Bare navnet bringer fram tårene..

[Gjest Kringla]

Jeg er en person som ikke deler følelser med veldig mange, og jeg skriver her for å få ting ut..

Min bestemor døde for litt over 1,5 år siden.. hun var frisk, oppegående og alles solstråle der hun gikk rundt på demensavdelingen på gamlehjemmet.

Bare jeg tenker på henne, ser henne for meg, eller hører navnet hennes, triller tårene.

Jeg har mistet tre besteforeldre før (to da jeg var liten og en da jeg var ca. 10 år) og en onkel som var alkoholiker da jeg var ca.15 , men aldri har det gått sånn inn på meg som når bestemor døde.

Før hun ble dement og måtte flytte, bodde hun like ved siden av oss, altså meg, mine foreldre og søsken.

Hun var der alltid. Var mamma og pappa på jobb når vi kom hjem fra skolen, stod hun i vinduet og ropte at vi måtte komme å spise middag, verdens beste middag.

Jeg og hun hadde et spesielt forhold. Vi lo alltid sammen, gjorde narr av hverandre og hadde samme humor. Da jeg besøkte henne på gamlehjemmet husket hun etter hvert ikke hvem jeg var, og jeg måtte si hvem jeg var flere ganger hvert besøk. Men det gjorde ingenting, jeg tok det med et smil, for jeg likte å bare sitte med henne, hennes gode latter og varme humor som hun aldri mistet.

Da bestefar døde, bodde jeg hos henne og sov sammen med henne, for hun ville ikke vere alene.

En dag i mars 2010 fikk vi telefon fra gamlehjemmet om at hun hadde fått hjerteinfarkt og var sendt på sykehus. Hun fikk flere infarkt i løpet av dagene.

En fredagsmorgen dro mamma og søskene hennes til sykehuset for å vere sammen med hun, da de visste det sikkert var lite tid igjen.

Jeg dro på skidag sammen med skolen. Litt utpå dagen ringte søstra mi og fortalte at hun var død. Selv om jeg var forberedt, vart jeg knust. Den eneste av besteforeldrene mine jeg hadde, var borte.

Som den glade jenta jeg alltid var, viste jeg ikke dette for noen, og smilte og lo sammen med de andre resten av dagen. Ingen merket noe på meg.

Jeg var med veninner på kvelden og når de spurte hvordan jeg hadde det, sa jeg bare at det gikk greit.

I begravelsen satt jeg fremst med en rose i handa. Tårene presset på, men jeg klarte å holde de fleste inni meg. Onkel skulle holde tale, og fra første sekundet han begynte å snakke, rann tårene. Jeg stod fremst da kista ble senket. For hver person som kom og kondolerte, kom det flere og flere tårer.

Jeg snakket aldri med noen om hvordan jeg hadde det. Ikke før jeg møtte min nåverende kjæreste noen mnd senere. Av en eller annen grunn fekk han meg til å snakke om henne, jeg følte meg for første gang komfortabel med å grine med andre tilstedes.. for han holdt rundt meg, trøstet meg og hørte på alt jeg hadde å si. Har aldri felt så mange tårer som etter jeg møtte han. Men det er også godt å få det ut og kjenne at jeg har noen somvet hvordan jeg har det.

Det er ikke sikkert alle finner dette så interessant, eller hva jeg skal kalle det.. men det heter "Vi som sørger", så jeg følte for å skrive om meg og min sorg.

Det går enda ikke en dag uten at jeg tenker på henne, og mange kvelder triller tårene fortsatt..

