hjertebank, kvalme, kulde og svimmel- hjelp!

[Gjest gjesten19]

Første gang det skjedde var da jeg satt på flyet hjem fra utlandet. Jeg var ikke syk, hadde vondt eller tenkte på noe spesielt, utenom at jeg var en smule nedfor fordi ferien var slutt. Og så kjente jeg følelsen; Jeg var først var og så ble jeg kald i nakken og kulden spredte seg raskt i brystet mitt og ut i armene som begynnte å prikke litt. Ble klam i hendene og kald på føttene. Jeg ble svimmel, følte trang til å lukke øynene, og jeg ble veldig kvalm. Samtidig kjentes det ut som om halsen ble tett og jeg ble tørr i munnen og hjerte begynnte å slå kjempe fort. Jeg har aldri hatt problemer med å fly før, utenom når det er tid for landing og det da er turbulens. Det var det ikke nå, hadde det som sagt helt fint. Så skjedde det igjen en annen gang jeg skulle fly til england, samme symptomene. På vei hjem dopet jeg meg ned på reisesyketabeletter og det gikk fint, sov mesteparten av turen, og kjente småtendenser til symptomene men de blusset ikke opp.

Så tok jeg haukeliekspressen og da skjedde det jammen igjen. Merkelige er at jeg har tatt bussen ofte i samme ruten og det er bare skjedd et par ganger. Tenkte ikke på det den første gangen det skjedde på bussen for jeg trodde det var noe med flyvingen, at det var trykket i kabinen eller noe. Men nei da. Samme symptomene, nå på bussen.

Tredje gang var for en liten uke siden da jeg ikke var på fly, ikke på buss, men i en kirke i en begravelse. samme symptomer og samme følelsen. Jeg ble RASENDE, fordi der satt jeg på fremste rad og liksom skal støtte familien til den avdøde og jeg må fokusere alt jeg har på ikke å kaste opp! Sinnsykt irriterende! Og nå har jeg ingen sammenheng fordi jeg trodde etter bussturen at det var noe med bevegelse osv. Men i en kirke??

Noen som noen gang har hatt sånne symptomer? Følt noe lignende eller har peiling på hva det kan være???

[Gjest Gjest]

Høres ut som panikangst anfall.

Startet litt slik for meg. Ante ikke hva det var så jeg ble til slutt redd for at disse merkelige anfallene skulle komme. Er jo ikke altid det passer og ubehagelig om en skulle få det blandt andre.

Nevnte det for legen flere ganger, men han sa ingenting.

Var først etter et alvårlig anfall hvor hvor naboen ringte 113 og jeg ble sendt på sykehus for en mengde prøver. Selv der sa de ingenting hva dette kunne være og sendte meg hjem igjen.

Anfallet kom plutselig, ble tung i brystet og ble uvel, begynnte hyperventlilere. Etter en stund ble jeg fryktelig svimmel og fikk hjertebank. Usikkerheten og retsel for hva dette var gjorde at jeg skalv i hele kroppen. Til slutt hadde jeg hyperventliert så mye og lenge at det begynnte svartne for meg.

Var da sykebilen kom og jeg fikk oksygen og pustet i en pose. Klarte nesten ikke prate siden tungen og halsen ikke helt fungerte. Føltes rimelig skummelt når det ble så voldsomt. Når det var som verst var jeg 100% sikker på at min siste time var kommet.

Tilfeldigvis var det en annen nabo som hadde en i familien som var plaget med dette og tipset meg.

Søkte det opp for å finne mer ut av dette. Alt stemte på en prikk.

Anfallene ble mindre kraftige og kom skjeldnere etter det.

Irriterer meg over at hverken lege eller sykehus aldri fortalte meg at dette kunne være årsaken og lot meg gå med usikkerhet og utrygghet i flere år.

Hadde jeg vist hva det var tidlig hadde jeg også sluppet å bli redd for det og aldri fått et slikt kraftig anfall.

