skal du leve på minnene?

Regner med du er en av de som utelukkende prater om barna dine i lunsjen på jobben. Jeg kjenner typen. Det rare er at noen av mine kollegaer på over 60 år fremdeles prater om barna sine som om de var 2-3 år, også er de faktisk eldre enn meg. Da er det på tide å få seg en hobby.

Jeg snakker jo for meg selv, hva du syns er meningen med livet er opp til deg.

Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du skal slenge dritt til meg? Jeg har jo sagt at jeg respekterer de som velger å ikke få barn 100%, så hvorfor kan ikke du bare respektere at jeg har barn da? Virker jo nesten som du er bitter for noe! Hvorfor være så fordommsfull og dømmene at du regner med at jeg er sånn og sånn? Du vet absolutt ingenting om meg eller livet mitt.

Og nei jeg prater ikke om barna mine hele tiden. For jeg er ikke en som trenger å sitte å snakke om mitt fantastiske liv selvom jeg syns barn er det beste i verden.

Og igjen: det jeg syns er mest meningsfullt i livet er å være mamma, og det kommer jeg til å være til den dagen jeg dør.

Endret 6. desember 2011 av Nuppa_

[Sol79]

Nuppa: Jeg respekterer deg for at du syns det mest meningsfulle i livet er å være mamma, men jeg klarer overhodet ikke å respektere deg for at du syns livet hadde vært meningsløst uten barn. Akkurat det syns jeg synd i deg for.

Bitter? Nei, ikke spesielt, men jeg er så lei av folk som ikke ser verden pga barna sine.

Endret 6. desember 2011 av Sol79

[Gjest Nuppa_]

Nuppa: Jeg respekterer deg for at du syns det mest meningsfulle i livet er å være mamma, men jeg klarer overhodet ikke å respektere deg for at du syns livet hadde vært meningsløst uten barn. Akkurat det syns jeg synd i deg for.

Bitter? Nei, det er jeg for ung til, men jeg er så lei av folk som ikke ser verden pga barna sine.

Jeg sier jo ikke at ditt liv er meningsløst selvom du ikke har barn. Så hva er problemet da?

Og helt meningsløst hadde det sikkert ikke vært, for jeg hadde vel hatt mannen min. Men jeg har jo levd et liv uten barn, så jeg har faktisk noe å sammenligne med. Den gangen syns jeg det var helt greit, men nå syns jeg det livet jeg hadde før var ganske meningsløst i forhold til det jeg lever nå.

Endret 6. desember 2011 av Nuppa_

[Ariele]

Unnskyld meg, men nå har jeg virkelig hatt meg en god latter ved å lese svarene i denne tråden.

At noen klarer å bli så sur og grinete av andres meninger er ganske utrolig.

Er det ikke bare å akseptere at vi alle er forskjellige, noen er lykkelige med barn, andre er lykkelig uten barn.

For meg er det likegyldig om Petra i Finnmark ønsker barn eller ikke, eller om hun er fornøyd med valget som mor.

Noen her inne burde virkelig oppføre seg som voksne mennesker. Forstår godt at de velger å svare anonymt, og regner med at de selv ser grunnen til at de faktisk gjør dette.

[Lumpelure]

Ehh, ok? Så siden du har levd et barnløst liv vet du akkurat hvordan jeg har det? Og vet derfor at det vil være bedre for meg å få barn?

Det er helt klart forskjell på livet før/etter barn dersom man er av typen som drømmer om å få barn. Det vil jo være naturlig at de som tilhører denne gruppen sannsynligvis vil synes livet er mer meningsfullt med barn i bildet, nettopp fordi de har oppnådd ønsket om å stifte en familie.

Det er som det med det meste annet her i livet, noen får det slik de forventet/håpet på, og er derfor veldig fornøyd med valget, mens andre opplever at ting ikke ble som håpet, og angrer derfor på valgene sine.

Vis meg gjerne hvor jeg sier noe om hvorvidt du bør få barn eller ikke. Jeg venter i spenning.

[Lumpelure]

Og jeg fatter ikke hva som er så provoserende for de med barn at vi uten barn ikke har noen interesse for å få noen. Vi vet jo selv hvordan vi er som personer og har hvertfall en viss peiling på hvordan vi ville taklet forelderrollen.

Men Foreldre vet visst best hvordan vi ville likt det, okke som.

Vis meg gjerne hvor jeg har vært provosert over at du - eller noen andre - velger å få barn eller ikke.

[Gjest nei]

Nei det er ikke så fantastisk å få barn.

Kom opp til meg i morgen så kan jeg sette barn på deg med en gang, det er faktisk ganske lett.