[AnonymBruker]

jeg har opplevd det samme med min mormor...

farfrar døde da jeg var 6 år gammel, morfar fikk jeg aldri sett for han døde tidlig.

farmor døde da jeg var 12..

men mormor, var min beste venninne til jeg ble 26...

hun døde i fjor 78 år gammel pga. kreft...

jeg også har vanskeligheter med å vise følelser ved andre... gråt ikke en eneste gang, bortsett fra da jeg var alene...

etter hvert klarte jeg ikke å holde meg ved mamma, for hver gang jeg så henne var det som om jeg så mormor fordi de ligner så mye..

en gang sa moren min til meg at hun ikke ble så lei seg..

jeg visste ikke hva jeg skulle tenke om det, det er jo moren din, dere hadde et så godt forhold, og du blir ikke SÅ lei deg??

moren min fortalte da at faren hennes døde 42 år gammel, DA ble hun lei seg for han var så ung og det var ikke forventa, mens moren var 78 og for hver gang hun fylte år ble mamma redd for at hun skulle bli alvorlig syk så hun selv ikke kunne ta vare på se selv. Det å se at andre skulle stelle henne, at den spreke, gode gamle damen ikke skulle klare å stå på beina en gang, det hadde gjort vondt å se på sa hun...

mormor fikk diagnosen 2 uker før hun døde og før dette var plagene hennes kun litt magesmerter...

så hun var syk kun 2 uker...

og 78 gode år er ikke dårlig...

det er verre at unge dør...

etter denen samtalen med min mor, føler jeg at det bare kommer et fint smil om munnen min hver gang det er snakk om mormor, i motsetning til før der jeg fikk vondt i hele ansiktet fordi jeg ikke skulle begynne å gråte.

[Gjest Kringla]

Ja.. det blir bedre av å tenke slik. Bestemor ble faktisk 82 år.

Men er bare tanken på alt vi gjorde sammen før, og det at jeg aldri får se henne igjen som er forferdelig..

[BananSplit]

Jeg hadde det nøyaktig på samme måte som deg, var kanskje litt flinkere til å snakke om følelsene mine, men det gjorde det sannsynligvis ikke noe mindre vondt- jeg hadde et like godt forhold til min bestemor som det høres ut som du hadde. Jeg studerte i utlandet da bestemor døde for åtte år siden, visste ikke hvor syk hun faktisk var før det var for sent til å få dratt hjem og sagt ha det. Begravelsen var jeg ikke i da jeg ble oppfordret til å bli der jeg var og gjøre mitt beste for det ville bestemor ønsket. I ettertid har jeg angret på det...

Men, det jeg vil frem til: De første par årene presset tårene på når jeg hørte navnet, så et bilde, eller bare tenkte på bestemor. Etterhvert ble det noe bedre, men gråt så jeg hulket når vi besøkte graven på julaften. Det kommer fortsatt noen tårer på graven på julaften, men greier stort sett å tenke på de gode stundene jeg hadde med henne nå. Med årene har altså sorgen og den "vondten" jeg fikk i brystet avtatt. Det jeg sitter igjen med nå er ikke en slik dyp følelse av sorg, men en takknemlighet for at jeg var så heldig å få ha bestemoren min så lenge som mulig og for alt hun ga meg i form av støtte, kjærlighet og kunnskap.

...og der fikk jeg en liten klump i halsen og tårevåte øyne - savnet vil nok alltid være der til en viss grad, ja...

[BeaSti]

Kjenner igjen følelsene dine...

Bestemoren min døde da jeg var 11 år av kreft. Det tyngste tror jeg var at familien prøvde å holde meg uvitende om hvor ille det egentlig var, så jeg visste ikke at hun kom til å dø før hun lå på det siste. På en måte føler jeg at de tok fra meg muligheten til å si skikkelig farvel...

Jeg og bestemor var bestevenner. Siden vi bodde i samme huset som henne og bestefar, tilbrakte jeg mange timer nede hos dem. Jeg husker jeg pleide å være der nede på kveldstid og spille kort, eller se på tv. Ofte hørte vi på frem fra glemselen sammen, noe jeg faktisk kan høre på den dag i dag for å få frem minnene.

Jeg gråter ikke så ofte lenger, men av og til savner jeg henne grenseløst. Og i alt jeg foretar meg, tenker jeg på hva hun hadde ment og tenkt om det. Jeg har utdannet meg til frisør, siden hun var det...og på den måten føler jeg at jeg har litt av henne med meg i yrket mitt også! (Sikkert veldig rart, men sånn er det bare!)