er det virkleig så fantastisk å få barn?

[Gjest Gjest]

Jeg har absolutt ingenting i mot barn. Jeg har jobbet med barn i mange år og er veldig glad i barn. Da jeg jobbet barnehage opplevde jeg ofte at foreldre snakket om hvor slitene de var, hvor mye de hadde å gjøre osv. En av mødrene husker jeg grude seg til helgen får da hadde de ungene selv hele dagen. Jeg ser å på venner som har barn (bådde single og i forhold) at de er mye slitene. Selvfølgelig skjønner jeg at det er slitsomt å ha barn, det er ikke det. Jeg har alltid tenkt at jeg har hatt lyst på barn ,men det jeg ser skremmer meg.

Så det jeg lurer på, er det noen som tørr å si at de savner livet uten barn?

[Redbull]

Livet mitt begynte da jeg fikk dattera mi! men jeg har tidenes enkleste jente da, sover natta igjennom og er bare smilende og blid så nei, savner absolutt ikke livet mitt før henne

[AnonymBruker]

Jeg har absolutt ingenting i mot barn. Jeg har jobbet med barn i mange år og er veldig glad i barn. Da jeg jobbet barnehage opplevde jeg ofte at foreldre snakket om hvor slitene de var, hvor mye de hadde å gjøre osv. En av mødrene husker jeg grude seg til helgen får da hadde de ungene selv hele dagen. Jeg ser å på venner som har barn (bådde single og i forhold) at de er mye slitene. Selvfølgelig skjønner jeg at det er slitsomt å ha barn, det er ikke det. Jeg har alltid tenkt at jeg har hatt lyst på barn ,men det jeg ser skremmer meg.

Så det jeg lurer på, er det noen som tørr å si at de savner livet uten barn?

Ja jeg gjør det. Jeg hadde nok valgt anderledes om jeg ikke hadde opplevd barna mine. Ikke misforstå meg, jeg elsker barna mine over alt. Pga endel omstendigheter kom også tristheten da vi fikk barn, forholdet går dårligere fordi vi ikke har tid til hverandre. Ingen tid til egenaktivitet, null ork til annet enn hus, hjem, barn og jobb.

Jeg hadde valgt å ikke få barn igjen, og ser på barnløse som heldige.

Kanskje situasjonen hadde vært anderledes om ikke sorgen over sykdom hos et av barna var så stort. Aner ikke, jeg vet bare det at livet vi har i dag ikke er så forlokkende.

Jeg gruer meg for hva morgen dagen bringer oss, fordi jeg ikke vet om vi får oppleve at alle barna får vokse opp. Og denne sorgen skulle jeg vært foruten. Og det hadde jeg om jeg ikke hadde valgt å få barn.

[Gjest Nuppa_]

Ja det er virkelig så fantastisk å få barn Og nei jeg savner ikke livet før barna. Etter å ha fått barn har jeg følt kjærlighet og gleder jeg ikke visste fantes (jada det høres sukkersøtt ut).

Uansett hvor slitsomt det kan være til tider er barna mine det beste som har hendt meg. Gledene med barn veier opp tusen ganger mer enn "ulempene". For meg er et liv uten barn, et liv uten spesiell mening.

[AnonymBruker]

Hadde jeg visst da hva jeg vet nå, så hadde jeg ikke fått barn. Jeg synes ikke barna mine har tilført livet mitt noen nye dimensjoner, annet enn innen mengden stress og husarbeid og søvnløse netter...

Det er dessverre et av de største tabuene i alle samfunn, så ikke kan man snakke om det og gjør man så blir man uansett ikke tatt alvortlig. Det er seriøst INGEN som tror meg hvis jeg sier at jeg ville valgt å være barnløs om jeg kunne valgt om igjen, alle VET nemlig at innerst inne så føler jeg nok annerledes...

[Shabana]

Kan ærlig innrømme at jo, jeg savner livet uten barn innimellom. Likevel kan jeg ikke se for meg et liv uten barn.

Jo, det blir jo mer å gjøre og mindre tid til seg selv, men det føler jeg også er noe man må TA seg tid til. Begge foreldre trenger jo ikke være hjemme med barna hele tiden. Problemet da igjen, her i huset ihvertfall, er gjerne den at dørstokkmila er så enorm...

[AnonymBruker]

Hadde jeg visst da hva jeg vet nå, så hadde jeg ikke fått barn. Jeg synes ikke barna mine har tilført livet mitt noen nye dimensjoner, annet enn innen mengden stress og husarbeid og søvnløse netter...

Det er dessverre et av de største tabuene i alle samfunn, så ikke kan man snakke om det og gjør man så blir man uansett ikke tatt alvortlig. Det er seriøst INGEN som tror meg hvis jeg sier at jeg ville valgt å være barnløs om jeg kunne valgt om igjen, alle VET nemlig at innerst inne så føler jeg nok annerledes...

Som om jeg skulle sagt det selv! Da jeg ble gravid ville jeg egentlig ta abort, men siden alle sa at man nesten alltid angrer på en abort, men ingen angrer på å ha fått barn så turte jeg ikke. Dumt valg...

[Gjest Jytte]

Ja det er virkelig så fantastisk å få barn Og nei jeg savner ikke livet før barna. Etter å ha fått barn har jeg følt kjærlighet og gleder jeg ikke visste fantes (jada det høres sukkersøtt ut).

Uansett hvor slitsomt det kan være til tider er barna mine det beste som har hendt meg. Gledene med barn veier opp tusen ganger mer enn "ulempene". For meg er et liv uten barn, et liv uten spesiell mening.

Et liv uten barn er selvsgt ikke uten mening. Jeg kjenner mange som har barn og de lever livet til det fulle og jeg tror aldri de har savnet barn. Når man ikke har barn så knytter man seg ofte bedre til nieser, nevøer og andre barn. Når man selv har barn så prioriterer man dem foran nieser og nevøer selvsagt - og da blir ofte mer avstand i forholdet dem imellom.

Jeg har selv barn - voksne barn og føler at mye av tiden med barna har vært hardt arbeid. Og ja - når det har røynet som verst så har jeg faktisk tenkt "Hvorfor i all verden valgte jeg å få barn?"

Og jeg kjenner personlig en enslig mor som for mange år siden, da sønnen var liten og gikk i barnehagen - faktisk grudde seg til helgene for hun hadde ingen å dele arbeidet med. Å ha barn er faktisk en god del arbeid og det er uhyre ensomt og strevsomt å ha det ansvaret alene dag inn og dag ut.

Jeg er heldig og har hatt en mann og dele de tte arbeidet med. Kan såvidt forestille meg hvor hektisk og strevsomt det måtte være og ha alt alene.

Å ha barn er oppturer, nedturer, men flest midt-på-treet-turer. De er skjønne når de sover og litt ellers og .. Så er det kjempedeilig når vi klarer å få dem voksne, med forholdene sånn noenlunde ordnet ... og vi kan lene oss litt tilbake og ha huset for oss selv igjen

[Gjest orgus]

Mtp alle statusoppdateringer fra mødre på facebook, som sliter med barn som ikke sover, ikke oppfører seg, ikke spiser, er syke, +++ - gjerne flere om dagen fra samme personer, så virker det absolutt ikke som det er så fantastisk som historiene tilsier

[Gjest Nuppa_]

Et liv uten barn er selvsgt ikke uten mening. Jeg kjenner mange som har barn og de lever livet til det fulle og jeg tror aldri de har savnet barn. Når man ikke har barn så knytter man seg ofte bedre til nieser, nevøer og andre barn. Når man selv har barn så prioriterer man dem foran nieser og nevøer selvsagt - og da blir ofte mer avstand i forholdet dem imellom.

Jeg har selv barn - voksne barn og føler at mye av tiden med barna har vært hardt arbeid. Og ja - når det har røynet som verst så har jeg faktisk tenkt "Hvorfor i all verden valgte jeg å få barn?"

Og jeg kjenner personlig en enslig mor som for mange år siden, da sønnen var liten og gikk i barnehagen - faktisk grudde seg til helgene for hun hadde ingen å dele arbeidet med. Å ha barn er faktisk en god del arbeid og det er uhyre ensomt og strevsomt å ha det ansvaret alene dag inn og dag ut.

Jeg er heldig og har hatt en mann og dele de tte arbeidet med. Kan såvidt forestille meg hvor hektisk og strevsomt det måtte være og ha alt alene.

Å ha barn er oppturer, nedturer, men flest midt-på-treet-turer. De er skjønne når de sover og litt ellers og .. Så er det kjempedeilig når vi klarer å få dem voksne, med forholdene sånn noenlunde ordnet ... og vi kan lene oss litt tilbake og ha huset for oss selv igjen

Jeg snakker for MEG, og for meg var livet uten barn egentlig ganske kjedelig. Men det er jo fordi jeg alltid har hatt lyst på barn. Hva andre syns gir mening i livet får være demmes sak, men jeg har all rett til å si at for meg er et liv uten barn litt meningsløst.

