Så alt for tidlig!

[Hedda84]

Vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, men sier det som det kommer. Jeg hadde en veldig god venninne, i fra 1 klassen til 2 vgs. Vi gikk i samme klasse, pratet masse med hverandre spesielt i fra 8 klassen å oppover.

Jeg oppdaget etter en stund at alt ikke var helt bra med henne, gjorde forskjellige ting. Som å skrape seg opp med passeren på hånda og oppover hendene i time. Prøve å ta fra henne passeren for at hu ikke skulle gjør det. Men hu fikk gjort det andre ganger når jeg ikke var til stede likevel. Hun var ganske opptatt av sin egen vekt, fikk plutselig for seg at hu skulle sykle. Sykle lange strekninger, vær eneste dag hvis hun kunne. Så vekten kan man nok trykt si at hu ikke likte. Selv om andre så henne som helt normal slank jente.

Andre ting viste seg når det ble sommer. Da gikk hun ofte med flere gensrer mens andre gikk med t-skjorte. Hun kunne gjere sitt å fryse! Vi hadde noen på skole som hold på med å prate med folk som gikk på skolen, hvis de hadde problemer. Vi klarte til slutt å overtale henne til å prate med de. Men hu likte ikke de noe særlig men hun pratet likevel med de.

Når vi begynte i 1 vgs så ble hun innlagt på akutten på psykriatisk avdeling. Alle i klassen begynte jo å lurte på hvor hun var. Var bare jeg som viste hvor hun var i klassen utenom lærene. Men jeg viste at hun ikke ville at jeg skulle fortelle de andre hvor hun var, så jeg bare sa hu kom tilbake snart. De fikk nå til slutt vite hvor hun var av hun selv, eller var det læreren. I løpet av det året var hun innlagt noen dager, i lengere perioder. Når hun først var på skole, følte hun at alle følge med på hva hun gjorde spesielt lærene. Hun likte det ikke. Hun kom seg gjennom dette året som oss andre i klassen. Hun skjærte seg opp for å minske smerten inni seg, vær grusomt å se hvordan hun hadde det!

Neste år flyttet jeg bort å gikk på en annen skole, hu fortsatte vidre på den linja vi hadde begynt på. I løpet av det året så tok hu først masse tabeletter, hu ble oppdaget å sendt til pomping på sykehuset. Så var det rett på avdelingen igjen. Etter en uke så hadde hun klart å hengt seg på avdelingen. Der de skulle følge med henne! Der hun ikke skulle klarer å ta livet sitt!

Jeg fikk vite det ved en sms der det stod: Er hun dø? Jeg var 11 timer med bil unna, viste ingenting... Kom som et sjokk på meg.

På skole jeg gikk på så hadde ei død for noen dager siden også, så hele skole var i sorg for det.

Men oppå alt så måtte min venninne dø!

Der hun skulle vær TRYGG, der de skulle finn ut av problemene hennes!

Savner hun den dag i dag!

[~sikka~]

Stor klem til deg :klem2:

:trøste:

[Alida]

Ville bare si at jeg føler med deg.

En av mine beste venninner tok også livet sitt, og selv om det er syv år siden nå, er det noe man aldri glemmer, og som en del av meg aldri kommer over. Er så fullstendig menigsløst når slikt skjer.

Vet ikke hva jeg kan si for å trøste deg, for det er ikke så mye som virker fornuftig i en slik situasjon. Jeg prøver å tro at min venninne har det bedre der hun er nå....

Tenker på deg :trøste:

[Hedda84]

Tror nok min venninne har det mye bedre nå en før, men er tungt å bære at hva hvis... Men jeg vet det ikke er min feil. Alle forventlig liksom at alt er bra igjen, siden det har gått så lagt tid(1,5 år siden). Men når man ikke har ord lengere og føler bare et tomrom som ingen klarer å fylle opp. Da er det ikke så enkelt. Syns jeg i alle fall.

Hvis dagen bestandig hadde vært med masse liv og full fart i så hadde jo alt vært bra, men det er nå en gang sånn at kvelden natten og stillheten kommer vær dag. Selv om ikke tankene er det vær eneste dag, heldig hvis. Så det går når framover vil nå jeg si.

Men du sier 7 år og alt er ikke helt bra? Da har jeg mange år igjen.

Men jeg prøver å huske henne som hun var, men har opplevd så mye "negativ" med det hele at det blir menst vondte minner. Hvorfor alt skulle ta så lang tid for de fant ut av det, de måtte jo se at ikke alt var bra. Vet ikke helt om det beste løsningen var at hun ble innlagt, men de valgte nå det. Tror hun kunne klart seg like bra uten det. Men det er min mening.

Har hørt at det er en del som klarer å ta livet sitt selv om de ligger inne, syns det er trist. Fordi der tror jo folk at man skal vær trykke, man håper i alle fall det.

Jeg vet ikke selv hva som kan trøste meg, eller jo... Men det er ingen mulighet for at jeg kan får det oppfylt. Men det værste syns jeg var at folk skulle trøste meg når de aldri hadde opplevd at noen som sto de når hadde død. Sa masse teite ting som de bare kunne latt vær. Da kunne de heller ha gitt meg en klem og ikke sagt noen ting. En å si at de skjønte hvordan jeg hadde det. Hvordan kan de vite det?? En av de beste tingene jeg husker var en som sa til meg: Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tenker på deg.

Sånn som du sier anna27.

Tenker på deg også. :trøste: