Pappa...

[AnonymBruker]

Må få dette ut, før det ødelegger meg...

Pappa har vært kreft syk i over et år. Han har fått den sterkeste cellegiften bare noen få har fått i norge. Men kreften hans er så aggresiv, legene har ikke sett på maken. Kreften har spredd seg og har tatt over hele kroppen. på torsdag fikk jeg beskjeden: '' dette blir hans siste julaften'' Det føltes ut som noen rev alt ut av meg. Jeg har prøvd og fortrenge det hele tiden, og tenker ''Det her skjer ikke meg, han blir frisk'' . Nå har det slått meg hvor seriøst og ille dette er.. han kan dra fra meg i morgen, neste uke eller om en mnd. jeg har ingen aning. Det gjør så ufattelig vondt. Jeg er 18 år, og går siste året på skolen. Jeg skal ikke miste pappan min så tidlig...det er så urettferig. hva skal jeg gjøre når han er borte? Det er kanskje litt egoistisk av meg å tenke på den måten. Men jeg gjør det...

Jeg ser på han, hvor svak han har blitt på kort tid. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller snakke med han om..jeg bare gråter. Jeg spiser ikke..det jeg spiser bare går opp igjenn.

Jeg tenker på, Mamma som plutselig blir alene.. bestemor på 90 som mister sønnen sin før hun selv går bort.. broren min, som virker iskald til alt som skjer.. Men tror han reagerer på samme måte som meg, at vi gråter og sørger i skjul. Jeg har jo fortsatt pappa, men har allerede begynt å sørge...skjønner ikke hvorfor jeg bare ikke sitter ved siden av han å nyter det.Jeg klarer det ikke. Er det noe galt med meg?

Jeg har mistet all leve gnisten.. jeg ser ingen ende. Jeg gleder meg ikke til noenting. smiler aldri, jeg har det bare så ufattelig vondt.

Jeg har ikke fortalt dette til noen av venninne mine utenom 3 stk. Og bare en av de spør jevt og trutt hvordan det går...Jeg vil ikke fortelle dette til noen heller, folk lurer jo på hvorfor jeg oppfører meg så rart. Jeg er ikke en person som bretter ut livshistorien min til hvem som helst, jeg klarer det bare ikke...

beklager for mye rot, men ville bare få ut følelsene mine. Jeg har det ikke bra om dagen, og ja '' det blir bra en dag''..? han kommer aldri til å få oppleve barnebarn eller se meg eller broren min bli voksne..eller Mamma som blir helt alene. Jeg tenker på alt. jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. ALT går nedover.....

[Gjesten]

Huff, dette er utrolig vanskelig å gå gjennom. Jeg har nylig mistet faren min til kreft selv, og det føles helt uvirkelig. Det beste rådet jeg kan gi deg er å tilbringe så mye tid som mulig med ham nå. Enn om dere bare ser på film sammen eller sånne banale ting, så sørg for å være sammen. Sørg for at han vet hvor glad du er i ham.

Jeg ønsker deg lykke til med tiden fremover. Den kommer til å være veldig tung, men vær der for hverandre, hele familien, så kommer dere gjennom det sammen

[AnonymBruker]

Jeg har også en svært syk far så jeg vet dessverre hvordan du har det. Alle tankene som flyr rundt i hodet.. Den dårlige samvittigheten for at man ikke besøker han nok og den ekle forskuddssorgen som riper opp hjertet.

Det eneste som hjelper meg litt er å tenke på at det er så mange som har det verre. Faren min har levd et godt liv og han er over 60 år (det er jo ingen alder i dag, men )

Masse klemmer til deg. Du er altfor ung til å miste din far. Det er jeg også - og jeg er ti år eldre enn deg..

[altflyter]

Jeg vet ikke hva annet jeg skal si....

[Emas]

Eg veit korleis du kjenner det! Min kjære pappa døydde 5.juni i år, altså for eit halvt år sidan i dag, av føflekkkreft som spreidde seg til resten av kroppen. En kjenner seg makteslaus, redd og trist, når en innser at en kjem til å miste en foreldrer. Pappaen min vart 52 år, og eg missta pappaen min som 21 åring, to månadar før eg skulle stå brud...Eg vil gi deg eit råd som hjalp meg veldig, det var å bruke tid med pappaen din, og resten av familien, og la vennane dine få lov til å trøyste deg, og vere der for deg. Så kan du sjølv sette grensene på når du treng ro, og når du treng å tenke på andre ting, dette hjalp og hjelper fortsatt for meg.

Ta gjerne kontakt med meg om du treng støtte frå noken som veit korleis du har det.

Klem

[Gjest SemperFi]

Jeg har ikke mistet min far, men tanken har streifet meg siden det er mye kreft på mannsiden av familien min når de kommer opp i årene.

Tilbring så mye tid med din far så mulig, husk de gode minnene dere har hatt sammen, ta bilder sammen.

[Siiw]

hei

Sier som dem over, tilbring masse tid med pappa'n din!! få med deg broren din:-) .

Og du sier det er vansklig og snakke med han? hva med og spørre han? er det noe han har på hjerte? . om så snakk om været?. barndommen, ferieminner?, morsomme minner. ting du husker:-). og vis hvor glad du er i han:-) gi han en klem, skriv det på mld. selv om han sikkert vet, så setter han nok pris på det:)

Sett pris på små gledene! =)

[Gjest Lebewesen93]

Uff...hørtes ikke noe godt ut Jeg har selv mistet faren min ( ikke av sykdom) og jeg skal ikke lyve og si at sorgen går over etter en uke for å si det sånn

Men tro meg, du vil lære å leve med det, hvor vanskelig og tungt det enn høres ut.

Her har det gått to år, og det kan enda være tungt, men jeg har på en måte lært å leve med det. Jeg vet at pappa var veldig glad i meg, og faren din er nok veldig gladi deg, og han vet at du er glad i ham.

Den dagen du ikke har ham her lenger, så prøv å lev som før, jeg vet det virker vanskelig å tenke at livet faktisk kan fortsette etter noe sånt, men det gjør det.

Håper jeg ikke har skrevet noe "galt" eller noe som kan tolkes feil nå. Er så redd for å si ting som blir tolket feil om du skjønner.Det siste jeg vil er såre noen på noen måte. Forstår at du er lei deg, og det har du all grunn til å være.

Og kreft er en STYGG sykdom. Bestefaren min døde av kreft og jeg skjønner at du synes det er tungt å se faren din sånn. Jeg hadde ikke orket å se pappa sånn selv tror jeg, hadde blitt for sterkt.

Men om du kan, så burde du bruke mye tid med ham nå framover

Og igjen, jeg håper ikke jeg har sagt noe som kan tolkes feil på noen måte. Er ikke flink til å ordlegge meg

[Rumle]

Jeg vil også råde deg til å tilbringe så mye tid som du har anledning til sammen med faren din. Jeg tror det vil være godt for dere begge. Å være sammen, se på bilder, høre på musikk/radio, se tv/filmer og å prate om alt og ingenting. Om han er glad i bøker kan du kanskje finne en fin bok å lese for ham?

Jeg mistet moren min for noen år siden, og jeg gjenkjenner tankene og fortvilelsen din. Det er så utrolig vondt og stå midt i smerten og vissheten om å skulle miste en du er så glad i

En ting som hjalp meg veldig i den tøffeste perioden var å

skrive ned tankene mine og "tømme" følelsene og fortvilelsen på papiret.

Endret 11. desember 2011 av Rumle

[medisin]

Hvordan har du det nå?

Jeg lurer på om sorgen/smerten har blitt mindre? Har noe ting hjulpet?

[QueenOfTheSidewalk]

fin sang. Jeg hører på den og tenker på min far av og til. Drit i bildene :gjeiper: Endret 5. juli 2012 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Fy faen, så urettferdig!

Ta tiden til hjelp og bruk masse tid sammen med han.

Vil gi deg en klem og:

Anonym poster: 0eedbf36b9fc99ba36160b3cbcb9502d

Anonym poster: 0eedbf36b9fc99ba36160b3cbcb9502d