Endret 4. desember 2011 av Nuppa_

[AnonymBruker]

Dette har jeg tenkt så mye på selv! Det er nok skikkelig tabu å si at det er slitsomt med barn. Virker som det er et ideal å ha en lykkelig familie, men jeg ser ingen som virkelig ser lykkelige ut med barna sine.

[Gjest Nuppa_]

Dette har jeg tenkt så mye på selv! Det er nok skikkelig tabu å si at det er slitsomt med barn. Virker som det er et ideal å ha en lykkelig familie, men jeg ser ingen som virkelig ser lykkelige ut med barna sine.

Selvfølgelig er det slitsomt med barn, men jeg ville ikke levd livet mitt på noen annen måte enn med barna mine. Har du virkelig aldri vært hjemme hos noen som virker lykkelig med barna sine?

Endret 4. desember 2011 av Nuppa_

[solch]

Jeg tror ikke et liv med barn alltid er en dans på roser akkurat.

Nå har jeg ikke barn selv, men jeg jobber med barn. Jeg har opplevd å bli spydd på, neseblod, snørr, blitt nyst på rett i trynet, Grinete, sinte, slående unger.

Men tross alt dette ønsker jeg barn senere. For plutselig opplever man ting, fine ting, som gjør at alt det negative blir verdt det! Men ja, det å ha barn er nok et slit.. Og det sier vell kanskje seg selv, mens man har ansvaret for en annen person enn seg selv 24 timer i døgnet. Men folk får nå bare 2 og 3 barn, så det må da være ganske fint å ha barn likevel.

[Gjest Gjest]

Å få barn betyt at kjæresten ikke er like flink til å lage den maten du liker, til å vaske og stelle med klærne dine eller være en god kjæreste ellers. Det blir også mindre sex. Du må gjøre en del i hjemmet. Nei takk, ikke få deg barn, hvis du kan unngå det (kondom er en fin ting og er så tynne nå at de merkes ikke).

[Gjest Nuppa_]

Å få barn betyt at kjæresten ikke er like flink til å lage den maten du liker, til å vaske og stelle med klærne dine eller være en god kjæreste ellers. Det blir også mindre sex. Du må gjøre en del i hjemmet. Nei takk, ikke få deg barn, hvis du kan unngå det (kondom er en fin ting og er så tynne nå at de merkes ikke).

Den må jeg iallefall si meg uenig i, sex med kondom er fortsatt som å spise sjokolade med papiret på.

(jeg er forøvrig uenig i resten også, men hvert sitt valg )

[Katarinaz]

Jeg kjenner jeg blir litt nervøs for å få barn nå! Jeg er ikke gravid, og planlegger heller ikke å bli det helt enda. Men jeg har veldig lyst på barn når jeg blir eldre. Men gud, så mye negativt det var å si om å ha barn. Jeg blir nesten litt redd!

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som trådstarter, jeg tenker at jeg burde jo få barn, men når jeg ser på livene til de rundt meg som har fått barn begynner jeg å tvile.

[AnonymBruker]

AB #17 her, postet før jeg hadde skrevet ferdig. Jeg er i den alderen hvor de aller fleste har begynt å stifte familie, og samtlige av mine nærmeste venner har gått fra hverandre eller sliter voldsomt. Flere mødre har uttalt at de ville gått fra mannen hvis de ikke hadde barn med ham. De klager konstant over hvor slitne de er, og klarer de å få til noe kjekt en helg blir alltid ungen syk slik at en eller begge må bli hjemme.

I tillegg er det ingen av mine venner som har hatt ok fødsler, jeg tror bare jeg har hørt om hastekeisersnitt og veer i fjørti timer.

Jeg ser ikke helt at et smil nå og da fra en liten en kan veie opp for å ha det småkjipt hele tiden..

[Eudyptula]

For meg har det vært fantastisk å få barn. Det kan jeg si med hjertet på hånden, men også uten å si at det er like fantastisk hele tiden. For det er det ikke. Det er også søvnløshet, sykdom, mas, skittent regntøy og bekymringer for alt mulig.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at det skal være konstant "småkjipt" å ha barn. Her i huset er det mest glede, forholdet mellom meg og mannen er sterkere enn noensinne, og jeg var faktisk like sliten da jeg jobbet fullt og ikke hadde barn.

[Lumpelure]

Ja. Å få barn - tross all bekymring og jobb det medfører - er så fantastisk.