Gikk ikke mange mnd før anfallene avtok helt. Var ikke redd lengre om det skulle dukke opp. Kjente tegnene i som kom i starten. Når jeg ikke da ble anspent eller nervøs avtok det rimelig raskt

[LAmpee]

jeg hadde det ikke så ille, men jeg merka en "luftboble" som lixm kom oppover luftrøret mitt, fikk nesten ikke puste, fikk vondt i brystet og bak ved nyrene nesten...

Legen min som kjenner meg godt mente det var pga alt det nye som hadde skjedd i livet mitt..

jeg skulle gifte meg, flytte langt bort fra familien, begynne på ny studie på høyskolen, jeg drev med både brylupp og jeg og kjæresten flytta osv osv....

opplever du mye nytt i livet?

Det gikk over etter hvert....

[Gjest gjesten19]

Høres ut som panikangst anfall.

Startet litt slik for meg. Ante ikke hva det var så jeg ble til slutt redd for at disse merkelige anfallene skulle komme. Er jo ikke altid det passer og ubehagelig om en skulle få det blandt andre.

Nevnte det for legen flere ganger, men han sa ingenting.

Var først etter et alvårlig anfall hvor hvor naboen ringte 113 og jeg ble sendt på sykehus for en mengde prøver. Selv der sa de ingenting hva dette kunne være og sendte meg hjem igjen.

Anfallet kom plutselig, ble tung i brystet og ble uvel, begynnte hyperventlilere. Etter en stund ble jeg fryktelig svimmel og fikk hjertebank. Usikkerheten og retsel for hva dette var gjorde at jeg skalv i hele kroppen. Til slutt hadde jeg hyperventliert så mye og lenge at det begynnte svartne for meg.

Var da sykebilen kom og jeg fikk oksygen og pustet i en pose. Klarte nesten ikke prate siden tungen og halsen ikke helt fungerte. Føltes rimelig skummelt når det ble så voldsomt. Når det var som verst var jeg 100% sikker på at min siste time var kommet.

Tilfeldigvis var det en annen nabo som hadde en i familien som var plaget med dette og tipset meg.

Søkte det opp for å finne mer ut av dette. Alt stemte på en prikk.

Anfallene ble mindre kraftige og kom skjeldnere etter det.

Irriterer meg over at hverken lege eller sykehus aldri fortalte meg at dette kunne være årsaken og lot meg gå med usikkerhet og utrygghet i flere år.

Hadde jeg vist hva det var tidlig hadde jeg også sluppet å bli redd for det og aldri fått et slikt kraftig anfall.

Gikk ikke mange mnd før anfallene avtok helt. Var ikke redd lengre om det skulle dukke opp. Kjente tegnene i som kom i starten. Når jeg ikke da ble anspent eller nervøs avtok det rimelig raskt

Takk for svar!

Men skjønner ikke helt hvorfor jeg skulle ha panikkanfall når jeg ikke hadde noe å ha panikk over. Som sagt tenkte jeg først at det hadde noe med fly å gjøre men så skjedde det på bussne, go da tenkte jeg bevegelse, at jeg var en type bilsyk. Men så satt jeg i begravelse, tenkte ikke på stort og ikke beveget jeg meg og da kom det igjen. Og som sagt så har jeg ikke noe å ha panikk for... Merkelige greier. Merker at det hjelper at jeg puster og spiser sterk peppermyntedrops eller noe, men det er liksom bare det at jeg ikke vet hva det kommer av, det har liksom ikke noe sammenheng. fly-buss-begravelse.. ?

Til CBY:

Nei ikke stort, jobber og holder på med universitetet, men ingenting som har vart siden påsken og til nå(påsken skjedde det første gang).. Ja merker også at det går over etterhvert men igjen; siden jeg ikke vet hva som trigger det kan jeg liksom ikke forhindre det eller forberede meg og det er irriterende.. :/

Ts.